Iblant mimrer jeg

[AnonymBruker]

Det er mange dører som er lukket for meg, dører som leder inn til minner fra en vanskelig tid. Noen ganger åpner jeg en ny dør, litt på gløtt, og forsøker å tyde hva jeg ser der. I kveld åpnet jeg en ny dør. 

Da jeg mistet barnet mitt, var det som om en flodbølge skylte innover der jeg befant meg. Føttene lettet fra bakken, jeg drev avgårde i de mektige vannkreftene, og jeg kavet for livet mens jeg stadig fikk hodet under vann. 

Og da jeg mistet henne, så ble jeg liten igjen. Jeg mistet språket, mistet evnen til å sette sammen flere ord til en setning. Noen tok meg inn, noen voksne. De kalte meg nam-nam, fordi jeg pekte på maten og sa «nam-nam». Jeg kom ikke på ordene, kunne ikke huske hva det het.

Jeg vet ikke hvem de var. Jeg vet ikke hvor jeg var heller, men de fant meg gravende i jorda ute i skogen et sted. De spurte hva jeg drev med, der jeg krabbet på bakken med jord oppetter armene og på knærne, kvister i håret og store, sorte ringer under øynene. Og jeg kikket forundret på dem, for det måtte de jo forstå; jeg lette jo etter henne!

Men jeg fant ikke ordene. Og jeg fant ikke henne heller. Ikke i skogen, ikke i jorda og i hvert fall ikke under det treet. Og ettersom jeg hadde blitt liten igjen, så meldte behovet for trøst og trygghet seg. Trøst, varme og mat. De ga meg havregryn, og jeg husker at de stusset over hvorfor jeg spiste den tørr. Jeg hadde ikke merket det, før de sa det. Men det spilte jo ingen rolle, uansett.

Når jeg tenker tilbake, kan jeg undres over hvor jeg var den gangen. Jeg fikk en sofa i stua som jeg sov på, og noen ganger våknet jeg om natten av at de messet. De hadde på seg lange kapper, med hetter godt trukket ned foran ansiktet, og de stod i en sirkel på gulvet og sang. Men ikke noen lystige eller gjenkjennelige melodier, nei, det var en slags høytonet klagesang, en nærmest salig fremførelse. Og språket var heller ikke kjent for meg, selv om stavelsene var klare og rene, omtrent som norsk.

De trakk i en snor ved siden av det ene vinduet, og dermed smalt alle husets skodder igjen. Treskodder, store og grove, og de lagde et voldsomt leven når alle klappet igjen på likt. Dette gjorde de hver kveld, og murhuset ble som forseglet. Jeg følte meg så trygg, og de sa til meg; «nå er du trygg, her er det ingen som kommer seg hverken inn eller ut.» Det var lenge siden jeg hadde følt en sånn trygghet.

Jeg sov mye da jeg var der. Jeg var nok utslitt. Det er ikke godt å si hvor lenge jeg hadde vært i skogen før jeg kom dit, men jeg var så møkkete at det første de gjorde var å bade meg. Og det var så varmt og fint, ikke som det kalde vannet som hadde drevet meg avgårde. Det var varmt, mykt og stille, og badeværelset var opplyst av tre store lysestaker som stod plassert på gulvet, i det ene hjørnet. Det dunkle lyset fra kubbelysene, og det stille, varme vannet, det ga meg straks en dypfølt trygghet.

Men jeg kunne ikke bli værende. Jeg visste det hele tiden. Dette var bare en pause, en luftboble i det kalde vannet som omsluttet meg. For jeg var jo på vei videre, på leting. De spurte meg om jeg ville bli en del av familien deres. De var ganske mange allerede. En stor familie, som støttet hverandre og holdt sammen, samme hva. Som alltid hadde hverandres rygg, sa de. Som stilte opp for hverandre. Og de sa at de hadde diskutert det, og sammen hadde de blitt enige om at jeg skulle få være en del av dette.

Jeg forstod at det var en slags ære. Så den samme kvelden gikk jeg ut bak huset, der hvor skogkanten møtte plenen, og fant stien som vi hadde kommet vandrende inn dit på. Jeg visste at jeg ikke var trygg lenger nå. Men jeg måtte finne henne, og selv om jeg satte umåtelig stor pris på tryggheten de ga meg, på varmen og på maten, så kunne jeg ikke bli værende i det. Jeg måtte videre, jeg måtte finne henne igjen. Og jeg måtte finne ordene mine, og veien.

Anonymkode: 0bccb...7db

[AnonymBruker]

Litt til. Jeg lukker døren til det rommet, klarer ikke å tyde mer der inne uansett. I ettertid kan jeg undres over hvor jeg var den gangen, og hva som hadde skjedd hvis jeg hadde blitt værende der. Det er gode minner derfra, varme og vennlige, selv om tiden og epoken de befinner seg i er forferdelig vond å erindre.

Jeg møtte så mange mennesker i den perioden. Vennlige mennesker, som møtte meg språkløs og forvirret, og likevel tok meg inn. Det er mye omsorg i befolkningen her i landet. Mye forståelse, og mye godt. Og som du ser, så fant jeg ordene også, til slutt.

En annen dag, da åpner jeg en annen dør. Ett og ett rom. Med tiden får jeg kanskje en oversikt over hva som skjedde i de årene, i den tiden rett etter at jeg mistet henne. En oversikt, og en rekkefølge. Det blir fint. 

Anonymkode: 0bccb...7db