Flytting av barn

[Stemor]

pr,i dag bor mine barn i fosterhjem som de har bodd i, ica 3 år,men blir muligens flyttet i løpet av året til sin pappa. No mens de har bodd i fosterhjemet har de brukt å fått kalt sin stefar for far uten at noen har kjftet på de hvist de blir flyttet til sin pappa får de kjeft når de sier far om stefaren sin. For ca 1 år sid kom den elste å spurte om de ikke kunne få si pappa om stefaren når han som er pappa ikke er i nerheita da svarte vi bare nei dere har bare en pappa og det er han dere kaller pappa. Jeg har også sagt til barna att de godt kann kalle sin stemor for mor men det fikk de vist ikke lov til av de. Har lurt på om jeg skal prøve å få en meklingstime så vi får snakket om det for det blir jo kjempevanskelig for barna den dagen di eventuelt blir flytta.

[strilen]

Lykke til !

Det ser det ut som om du kan trenge !

Barna har jo bare en mor og far, så det er jo egentlig naturlig at de kaller dem for det ??

Mens de andre kan de jo kalle ved navn eller noe annet ?

Det vet jeg iallefall at noen venner av oss har gjort.

[Gjest Embla s]

Skjønner egentlig ikke problemet - Far og stemor vil ikke at barna skal kalle stefar far og stemor mor - så hvis du (mor?) og stefar følger denne linjen er dere jo enig? Trenger vel ingen mekling for det?

[Far til 2]

Jeg er enig i at barn i utgangspunktet bare har èn pappa. Det er deres biologiske far. Når de nå flytter til sin biologiske far vil det raskt bli naturlig for dem å kalle han for pappa. Det er jo han som er det.

At de har ytret ønske om å kalle sin stefar for pappa antar jeg er mer et rop om tilhørighet. Denne tilhørigheten vil de raskt få når deres pappa er hos dem til daglig eller såpass ofte at de føler at deres opprinelse er hos han.

Samtidig må vi innse at det ikke ALTID er slik at det som er naturlig for oss voksne er naturlig for barna. Men svært ofte blir mamma/pappa beskrivelsen tillært som en av de første ordene barnet lærer å si. Mange foreldre har sikkert sittet og sagt "m-a-m-m-a og p-a-p-p-a" til sine små håpefulle og håpet at de skal kunne uttale ordene, jublet og rinkt halve slekta når barnet har sagt ordene (eller ord som likner ) . Derfor tror jeg også at den beskrivelsen barn bruker SOM OFTEST er tillært. Som en annen har sagt i en annen tråd skulle hun ønske at noen kunne fortalt henne på et tidligere stadie hvem som hadde mamma benevnelsen og hvem som skulle hatt pappa benevnelsen. Desverre ble hun opplært til noe helt annet, noe hun tydligvis ikke klarte å gjøre noe med før hun nærmet seg voksen alder.

"Mamma" og "Pappa" benevnelsen har altså dype røtter i hvilken rolle vi ønsker å inneha ovenfor våre barn. Og selv om vi ikke ønsker en slik rolle vil det være feil å lære barna noe annet det som faktisk er riktig. Derfor bør barna, fra de kan snakke, få forståelsen hvem som er deres virkelige "mamma" og "pappa".

[Gjest Gjest]

Mitt barn bodde i fosterhjem for maaaaaange år siden,i den andre heimen sa gutten min mor og far til fosterforeldrene og mamma og pappa til oss biologiske.

Jeg tror ikke det er så lurt av oss voksne og legge oss oppi alt for mye av ditt og datt.

det viktigste er at unga føler tilhørighet der de er og blir elsket av mange.

Det kan være sårt å få spørsmål fra barnet om de kan få lov til å si mamma eller pappa til andre voksne steforeldre,men tenk for en tillitserklæring egentlig barnet gir da.

Og jeg som mamma hadde følt det vondt selv om ungen min ville si mamma til et annet menneske,for det finnes jo bare en mamma ikke sant.

