Spørsmål til dere kvinner som har 50% samvær med barn

[AnonymBruker]

Litt hypotetisk spørsmål, men hvis dere kunne velge å gå tilbake i tid å heller få barn alene ved hjelp av donor og dermed ha barnet/barna 100% av tiden ville dere heller valgt dette eller ville dere fremdeles valgt samlivsbrudd og 50%? Begrunn gjerne svaret

(Jeg skjønner selvfølgelig at de aller fleste skulle ønske det ikke ble brudd og at man kunne vært to om å ha barna 100%, men det er altså ikke spørsmålet).

Anonymkode: 9fef5...997

[AnonymBruker]

Har barna 50% og er strålende fornøyd med det. Føles nesten som en life hack 😅 Rekker å savne dem litt, og vi har god kvalitetstid når vi er sammen, samtidig som jeg får være menneske og ikke bare mamma 50% av tiden. Elsker det! Skal sies at faren og jeg samarbeider svært godt. 9 mnd siden bruddet. 

Anonymkode: d78b0...7bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har barna 50% og er strålende fornøyd med det. Føles nesten som en life hack 😅 Rekker å savne dem litt, og vi har god kvalitetstid når vi er sammen, samtidig som jeg får være menneske og ikke bare mamma 50% av tiden. Elsker det! Skal sies at faren og jeg samarbeider svært godt. 9 mnd siden bruddet. 

Anonymkode: d78b0...7bd

Akkurat som jeg følte. Litt tøft og uvant i begynnelsen, men etter hvert sluttet jeg å sitte hjemme og savne barnet. Fant ut at jeg måtte gjøre noe fornuftig ut av livet mitt.

Trente, gikk ut med venner, jobbet og gjorde masse den uka jeg ikke hadde barnet og full fokus på god tid den uka jeg hadde barnet. 

Da barnet ble tenåring, flyttet han til meg på fulltid. Siden jeg bodde sentralt og faren jobbet mer og mer. 

Null konflikter med eksmann, det hjelper jo veldig. 

Anonymkode: cad9a...180

[AnonymBruker]

Så nei, jeg ville ikke hatt barn 100 % med en donor  

Anonymkode: cad9a...180

[AnonymBruker]

Jeg har partner, men skulle ofte ønske at jeg hadde 50%. Fått tid til å være meg, være frivillig, delta i kulturlivet, og bare være. Ikke bare være mamma og hverdagstralten. Og det sier jeg som har en fantastisk partner som tar sin skjerv og mer til. Gleder meg til barnet blir eldre og mer ute av hjemmet.

Så nei, ville aldri fått barn med donor og vært helt alene!

Anonymkode: fa2d5...919

[AnonymBruker]

Enig med alle over. Var skilt og hadde barna 50 %, ønsket ikke flere. Er nå gift og fått et nytt barn, 3 år, kan skrive under på at alt var mye bedre før. Helt utrolig deilig å kunne hvile ut, og ha overskudd til å være en god forelder. Var full i pepp og initiativ. Nå føler jeg bare mislykket som forelder og overveldet for alle barna. Skal sies at jeg har en krevende jobb med mye reising som jeg nå heldigvis har bestemt meg for å slutte i. 

Anonymkode: b6964...f8b

[AnonymBruker]

Nei, jeg og eksen samarbeider godt og våre nye partnere er også rause og fine folk som går godt overens. Jeg har sjeldent gått glipp av en bursdag eller en 17 mai med barnet fordi vi feirer sammen. Selvfølgelig kjenner jeg et skikkelig savn veldig ofte, men jeg vet jeg kan sette meg i bilen og kjøre dit om jeg ønsker.

 

Før jeg fikk mine 2 siste barn så hadde jeg også mye frihet og gjorde det beste ut av situasjonen.

 

Men først og fremst så er jeg takknemlig for at han har en så god pappa og en så fin familie og nettverk på farssiden. De er gull verdt, min sønn setter stor pris på dem og det er mye viktigere enn at jeg skulle hatt han 100%. Det hadde ikke barnet hatt ved donor.

 

Hvis spørsmålet hadde vært hvordan jeg stiller meg til donor generelt sett så hadde svaret vært at jeg er positiv og kunne valgt det om jeg stod i en situasjon hvor jeg lå an til å bli barnløs. Men at det skulle være bedre for barnet kun fordi jeg fikk barnet alene, det synes jeg ikke.

Anonymkode: 2aac7...652

[Visla]

Synes 50/50 fungerer veldig bra, har hatt det et par år nå og vi samarbeider bra:) 

nå har samboer barnet sitt 100%, og han synes til tider det kan være frustrerende at moren ikke stiller opp annet i sommerferien og en sjelden gang jul/påske. Han har jo ingenting han skulle sagt, og vi ser hvor kjipt det er for barnet som har forhåpninger, men kun får se moren, søsken og familien på den siden 1-3 ganger i året

[AnonymBruker]

Jeg hadde barna 50% en periode, men nå har jeg dem 90%. Og jeg skal ærlig si, at jeg (fra et egoistisk ståsted)  savner den tiden jeg hadde dem 50%. Da kunne jeg ha tid til å gjøre ting som jeg likte, pleie vennskap, trene, jobbe ekstra timer på jobb og bygge opp fleksitid, fikse huset, gjøre grundig ryddearbeid, dyrke egne interesser, preppe ukentlige matoppskrifter som skulle være i frysen til barna kom. og når jeg fikk barna kunne jeg være 100% dedikert til dem den tiden, all fokus på lekser, fritidsaktiviteter, kvalitetstid, ferdig preppa middager som gjorde ettermiddagen  mye mer innholdsrik med andre ting. 

