Kan man kreve at andre barn skal inkludere barn som er "annerledes"?

[AnonymBruker]

Dette er nok et sårt tema, men det er ikke skrevet med negativ hensikt. Jeg har selv en datter med ADHD som alltid har følt seg utenfor p.g.a at hun sliter veldig med de sosiale kodene. Hun er veldig "mye", og har ganske snevre og spesielle interessefelt som hun kan skravle om i ett kjør, som selvsagt kan virke veldig spesielt og ikke minst slitsomt for de andre. Jeg kjenner også på en veldig tristet rundt det at hun aldri har hatt noen nære venninner, og aldri klart å skape noen sterke relasjoner med noen andre. Hun sliter selv med tanket på en "mistet ungdomstid", der hun så andre leve livet, reiste rundt, mens hun føler at hun stod på stedet hvil uten noen.

Men jeg anklager ingen andre for det. Jeg tenker at det er slik livet er. Noen er uheldige og får slite mer enn andre. Man må ta de positive tingene som kommer og se lyst på fremtiden, og benytte seg av den hjelpen som finnes for å få det bedre og bedre. Det er ingen som har aktivt utestengt eller fryst henne ut, men hun har selv valgt å trekke seg ut fordi hun føler at andre ser på henne som "uinteressant" og "slitsom", og så blir hun også selv sliten av å ha det slik. Da blir det lett at de i stedet velger å være alene.

Jeg leste denne artikkelen om en fortvilet mor som opplever at hennes sønn som ingen andre barn vil leke med fordi han er "annerledes". Til slutt ble hun så fortvilet at hun la ut innlegg på facebook der hun etterlyste venner til sin sønn. Jeg leser hennes innlegg som et slags skjult kritikk mot andre foreldre som ikke sørger for at alle barn inkluderes.

Mitt spørsmål er: Kan man forlange at barna våre skal være sammen med "alle"? Vi kan oppfordre til det, men hva om de selv ikke vil? Det kan jo være mange årsaker til det. Man vil jo at barna skal ha ekte venner, og ikke noen som er sammen med dem fordi de har fått beskjed om det. Det blir fort veldig kunstig tenker jeg. Barn merker fort om de de er sammen med dem vil det selv eller ikke.

Jeg tenker at vi som foreldre kan være veldig tydelig å at alle mennesker er like mye verdt, og at det er veldig veldig fint å inkludere alle sammen, uansett hvordan de er. Å være med på å skape gode holdninger. Forklare hvor kjipt det er for de som opplever å ikke ha venner eller å bli utestengt. Det må være foreldrenes rolle. Men å sitte på ryggen til barna og diktere hvem de skal være sammen med, tror jeg ikke vil ha noen veldig positiv effekt.

https://www.nettavisen.no/nyheter/lindas-hjerteskjarende-bonn-hvorfor-vil-ingen-leke-med-sonnen-min/s/5-95-1217488

Anonymkode: d6bcc...d1f

[AnonymBruker]

Nei, barn kan ikke ta dette ansvaret. Det var et merkelig innlegg i avisen, å kritisere de andre barna.

Anonymkode: 0386f...dc7

[AnonymBruker]

Dette er en veldig vanskelig problemstilling, fordi en kan faktisk ikke tvinge venner på noen. Men det er så ufattelig trist når noen blir stående utenfor.

Det jeg tror foreldre kan bidra med er å snakke alle opp. Hvis du som forelder ser noen er utenfor så legg inn noen godord. Kanskje du som forelder kan snakke med foreldrene til barnet og avtale et møte der foreldrene skal være sammen, men barna er med. Så det ikke blir fokus på at barna skal være venner, men de voksne.

Anonymkode: 6ce08...8bd

[AnonymBruker]

Herregud så kortenkt av hun mammaen!! Ingen, selv ikke voksne, ønsker å være et veldedighetstilfelle!! Jeg leste ikke artikkelen så jeg vet ikke hva som gjør han annerledes, men ville selv tatt annerledes grep for å skape et nettverk rundt barnet. 

Anonymkode: 32e86...80b

[- Brian]

Stakkars unge, som i en lang artikkel i Nettavisen offisielt er blitt utpekt som "en av dem ingen vil leke med".

