Å forlate et vennskap uten forvarsel, er det verste sviket du kan gjøre mot en venn!

[AnonymBruker]

Da tenker jeg ikke på de gangene det er ikke er mulig med dialog, hvor man må beskytte seg selv og hvor du risikerer gaslightning og trusler hvis du prøver å ta avstand. Jeg snakker om helt vanlige, nære vennskap hvor du sitter igjen som et spørsmålstegn og venter og lengter... forgjeves. Legger alt håp i at personen en gang skal kontakte deg igjen... forgjeves.

Jeg møtte henne i begynnelsen av 20årene og ble fort bestevenner og var det i mange år. Jeg trodde vi to skulle ha en relasjon for resten av livet. Vi var så nære, delte alt. Vi var som søstre, følte meg veldig heldig som hadde henne i livet mitt og jeg trodde det var gjensidig, men det kunne det ikke ha vært. Hun sluttet plutselig å investere tid i vennskapet, svarte i begynnelsen at det ikke passer å møtes eller avtalte å møtes, men avlyste samme dag. Deretter sluttet hun å svare på meldinger i det hele tatt, bortsett fra en sjelden gang om at hun gjerne vil treffes igjen,  holder dermed liv i vennskapet gjennom en tynn tråd, men når jeg spurte når det passer, ble det tyst i månedsvis. Det gikk tilslutt et år og deretter to år uten å møtes.  Samtidig som hun var med andre venner og fokuserte på dem. Ingenting tyder på at det ville komme. Ingen krangler, ikke noe grenseoverskridende. Men jeg trodde lenge at hun ville komme tilbake, fordi hun holdt liv i håpet. 

Du er i en situasjon hvor du føler at du har vokst fra bestevennen din. For deg er det ikke lenger en bestevenn. Du lukker døren etter deg, og håper at noen ikke merker det. Men det gjør man. Det ingenting skånsomt med å forlate noen uten forklaring og i allefall ikke å holde døren på gløtt. Hva tror du gjør mest vondt av en melding eller samtale hvor man på en fin måte tar opp at man har blitt for forskjellig de siste årene og at du i framtiden kommer til å prioritere annerledes eller:  å la noen sitte igjen i håpet eller verst av alt, lure på hvor, hvordan og når det gikk galt? Brutalt og direkte der og da, men langt verre å la noen leve i håpet helt til man resignerer av skuffelse. 

Å være en god venn, er paradoksalt å fortelle vennen hvor ståa er, når man nettopp ikke lenger er det. Å forlate noen som om ingenting har skjedd, er det verste sviket du kan gjøre i et vennskap. 

Anonymkode: 9d49d...f8e

[Carrot]

Jeg tenker at hvorvidt man kommer over et brudd i enhver relasjon sier noe om hvor robust man er som person selv, man kan fint sørge over relasjonen som forsvant, en stund - men å sitte vente og la det trykke deg ned mer enn nødvendig sier noe om hvor robust du er som person - det kan jobbes med. 

[AnonymBruker]

For meg har vennskap alltid vært dynamiske over tid. Man møter nye mennesker, man utvikler nye relasjoner med eksisterende kontakter. Man utvikler seg selv, og er på ulike stadier i livet, og har derfor ulike interesser. 

Så hvem som er mine nærmeste har endret seg mye gjennom livet, og jeg føler det har skjedd naturlig. Jeg har jo merket at noen er interessert i mer kontakt enn det jeg er interessert i. Og jeg skal helt ærlig si at jeg ikke har "tatt praten", for det er egentlig ikke noe å prate om. Jeg har ikke lyst til å si rett ut at den tiden ikke gir meg noe lenger, for jeg har andre som gir meg mer.

Og jeg har jo antatt at de tilsvarende har andre personer de derfra gir mer plass i sitt liv. Det virker som om du har lagt veldig mye på en person, det er ikke rettferdig ovenfor henne, og det er selvdestruktivt for deg. 

Anonymkode: 2a89a...327

[AnonymBruker]

Jeg har måttet gjøre det som står i HI, men det tok meg årevis…det var slett ikke enkelt. Har tidligere prøvd å gå i dialog. men hver gang endte meg at jeg fikk beskjed om å jobbe med meg selv, eller det endte med at jeg ba om unnskyldning. Har opplevd motstatt også; dvs da jeg sluttet å ta kontakt med en nær» veninne» mistet vi all kontakt-har snart gått 5 år uten en mld eller noe kontakt. Vi må akseptere at selv om man var nære en gang, så forandrer livet seg. Jeg vil heller være venneløs enn å bli så stresset og nedtrykt som jeg kan bli av en del mennesker. Det er veldig gøy for en som sliter med angst å bli kommentert/analysert ned på detaljnivå.

Anonymkode: e1977...ca1

[AnonymBruker]

Det er ganske feigt å fade ut en venn.. og det bør snakkes før en bare kutter. 
Jeg har ei venninne, ikke nær men ei jeg møter av og til. Hun har mange andre venner også. Samme har jeg. 
Det er alltid mye drama i livet hennes, aldri penger, og problem med det meste. 
Jeg føler ikke hun gir meg noe i vennskapet, hun har så nok med seg selv og når hun møter meg er det for å snakke om problemer, eller få skyss.

Jeg vil alltid være venninnen hennes, men jeg begrenser kontakten. Ringer hun tar jeg tlf. Jeg svarer på sms, jeg tar gjerne mot besøk, men for å klare å ha henne som venn må jeg også ha en balanse, og litt avstand. 
Vi er veldig ulik 

Anonymkode: f9b99...b24

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det er ganske feigt å fade ut en venn.. og det bør snakkes før en bare kutter. 
Jeg har ei venninne, ikke nær men ei jeg møter av og til. Hun har mange andre venner også. Samme har jeg. 
Det er alltid mye drama i livet hennes, aldri penger, og problem med det meste. 
Jeg føler ikke hun gir meg noe i vennskapet, hun har så nok med seg selv og når hun møter meg er det for å snakke om problemer, eller få skyss.

Jeg vil alltid være venninnen hennes, men jeg begrenser kontakten. Ringer hun tar jeg tlf. Jeg svarer på sms, jeg tar gjerne mot besøk, men for å klare å ha henne som venn må jeg også ha en balanse, og litt avstand. 
Vi er veldig ulik 

Anonymkode: f9b99...b24

Altså holder du henne på en armlengdes avstand og lar all kontakt være opp til henne, mens du gradvis fader ut, uten å snakke ut om hvorfor? 

Ironien. 

Anonymkode: 2a89a...327