Men det funket dårlig med barnefar, som ikke klarte å ha dem 50%. Så nå er de hos han 3-4 netter I mnd. Og selv om dette er det beste for barna, og jeg derfor ikke vil/skal går tilbake til 50%, så savner jeg den tiden. Men de har det best hos meg, så da er jeg fornøyd med ordningen nå også

Anonymkode: 4db8e...af8

[AnonymBruker]

Nysgjerrig på dette jeg også. Ser ut som mange har gode erfaringer(etter forholdene) med å ha barna 50%. Hvordan tar barna det? Synes de det er ok, venner de seg til det eller er det mye savn etter den forelderen som ikke er der? 

Anonymkode: 7a6df...199

[AnonymBruker]

Jeg unner barna mine å ha en tilstedeværende far (eller medmor) som elsker dem, gir dem trygghet, bygger dem opp, lærer de ting jeg ikke er så god på, er en annen person enn meg samtidig som far/medmor er like nær dem og viktig som meg. 

*medmor har samme rettigheter som far

Anonymkode: b7ba4...69d

[Fremmed fugl]

Beklager, er mann men velger å svare.

Uten tvil hadde jeg valgt 100 % fremfor 50 %. Nå er jentene voksne, men heldigvis var eksen mindre interessert i å være sammen med dem, så ble mer enn 50 % i praksis.

 

[AnonymBruker]

Jeg har hatt barna 50%, og samarbeidet med far har vært utmerket. Barna har derimot blitt slitne av å flytte fram og tilbake, og ønsket etter hvert å bo bare her.
Skulle jeg begynt på nytt så hadde jeg fått barn alene, fått barn tidligere og jeg ville hatt flere enn jeg fikk.
Ville heller sørget for et godt nettverk av andre personer enn en far til avlastning, og fått en mer stabil situasjon.
Har aldri følt at det er slitsomt å være sammen med barna mine, og at det er andre steder jeg heller skulle ha vært.

Anonymkode: 01a5e...cec

[AnonymBruker]

Barna har en super pappa, og vi samarbeider godt og omgås lett. Så nei, det kunne jeg ikke ha tenkt meg. To trygge foreldre, selv bare 50% er det beste for mine. 

Anonymkode: 92359...278

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nysgjerrig på dette jeg også. Ser ut som mange har gode erfaringer(etter forholdene) med å ha barna 50%. Hvordan tar barna det? Synes de det er ok, venner de seg til det eller er det mye savn etter den forelderen som ikke er der? 

Anonymkode: 7a6df...199

Mitt barn hadde perioder hvor mye var veldig sårt. Han har også perioder hvor han har dårlig samvittighet ovenfor spesielt faren. Han er tenåring nå og er pga skolekrets, treninger osv hos oss i ukedagene og hos pappaen i helgene etter eget ønske. Det er ikke enkelt å være et barn med to hjem alltid, så vi har gjort vårt beste for å tilrettelegge. Han har feks aldri trengt å ta med seg noe annet enn skolesekken imellom oss, begge hjem har kjøpt det han trenger.

 

Vi har løst det ved å alltid kunne ringe hverandre, og vi inviterer innimellom på middag eller bare stikker innom. Ikke veldig ofte, en telefonsamtale og trøst har stort sett fungert godt.

Anonymkode: 2aac7...652

[AnonymBruker]

Fremmed fugl skrev (10 minutter siden):

Beklager, er mann men velger å svare.

Uten tvil hadde jeg valgt 100 % fremfor 50 %. Nå er jentene voksne, men heldigvis var eksen mindre interessert i å være sammen med dem, så ble mer enn 50 % i praksis.

 

Heldigvis? 

Det er jo bare trist, og ikke bra. 

Anonymkode: 92359...278

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Heldigvis? 

Det er jo bare trist, og ikke bra. 

Anonymkode: 92359...278

For meg, egoistisk sett, var det heldigvis. Hvis hun skulle finne på noe med en fyr hun datet, eller venninner, så fikk jeg ekstra tid med jentene.

[AnonymBruker]

Hadde kanskje valgt donor om det var i dag, men det var ikke like "stuerent" her den gang i denne småbyen, og det hadde da kanskje bare blitt med det ene barnet. Jeg har de to barna mine ca 60 % i dag og ville gjerne hatt dem 90-100%, selv 4 år etter skilsmissen (selv om det går helt greit nå). Men om jeg hadde fått en gutt, med donor, hadde jeg vært usikker på om jeg hadde kunne gitt ham gode nok mannlige forbilder, hadde fint klart å ha de to jentene mine helt alene. Men det vet man jo aldri! De har en super far og slekt på farssiden, så er helt klart best for ungene med en slik far i livet. Men egoistisk sett hadde jeg ønsket meg dem 100%, da jeg ikke hadde vært ensom mens de er borte, ikke følt savn etter en ny mann (kjenner aldri det når ungene er hos meg), hadde sluppet mye uforutsigbart samvær med eksen pga hans ustabile jobb, og kunne gitt dem mer fred og ro i et stabilt hjem.

Anonymkode: a35ad...9c1

[AnonymBruker]

Ungene trenger også faren sin. Og vi utfyller hverandre godt. Han kan lære dem ting ikke jeg er så god på, og omvendt. Skulle gjerne hatt ungene mer, men prøver å utnytte barnefri-ukene godt til ekstra jobbing, sosialt, etc

Anonymkode: 7dae8...59a

[AnonymBruker]

Nei, jeg trives godt med 50 prosent og kunne aldri tenke meg å ha alt ansvaret alene. Min eks er en utmerket forelder og vi samarbeider godt.

Anonymkode: 0c4a9...2ae