Det vil neppe gjøre fremtiden enklere med tanke på eventuell mobbing.

Endret 14. juli 2023 av - Brian

[AnonymBruker]

Det er ikke noe hyggelig å ha falske venner rundt seg som egentlig ikke vil være med deg og sikkert klager når du ikke hører. Elendig løsning å tvinge folk til inkludering.

Anonymkode: 0b6a3...8ad

[AnonymBruker]

Vi har et barn i nær omgangskrets som har sterk autisme. Vårt barn synes det er ekstremt vanskelig å forholde seg til dette barnet da det lugger, skriker og har få ord. Er barnet på besøk ødelegges Lego og andre leker. Sist stod vårt barn å gråt i fortvilelse mens vi prøvde å stoppe ødeleggelsen. Dette er nok ofte realiteten for ‘de andre’ barna. Hvor mye skal man forvente av barn? Jeg tvinger ikke mine barn inn i en vanskelig og opprørende situasjon. Jeg ser ikke en enkel løsning på disse utfordringene, dessverre ❤️

Anonymkode: d2b8d...7dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Dette er nok et sårt tema, men det er ikke skrevet med negativ hensikt. Jeg har selv en datter med ADHD som alltid har følt seg utenfor p.g.a at hun sliter veldig med de sosiale kodene. Hun er veldig "mye", og har ganske snevre og spesielle interessefelt som hun kan skravle om i ett kjør, som selvsagt kan virke veldig spesielt og ikke minst slitsomt for de andre. Jeg kjenner også på en veldig tristet rundt det at hun aldri har hatt noen nære venninner, og aldri klart å skape noen sterke relasjoner med noen andre. Hun sliter selv med tanket på en "mistet ungdomstid", der hun så andre leve livet, reiste rundt, mens hun føler at hun stod på stedet hvil uten noen.

Men jeg anklager ingen andre for det. Jeg tenker at det er slik livet er. Noen er uheldige og får slite mer enn andre. Man må ta de positive tingene som kommer og se lyst på fremtiden, og benytte seg av den hjelpen som finnes for å få det bedre og bedre. Det er ingen som har aktivt utestengt eller fryst henne ut, men hun har selv valgt å trekke seg ut fordi hun føler at andre ser på henne som "uinteressant" og "slitsom", og så blir hun også selv sliten av å ha det slik. Da blir det lett at de i stedet velger å være alene.

Jeg leste denne artikkelen om en fortvilet mor som opplever at hennes sønn som ingen andre barn vil leke med fordi han er "annerledes". Til slutt ble hun så fortvilet at hun la ut innlegg på facebook der hun etterlyste venner til sin sønn. Jeg leser hennes innlegg som et slags skjult kritikk mot andre foreldre som ikke sørger for at alle barn inkluderes.

Mitt spørsmål er: Kan man forlange at barna våre skal være sammen med "alle"? Vi kan oppfordre til det, men hva om de selv ikke vil? Det kan jo være mange årsaker til det. Man vil jo at barna skal ha ekte venner, og ikke noen som er sammen med dem fordi de har fått beskjed om det. Det blir fort veldig kunstig tenker jeg. Barn merker fort om de de er sammen med dem vil det selv eller ikke.

Jeg tenker at vi som foreldre kan være veldig tydelig å at alle mennesker er like mye verdt, og at det er veldig veldig fint å inkludere alle sammen, uansett hvordan de er. Å være med på å skape gode holdninger. Forklare hvor kjipt det er for de som opplever å ikke ha venner eller å bli utestengt. Det må være foreldrenes rolle. Men å sitte på ryggen til barna og diktere hvem de skal være sammen med, tror jeg ikke vil ha noen veldig positiv effekt.

https://www.nettavisen.no/nyheter/lindas-hjerteskjarende-bonn-hvorfor-vil-ingen-leke-med-sonnen-min/s/5-95-1217488

Anonymkode: d6bcc...d1f

Jeg syntes man lan forlange at alle barna blir inkludert.  Der barna har ekstra utfordringer,  så tenker jeg foreldrene må bidra å regulere det, slik at ungen fungerer best  mulig. Men vanskelig det når ingen vil være med dem.

Alle har godt av å forholde seg til at ikke alle er a4. Det gir et rikere liv for alle.

