Jeg sulter kroppen for følelsen av kontroll, og trenger hjelp..

[AnonymBruker]

(Dette ble vist veldig langt innlegg. Beklager det, må bare få ut alt i hodet og håper kanskje noen kan hjelpe, eller vise vei til en løsning) 

Jeg selvpiner kroppen for å føle at jeg mestrer livet. Og jeg vil utav det og «skriker» etter hjelp.

 

For det første vil jeg bare beskrive meg selv, eller, hvordan jeg egentlig er, for jeg savner og lengter tilbake til meg selv.

Jeg har to barn, 9 års universitetsutdannelse, typisk den som sitter i ulike styrer, om det er korps eller FAU og lignende. Jeg liker å organisere, ta ulike kamper som bedrer barnas nærmiljø. Liker å gjøre grundig og godt arbeid, og kan virkelig forville meg inn i faglitteratur og forskning for å gjøre grundige vurderinger i jobbsammenheng. Jeg liker å være veldig fysisk aktiv, og har alltid prosjekter gående. Jeg er utadvendt og sosial, og liker veldig godt å gjøre mye for at venner skal ha det bra. Dette har gitt meg mye positiv energi og mestring og jeg legger meg på kveldene med mye glede i kropp og sinn. Alle ser på meg som veldig ressurssterk. Jeg har hatt entypsisk naiv, happy go lucky barndom uten bekymringer.

 

Men, ting har ikke vært så enkelt de siste 10 årene.

Hjemmebane: Jeg har hatt et voksenliv med veldig mye motstand. Jeg var gift med en mann som ble diagnostisert med to ulike personlighetsforstyrrelser. Han var mye innlagt på psyken pga. selvmordstanker/forsøk. Dette startet først som depresjonsdiagnose, og jeg ble i denne perioden veldig forhatt av min mann. Jeg tok meg av alt økonomisk i hele husstanden, tok meg av barn og hjem. Jeg brukte ekstremt mye energi på å holde mannens frustrasjon og sinne i sjakk, mens jeg på samme tid overkompenserte noe fryktelig med godt humør ovenfor barna og brukte mye krefter på å oppdra dem i et godt og trygt hjemmemiljø. På samme tid hadde jeg 100% jobb og fullførte 3 års utdannelse med toppkarakter.

 

I jobb: Jobben jeg fikk etter endt utdannelse ble et mareritt. Jeg gjorde faglig en utrolig god jobb, med mye kunnskap og gode vurderinger. Jeg jobbet med ulike saker/prosjekter, og kunne i perioder ha over 10 ulike prosjekter gående (4-5 er anbefalt). Men den ene saken tok en brå vending og havnet helt opp i lagmannsretten, denne saken tok all min oppmerksomhet og ble så stor at den ikke var mulig å takle for en enkelt arbeider. Men alle andre var like overarbeidet, og jeg ble stående alene. Denne saken endte med alvorlige trusler på meg og mine barn fra motpart, noe som psyket meg ganske langt ned. På samme tid forsømmet jeg de andre prosjektene, og slet mye med dårlig samvittighet for dette. Dette påvirket også hjemmefronten, for jeg kunne ikke fortell noe til min mann (siden han var syk og ikke evnet å vise verken forståelse eller empati). Jeg startet å låse dører på dagtid, følge barna til skolen, var til stede under alle arrangementer, og følgte ganske mye med.

 

Familie: En niese i ungdomsårene ble banket opp av sin daværende kjæreste. Jeg har tatt meg av henne hele hennes liv, da hun ikke har noe godt forhold til sine foreldre. Jeg dro sporenstreks bort til henne, fikk henne til politikammeret, anmeldt og kjørte henne etter dette til ungdomspolitiet for samtaler og oppfølging. Jeg prøvde hele tiden å få henne til å fortelle dette til sine foreldre, men hun nektet å ta imot hjelp fra meg og noen andre, hvis jeg informerte dem. Jeg tenkte derfor at i denne situasjonen, så får jeg bare hjelpe så godt jeg kan, mens jeg motiverer, så får vi takle foreldrene hennes etterpå, når hun er trygg. Dette skapte så mye problemer med mitt søsken, at mitt søsken valgte å kutte kontakten med hele familien, og nektet meg og andre familiemedlemmer å se barna hans i over et år.

Alle disse tingene skjedde på samme tid. Jeg var forhatt hjemme, på jobb og av egen familie. I denne perioden gikk jeg på autopilot, stod på, overkompenserte, gjorde alt for alle andre mens jeg selv ble mer og mer nedbrutt.

Så kom smellen. Jeg valgte å gå fra min mann, sluttet i jobben, tok hovedansvaret for barna, startet i ny utdannelse, kjøpte huset og startet helt på skratsj.

 

Nå: tre år etter, går egentlig veldig mye på skinner. Jeg har en stabilt kjedelig jobb (gir ingen mestring, men heller ikke utfordringer jeg ikke er klar for, noe jeg setter pris på). Jeg har sluttet i alle styrer/foreninger. Jeg er ferdig med utdannelsen, jeg har funnet en partner som jeg ikke er kjæreste med, men som dekker mine/hans behov for fysisk og mental kontakt og nærhet. Jeg ønsker og orker ikke et forhold, så vi har funnet en god løsning her synes vi. Høykonflikt-forholdet til min eksmann er blitt mer stabilt og han er ikke så intens og konfliktsøkende nå lengre som før.

 

Denne perioden hvor egentlig alt går bra, har jeg rast ned i vekt og har nå en BMI på 19. På samme tid er følelsen av sult det eneste jeg har kontroll over. Jeg har ikke et ønske om å slanke meg. Jeg piner kroppen, og gir kroppen ubehag, og dette er eneste som gir meg mestring for tiden, når alt annet er forsvunnet. Jeg har ingen glede, ingens mestring, ingen identitet føler jeg. Jeg har mistet meg selv. De øyeblikkene hvor kroppen får så lavt blodsukker at jeg blir sløv i blikket og føler jeg sitter i en boble uten å klare å tyde hva andre sier eller gjør, er de øyeblikkene som er minst vonde.

 

Jeg savner meg selv, den jeg egentlig er. For nå er jeg helt omvendt av hele min identitet og personlighet.  Jeg har gått til legen så mange ganger, både før under og etter skilsmisse og jobbytte og de årene etter dette. Jeg har ikke fått noe form for støtte eller hjelp til å takle dette. Nå begynner jeg å bli redd for min egen helse. 

 

Anonymkode: a2628...084

[Perelandra]

Kjære trådstarter, 

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som har en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym. Du kan også ta kontakt med Rådgivning Om Spiseforstyrrelser. De kan du kontakte på både mail og telefon. De har bred erfaring med spiserelaterte problemer, og kan være gode å snakke med når man er i en vanskelig situasjon, slik du beskriver.

Snakk også gjerne med legen din eller noen du kjenner om problemene, det er vondt å sitte med slike ting alene. Hvis du synes det er vanskelig å ta opp, kan du vise dem det du har skrevet her. Håper du får hjelp til å bli frisk, ingen skal måtte ha det sånn som du har det nå.

  Med vennlig hilsen Perelandra, mod.