Hvordan takle flere barn?

[AnonymBruker]

Vi har ett barn på 7 mnd, verdens herligste jente. Hun har aldri vært «vanskelig», sovet godt hele tiden og er generelt blid og fornøyd. Men jeg føler at jeg drukner i mammarollen, jeg har ikke høye krav til meg selv, ser på meg som ganske chill i grunn. Pappaen er også kjempeflink med henne. 
 

Vesla får alt hun trenger, masse kos, vi har besteforeldre på andre siden av gjerdet som gjerne passer henne noen timer mens jeg gjør ærender feks. Allikevel føler jeg at dette tar pusten fra meg, det er overveldende. Jeg smalt rett inn i fødselsdepreson med angst, mistet melken, fikk vegring mot babyen. Det tok meg to mnd før jeg i det hele tatt klarte å ta med meg vesla på butikken (å det føltes som en seier), før det var det kun helsestasjonen hun så, å da var det rett hjem etterpå. Jeg var rett og slett et vrak i nesten 3 mnd før jeg begynte å kjenne på at det var greit å være mamma. Ville så klart aldri vært foruten henne, men jeg vet ikke om jeg takler en ny periode med å ha det så jævlig og samtidig ta meg av jenta vår. 
 

Er det noen som kjenner seg igjen, som har taklet flere barn? Hvor ting ble lettere? For jeg ønsker at hun skal få søsken, og jeg vil jo ha et barn til. Men jeg kjenner at jeg blir skikkelig redd for å få et barn som feks får kolikk eller andre plager når jeg allerede føler at det er mye med den snille rolige jenta vi allerede har. 

Anonymkode: 6c991...03a

[AnonymBruker]

Vi har ett barn på 7 mnd, verdens herligste jente. Hun har aldri vært «vanskelig», sovet godt hele tiden og er generelt blid og fornøyd. Men jeg føler at jeg drukner i mammarollen, jeg har ikke høye krav til meg selv, ser på meg som ganske chill i grunn. Pappaen er også kjempeflink med henne. 
 

Vesla får alt hun trenger, masse kos, vi har besteforeldre på andre siden av gjerdet som gjerne passer henne noen timer mens jeg gjør ærender feks. Allikevel føler jeg at dette tar pusten fra meg, det er overveldende. Jeg smalt rett inn i fødselsdepreson med angst, mistet melken, fikk vegring mot babyen. Det tok meg to mnd før jeg i det hele tatt klarte å ta med meg vesla på butikken (å det føltes som en seier), før det var det kun helsestasjonen hun så, å da var det rett hjem etterpå. Jeg var rett og slett et vrak i nesten 3 mnd før jeg begynte å kjenne på at det var greit å være mamma. Ville så klart aldri vært foruten henne, men jeg vet ikke om jeg takler en ny periode med å ha det så jævlig og samtidig ta meg av jenta vår. 
 

Er det noen som kjenner seg igjen, som har taklet flere barn? Hvor ting ble lettere? For jeg ønsker at hun skal få søsken, og jeg vil jo ha et barn til. Men jeg kjenner at jeg blir skikkelig redd for å få et barn som feks får kolikk eller andre plager når jeg allerede føler at det er mye med den snille rolige jenta vi allerede har. 

Anonymkode: 0ef88...c3c

[AnonymBruker]

Det meste går stort sett bra hvis man slutter å overdramatisere så voldsomt.

Anonymkode: 230b9...720

[AnonymBruker]

Men hva er det som gjør du drukner i mammarollen? Jeg fikk ikke helt tak på det. Du har ikke høye krav, du sier du er avslappet - så hva fører til det? Må du tenke så mye på å være mamma?

Anonymkode: 7f8d7...397

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men hva er det som gjør du drukner i mammarollen? Jeg fikk ikke helt tak på det. Du har ikke høye krav, du sier du er avslappet - så hva fører til det? Må du tenke så mye på å være mamma?

Anonymkode: 7f8d7...397

Det er en slags indre uro/stress. Vet ikke hvordan jeg skal klare å forklare det. 

Anonymkode: 0ef88...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er en slags indre uro/stress. Vet ikke hvordan jeg skal klare å forklare det. 