Når min generasjon var små. Så fikk vi alltid beskjed om å be om unnskyld osv når samvær ikke gikk bra. Vi måtte bare pent ordne opp. Og vi måtte tåle. På den måten lærte vi respekt for oss selv og andre. Men vi lærte også at vi ikke alltid kunne være med Men også at vi inkluderte andre. 

Barn som er voldelige som små. Bør alltid være under tilsyn av voksen.  Til de lærer å kontrollere seg. Kanskje besøk ol bør være kortere. Da man lærer hvor lenge de klarer før det går galt. Vi skaper folk som ender opp som ufør som voksen. Når ikke alle blir inkludert.  Dessuten skal det et helt samfunn til å oppdra barn.

Da jeg vokste opp, fikk vi like mye beskjed fra naboer som foreldrene våre når vi gjorde noe galt. Det var også forventet at foreldrene til barna vi var på besøk til tok grep, når ting gikk for langt. Ble det ekstra ille, ble vi sendt hjem eller foreldrene ble bedt om å hente oss. Og begge deler var så flaut, at vi lærte raskt å høre på de voksne.  

I dag ser jeg barn med utfordringer.  Der foreldrene ikke tar ansvar for barnets oppførsel.  De gjemmer seg under barnets diagnoser. Barn uten grenser selv om de har en diagnose eller ikke. Vil naturlig nok fungere dårlig med andre. Og alle gir opp når foreldrene har vist at de har gitt  opp.

Jeg har to med diagnose.  Der en fungerer ganske bra, den andre ikke så bra, fordi det ble oppdaget litt sent. Den som fungerer bra, blir svært stresset av andre barn med diagnose som kam være litt ustabil. Og blir lett ustabil , av usikkerhet med andre slike barn. Jeg har jo ikke gjemt holdninger og oppførsel bak diagnosen til mitt barn. Da har vi snakket om , hva skjedde,  hvorfor slo du eller ble stygg i munnen. Og heller snakke om hva ungen kan gjøre når denne utrygghet dukker opp. Og vi snakker også om at , min unge ønsker å ha det fint. Og det har alke andre rett til også. Så man skal ikke slå noen eller bli stygg i kjeften til folk som er annerledes enn seg selv

Det har jo vært en prosess.  Men har lagt dette bak seg nå. Og er fin mot alle. 

Men når voksne trekker seg vekk,  hva skal barnet lære da? Da vi oppdaget at nr 2 også hadde adhd. Ble ikke utagerende eller ufin, men trakk seg litt vekk, og ble lett lei seg. Og mobbet. Noe som ikke gjorde saken lettere. Dessuten var yngre i hodet enn de på samme alder. Og falt lett ut . Det hjalp jo mye at besøk var max to timer.  Mulig det burde ha vært mindre. For barnet ble overstimulert, og funket som regel dårlig på slutten.  Men har klart å lære barnet å bli kjent med egne grenser osv. Men vi har fortsatt en vei å gå, selv om ungen er ung voksen nå. Ikke lett å være 18 og ha en mentalitet på 14-15år. Og skal prøve å være voksen.der blir som om en på 15 må være mer voksen enn de er.

Hva hjelper du barnet ditt om seg selv, og andre?

Anonymkode: 817cf...e6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Dette er en veldig vanskelig problemstilling, fordi en kan faktisk ikke tvinge venner på noen. Men det er så ufattelig trist når noen blir stående utenfor.

Det jeg tror foreldre kan bidra med er å snakke alle opp. Hvis du som forelder ser noen er utenfor så legg inn noen godord. Kanskje du som forelder kan snakke med foreldrene til barnet og avtale et møte der foreldrene skal være sammen, men barna er med. Så det ikke blir fokus på at barna skal være venner, men de voksne.

Anonymkode: 6ce08...8bd

Ja godt poeng. Mange voksne snakker stygt om barn. Jobber med barn på fritiden.  Ogvikke alle der er venner. Men de må fungere sammen. Ofte sier jeg at man trenger ikke å like alle. Men alle har like rett på å være her og ha det bra her. Så her er vi fine mot hverandre uansett. Ellers fungerer ikke gruppa sammen. Og sånn kommer det til å være hele livet. Vips fungerer de fint sammen. Når de lærer å respektere hverandre på tvers av at de ikke liker hverandre.

