Jeg har alltid vært upopulær, og jeg merker det enda godt.

[AnonymBruker]

Når jeg var barn og ungdom ble jeg ekstremt mobbet, og hadde kun en venn ( som egentlig ikke behandlet meg bra, men jeg tok det enenste jeg fikk). Jeg ble aldri bedt på noe som helst i ungdommen, aldri fest, opplevelser eller noe, ikke en gang en strandtur. Som 18 åring begynte jeg å be inn til fest selv, og folk kom kun hvis jeg nesten "maste" om det. Noen fester ble ganske bra, andre utrolig kjedelige. Fellesnevner var at jeg aldri var viktig for festen, folk var der bare fordi det var en fest.

Aldri, og da mener jeg aldri har jeg blitt bedt på en fest tilbake, verken vanlig fest, nyttårsfest eller noe annet. Som voksen blir jeg heller aldri bedt på ting. Selv har jeg opp gjennom årene prøvd å be på det ene og det andre uten særlig suksess men jeg har virkelig prøvd mitt beste. Det er ikke kult å for eksempel be inn til fest med tapas, hvor nesten alle avlyser timen før, så sitter du der alene med en haug av mat. Jeg har to-tre venner i voksen alder, ellers er jeg en nobody for folk. Vennene mine lever sine egne liv og har sjeldent tid. Antall venner er ikke viktig for meg, men det hender jeg føler på å aldri bli bedt på noe gøy. 

Jeg merker også på sosiale medier at jeg er lite populær, sånn som da jeg byttet profilbilde for litt siden og seriøst ingen likte bilde mitt på et helt døgn. Jeg byttet da tilbake til det andre. Likes er heller egentlig ikke viktig for meg, men dere skjønner hva jeg mener.

Det er ikke det at det er noe galt med meg, jeg er en veldig god venn med mye humor. Men jeg er nok sett på som litt anonym, selvom det er feil da det egentlig er mye fart i meg. Jeg er heller ikke mye å skyte av utseendemessig heller, så jeg vinner liksom ikke på den heller. 

Jeg føler at jeg har gått glipp av så mye i livet. Mens andre kan vise til morsomme storfester og opplevelser sammen med masse folk, er min største opplevelse sånn sett at jeg var frivillig på en festival. Fikk forøvrig ingen nye venner da heller fordi jeg var en del eldre enn de andre. God tone hadde vi da mens vi jobbet,men uansett. 

Jeg er lei av å føle meg så upopulær, lei av å ikke føle meg sett. Jeg føler meg faktisk litt dum til tider. Jo eldre jeg blir, og nå som jeg er i starten av 30 årene så føler jeg mer og mer på det. Det burde kanskje vært omvendt, men jeg tror grunnen til at jeg føler mer og mer på det er at nå er jeg ikke ung lengre heller. Nå er jeg liksom " gammel" og upopulær, og det føles enda verre. 

Jeg har barn, og jeg har prøvd å skape et nettverk via barna også, folk er hyggelig, men ikke interessert i noe mer enn en god prat der og da. Det samme gjelder kollegaer. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg følte bare for å lufte litt følelser og kanskje høre om det er flere som føler seg som meg? 

Jeg skjønner det nok bare er å godta at sånn er ting, men jeg sliter litt med det. Jeg trenger ikke være populær, men jeg vil heller ikke være så upopulær heller. 

Anonymkode: 10d8b...4ba

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Når jeg var barn og ungdom ble jeg ekstremt mobbet, og hadde kun en venn ( som egentlig ikke behandlet meg bra, men jeg tok det enenste jeg fikk). Jeg ble aldri bedt på noe som helst i ungdommen, aldri fest, opplevelser eller noe, ikke en gang en strandtur. Som 18 åring begynte jeg å be inn til fest selv, og folk kom kun hvis jeg nesten "maste" om det. Noen fester ble ganske bra, andre utrolig kjedelige. Fellesnevner var at jeg aldri var viktig for festen, folk var der bare fordi det var en fest.

Aldri, og da mener jeg aldri har jeg blitt bedt på en fest tilbake, verken vanlig fest, nyttårsfest eller noe annet. Som voksen blir jeg heller aldri bedt på ting. Selv har jeg opp gjennom årene prøvd å be på det ene og det andre uten særlig suksess men jeg har virkelig prøvd mitt beste. Det er ikke kult å for eksempel be inn til fest med tapas, hvor nesten alle avlyser timen før, så sitter du der alene med en haug av mat. Jeg har to-tre venner i voksen alder, ellers er jeg en nobody for folk. Vennene mine lever sine egne liv og har sjeldent tid. Antall venner er ikke viktig for meg, men det hender jeg føler på å aldri bli bedt på noe gøy. 

