Har vært ensom så lenge

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er ei ung kvinne på 25 år som har hatt en vanskelig oppvekst. Ble mobbet mye, hadde kontrollerende familie, flytta veldig mye, hadde ingen trygge voksen-personer i nærheten. Nå har jeg blitt voksen og gått mye i terapi. Føler meg veldig ensom, har det vanskelig med å skaffe nye relasjoner. De relasjonene jeg har er fordi de tok det første steget. Jeg får oppmerksomhet og kommentarer om utseendet mitt fra fremmede, noe som jo er positivt. Jeg tar vare på kropp og jobber mye med hodet. De få folkene som tør å komme bort til meg på f.eks. treningssenteret, klarer jeg ikke holde samtale med. Jeg er alltid hyggelig tilbake, men er ikke flink på å sosialisere. Med mindre den andre personen klarer å få meg ut av skallet. 

Spørsmålet mitt er da hvordan skal jeg «approache» folk? Jeg har så lyst å snakke med folk og bli kjent, men har så dårlig selvtillit. Jeg har også hørt fra andre at pga. utseendet mitt så tørte de ikke komme bort til meg fordi de tenkte jeg var «høyt oppi skyene». Jeg vet jeg burde ha bra selvtillit, men jeg ser ikke det andre ser. Det gjør meg så trist fordi folk vet virkelig ikke hva som skjer i ens liv før man blir kjent. Jeg har også resting bitch face, noe som ikke hjelper meg så mye. Men det er så unaturlig for meg å smile. Om jeg øver på å smile og ha litt mer åpen kroppsspråk, er det noe mulighet for meg? Hvordan skal jeg øve på å sosialisere? 

Anonymkode: 79fb8...f1e

[AnonymBruker]

Det er også veldig mange som smiler til meg, men jeg klarer ikke gjøre det tilbake. Vet ikke hvorfor jeg er så lukket. Det er som om en side av meg vil sabotere alt. 

Anonymkode: 79fb8...f1e

[AnonymBruker]

Finn en aktivitet du har lyst å prøve, hvor en gjør ting i fellesskap.

Da får du øve på å være sammen med andre i en sosial setting, uten presset om at dere må bli kjent og bestevenner.

Fotoklubb? Malekurs? Ett eller annet finner du nok

 

Anonymkode: 4f664...af3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei. Jeg er ei ung kvinne på 25 år som har hatt en vanskelig oppvekst. Ble mobbet mye, hadde kontrollerende familie, flytta veldig mye, hadde ingen trygge voksen-personer i nærheten. Nå har jeg blitt voksen og gått mye i terapi. Føler meg veldig ensom, har det vanskelig med å skaffe nye relasjoner. De relasjonene jeg har er fordi de tok det første steget. Jeg får oppmerksomhet og kommentarer om utseendet mitt fra fremmede, noe som jo er positivt. Jeg tar vare på kropp og jobber mye med hodet. De få folkene som tør å komme bort til meg på f.eks. treningssenteret, klarer jeg ikke holde samtale med. Jeg er alltid hyggelig tilbake, men er ikke flink på å sosialisere. Med mindre den andre personen klarer å få meg ut av skallet. 

Spørsmålet mitt er da hvordan skal jeg «approache» folk? Jeg har så lyst å snakke med folk og bli kjent, men har så dårlig selvtillit. Jeg har også hørt fra andre at pga. utseendet mitt så tørte de ikke komme bort til meg fordi de tenkte jeg var «høyt oppi skyene». Jeg vet jeg burde ha bra selvtillit, men jeg ser ikke det andre ser. Det gjør meg så trist fordi folk vet virkelig ikke hva som skjer i ens liv før man blir kjent. Jeg har også resting bitch face, noe som ikke hjelper meg så mye. Men det er så unaturlig for meg å smile. Om jeg øver på å smile og ha litt mer åpen kroppsspråk, er det noe mulighet for meg? Hvordan skal jeg øve på å sosialisere? 

Anonymkode: 79fb8...f1e

Du høres voldsomt ut som meg. 

Har du et behov for å avslutte interaksjoner innen en viss tid, før du liksom går tom for materiale og "ødelegger" samhandelen? Føler du litt at du går rundt med en maske av normalitet som du føler vil skli om du er med folk for lenge, og du vil heller la den fine opplevelsen forbli et enkelttilfelle fremfor å møte dem igjen og sabotere det gode inntrykket du ga?

I så tilfelle har jeg ikke noen råd til deg, vet ikke om det går an å fikse, bare vit at du ikke er alene.

Anonymkode: 7b510...515

[Skjold]

Psykologer nå til dags er ganske flinke til å lage eksponeringsterapier som fungerer ganske bra.

Det handler om å utfordre deg selv med vanskeligere og vanskeligere situasjoner.

Du trenger ikke å være festens midtpunkt fra dag 1.

[AnonymBruker]

Nogenlunde samme situasjon her. Angsten min var såpass kraftig at kroppen automatisk gikk inn i fight or flight modus hvis mennesker var i nærheten siden jeg hadde blitt lært fra oppveksten at de er ondsinnede rovdyr. Prøvde eksponeringsterapi over mange mange år og klarte etter hvert å ihvertfall komme meg ut og gjøre ærender og sånn uten å føle dødsangst men å være skikkelig sosial er fremdeles ekstremt vanskelig og jeg vet ikke om det er mulig i det hele tatt å fungere normalt noengang. Håper det går bedre for deg.

Anonymkode: 0890e...cd1