Men det er foreldre som kommer til meg å kritiserer det andre barnet. Fordi sånn og sånn.  Så skjønner jo at de barna som ikke likte noen er stort sett barn av voksne som snakker stygt og kritiserer andres barn 

Anonymkode: 817cf...e6d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Dette er nok et sårt tema, men det er ikke skrevet med negativ hensikt. Jeg har selv en datter med ADHD som alltid har følt seg utenfor p.g.a at hun sliter veldig med de sosiale kodene. Hun er veldig "mye", og har ganske snevre og spesielle interessefelt som hun kan skravle om i ett kjør, som selvsagt kan virke veldig spesielt og ikke minst slitsomt for de andre. Jeg kjenner også på en veldig tristet rundt det at hun aldri har hatt noen nære venninner, og aldri klart å skape noen sterke relasjoner med noen andre. Hun sliter selv med tanket på en "mistet ungdomstid", der hun så andre leve livet, reiste rundt, mens hun føler at hun stod på stedet hvil uten noen.

Men jeg anklager ingen andre for det. Jeg tenker at det er slik livet er. Noen er uheldige og får slite mer enn andre. Man må ta de positive tingene som kommer og se lyst på fremtiden, og benytte seg av den hjelpen som finnes for å få det bedre og bedre. Det er ingen som har aktivt utestengt eller fryst henne ut, men hun har selv valgt å trekke seg ut fordi hun føler at andre ser på henne som "uinteressant" og "slitsom", og så blir hun også selv sliten av å ha det slik. Da blir det lett at de i stedet velger å være alene.

Jeg leste denne artikkelen om en fortvilet mor som opplever at hennes sønn som ingen andre barn vil leke med fordi han er "annerledes". Til slutt ble hun så fortvilet at hun la ut innlegg på facebook der hun etterlyste venner til sin sønn. Jeg leser hennes innlegg som et slags skjult kritikk mot andre foreldre som ikke sørger for at alle barn inkluderes.

Mitt spørsmål er: Kan man forlange at barna våre skal være sammen med "alle"? Vi kan oppfordre til det, men hva om de selv ikke vil? Det kan jo være mange årsaker til det. Man vil jo at barna skal ha ekte venner, og ikke noen som er sammen med dem fordi de har fått beskjed om det. Det blir fort veldig kunstig tenker jeg. Barn merker fort om de de er sammen med dem vil det selv eller ikke.

Jeg tenker at vi som foreldre kan være veldig tydelig å at alle mennesker er like mye verdt, og at det er veldig veldig fint å inkludere alle sammen, uansett hvordan de er. Å være med på å skape gode holdninger. Forklare hvor kjipt det er for de som opplever å ikke ha venner eller å bli utestengt. Det må være foreldrenes rolle. Men å sitte på ryggen til barna og diktere hvem de skal være sammen med, tror jeg ikke vil ha noen veldig positiv effekt.

https://www.nettavisen.no/nyheter/lindas-hjerteskjarende-bonn-hvorfor-vil-ingen-leke-med-sonnen-min/s/5-95-1217488

Anonymkode: d6bcc...d1f

Ja og nei. Barna bør lære å omgås hverandre i enkelte sosiale settinger slik som en må på jobb. Feks på en sommerfest eller ett eller annet arrangert av skolen. De trenger ikke å invitere disse barna hjem og ha ansvaret for at de skal få venner. Vi kan ikke kreve mer av barna enn vi krever av voksne på dette området. Og voksne velger sine venner selv. 

Anonymkode: a7d6f...d53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det er ikke noe hyggelig å ha falske venner rundt seg som egentlig ikke vil være med deg og sikkert klager når du ikke hører. Elendig løsning å tvinge folk til inkludering.

Anonymkode: 0b6a3...8ad

Jeg var et sånt barn som han i avisen. Tro meg, jeg hadde foretrukket falske venner fremfor å tilbringe hele barndommen alene. I tillegg lærte jeg meg aldri de viktige sosiale kodene og samspill mellom mennesker, slik at jeg heller ikke i voksen alder greide å skaffe meg venner. 

