Vi klarer ikke snakke sammen.

[Gjest Lei meg]

Vi er midt i tyveårene begge to og forholdet er 2 år.Vi har det i grunnen fint sammen og han har mange kvaliteter jeg setter høyt hos en gutt. Problemet er at vi ikke klarer å snakke sammen og de gangene vi gjør det blir det stort sett en hel del misforståelser og vonde følelser som følge av dette.

Han er ikke så flink til å snakke om følelser og utrykke dem i det hele tatt, som regel blir jeg stående å snakke til `veggen`.Vi bor ikke i samme by og treffes heller sjeldent da jeg er student og han har et svært krevende arbeid.Vi er stort sett enig med hverandre men de gangene vi ikke er det blir det også skikkelige kollisjoner.

Spesielt han, og men også jeg har på grunn av dette blitt mer og mer usikker på om forholdet har en sjanse. Og disse diskusjonene fører igjen til flere misforståelser og forvirring så jeg er veldig usikker på hvor han står.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå. Skal jeg bli og se dette an eller skal jeg gå nå for å unngå å bli enda mer forvirret og såret?

Han har som sagt mange fine kvaliteter ved seg men at han ikke klarer å snakke med meg,åpne seg for å fortelle hva som foregår i hodet hans gjør meg bare mer og mer rådvill. Og jeg kan til dels skjønne at han vegrer seg, for det virker ikke som om vi snakker samme språk enkelte ganger.Og er det noe jeg kan gjøre selv for selve problemet ligger jo ikke bare hos han,men også hos meg.

Jeg er sliten nå og redd for at jeg kommer til å miste denne gutten uansett, når alt kommer til alt.Tror heller jeg vil takle dette bruddet nå enn seinere, men samtidig klarer jeg ikke slippe tanken på at vi kanskje en gang i fremtiden klarer å få dette på riktig vei.

Er det noen her som har hatt samme utgangspunkt for sitt forhold og fremdeles klart det, eller burde jeg innse at vi ikke passer sammen?

Vi er jo glad i hverandre,men holder det?

[Gjest Gjest]

Hei, jeg er sammen med en mann som helt fra starten av viste at han ikke kunne snakke om følelser. Han er en varm og god og flott mann, men han snakker aldri om hva han føler, mener, synes eller tenker om meg, oss, seg selv, vår fremtid eller fortid.

Jeg har forsøkt utallige ganger, på ulike måter, å nå inn til ham, finne ut hva som foregår på innsiden, men stor sett uten hell. Etterhvert har jeg måttet innse at.... vel.... det foregår ikke så mye på innsiden. Han er en enkel mann, og slik tror jeg nok at mange menn er. Han har det bra nå, han vil at jeg skal ha det bra, og han tror at vi kan få det bra sammen lenge/for alltid. Ferdig. Han rett og slett tenker ikke så mye på slike ting som jeg gjør, jeg har nok en tendens til å overanalysere og tenke og filosofere alt for mye, og har problemer med å skjønne at han ikke analyserer forholdet vårt på samme måte. Men det gjør han altså ikke. Jeg kan også snakke til "veggen", og han svarer bare "m-mm" og ja/nei tilbake. Sinnsykt irriterende, men han er sånn, han har ikke tenkt på alt dette som jeg går og tenker på.

Vi har nok fått det bedre etter at jeg sluttet og mase om at han måtte åpne seg for meg, fortelle meg hva han føler, hvordan han egentlig har det og hva han tenker om oss i fremtiden. Jeg la et for stort press på ham, og han skjønte ikke hva det var jeg ville han skulle si. Vanskelig å fortelle om tanker man ikke har tenkt en gang..... Jeg har måttet nøye meg med mindre, og har etterhvert skjønt at han bare bruker 10 ord på å beskrive det jeg ville ha brukt 8 sider på å analysere frem. "Jeg elsker deg, og vil være sammen med deg for alltid" oppsummerer egentlig det meste.....

[Gjest Lei meg]

Takk for svar kjære du. Jeg skulle også ønske jeg kunne slå meg til ro, men problemet er at jeg vet han er usikker på både oss og fremtiden vi kanskje/kanskje ikke har sammen.

Jeg har sagt jeg skal gi han tid til å finne ut av dette men jeg klarer altså ikke slappe av, siden jeg ikke vet stort mer enn at han er usikker.

