Hei dere damer, kvinnfolk, jenter, medsøstre og andre: La oss snakke litt om kvinnerollen

[absinthia]

Føler dere at dere er presset inn i en rolle som dere ikke synes er komfortabel eller gir dere f… og gjør det som passer dere, samtidig som dere selvfølgelig tar deres del av samfunnsoppgavene.

Jeg syntes at dette ville være litt interessant å diskutere og høre om. 
Føler vi at idealene kveler oss, eller bestemmer vi våre egne idealer og følger dem, avhengig av personlighet? 
 

Jeg spør, fordi det tydeligvis er mange som føler seg presset inn i roller som ikke passer dem, uansett hvilke kjønn de tilhører.

[AnonymBruker]

Jeg føler det ikke sånn. Jeg er som jeg er og jobber selvfølgelig med å bli en bedre utgave av meg selv, men jeg føler ikke på noe press om å gå inn i en eller en annen rolle.

Anonymkode: 31c74...277

[AnonymBruker]

Nei, føler meg ikke presset inn i noen roller. Har mange roller, de fleste selvvalgte, prøver å fylle dem så godt jeg kan. Selvsagt er det oppgaver som må løses som ikke er lystbetont, men som følger av å være voksen.

Jeg et usikker på hvilke roller du mener vi blir presset til.

Anonymkode: 9f44b...a44

[NiceOrNothing]

absinthia skrev (1 minutt siden):

Føler dere at dere er presset inn i en rolle som dere ikke synes er komfortabel eller gir dere f… og gjør det som passer dere, samtidig som dere selvfølgelig tar deres del av samfunnsoppgavene.

Jeg syntes at dette ville være litt interessant å diskutere og høre om. 
Føler vi at idealene kveler oss, eller bestemmer vi våre egne idealer og følger dem, avhengig av personlighet? 
 

Jeg spør, fordi det tydeligvis er mange som føler seg presset inn i roller som ikke passer dem, uansett hvilke kjønn de tilhører.

Jeg har alltid vært kjerringa mot strømmen , å gått mine egne veier . Aldri har jeg vært mer ulykkelig enn når jeg ble forsøkt presset inn i en mamma / konerolle av en svært gammeldags mann . Tenker det at samfunnet forteller oss at vi er litt verdiløse hvis vi ikke er gift med en perfekt mann , har villa , vov vov og Volvo . Jeg er motsatt , føler meg verdiløs i en A4 tilværelse . Elsker jobben min , å reise rundt om kring,  å mine voksne ( selvstendige ) barn . Prøver å lære dem at de er god nok som de er , å aldri skal la seg presse inn i noe , eller føle seg forpliktet til å følge et spesielt mønster . Bare død fisk flyter med strømmen . 

[AnonymBruker]

Føler meg absolutt ikke presset inn i noen rolle nei. Men kanskje fordi jeg ikke lar meg presse inn i noe heller da. Ganske rebel. Lar meg i grunn ikke presses så mye inn i firkanter generelt. 

Anonymkode: 3b022...d5e

[AnonymBruker]

Vi presses jo alle inn i en rolle. Eksempelvis som lovlydige. Tenk så mange penger vi hadde hatt hvis det bare var greit å rane en bank i ny og ne! Hvor er de som bryter normer og regler? Åja, i fengsel. Alle andre følger strømmen. Som død fisk.

Anonymkode: 81048...887

[AnonymBruker]

Ja. Jeg vil ikke være mamma. 

Anonymkode: 9ced2...c7c

[absinthia]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nei, føler meg ikke presset inn i noen roller. Har mange roller, de fleste selvvalgte, prøver å fylle dem så godt jeg kan. Selvsagt er det oppgaver som må løses som ikke er lystbetont, men som følger av å være voksen.

Jeg et usikker på hvilke roller du mener vi blir presset til.

Anonymkode: 9f44b...a44

Jeg mener ikke at vi blir presset til noe, men om vi føler oss presset. 
 

For ordens skyld, så føler jeg selv meg ikke særlig presset og om jeg skulle merke noe press, så fortsetter jeg med å være som jeg er og mener at så lenge jeg drar min del av lasset så gjør jeg uansett som jeg vil - det er jo jeg som skal finne meg tilrette i livet mitt og ikke de andre som skal ha en ferdig definert rolle til akkurat meg. 
 