Anonymkode: 0ef88...c3c

Av ting du føler på? Ting babyen gjør? Ting andre forventer?

Anonymkode: 7f8d7...397

[AnonymBruker]

Hvorfor bekymre seg nå? Høres ut som du bør vente et par år med å få en til...

Anonymkode: a25f6...5d6

[AnonymBruker]

Babyen din er bare 7 måneder. Ha fokus på henne nå og se an situasjonen. Kanskje kjenner du deg klar om 1, 2 eller 4 år? Søsken «må» jo ikke være tett i alder med mindre du er i slutten av 30-årene og klokken tikker.
Jeg har tre barn. De to første var det bare 1,5 år mellom, og ja, det var veldig hektisk da de var små. Det er ikke noe jeg anbefaler til hvem som helst. Jeg følte jeg druknet i mammarollen som du beskriver. Jeg fikk ikke fokusert skikkelig på babyen fordi 1-åringen også var liten og trengte meg hele tiden. Var veldig sliten husker jeg. Tredjemann kom 5 år etter nr 2 og det var overkommelig og bare kos egentlig. Minuset er at søskenrelasjonen ikke blir helt den samme. Jeg ser at de to eldste har et tett og nært søskenbånd og at tredjemann er litt utenfor. 

Anonymkode: 68b71...f95

[AnonymBruker]

Jeg er som deg.

Lett unge, to sett med besteforeldre i nærhet som stiller opp.

allikevel er det å ha barn overveldende for meg. Jeg og samboer har blitt enige om å bare ha ett barn fordi jeg tror både jeg og han hadde gått under med flere.

Nå er han 3 år og ja, noe har blitt lettere men en 3 åring er jo MYE mye mye mer kravstor enn en baby.

Anonymkode: 98653...a01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Av ting du føler på? Ting babyen gjør? Ting andre forventer?

Anonymkode: 7f8d7...397

Føler kanskje på at mammarollen ikke passer meg? Jeg hater å gå hjemme. Gleder meg bare til jeg kan begynne å jobbe igjen snart. Altså jeg elsker jenta over alt, hadde løpt inn i en brennende bygning for henne. Men allikevel er det noe i meg som sier at dette ikke er «meg». Jeg ønsket meg barn, men huff, vet ikke hvordan jeg kan beskrive den følelsen jeg sitter med. 

Anonymkode: 0ef88...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Babyen din er bare 7 måneder. Ha fokus på henne nå og se an situasjonen. Kanskje kjenner du deg klar om 1, 2 eller 4 år? Søsken «må» jo ikke være tett i alder med mindre du er i slutten av 30-årene og klokken tikker.
Jeg har tre barn. De to første var det bare 1,5 år mellom, og ja, det var veldig hektisk da de var små. Det er ikke noe jeg anbefaler til hvem som helst. Jeg følte jeg druknet i mammarollen som du beskriver. Jeg fikk ikke fokusert skikkelig på babyen fordi 1-åringen også var liten og trengte meg hele tiden. Var veldig sliten husker jeg. Tredjemann kom 5 år etter nr 2 og det var overkommelig og bare kos egentlig. Minuset er at søskenrelasjonen ikke blir helt den samme. Jeg ser at de to eldste har et tett og nært søskenbånd og at tredjemann er litt utenfor. 

Anonymkode: 68b71...f95

Er 32, så har jo fortsatt noen år før det haster. Har ikke noe mål om at de skal være tette heller. Tenker det kanskje kan være lettere om hun kommer i en sånn alder hvor hun klarer seg litt mer selv? 

Anonymkode: 0ef88...c3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er som deg.

Lett unge, to sett med besteforeldre i nærhet som stiller opp.

allikevel er det å ha barn overveldende for meg. Jeg og samboer har blitt enige om å bare ha ett barn fordi jeg tror både jeg og han hadde gått under med flere.

Nå er han 3 år og ja, noe har blitt lettere men en 3 åring er jo MYE mye mye mer kravstor enn en baby.

Anonymkode: 98653...a01

Så «godt» å se at jeg ikke er alene om dette. Det er så rart å sitte med denne følelsen, for jeg har jo hele livet ønsket meg barn.. 

