Kan det bli for mange som får diagnosen autisme?

[AnonymBruker]

Eller går det fint?

Er det mange som får diagnosen som egentlig bare er utslitt av å leve i dagens samfunn?

Blir vi mer introverte?

Eller er det rett og slett mange som er autister?

 

Anonymkode: 44ae4...dfe

[A-hunter]

Det er en motesak. Når for mange har kjempet seg til tullediagnosen er det ikke like gjevt lenger og alle vi løpe i en annen retning.

Autisme er jo det det nye ADHD, den vil nesten ingen lenger jobbe for å få.

Husk at alt dette bare handler om et sinnsykt behov for å skille seg ut og å forklare hvorfor oppdragelsen mislykkes.

(Jada - jeg vet det kommer - heng ham, heng ham...)

[AnonymBruker]

Tror det er mye overdiagnostisering og at psykologene har blitt veldig sleophendte med å sette diagnosen. Det stilles ikke lenger krav til at man skal ha hatt vesentlige problemer siden barndommen som går utover funksjon. 

Anonymkode: 73bd4...61d

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tror det er mye overdiagnostisering og at psykologene har blitt veldig sleophendte med å sette diagnosen. Det stilles ikke lenger krav til at man skal ha hatt vesentlige problemer siden barndommen som går utover funksjon. 

Anonymkode: 73bd4...61d

Eller har de bare fått bedre forståelse for hva som er «funksjon»? Selv om noen ser ut som de gjør de rette tingene og fungerer ok, så betyr ikke det at de ikke sliter. Man er ikke mindre autist bare fordi man gjør lekser og greier å rydde romet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tror det er mye overdiagnostisering og at psykologene har blitt veldig sleophendte med å sette diagnosen. Det stilles ikke lenger krav til at man skal ha hatt vesentlige problemer siden barndommen som går utover funksjon. 

Anonymkode: 73bd4...61d

Jeg tror på en måte ikke nevrotypiske skal uttale seg så fryktelig høyt på den måten du gjør der.

Jeg er en av kvinnene med sen diagnose. Hvorfor kvinner blir diagnostisert i 20-30-40 årene er vel gjennomdiskutert på forumet nå, så den gidder jeg ikke plukke opp.

Jeg har gått i behandling/vært innlagt for mine komorbide lidelser (angst/ocd/depresjon/suicidalitet) i flere runder siden tenårene. Sist gang ble behandlingen avsluttet med at diagnosen var livsvarig, ikke mer å gjøre med. MEN jeg har alltid greid å karre meg igjennom en slags arbeidshverdag (kun avbrutt av utallige sykemeldinger) og da var det ikke vits i å utrede/behandle mer, jeg bidrar jo til samfunnet. Hva kostnaden av det bidraget er for meg kontra andre var det aldri noen som brydde seg om.

Etter at jeg fikk barn oppdaget jeg at alt av symptomer ble forsterket. Jeg hadde det jeg har forstått senere er meltdowns oftere og jeg ble rett og slett ganske ubrukelig på hjemmebane. Brenner alle skjeene mine på jobb og på å forholde meg til alle de sanseinntrykk det å ha små barn innebærer.

Ny runde hos lege etter at jeg scorte 42 på AQ test. Legen trodde meg nesten ikke, men hun visste ikke at jeg kan alt om alle hunderaser og bilmodeller (spesielle interesser), at jeg samler regnr jeg synes er fine i notatblokker og at min verden faller sammen om middagen ikke står på bordet kl 17.

Ingen andre enn min mann, som bare synes jeg er litt rar og søt, visste dette. Kun han vet i tillegg at jeg gråter på do ila arbeidsdagen, at jeg må gå av bussen for å hyperventilere og at jeg trenger hele kvekden/helgen/ferien for å restituere. Jeg har ingen venner og min eksekutive evne forsvinner når jeg blir overbelastet, hvilket resulterer i at det å ta en dusj f.eks blir svært utfordrende.

Ingen vet, alle tror jeg er svært velfungerende. Jeg vil likevel kalle dette vesentlige problemer. Problemer det er godt å ha er navn på og endelig få riktig hjelp for.

Anonymkode: 4e00a...ae7

[AnonymBruker]

33 minutter siden, A-hunter said:

Det er en motesak. Når for mange har kjempet seg til tullediagnosen er det ikke like gjevt lenger og alle vi løpe i en annen retning.

Autisme er jo det det nye ADHD, den vil nesten ingen lenger jobbe for å få.

Husk at alt dette bare handler om et sinnsykt behov for å skille seg ut og å forklare hvorfor oppdragelsen mislykkes.