Vi har det som sagt fint sammen og det synes han også.Ikke er det noe i veien med følelsene hans for meg heller for de er også høyst til stede.Men denne mannen har en del mål,prinsipper og et klart `bilde`på hvordan han ser for seg fremtiden, og jeg/vi bryter litt med dette bilde.

Han er redd for å trå feil,velge feil livspartner og havne i et dysfunksjonelt forhold med påfølgende skilsmisse frem i tid.Og jeg klandrer han ikke for det,han har selv foreldre som sliter med sitt forhold og har hatt denne problematikken på nært hold i lang tid.

Men jeg klarer ikke slappe av og er usikker på om jeg kan gi han den tiden han trenger for å bli sikker på dette. Jeg føler allerede at jeg gir mer enn jeg får igjen og denne problematikken at vi ikke `forstår hverandre`og ikke klarer å kommunisere tærer veldig på meg og blir selvfølgelig mer og mer tydelig etterhvert som tiden går.

Jeg har også vært obs på å ikke mase om dette.Ikke forlanger jeg mye i forholdet vårt heller, det har jeg aldri gjort. Men jeg har en følelse av at han kan komme til å kaste dette forholdet på båten kun fordi det bryter mot hans prinsipp og bilde av hvordan det skal være.

Og det gjør vondt.Jeg føler ikke at jeg strekker til,vet ikke hva han ser etter hos meg og skjønner ikke hvorfor han ikke er fornøyd med det vi har.

Jeg blir automatisk redd for å bli såret og trekker meg unna.Å planlegge en fremtid med denne mannen har jeg sluttet med for lenge siden,av redsel for å bli forlatt.

Jeg har ikke et vondt ord å si om denne mannen og ønsker virkelig at det skal ordne seg. Men slik det er nå er jeg usikker på en fremtid med han og usikker på en fremtid uten. Hva i all verden gjør jeg?

[Gjest Lei meg]

Er det ingen fler som har noen gode råd?

[Gjest Gjest]

Du har sagt at du skal gi ham tid. Da må du gjøre det. "Tid" er ikke 14 dager.... Noe av det verste gutter vet, er masing, og dersom du fortsetter å "gnage" på dette vil han kanskje tippe andre veien når han skal bestemme seg?

Dersom du har sluttet å planlegge fremtiden, holder det vel at dere har det fint nå? Siden du allikevel ikke vet noe om fremtiden (hvem gjør vel det...), må du vel bare forholde deg til hvordan dere har det nå?

[Gjest Lei meg]

Tusen takk for svar. Som jeg skrev lenger oppe har jeg hele tiden vært bevisst på å ikke mase om dette.Jeg skjønner jo at det ikke kommer noe godt ut av det.

Disse følelsene er det jeg som sitter med i meg,det er ikke noe som er oppe på bordet annenhver uke.

Tid har jeg gitt han,ikke 14 dager men 2 år og det er tungt å skulle gå slik.

Vi har det fint nå bortsett fra kommunikasjons problemene våre, og som du sier,ingen vet noe hva fremtiden bringer uansett. Men de fleste vet vel om de er i et forhold de vil satse på eller ikke?

Jeg vil gjærne men tør ikke av sjansen for å bli sviktet. Jeg har vært gjennom smertefulle brudd før og det frister med andre ord ikke. Jeg føler at desto lengre jeg venter,desto mer tid jeg gir han jo mer såret vil jeg bli den dagen han eventuelt finner ut at han ikke vil satse likevel.

[Gjest gjest1]

I alle forhold kommer man før eller siden til et punkt der man velger å satse eller bryte! Har du gått på "vent" i to år har du faktisk rett på et svar! Vil han ikke velge ville jeg tolket det slik at han ikke ønsker å satse på dere to, men holder på deg til noen "bedre" dukker opp. Uansett hvor glad du er i denne mannen kan du ikke vente i all evighet heller, så jeg tror du ihvertfall har kommet til et punkt der det får briste eller bære. Og så lenge du er sammen med denne mannen vil du heller ikke se at det finnes andre menn der ute som faktisk VIL være med deg like mye som du vil være med dem.

Med andre ord, vær aktiv og ta et valg for deg selv! Ikke vær passiv og la andre bestemme over livet ditt!

Endret 15. januar 2006 av onyx

[Gjest iklisteret]

Jeg har en sånn en..

og sitter i klisteret fordi jeg trodde han skulle forandre seg.. men nei.. han gjør ikke det.

og vi har barn sammen, så jeg sitter bare å sier faen og at jeg ikke ga f.. før dette skjedde.

tenk deg om det finnes så mange fisker at du vil ikke tro det