Anonymkode: 0ef88...c3c

[AnonymBruker]

Da jeg fikk første gikk jeg også rett i kjelleren. Det var så overveldende! Babyen bare skreik og sov aldri. Ammet og bysset hele døgnet, og forsto ikke hvordan noen kunne klare å f.eks. ta en baby med på kafé.

Nå er dette barnet to år, og vi har akkurat fått baby nr. 2.

Etter at babytiden med første var over så føltes det overkommelig med en til. Og det var ikke like overveldende i det hele tatt, rett og slett fordi vi ikke fikk livet snudd på hodet på nytt. Det får man jo første gangen. For oss var det litt sån "en er som én, og to er som en og en halv". 

Men det er helt greit å bare få ett barn òg! Da får jo barnet deres all oppmerksomheten, og dere slepper dårlig samvittighet for å dele den på to.

Men tanken på søsken føles kanskje mindre ekstrem når dere ikke lenger har en baby

Anonymkode: ba0fc...8a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har ett barn på 7 mnd, verdens herligste jente. Hun har aldri vært «vanskelig», sovet godt hele tiden og er generelt blid og fornøyd. Men jeg føler at jeg drukner i mammarollen, jeg har ikke høye krav til meg selv, ser på meg som ganske chill i grunn. Pappaen er også kjempeflink med henne. 
 

Vesla får alt hun trenger, masse kos, vi har besteforeldre på andre siden av gjerdet som gjerne passer henne noen timer mens jeg gjør ærender feks. Allikevel føler jeg at dette tar pusten fra meg, det er overveldende. Jeg smalt rett inn i fødselsdepreson med angst, mistet melken, fikk vegring mot babyen. Det tok meg to mnd før jeg i det hele tatt klarte å ta med meg vesla på butikken (å det føltes som en seier), før det var det kun helsestasjonen hun så, å da var det rett hjem etterpå. Jeg var rett og slett et vrak i nesten 3 mnd før jeg begynte å kjenne på at det var greit å være mamma. Ville så klart aldri vært foruten henne, men jeg vet ikke om jeg takler en ny periode med å ha det så jævlig og samtidig ta meg av jenta vår. 
 

Er det noen som kjenner seg igjen, som har taklet flere barn? Hvor ting ble lettere? For jeg ønsker at hun skal få søsken, og jeg vil jo ha et barn til. Men jeg kjenner at jeg blir skikkelig redd for å få et barn som feks får kolikk eller andre plager når jeg allerede føler at det er mye med den snille rolige jenta vi allerede har. 

Anonymkode: 6c991...03a

Har hatt det helt likt. Jenta vår og er 7 mnd. Verdens snilleste, aldri hatt noe problem med hun. Sover godt osv. men jeg taklet det dårlig. Jeg måtte øve meg for å gå alene med hun, mens samboeren var i nærheten.. Fikk fødselsdepresjon, og da jeg endelig var blitt bra og elsket å være mamma, så ble jeg gravid. Tok abort. Angrer helt sykt mye på det, men jeg tørr ikke å gå gjennom det en gang til nå. Jeg må vente noen år! Jeg var redd for det samme som deg… 

 

håper du føler deg bedre snart! Det vil bli bra til slutt, og da tror jeg du kanskje glemmer det litt og er klar for søsken 😊❤️nå er hun bare 7mnd! 

Anonymkode: c6173...d13

[AnonymBruker]

Har hatt det helt likt. Jenta vår og er 7 mnd. Verdens snilleste, aldri hatt noe problem med hun. Sover godt osv. men jeg taklet det dårlig. Jeg måtte øve meg for å gå alene med hun, mens samboeren var i nærheten.. Fikk fødselsdepresjon, og da jeg endelig var blitt bra og elsket å være mamma, så ble jeg gravid. Tok abort. Angrer helt sykt mye på det, men jeg tørr ikke å gå gjennom det en gang til nå. Jeg må vente noen år! Jeg var redd for det samme som deg… 

 

håper du føler deg bedre snart! Det vil bli bra til slutt, og da tror jeg du kanskje glemmer det litt og er klar for søsken 😊❤️nå er hun bare 7mnd! 