Anonymkode: 1efe2...21f

[Plutselig_gravid]

Ja, jeg synes faktisk det, men man kan ikke tvinge barna sine til å bli bestevenn med eller å henge på daglig basis. Som forelder kan man legge til rette for at samværet skal gå så knirkefritt som mulig for eget barn, ved å arrangere besøket og å være deltakende selv.

Naboen vår har Downs syndrom og blir ofte invitert til oss på baking, spille villkatten, hoppe på trampoline osv. Men, jeg som mor er selvsagt til stede og passer på. Barna mine går "all in" når hun er her og er så god med henne, selv om relasjonen ikke er likeverdig om dere skjønner.

Vi har også jevnlig besøk av skolens bølle og bråkmaker. Han har hatt en for jævlig oppvekst og bor nå hos besteforeldrene som er fosterhjem. Barna mine har faktisk begynt å like han "på ordentlig" for hos oss er han blitt veloppdragen og likbar. Handler vel om at han har blitt trygg her. Skolen klarer ikke hanskes med han.

Mine foreldre er lærere og under min oppvekst på 80-90 tallet var døren alltid åpen for de merkelige eller vanskelige barna. Og de benyttet det. Jeg måtte leke med dem, men mamma og pappa var jo tilstede de også. 

Tror det har vært med til å forme meg til den jeg er i dag, og ønsker å videreføre til barna.

[AnonymBruker]

Alle barn bør inkluderes i fellesskapet som bursdager, Halloween og andre sammenkomster. Da må alle kunne omgås på en hyggelig og respektfull måte. Det gjelder også felles lek på skolen. 
 

Men ingen barn kan tvinges til å være venner. Det er et overtramp mot barnet å tvinge det til å være venner med noen hen ikke har det ålreit med. 

Anonymkode: 4193f...645

[AnonymBruker]

På skolen og alle felles samlinger, syns jeg vi skal lære barna våre å inkludere alle. Det er viktig for alle barn å lære å forholde seg til forskjellige type mennesker. Man trenger ikke være bestevenner med alle. Man trenger ikke invitere alle hjem. Men på skolen, ja og felles aktiviteter, absolutt.

Anonymkode: 88db5...e41

[AnonymBruker]

Høres ut som din datter har en omsorgsfull mor ❤️ Man kan ikke tvinge barn til å bli venner og barn med adhd sliter ofte sosialt, de er egentlig ikke dårlige venner, men er ofte umodne, mangler impulskontroll og slik som kan gjøre det vanskelig. Min mann jobbet i ppt tidligere og han fortalte at det hjalp å være åpen om diagnoser i klassen, og at det var fint for elevene å ta eierskap over den. Type «jeg, Sara, har fått diagnosen adhd og det betyr at jeg noen ganger synes det er vanskelig å sitte stille, høre hva som blir sagt osv». Bare et innspill og veldig viktig at barnet synes det er greit så klart. 
 

Som regel blir det bedre når barna blir eldre, da roer som regel noe av impulsiviteten seg og de har større evne til selvregulering, hvis de begynner på større skoler kan det også være lettere å finne «likesinnede» (adhd’er trekker ofte til hverandre og andre mer nevro-ikke-typiske). Ønsker dere alt godt❤️ adhd er slitsomt å leve med, men kommer også med noen gode kvaliteter.

Anonymkode: 0ffa3...b8f

[AnonymBruker]

Jeg tenker at hvis man har barn som ikke går så godt overens med andre barn strekker man seg ofte langt for å få det til å gå som forelder. Jeg har et barn med adhd/autisme og vi inviterer kun hjem til oss. Rett og slett fordi barnet vårt sliter med å forstå grenser, leser kroppsspråk dårlig og blir fort urolig i uvante situasjoner. Hjemme kjenner han grensene og vi kan lett se på han når han blir overstimulert. Det gjør at besøk hjemme ofte er veldig vellykket. 
På skolen har han lite venner i friminutt. Rett og slett fordi han er vanskelig å leke med. Det får vi gjort veldig lite med, men vi jobber aktivt sammen med lærer og foreldre i klassen slik så barna blir kjent med han på hjemmebane det han er litt mer i vater. 
Jeg tenker at man ikke kan tvinge barn til å leke sammen, men så lenge barna er små kan man iallefall styre de litt slik så de får møtes på forskjellige arenaer. De som klikker i skolegården kan være helt fine på hjemmebane. Og så må man snakke sammen med andre foreldre og være åpen. Vi har møtt mye forståelse fordi vi har vært åpen om vår sønns utfordringer. 