Eneste presset jeg ikke er særlig glad i, men som jeg likevel ikke selv gidder å gi etter for, er det som handler om at det er en «skam « å bli gammel som dame, fordi du da i følge noen, tydeligvis mister din verdi, siden du ikke er så pen som når du var 25.

Ellers lever jeg etter personligheten min. Jeg skifter dekk på bilen, hekler, er mor, har en jobb, elsker fine kjoler, hater neglelakk, sminker meg om jeg vil (men som oftest gjør jeg ikke det), deler gjerne på husarbeidet, er den som klipper plenen mest, er ikke spesielt myk eller spesielt hard, kan sy, er nerdete osv.. men selv om jeg iblant opplever at noen synes at jeg er litt usedvanlig til å være en dame på min alder på enkelte felt, så er det jo jeg som definerer min rolle. 

[absinthia]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja. Jeg vil ikke være mamma. 

Anonymkode: 9ced2...c7c

Men tror du at dette er noe du føler deg presset til fordi du er kvinne, eller tror du at presset også ville vært der om å bli far om du var mann? 

[absinthia]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi presses jo alle inn i en rolle. Eksempelvis som lovlydige. Tenk så mange penger vi hadde hatt hvis det bare var greit å rane en bank i ny og ne! Hvor er de som bryter normer og regler? Åja, i fengsel. Alle andre følger strømmen. Som død fisk.

Anonymkode: 81048...887

Men da snakker vi vel ikke akkurat om kjønnsroller? …med mindre vi går historisk til verks og kvinner kunne havne i fengsel om man fikk barn utenfor ekteskap.

[AnonymBruker]

absinthia skrev (2 minutter siden):

Men tror du at dette er noe du føler deg presset til fordi du er kvinne, eller tror du at presset også ville vært der om å bli far om du var mann? 

Det hadde nok vært der uansett, men det er mye vanskeligere for en mamma å stikke fra ansvaret enn en pappa. 

Anonymkode: 9ced2...c7c

[AnonymBruker]

Ja, jeg føler meg presset inn i en rolle. Mamma.

Jeg skal ha løsningen på alt. Ta ansvar for alt. Huske på alt. Rydde opp og vaske alt. Lage mat som barna liker.

Kunne ikke engang svare hvis noen spurte meg hva jeg vil.

Er på ferie nå. Hver dag går ut på at barna skal ha det bra. 

Drikker altfor mye alkohol. 

Anonymkode: a2370...9f5

[AnonymBruker]

Følte mer press før uten tvil. Nå er jeg eldre og gir en blanke f***. Ikke er jeg interessert i å tilfredsstille ukjente og ikke ser jeg etter en partner. 

Jeg er enslig forsørger og barnet (tenåring) og meg samarbeider. Den største delen av oppdragelsen er fullført. 

Anonymkode: 80731...11b

[Duff]

Jeg lot meg presse før, slet i mange år med å forstå hvem jeg var. Møtte veggen så det sang, ikke en gang eller to men gang på gang. Kom til en flott psykolog, to timer og så falt alt på plass. Nå er jeg den jeg er og har planer om å fortsette å være bare meg.

[skreppamedleppa]

Nei, altså jeg som alle andre lever jo i dette samfunnet og bør tilpasse meg, men akkurat hva kvinnerollen angår så gir jeg bang i den på mange måter og så er jeg sikkert feminin og "ordentlig kvinne" på andre måter... Comsi comsa..

Jeg tror kvinner på mange måter føler presset når det gjelder barn, at en må for allt det er verdt her i livet få barn og det tror jeg er litt mer press på som kvinne enn som mann-kanskje det har noe med omsorgsrollen å gjøre? At noen mener det bare er en form for omsorg; næmlig den for barn og den skal alle kvinner ha?  Jeg har aldri, ikke i et mikrosekund ønsket meg barn, og det finnes ikke noe press fra noen som kunne gjøre at jeg skulle få barn motvillig. Det er en rolle jeg vet jeg hadde mistrives sterkt i. Men det er ennda kanskje den ene tingen vi som kvinner må gjøre, på samme måte som husmødre på 60 tallet måtte lage middag. Så der er forventningene til kvinnen og kvinnerolle ganske styrt ennda. Selv om det begynner å komme seg.