Anonymkode: d13a5...814

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Føler kanskje på at mammarollen ikke passer meg? Jeg hater å gå hjemme. Gleder meg bare til jeg kan begynne å jobbe igjen snart. Altså jeg elsker jenta over alt, hadde løpt inn i en brennende bygning for henne. Men allikevel er det noe i meg som sier at dette ikke er «meg». Jeg ønsket meg barn, men huff, vet ikke hvordan jeg kan beskrive den følelsen jeg sitter med. 

Anonymkode: 0ef88...c3c

Du har vært mamma i en veldig kort periode, en periode som er strevsom og altoppslukende. Du skal være mamma hele livet. Det at du kjenner det er kjedelig å være hjemme og at du føler deg kanskje litt kvalt, er faktisk også helt vanlig. Jeg likte ikke være hjemme. Jeg ble lei av alt rundt det. Hjalp ikke å være ute heller så lenge jeg visste det kom en ny dag med det samme igjen. Du kan få barsel- og permisjonen gratis av meg. Noen elsker den perioden. Den var bare ikke for meg. Jeg følte jeg mistet meg selv. Og jeg fikk pusteproblemer. Men, barn vokser. Barn utvikler seg. Man får mer respons. Man får mer interaksjon. Man får mer læring. Kanskje babytiden ikke var den beste, men kanskje det føles bedre ut snart. Kanskje ikke. Tenker uansett at du ikke trenger ta et valg om en baby til når du er i en slik sinnsstemning, kanskje du kan legge det på hylla i en måned og ta det opp igjen og se hvordan det føles da. 

Anonymkode: 7f8d7...397

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du har vært mamma i en veldig kort periode, en periode som er strevsom og altoppslukende. Du skal være mamma hele livet. Det at du kjenner det er kjedelig å være hjemme og at du føler deg kanskje litt kvalt, er faktisk også helt vanlig. Jeg likte ikke være hjemme. Jeg ble lei av alt rundt det. Hjalp ikke å være ute heller så lenge jeg visste det kom en ny dag med det samme igjen. Du kan få barsel- og permisjonen gratis av meg. Noen elsker den perioden. Den var bare ikke for meg. Jeg følte jeg mistet meg selv. Og jeg fikk pusteproblemer. Men, barn vokser. Barn utvikler seg. Man får mer respons. Man får mer interaksjon. Man får mer læring. Kanskje babytiden ikke var den beste, men kanskje det føles bedre ut snart. Kanskje ikke. Tenker uansett at du ikke trenger ta et valg om en baby til når du er i en slik sinnsstemning, kanskje du kan legge det på hylla i en måned og ta det opp igjen og se hvordan det føles da. 

Anonymkode: 7f8d7...397

Føler det er så tabu å si at man mistrives i permisjon. Føler meg jo som en dårlig mamma som bare gleder meg til å jobbe igjen 

Anonymkode: 0ef88...c3c

[AnonymBruker]

Ikke tenk så mye. Du har ett barn, og trives med det. Ofte melder det seg jo en tanke, eller et savn etter noen år om en til. Eventuelt så kommer det bare en til...Eller så blir du bare mer sikker i din sak. Du MÅ jo ikke ha flere. 

Men jeg skjønner deg. Det gikk 4,5 år før jeg fikk en til, og da var det vel egentlig mannen som maste litt og fikk meg på slike tanker. Jeg var ganske så fornøyd. Så ble jeg plutselig gravid rett etter at jeg hadde født, og der kom nummer 3. 

Anonymkode: 88b6b...7d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Føler det er så tabu å si at man mistrives i permisjon. Føler meg jo som en dårlig mamma som bare gleder meg til å jobbe igjen 

Anonymkode: 0ef88...c3c

Jeg syntes det var drit med nummer 1. Så kom nummer 2, og du har vært mamma med levering i barnehage og aldri fri, enten jobb, eller barn ...og DA er plutselig mammaperm skikkelig nice. 

Anonymkode: 88b6b...7d1

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er en slags indre uro/stress. Vet ikke hvordan jeg skal klare å forklare det. 

Anonymkode: 0ef88...c3c

Det blir ikke mindre med flere barn nei. 
 

Vent til ting evt roer seg før du tenker på flere? 
 

Om ting er svært overveldende med en enkel baby så kan det være man har mer enn nok med ett barn - men det er for tidlig å si etter kun 7 mnd.