Vil gjerne høre fra menn: om det å være gode venner(med potensiale) og møte barna til hverandre....

[AnonymBruker]

Er i en situasjon der vi har datet i tre måneder nå. Vi har definert oss som gode venner, men begge er klar over at det er følelser der og vi ønsker se om det kan utvikle seg til å bli et forhold. 

Jeg spurte for noen dager siden om han ønsket hilse på barna mine. Og det ville han. Jeg ble nesten sjokkert. 

Noen venner av meg sier det er et stort skritt å ta for en mann å hilse på barna. Men jeg tenker at "vi er jo bare venner", er du noe big deal? 

Hva tenker folket? Er det en big deal å hilse På barna til den man dater /er "veldig god venn" med? Eller er det ikke det? Vil gjerne høre fra menn spesielt. 

Anonymkode: 015e5...6f1

[AnonymBruker]

Hvis han definerer dere som venner hadde jeg ikke tatt det som tegn på noe romantisk og seriøst selvom dere er romantiske sammen. Du er nok bare en selskapsdame og god venninne for han. 

Anonymkode: 274c2...a66

[AnonymBruker]

Hvis dere bare er venner kunne du jo bare latt barna møte han med en gang.  Venner er jo ikke noe big deal

Anonymkode: 1d232...4a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis dere bare er venner kunne du jo bare latt barna møte han med en gang.  Venner er jo ikke noe big deal

Anonymkode: 1d232...4a0

Vi er ikke bare venner. Vi vet at vi har følelser for hverandre.... 

Anonymkode: 015e5...6f1

[AnonymBruker]

Jeg har datet en i 7 uker, vi har begge barn. Jeg har fortalt mine at jeg har møtt noen jeg liker, at vi dater, og forklart grundig hva dating betyr for oss og at det enda er usikkert om vi faktisk blir kjærester siden mye skal klaffe mtp livssituasjoner. Mine barn vil gjerne møte han før vi blir kjærester, og det er daten positiv til. De vil også gjerne møte barna hans og har lagt planer 😅

Han har fortalt sine barn om en venninne han liker godt som han snakker med hver dag. Ett av barna har hilst på meg i telefonen, det andre barnet er svært knyttet til sin mor og kjenner nok allerede på noe og viser liten interesse for meg, men er likevel nysgjerrig når far er i telefonen. 

Jeg tror egentlig alle sammen kunne møttes, alle er over 9 år og har uttrykt sine tanker og følelser. Jeg er nok bremsen her som tenker og tenker  og vil ikke påføre noen brutte relasjoner om dette ikke går.

Det kan ha noe med å gjøre at om det ikke ordner seg så er det fordi jeg sier nei. Jeg ønsker i utgangspunktet en samboer, og det som mest sannsynlig er på bordet er særboere de neste 3-5 årene. Jeg sier i så fall ikke nei pga mangel på følelser, men at det praktisk blir vanskelig å gjennomføre på en god måte.

Anonymkode: 3eef2...e2a