Men hva med å snakke med barnet om det er stort nok og komme frem til et kompromi.

Jeg har vært stemor og stedatteren min ville si mamma til meg da hun var i tenårene.

Jeg snakket med moren og hun satte seg helt på bakbeina.

jeg forsto og valgte og ikke gjøre noe mer med saken.

Sa bare at dette kommer til å gå over og at dette er bare et stunt for å såre moren,hun vet jo at du er mammaen.

Jeg ble kalt mamma noen ganger også stoppa det opp.

Jeg fremprovoserte ikke noen ting,lot jenta få si det hun ville da hun var hos meg og ikke mange ukene etter så var det tilbake til gammel ordning.-...............nemlig ved å kalle meg ved fornavn igjen.

For meg var det rart å høre et annet barn si mamma til meg,det føltes ikke rett,men hun trengte vel å prøve ut litt grenser å se at hun ble like mye akseptert for det.

Barnet veit jo hvem som er den virkelige mammaen og pappaen,men de som spør er vel søkende etter mer trygghet og da skal vi foreldre gi de lov til å få beholde den nyfunnede tryggheten.

Vi må ikke fokusere på feil ting.

[Stemor]

Jeg er enig i at barn i utgangspunktet bare har èn pappa. Det er deres biologiske far.  Når de nå flytter til sin biologiske far vil det raskt bli naturlig for dem å kalle han for pappa. Det er jo han som er det.

At de har ytret ønske om å kalle sin stefar for pappa antar jeg er mer et rop om tilhørighet. Denne tilhørigheten vil de raskt få når deres pappa er hos dem til daglig eller såpass ofte at de føler at deres opprinelse er hos han.

Samtidig må vi innse at det ikke ALTID er slik at det som er naturlig for oss voksne er naturlig for barna. Men svært ofte blir mamma/pappa beskrivelsen tillært som en av de første ordene barnet lærer å si. Mange foreldre har sikkert sittet og sagt "m-a-m-m-a og p-a-p-p-a" til sine små håpefulle og håpet at de skal kunne uttale ordene, jublet og rinkt halve slekta når barnet har sagt ordene (eller ord som likner ) . Derfor tror jeg også at den beskrivelsen barn bruker SOM OFTEST er tillært. Som en annen har sagt i en annen tråd skulle hun ønske at noen kunne fortalt henne på et tidligere stadie hvem som hadde mamma benevnelsen og hvem som skulle hatt pappa benevnelsen. Desverre ble hun opplært til noe helt annet, noe hun tydligvis ikke klarte å gjøre noe med før hun nærmet seg voksen alder.

"Mamma" og "Pappa" benevnelsen har altså dype røtter i hvilken rolle vi ønsker å inneha ovenfor våre barn. Og selv om vi ikke ønsker en slik rolle vil det være feil å lære barna noe annet det som faktisk er riktig. Derfor bør barna, fra de kan snakke, få forståelsen hvem som er deres virkelige "mamma" og "pappa".

←

Jeg glemte å skriv hovedinlegget att mine barn valgte selv å kalle min mann for far, Hver gang hann kommer og overrasker ee roper de far med stor glede i stemmen. Har også drøftet dette med fostermor som sier han er jo stefaren så hun syns det er helt ok at maine barn kaller han far.

[Stemor]

Skjønner egentlig ikke problemet - Far og stemor vil ikke at barna skal kalle stefar far og stemor mor - så hvis du (mor?) og stefar følger denne linjen er dere jo enig? Trenger vel ingen mekling for det?

←

Vi er jo ikke enige det er jo det som er problemet.Barna valgte selv å kalle stefar for far jeg vet også att de har lyst til å kalle stemor for mor, det erheilt i orden for meg att de gjør det så fremt vi som er biologisk er mamma og pappa, de skal ikke kalle noen andre for mamma og pappa en oss som er det. Syns pappa og stemor kan rette seg etter oss også jeg da.