Kvinnerollen kan oppleves litt trang tidvis, men jeg tror vi kvinner er de værste til å lage denne rollen smal selv.

Jeg opplever selv at det er mange måter å være kvinne på sånn irl og med folk jeg omgåes med, både av menn og kvinner det er lenge siden det bare var en steriotypisk kvinne og det er de som mener dette i dag; at alle kvinner skal være lik og være mest mulig kvinne (hva nå enn det vil si? Men disse som mener dette har nok et svar på dette også..) som er litt tapere i dagens samfunn, som ikke henger like mye med.

 

Jeg trives like mye i bukser som i kjoler og føler meg like feminin i begge, det sies at en diamant er en kvinne sin beste venn men 

Jeg synes det å lage mat er det absolutt kjedeligste som kan gjøres, jeg vasker gladelig hele huset fremfor det, jeg sminker meg, barberer leggene hele året, liker å ta pedikyr hele året igjennom selv om ingen skal se tærene mine, jeg har hatt kort hår, langt hår, jeg griner, viser følelser, jeg kan banne litt for mye, jeg bryr meg ikke så alt for mye om å være feminin eller være maskulin eller være noe annet enn den jeg er... Jeg er meg, jeg trives med å være meg (stortsett, jeg har jo kjipe dager jeg som alle andre) 

Og jeg har venner og familie av kvinnekjønn som er på omtrentlig samme akse som meg selv, med langt hår og kort hår med bukser og kjoler og sminke og uten sminke, som er tynne og tykke og lave og høye som syr, er aktive og som skifter dekk på bilen, som har barn og som har valgt vekk barn som er ledere i harde yrker og de som jobber deltid og alt dette er helt greit. Men ofte på nettet er det nok mer polariserende; Ekte kvinner og Ekte menn, kvinner skal være sånn, gjøre sånn, se ut sånn. Men jeg tror svært få kvinner ville hatt det bra om en virkelig levde etter dette smale kvinneformatet og med de få mennene som mener dette er fasiten.

Endret 11. juli 2023 av skreppamedleppa

[AnonymBruker]

1 hour ago, absinthia said:

Jeg spør, fordi det tydeligvis er mange som føler seg presset inn i roller som ikke passer dem, uansett hvilke kjønn de tilhører.

Det er fordi at samfunnet i dag er bygd opp av at man skal kategorisere og sette mennesker i bokser og grupper. Jeg flyttet fra landet for noen år siden, og når jeg nå sitter på utsiden og ser inn så kjenner jeg ikke igjen det norske samfunnet. Jeg klarer ikke tanken på at jeg skulle flytte tilbake til den suppa. Føler bare ikke at det finnes noen plass for meg i det norske samfunnet.

Anonymkode: a5dba...907

[AnonymBruker]

Å være kvinne har alltid vært i veien for å kunne være meg selv. Helt fra man blir seksualisert som barn må man begynne å kle seg i klær man ikke føler seg fin i bare for å slippe like høy grad av seksualisering, helt fra man begynte å være ute etter kl 20 og gå alene hjem måtte man begynne å observere personer og bilskilt rundt seg tilfelle man ble voldtatt og måtte gi politibeskrivelse, helt fra man gikk på barneskolen og ungdomsskolen måtte man skjule sine egentlige interesser for om man likte fotball ble man mobba som traktorlesbe og om man likte å flette hår og drive med sminke ble man mobba som bærte og uintelligent.  Helt fra sin første jobb måtte man le kleint hver gang sjefen tok på meg på lugubert vis på samme måten alle gangene skolekamerater klapsa deg på rumpa uten samtykke og man måtte le med fordi man ble sosialt utstøtt som sur fittekjerring om man satte klare grenser og sa fra at det ikke var greit. Hele livet blitt sett på og behandlet som en gjenstand, noen å ta med seg hjem for å ligge med og kaste neste dag fordi menneskeligheten i meg som kvinne ikke blir respektert. Å være kvinne har tatt fra meg frihet til å reise trygt, feste trygt, leve trygt og alle kjønnsrolleforventningene har underkuet hele livet og satt meg i svært selvutslettende posisjoner med menn som har tatt min omsorg for gitt mens jeg gir og gir og gir som jeg er lært til og som forventes av meg som kvinne mens de tar og tar og ødelegger og slår og bedrar. Først nærmere 40 års alder føltes det tryggere å gå i de plaggene jeg ville da catcalling på gata ikke skjedde mer ,og jeg klarte å drite i sosiale normer med slutshaming osv som holdt meg mye tilbake i livet før. Jeg gikk glipp av mange gode karrieremuligheter fordi jeg trådde til side som ydmyk istedet for å trå frem å si "jeg kan gjøre det!" for når jeg gjorde gikk det et gisp gjennom rommet fra mennene rundt som plutselig begynte å behandle meg som om jeg tok opp for mye plass. Ja jeg har egentlig ikke ord på hvor mye det å være kvinne og alt som følger med og forventes av det har ødelagt for det å bare få være meg. 

