Min sjef nekter å være personlig

[Gjest Gjest]

Jeg trives bra i min jobb og har en overordnet som er grei å forholde seg til. Han er ultrasaklig og svarer alltid etter boken. Han er ikke kreativ i sin tankegang og er totalt A4. Han er snill og nokså rettferdig.

Av og til føler jeg vi har en godt tone og kan le sammen. Vi er få ansatte så det er viktig å ha et godt forhold.

Jeg blir frustrert av at han er så upersonlig overfor meg. Han er riktignok overordnet, men jeg har en egen selvstendig stiling uavhengig av ham som person.

Noen her som kan forklare slike innadvendte, fåmælte, tørre og overstrukturerte menn?

Jeg forstår dem nemlig ikke!

[Lillesøster]

Jeg hadde nok ikke giddet å legge noe arbeid i å forstå meg på han hvis jeg var deg. Dette er nok hans personlige holdning til sjefsjobben, han velger å være ultraprofesjonell. Kanskje det er hans måte å skjerme seg på. Jeg har opplevd flere sjefer som kan bli alt for personlig og det er slettes ikke bra. De har enten blitt utnyttet i forhold til å ha utlevert seg eller så har de ikke klart å takle situasjoner som krever profesjonalitet. Skulle jeg velge mellom en upersonlig vs en personlig så ville jeg nok velge den upersonlige. Men vi er alle forskjellig og har ulike stil hva som passer oss. Hadde jeg hatt en sjef jeg ikke likte stilen på - så hadde jeg nok byttet jobb.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde nok ikke giddet å legge noe arbeid i å forstå meg på han hvis jeg var deg. Dette er nok hans personlige holdning til sjefsjobben, han velger å være ultraprofesjonell. Kanskje det er hans måte å skjerme seg på.  Jeg har opplevd flere sjefer som kan bli alt for personlig og det er slettes ikke bra. De har enten blitt utnyttet i forhold til å ha utlevert seg eller så har de ikke klart å takle situasjoner som krever profesjonalitet.  Skulle jeg velge mellom en upersonlig vs en personlig så ville jeg nok velge den upersonlige. Men vi er alle forskjellig og har ulike stil hva som passer oss. Hadde jeg hatt en sjef jeg ikke likte stilen på - så hadde jeg nok byttet jobb.

←

Det synes jeg var overraskende. Hadde du virkelig byttet jobb bare fordi du ikke likte stilen til sjefen?

Jeg for min del ser ikke så mye til denne sjefen og jeg jobber jo med veldig mange andre enn ham. Jeg har absolutt en god nok profesjonell kontakt med ham, jeg skulle bare ønske han var mer personlig.

Det finnes jo en balanse mellom ultrasaklig/tørrpinn og det å ha utlevert for mye av seg selv

Jeg blir litt overrasket over svarene her som sier "dump ham" eller "bytt jobb". Akkurat som om det var det samme som "kjøp deg en ny jakke da vel".

[Gjest Isabellas]

Hvordan mener du at han skulle vært personlig da?

[Lillesøster]

Jeg blir litt overrasket over svarene her som sier "dump ham" eller "bytt jobb". Akkurat som om det var det samme som "kjøp deg en ny jakke da vel".

←

Det er ikke mitt svar. Les nøye gjennom hele innlegget igjen, tror du mistet essensen på veien.

[Gjest Gjest]

Hvordan mener du at han skulle vært personlig da?

←

Godt spørsmål. Vel, kanskje fordi jeg liker ham og synes han virker som en hyggelig person som man kunne ha hatt interessante samtaler med som ikke nødvendigvis har med jobb å gjøre.

[Gjest Gjest]

Nå så jeg du skrev "hvordan" og ikke "hvorfor...

Hvordan? Kanskje ved å være mer..lett i formen, altså litt rundere i kantene eller noe sånt.

[birgitte242]

Jeg synes sjefen din skal få lov å la være å bli personlig. Hans forpliktelse i forhold til deg som ansatt er å være profesjonell, og det er han tydeligvis - tilogmed med en god tone.

Ikke alle føler for å sosialisere med arbeidskollegaer eller å slippe de inn i sin personlige sfære, og det har jeg all forståelse for.

Jeg synes ikke det er rimelig å forvente, langt mindre forlange dette av sjefen eller andre kollegaer for den saks skyld.

[SniperCat!]

Noen er mindre frempå og personlige enn andre.

Uavhengig av tittel og kjønn.

De har som oftest styrker på andre områder.

Noen trives i en uformell samtale.

Andre føler seg veldig ubekvemme og utrygge.

Noen tror man velger sånn adferd.

Det gjør man ikke.

Det er viktige elementer i en personlighet.

Summen av gode egenskaper er stort sett konstant.

Noen er mennesketyper- andre er faktatyper.

Sånn enkelt forklart.

Han bryr seg nok like mye selv om det ikke kommer like

lett for han som for en mer "mennskelig og utadvendt" person.

[Gjest Aimable Amie]

Jeg synes sjefen din høres helt proff ut.

En god leder skal ikke innvolvere seg personlig med de ansatte - det er ihvertfall min mening og min erfaring.

[Gjest Gjest]

Nei, jeg forstår det. Selv er jeg også nokså saklig og forteller lite om privatlivet mitt på jobb.