Anonymkode: 878de...334

[Gjest Refreng]

Jeg tenker at på dette området så er det rom for forbedring. Menneske som art kan lære å bli bedre på å "tåle" at andre mennesker er slitsomme uten at det tar det innover seg selv. Selvsagt finnes det grenser, man skal ikke akseptere hva som helst. Men jeg tenker at vi kan fortstat utvikle oss på det området, og dersom vi hadde blitt bedre på det som voksne, så er det noe barna kunne plukket opp fra oss og tatt med seg videre til egen hverdag.

Når det er sagt, vi ser at voksne mennesker sliter med dette, kanskje spesielt nordmenn som sliter når de for eks møter en kollega de mener er litt overkjørende. De vet ikke hvordan si fra uten å føle seg som et dårlig menneske eller de er redd for konflikt. Så det er nok for mye å forvente fra barn at de skal være bedre på å balansere egne behov med andre mennesker. Vi trenger nok en revolusjon i den kollektive psyke for å bli bedre her- både voksne og barn

Jeg ville prøvd å kompensere mest mulig for manglende venner på skole ved å finne andre aktiviteter på fritiden for din datter. Dersom hun finner venner eller andre som setter pris på henne utenom skole, så vil hun fortsatt få anledning til å føle at hun er interessant for andre, selv om hun sliter med venner på skolen. Det er viktig for selvfølelsen hun vil ha når hun blir voksen. Dersom ting fortsetter som de er nå, så vil du få en 20-åring som tror hun er fundamentalt uinteressant for andre mennesker. Fordi det var livet og "sannheten" hennes i en periode som var viktig i utviklingen hennes. Slike ting setter seg sterkt i en person

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det faktisk er foreldrene til det barnet som er «annerledes» som må tilrettelegge for at barnet har venner, ikke «vennene». De må invitere på ting som er lystbetont og som de andre vil være med på. Vi har også et slikt barn, og vi kan faktisk ikke forvente at andre barn vil velge vårt barn. Vi har også et «normalt» barn, og forstår hvordan det er å være foreldre på andre siden. Barnet vårt som er annerledes er dessverre sta, slitsom og egen, uten evne eller ønske om å regulere seg. Det vi kan gjøre er å invitere med barn på badeland, kino, invitere til klassefest etc. Det vi ser er at barnet vårt heller ikke vil være med noen av de som også er annerledes. De som er litt stille og forsiktige, og ikke har så mange andre. Så vårt barn har også preferanser. Barna som er «annerledes» tar ofte ikke «hvem-som-helst» de heller, slik det ofte blir fremstilt. Barnet blir heldigvis alltid invitert i bursdager eller andre feiringer som inkluderer hele klassen, eller sitt kjønn. Det er vi veldig glade for, og synes jeg vel er noe man kan forvente. 

Anonymkode: 534a8...736

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var et sånt barn som han i avisen. Tro meg, jeg hadde foretrukket falske venner fremfor å tilbringe hele barndommen alene. I tillegg lærte jeg meg aldri de viktige sosiale kodene og samspill mellom mennesker, slik at jeg heller ikke i voksen alder greide å skaffe meg venner. 

Anonymkode: 1efe2...21f

Det ville du heller ikke lært av falske venner, da. Du ville heller endt opp såret, mistet tillit til mennesker og nok hatt enda vanskeligere for å få venner. 

Venner kommer av kjemi, at man blir glad i hverandre og har en gjensidig raushet og omsorg for hverandre. 

Anonymkode: 74804...6bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det ville du heller ikke lært av falske venner, da. Du ville heller endt opp såret, mistet tillit til mennesker og nok hatt enda vanskeligere for å få venner. 

Venner kommer av kjemi, at man blir glad i hverandre og har en gjensidig raushet og omsorg for hverandre. 

Anonymkode: 74804...6bc

Jo, jeg hadde sett hvordan mennesker oppfører seg i nære relasjoner, på nært hold. 

Anonymkode: 1efe2...21f