Anonymkode: f6807...aeb

[absinthia]

skreppamedleppa skrev (9 timer siden):

Nei, altså jeg som alle andre lever jo i dette samfunnet og bør tilpasse meg, men akkurat hva kvinnerollen angår så gir jeg bang i den på mange måter og så er jeg sikkert feminin og "ordentlig kvinne" på andre måter... Comsi comsa..

Jeg tror kvinner på mange måter føler presset når det gjelder barn, at en må for allt det er verdt her i livet få barn og det tror jeg er litt mer press på som kvinne enn som mann-kanskje det har noe med omsorgsrollen å gjøre? At noen mener det bare er en form for omsorg; næmlig den for barn og den skal alle kvinner ha?  Jeg har aldri, ikke i et mikrosekund ønsket meg barn, og det finnes ikke noe press fra noen som kunne gjøre at jeg skulle få barn motvillig. Det er en rolle jeg vet jeg hadde mistrives sterkt i. Men det er ennda kanskje den ene tingen vi som kvinner må gjøre, på samme måte som husmødre på 60 tallet måtte lage middag. Så der er forventningene til kvinnen og kvinnerolle ganske styrt ennda. Selv om det begynner å komme seg.

Kvinnerollen kan oppleves litt trang tidvis, men jeg tror vi kvinner er de værste til å lage denne rollen smal selv.

Jeg opplever selv at det er mange måter å være kvinne på sånn irl og med folk jeg omgåes med, både av menn og kvinner det er lenge siden det bare var en steriotypisk kvinne og det er de som mener dette i dag; at alle kvinner skal være lik og være mest mulig kvinne (hva nå enn det vil si? Men disse som mener dette har nok et svar på dette også..) som er litt tapere i dagens samfunn, som ikke henger like mye med.

 

Jeg trives like mye i bukser som i kjoler og føler meg like feminin i begge, det sies at en diamant er en kvinne sin beste venn men 

Jeg synes det å lage mat er det absolutt kjedeligste som kan gjøres, jeg vasker gladelig hele huset fremfor det, jeg sminker meg, barberer leggene hele året, liker å ta pedikyr hele året igjennom selv om ingen skal se tærene mine, jeg har hatt kort hår, langt hår, jeg griner, viser følelser, jeg kan banne litt for mye, jeg bryr meg ikke så alt for mye om å være feminin eller være maskulin eller være noe annet enn den jeg er... Jeg er meg, jeg trives med å være meg (stortsett, jeg har jo kjipe dager jeg som alle andre) 

Og jeg har venner og familie av kvinnekjønn som er på omtrentlig samme akse som meg selv, med langt hår og kort hår med bukser og kjoler og sminke og uten sminke, som er tynne og tykke og lave og høye som syr, er aktive og som skifter dekk på bilen, som har barn og som har valgt vekk barn som er ledere i harde yrker og de som jobber deltid og alt dette er helt greit. Men ofte på nettet er det nok mer polariserende; Ekte kvinner og Ekte menn, kvinner skal være sånn, gjøre sånn, se ut sånn. Men jeg tror svært få kvinner ville hatt det bra om en virkelig levde etter dette smale kvinneformatet og med de få mennene som mener dette er fasiten.

Jeg ser du har samme syn på mye av dette som meg. 
Jeg tror også dette handler litt om hvilket miljø man er oppvokst i , hvor god selvfølelsen er og hvordan man tar ting til seg. Det er lett å la f.eks media definere for stor del av din rolle, dersom man sliter litt med selvfølelsen og leter etter seg selv. 