(Jada - jeg vet det kommer - heng ham, heng ham...)

Autisme er ikke den nye ADHD. Med ADHD så gis de medisiner som er ettertraktet og det er derfor grunn til å tro overdiagnostisering. Med ADHD så er det en del som ønsker å erstatte oppdragelsen med medisiner. Med autisme er det ingen medisiner.  1/3 av folk med autisme er også psykisk utviklingshemmet. Så det er jo en ekstremt alvorlig diagnose. 

Anonymkode: d6680...1f2

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Tror det er mye overdiagnostisering og at psykologene har blitt veldig sleophendte med å sette diagnosen. Det stilles ikke lenger krav til at man skal ha hatt vesentlige problemer siden barndommen som går utover funksjon. 

Anonymkode: 73bd4...61d

Unnskyld men dette er svada. Aner du hvor lang utredning som kreves for diagnosen? Det er ikke noe man får på en uke eller to. Utredningen kan pågå over 1-2 år. Autisme er et spekter med mange ulike symptomer og det er flere typer autisme. Det er også vanlig at symptomene varierer mye og det er ikke uvanlig at autister blir møtt med mistro fordi de ikke er like andre autister folk har møtt. Det er ikke klassifisert som en sykdom da det finnes ingen behandling. Ingen ettertraktede medisiner, ingen medisiner i det hele tatt.

Høytfungerende autister kan fremstå som normale vellykede mennesker, men slite mye uten at du ser det, dersom du ikke kjenner dem godt privat.

Det er en komplisert greie, for komplisert for mange. Da kommer mange feile påstander og uvitenheten avsløres.

 

Anonymkode: 9b6c2...83b

[Sententia]

Det er vel forsket på at barn som bruker abnorme mengder tid på skjerm utvikler autistiske trekk. Amerikansk forskning, tror jeg. Og jeg kjøper den. Tror verdenen har blitt for «lett» for foreldre som strever. Og så lar man skjermen ta oppdragelsen. 
 

og dette går til de grader utover de som faktisk har autismediagnose. Og der er jeg glad det har blitt mer fokus på jenter/kvinner. De har jo ofte blitt oversett. Som de fremdeles også blir når det er snakk om ADHD. 

[Kullsyrevann]

Tror folk seriøst at det bare er å gå inn på et legekontor i fem minutter også vipps så er man diagnostisert med autisme/ADHD? Oh sweet summer child 😅

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Unnskyld men dette er svada. Aner du hvor lang utredning som kreves for diagnosen? Det er ikke noe man får på en uke eller to. Utredningen kan pågå over 1-2 år. Autisme er et spekter med mange ulike symptomer og det er flere typer autisme. Det er også vanlig at symptomene varierer mye og det er ikke uvanlig at autister blir møtt med mistro fordi de ikke er like andre autister folk har møtt. Det er ikke klassifisert som en sykdom da det finnes ingen behandling. Ingen ettertraktede medisiner, ingen medisiner i det hele tatt.

Høytfungerende autister kan fremstå som normale vellykede mennesker, men slite mye uten at du ser det, dersom du ikke kjenner dem godt privat.

Det er en komplisert greie, for komplisert for mange. Da kommer mange feile påstander og uvitenheten avsløres.

 

Anonymkode: 9b6c2...83b

Enig. Jeg har heller ikke hørt om folk som får diagnosen autisme uten å ha slitt som barn. 

Anonymkode: d6680...1f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror på en måte ikke nevrotypiske skal uttale seg så fryktelig høyt på den måten du gjør der.

Jeg er en av kvinnene med sen diagnose. Hvorfor kvinner blir diagnostisert i 20-30-40 årene er vel gjennomdiskutert på forumet nå, så den gidder jeg ikke plukke opp.

Jeg har gått i behandling/vært innlagt for mine komorbide lidelser (angst/ocd/depresjon/suicidalitet) i flere runder siden tenårene. Sist gang ble behandlingen avsluttet med at diagnosen var livsvarig, ikke mer å gjøre med. MEN jeg har alltid greid å karre meg igjennom en slags arbeidshverdag (kun avbrutt av utallige sykemeldinger) og da var det ikke vits i å utrede/behandle mer, jeg bidrar jo til samfunnet. Hva kostnaden av det bidraget er for meg kontra andre var det aldri noen som brydde seg om.

Etter at jeg fikk barn oppdaget jeg at alt av symptomer ble forsterket. Jeg hadde det jeg har forstått senere er meltdowns oftere og jeg ble rett og slett ganske ubrukelig på hjemmebane. Brenner alle skjeene mine på jobb og på å forholde meg til alle de sanseinntrykk det å ha små barn innebærer.