Jeg merker også på sosiale medier at jeg er lite populær, sånn som da jeg byttet profilbilde for litt siden og seriøst ingen likte bilde mitt på et helt døgn. Jeg byttet da tilbake til det andre. Likes er heller egentlig ikke viktig for meg, men dere skjønner hva jeg mener.

Det er ikke det at det er noe galt med meg, jeg er en veldig god venn med mye humor. Men jeg er nok sett på som litt anonym, selvom det er feil da det egentlig er mye fart i meg. Jeg er heller ikke mye å skyte av utseendemessig heller, så jeg vinner liksom ikke på den heller. 

Jeg føler at jeg har gått glipp av så mye i livet. Mens andre kan vise til morsomme storfester og opplevelser sammen med masse folk, er min største opplevelse sånn sett at jeg var frivillig på en festival. Fikk forøvrig ingen nye venner da heller fordi jeg var en del eldre enn de andre. God tone hadde vi da mens vi jobbet,men uansett. 

Jeg er lei av å føle meg så upopulær, lei av å ikke føle meg sett. Jeg føler meg faktisk litt dum til tider. Jo eldre jeg blir, og nå som jeg er i starten av 30 årene så føler jeg mer og mer på det. Det burde kanskje vært omvendt, men jeg tror grunnen til at jeg føler mer og mer på det er at nå er jeg ikke ung lengre heller. Nå er jeg liksom " gammel" og upopulær, og det føles enda verre. 

Jeg har barn, og jeg har prøvd å skape et nettverk via barna også, folk er hyggelig, men ikke interessert i noe mer enn en god prat der og da. Det samme gjelder kollegaer. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg følte bare for å lufte litt følelser og kanskje høre om det er flere som føler seg som meg? 

Jeg skjønner det nok bare er å godta at sånn er ting, men jeg sliter litt med det. Jeg trenger ikke være populær, men jeg vil heller ikke være så upopulær heller. 

Anonymkode: 10d8b...4ba

Blir så sykt lei meg når jeg leser sånt 🥹.  Fokuser på de få gode vennene du faktisk har , er mitt eneste råd . Å være populær er ikke nødvendigvis bare et gode . Mye overfladiske folk / vennskap rundt om . Det at du ikke er av de mest populære , betyr ikke at du er upopulær . Mange kan like deg selv om de ikke digger deg . Husk vi lever  i en tid der folk er mest opptatt av seg selv og sitt  ( dessverre ) . 

[AnonymBruker]

Dette høres vondt ut. Jeg håper det hår bedre for deg etterhvert.  Det er noe med å finne verdien i sitt eget selskap, så vil andre også se deg.

Samtidig  får det meg til å tenke på en venninne av meg som er veldig kul, men som ble endel mobbet/ følte seg utenfor i barndommen. 

Selv om hun etterhvert fikk venner og opplevelser er det som om hun hele tiden sitter litt fast i det å føle seg utenfor.  Det fører noen ganger til at hun selv saboterer ved å jage etter bedre og kulere i stedet for det som skjer her og nå med de folkene hun har rundt seg. Det blir som et sår hun hele tiden pirker i. Ringvirkningene er at hun støter fra seg folk til slutt.

 

Anonymkode: f533b...4c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Når jeg var barn og ungdom ble jeg ekstremt mobbet, og hadde kun en venn ( som egentlig ikke behandlet meg bra, men jeg tok det enenste jeg fikk). Jeg ble aldri bedt på noe som helst i ungdommen, aldri fest, opplevelser eller noe, ikke en gang en strandtur. Som 18 åring begynte jeg å be inn til fest selv, og folk kom kun hvis jeg nesten "maste" om det. Noen fester ble ganske bra, andre utrolig kjedelige. Fellesnevner var at jeg aldri var viktig for festen, folk var der bare fordi det var en fest.

Aldri, og da mener jeg aldri har jeg blitt bedt på en fest tilbake, verken vanlig fest, nyttårsfest eller noe annet. Som voksen blir jeg heller aldri bedt på ting. Selv har jeg opp gjennom årene prøvd å be på det ene og det andre uten særlig suksess men jeg har virkelig prøvd mitt beste. Det er ikke kult å for eksempel be inn til fest med tapas, hvor nesten alle avlyser timen før, så sitter du der alene med en haug av mat. Jeg har to-tre venner i voksen alder, ellers er jeg en nobody for folk. Vennene mine lever sine egne liv og har sjeldent tid. Antall venner er ikke viktig for meg, men det hender jeg føler på å aldri bli bedt på noe gøy. 