- Dessuten ser jeg jo at nå som jeg har blitt godt voksen, så har verden gitt nesten helt opp å prøve å «oppdra « meg. 😅

[Ebbeliten]

Jeg forstår ikke helt spørsmålet, tror jeg. Har aldri følt meg presset til noe spesielt som kvinne? Jeg har ønsket å bli mamma. Ønsket å bli gift med en fin mann. Ønsket å slippe jobbe utenfor hjemmet og heller være tilgjengelig for barna. Ønsket å leve slik jeg selv syns er fint. Og det gjør jeg. 

[absinthia]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Å være kvinne har alltid vært i veien for å kunne være meg selv. Helt fra man blir seksualisert som barn må man begynne å kle seg i klær man ikke føler seg fin i bare for å slippe like høy grad av seksualisering, helt fra man begynte å være ute etter kl 20 og gå alene hjem måtte man begynne å observere personer og bilskilt rundt seg tilfelle man ble voldtatt og måtte gi politibeskrivelse, helt fra man gikk på barneskolen og ungdomsskolen måtte man skjule sine egentlige interesser for om man likte fotball ble man mobba som traktorlesbe og om man likte å flette hår og drive med sminke ble man mobba som bærte og uintelligent.  Helt fra sin første jobb måtte man le kleint hver gang sjefen tok på meg på lugubert vis på samme måten alle gangene skolekamerater klapsa deg på rumpa uten samtykke og man måtte le med fordi man ble sosialt utstøtt som sur fittekjerring om man satte klare grenser og sa fra at det ikke var greit. Hele livet blitt sett på og behandlet som en gjenstand, noen å ta med seg hjem for å ligge med og kaste neste dag fordi menneskeligheten i meg som kvinne ikke blir respektert. Å være kvinne har tatt fra meg frihet til å reise trygt, feste trygt, leve trygt og alle kjønnsrolleforventningene har underkuet hele livet og satt meg i svært selvutslettende posisjoner med menn som har tatt min omsorg for gitt mens jeg gir og gir og gir som jeg er lært til og som forventes av meg som kvinne mens de tar og tar og ødelegger og slår og bedrar. Først nærmere 40 års alder føltes det tryggere å gå i de plaggene jeg ville da catcalling på gata ikke skjedde mer ,og jeg klarte å drite i sosiale normer med slutshaming osv som holdt meg mye tilbake i livet før. Jeg gikk glipp av mange gode karrieremuligheter fordi jeg trådde til side som ydmyk istedet for å trå frem å si "jeg kan gjøre det!" for når jeg gjorde gikk det et gisp gjennom rommet fra mennene rundt som plutselig begynte å behandle meg som om jeg tok opp for mye plass. Ja jeg har egentlig ikke ord på hvor mye det å være kvinne og alt som følger med og forventes av det har ødelagt for det å bare få være meg. 

Anonymkode: f6807...aeb

Ja, det er sant, i dette innlegget/ spørsmålet  har egentlig ikke tatt høyde for at vi gjerne må kaste noen ekstra blikk over skuldra, være god på å analysere situasjoner for å unngå å sette oss i farlige situasjoner med menn osv..  Selvfølgelig har jeg som de fleste av oss damer, vært nødt til å passe ekstra godt på - gått i følge med flere hjem fra byen, ikke bli igjen på fest som eneste dame, vært utsatt for tilfeldige folk som skal klå på oss  mm.  Dette er de absolutte bakdelen med å være kvinne, men jeg ignorerte nok dette, fordi jeg ikke ser på det som en del av noen rolle, men mer som en stor bakdel som kommer av at noen enda ikke har lært å respektere andre mennesker og at « de» i disse tilfellene, nesten alltid er menn. Samtidig vet jeg jo at mine mannlige venner har opplevd å bli antastet og at enkelte damer ikke har hatt respekt for deres grenser, så jeg har nok puttet det i en litt annen boks, selv om det absolutt hører til temaet. 
 

Jeg er forresten også oppvokst i et miljø ( forholdsvis lite sted) der det var høy takhøyde, det er ikke sammenlignbart med så mange andre samfunn, så jeg har jo oppdaget etterhvert som jeg har flyttet litt rundt ( og blitt skuffet over hvor trange enkelte samfunn er) at dette stedet ganske ofte er unntaket som bekrefter regelen.