Men det går kanskje an å ha en lett og hyggelig tone likevel, eller er det kanskje for mye forlangt?

Kan man ikke være faktaorienter og hyggelig, uten å fortelle om private saker som angår en selv?

[Gjest Gjest]

Hva kan en profesjonell sjef som ikek ønsker å ha nære relasjoner til kolleger tenke om en ansatt / medarbeider som smiler, ler og er mer løssluppen enn ham selv?

Betyr det "kroken på døra" hvis en medarbeider ikke speiler sin sjef i personlig stil?

Jeg opplever å samarbeide med ganske mange ulike typer, noen er åpne og hyggelige mens andre er ultrasaklige og tørre. Noen forteller en del om seg slev mens andre ikke gjør det. Selv er jeg privat og deler ikke mye personlige intime saker, men snakker likevel hyggelig om overfladiske ufarlige ting.

Skal man gå en hel arbeidsdag uten å slå an en hyggelig kommentar med noen ser det jo ut som en nedlagt kirkegård. Er det meningen?

*trådstarter*

[Gjest Isabellas]

Det er bedre med en profesjonell sjef enn en sjef som spør og graver og krever å få vite alt fra fraværsgrunner, sykemeldingsgrunner, hva du skal gjøre etter jobb og i helgene osv osv. SLike sjefer kan finne på å bruke det mot deg etterpå.

[Gjest Gjest]

Ja, er enig i det, at det ikke er bra å snakke om slikt og at det kan bli brukt mot en senere.

Men jeg tenker mer i retning av den lille saklige informasjonsutvekslingen vi faktisk har, der vil han aldri "gi mer", mens jeg gjør det. Vi har etablert daglig og "ikke-personlig" dialog, så problemet ligger ikke i at vi ikke er saklige nok. Problemet ligger i at vi er for saklige og at vi mangler det lille ekstra som jeg ønsker å ha, men han trår aldri over den grensen. Profesjonelt kanskje men også fryktelig kjedelig.

[Gjest Gjest]

Kanskje denne kan hjelpe deg å forstå?

[Gjest Gjest]

Det er bedre med en profesjonell sjef enn en sjef som spør og graver og krever å få vite alt fra fraværsgrunner, sykemeldingsgrunner, hva du skal gjøre etter jobb og i helgene osv osv. SLike sjefer kan finne på å bruke det mot deg etterpå.

←

Det er jeg veldig enig i. Fikk ny sjef for et år siden og hun var veldig oppsatt på å bli kompis. Det var ut å drikke øl og masse personlig prat. Det var egentlig hyggelig og i en annen setting kunne jeg nok blitt venninne med dama, men når det blir sånn at hun etter å ha tatt upopulære avgjørelse (som sjefer må) ringte til meg på kvelden for å fortelle hvor tøft det var, ble det for mye. Da måtte jeg trekke meg vekk i fra henne, og det var ikke greit. Så hold forholdet til sjefen på et upersonlig og profesjonelt nivå.

[Gjest Melk]

Jeg vil ikke være venn med sjefen, men setter pris på at man kan ha lunsj sammen og snakke om hvor man var i ferien, at man skal på Idol med barna i helgen, at han skal på hyttetur med gode venner i helgen og slikt.

[Gjest Gjest]

Syns det er helt greit å holde jobb og privatliv adskilt: Venner har jeg utenom jobben. På jobben er det en smule betent for tiden og jeg har flere ganger fått tilslengt kommentarer fra sjefen om blant annet samboern min. Etter det foteller jeg ingenting om privatlivet på jobb. Blir jeg spurt om jeg hadde en fin helg sier jeg jo flott og du? og håper det greier seg med det. Spør han mer om hva jeg gjorde svarer jeg "flytende"; var litt her og der og rundt omkring, slappa av og hadde det hyggelig. Den rapporten vet du hvor den er i forhold til fremdrift?

Jobb og fritid hver for seg er helt strålende, i alle fall i forhold til sjefen.

[Gjest Gjest]

Kanskje denne kan hjelpe deg å forstå?

←

Jo da. Det er mulig at både min sjef og jeg selv er "introverts" i den forstand at vi, som det sto i artikkelen, "kan finne andre kjedelige" og "trives best i eget selskap": der er vi faktisk like.

Det handler ikke om innadvendthet og utadvendthet, jeg synes det handler om at han har bestemt seg for en kjedelig og konsekvent linje som han aldri bryter, og at han skiller totalt og 100 % mellom jobbliv og privatliv.

Jeg er mer slik at jeg liker selvfølgelig å være saklig men ser ikke noe galt i å være litt ektra hyggelig. Jeg ser ikke at det skal koste så mye.

[Gjest Gjest]

Det er jeg veldig enig i. Fikk ny sjef for et år siden og hun var veldig oppsatt på å bli kompis. Det var ut å drikke øl og masse personlig prat. Det var egentlig hyggelig og i en annen setting kunne jeg nok blitt venninne med dama, men når det blir sånn at hun etter å ha tatt upopulære avgjørelse (som sjefer må) ringte til meg på kvelden for å fortelle hvor tøft det var, ble det for mye. Da måtte jeg trekke meg vekk i fra henne, og det var ikke greit. Så hold forholdet til sjefen på et upersonlig og profesjonelt nivå.

←

Jo, men dette var litt over the top, synes jeg.