Jeg merker også på sosiale medier at jeg er lite populær, sånn som da jeg byttet profilbilde for litt siden og seriøst ingen likte bilde mitt på et helt døgn. Jeg byttet da tilbake til det andre. Likes er heller egentlig ikke viktig for meg, men dere skjønner hva jeg mener.

Det er ikke det at det er noe galt med meg, jeg er en veldig god venn med mye humor. Men jeg er nok sett på som litt anonym, selvom det er feil da det egentlig er mye fart i meg. Jeg er heller ikke mye å skyte av utseendemessig heller, så jeg vinner liksom ikke på den heller. 

Jeg føler at jeg har gått glipp av så mye i livet. Mens andre kan vise til morsomme storfester og opplevelser sammen med masse folk, er min største opplevelse sånn sett at jeg var frivillig på en festival. Fikk forøvrig ingen nye venner da heller fordi jeg var en del eldre enn de andre. God tone hadde vi da mens vi jobbet,men uansett. 

Jeg er lei av å føle meg så upopulær, lei av å ikke føle meg sett. Jeg føler meg faktisk litt dum til tider. Jo eldre jeg blir, og nå som jeg er i starten av 30 årene så føler jeg mer og mer på det. Det burde kanskje vært omvendt, men jeg tror grunnen til at jeg føler mer og mer på det er at nå er jeg ikke ung lengre heller. Nå er jeg liksom " gammel" og upopulær, og det føles enda verre. 

Jeg har barn, og jeg har prøvd å skape et nettverk via barna også, folk er hyggelig, men ikke interessert i noe mer enn en god prat der og da. Det samme gjelder kollegaer. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, jeg følte bare for å lufte litt følelser og kanskje høre om det er flere som føler seg som meg? 

Jeg skjønner det nok bare er å godta at sånn er ting, men jeg sliter litt med det. Jeg trenger ikke være populær, men jeg vil heller ikke være så upopulær heller. 

Anonymkode: 10d8b...4ba

Kan ikke si annet enn at du ikke er alene. Antagelig er du blant oss som har litt problemer med å løse de sosiale kodene. Ubevisst.

Selv har jeg følt meg annerledes hele livet uten å klare å sette fingen på hva. Jeg ble mobbet på barneskolen i form av utestengelse. På ungdomskolen var jeg plutselig ikke blant de mest upopulære lengre, fordi jeg helt tilfeldig ble involvert i ‘en kul gjeng’.  Men jeg følte meg likevel utenfor og ensom i gjengen. Var svært usikker og sjenert. Pratet lite, så ingen kjente meg ordentlig. Jeg var hun rolige, alvorlige emo jenta som ikke sa så mye og ikke ble nær venn med noen.

Så begynte jeg på vgs i en klasse jeg ikke kjente en sjel. Turte heller ikke bli kjent med noen. Utviklet spiseforstyrrelser og da skremte jeg ihvertfall alle bort.

I dag har jeg en kontrollerende mann som nærmest isolerer meg i hjemmet med barna. Men jeg liker det nesten. Da har jeg ihvertfall en som liker meg og jeg trenger ikke kjenne på ensomhetsfølelse ute blant folk. Jeg trives som mamma og kone. 

Har likevel aldri funnet svar på hvorfor jeg aldri har passet inn sosialt i samfunnet. Gikk til og med og fikk utredning hos psykiater, men fikk ingen diagnose utenom spiseforstyrrelsen.

Har du noen gang fått terapi av psykolog eller psykiater? Det skader ikke. Kommunens lavterskel tilbud er også bra.

Men ofte handler det bare om at vi er bittelitt annerledes. Og samfunnet er ikke så gode på å takle annerledeshet. Man bør helst følge en mal. Hvis ikke blir man utstøtt bevisst eller ubevisst. Det er nok det som skjer hos ensomme mennesker. Vi har kanskje et bitte lite ubetydelig ‘avvik’ som kanskje såvidt merkes. Så faller vi utenfor.

Anonymkode: 4a817...455

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (32 minutter siden):

Husk vi lever  i en tid der folk er mest opptatt av seg selv og sitt  ( dessverre )

Har det ikke alltid vært slik egentlig? Vi har kanskje lært hva som må til for å kunne samarbeide om å nå et mål og ta vare på den nærmeste familien sin. Men utover dette tenker de færreste særlig på menneskene rundt seg.

Anonymkode: 4a817...455