Ny runde hos lege etter at jeg scorte 42 på AQ test. Legen trodde meg nesten ikke, men hun visste ikke at jeg kan alt om alle hunderaser og bilmodeller (spesielle interesser), at jeg samler regnr jeg synes er fine i notatblokker og at min verden faller sammen om middagen ikke står på bordet kl 17.

Ingen andre enn min mann, som bare synes jeg er litt rar og søt, visste dette. Kun han vet i tillegg at jeg gråter på do ila arbeidsdagen, at jeg må gå av bussen for å hyperventilere og at jeg trenger hele kvekden/helgen/ferien for å restituere. Jeg har ingen venner og min eksekutive evne forsvinner når jeg blir overbelastet, hvilket resulterer i at det å ta en dusj f.eks blir svært utfordrende.

Ingen vet, alle tror jeg er svært velfungerende. Jeg vil likevel kalle dette vesentlige problemer. Problemer det er godt å ha er navn på og endelig få riktig hjelp for.

Anonymkode: 4e00a...ae7

Synes du høres ekstremt LITE velfungerende ut jeg da, men…

Anonymkode: 52d91...bcf

[Pusapalooza]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror på en måte ikke nevrotypiske skal uttale seg så fryktelig høyt på den måten du gjør der.

Jeg er en av kvinnene med sen diagnose. Hvorfor kvinner blir diagnostisert i 20-30-40 årene er vel gjennomdiskutert på forumet nå, så den gidder jeg ikke plukke opp.

Jeg har gått i behandling/vært innlagt for mine komorbide lidelser (angst/ocd/depresjon/suicidalitet) i flere runder siden tenårene. Sist gang ble behandlingen avsluttet med at diagnosen var livsvarig, ikke mer å gjøre med. MEN jeg har alltid greid å karre meg igjennom en slags arbeidshverdag (kun avbrutt av utallige sykemeldinger) og da var det ikke vits i å utrede/behandle mer, jeg bidrar jo til samfunnet. Hva kostnaden av det bidraget er for meg kontra andre var det aldri noen som brydde seg om.

Etter at jeg fikk barn oppdaget jeg at alt av symptomer ble forsterket. Jeg hadde det jeg har forstått senere er meltdowns oftere og jeg ble rett og slett ganske ubrukelig på hjemmebane. Brenner alle skjeene mine på jobb og på å forholde meg til alle de sanseinntrykk det å ha små barn innebærer.

Ny runde hos lege etter at jeg scorte 42 på AQ test. Legen trodde meg nesten ikke, men hun visste ikke at jeg kan alt om alle hunderaser og bilmodeller (spesielle interesser), at jeg samler regnr jeg synes er fine i notatblokker og at min verden faller sammen om middagen ikke står på bordet kl 17.

Ingen andre enn min mann, som bare synes jeg er litt rar og søt, visste dette. Kun han vet i tillegg at jeg gråter på do ila arbeidsdagen, at jeg må gå av bussen for å hyperventilere og at jeg trenger hele kvekden/helgen/ferien for å restituere. Jeg har ingen venner og min eksekutive evne forsvinner når jeg blir overbelastet, hvilket resulterer i at det å ta en dusj f.eks blir svært utfordrende.

Ingen vet, alle tror jeg er svært velfungerende. Jeg vil likevel kalle dette vesentlige problemer. Problemer det er godt å ha er navn på og endelig få riktig hjelp for.

Anonymkode: 4e00a...ae7

Sånn litt på siden, siden du nevner hunderaser. Kan du sende meg en pm, kanskje du kan hjelpe meg med noe.😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Unnskyld men dette er svada. Aner du hvor lang utredning som kreves for diagnosen? Det er ikke noe man får på en uke eller to. Utredningen kan pågå over 1-2 år. Autisme er et spekter med mange ulike symptomer og det er flere typer autisme. Det er også vanlig at symptomene varierer mye og det er ikke uvanlig at autister blir møtt med mistro fordi de ikke er like andre autister folk har møtt. Det er ikke klassifisert som en sykdom da det finnes ingen behandling. Ingen ettertraktede medisiner, ingen medisiner i det hele tatt.

Høytfungerende autister kan fremstå som normale vellykede mennesker, men slite mye uten at du ser det, dersom du ikke kjenner dem godt privat.

Det er en komplisert greie, for komplisert for mange. Da kommer mange feile påstander og uvitenheten avsløres.

 

Anonymkode: 9b6c2...83b

Det er også mange som går privat (gjerne etter at de ikke får diagnosen av DPS) og da er diagnosen gjerne satt på 2-3 timer. 

Anonymkode: 73bd4...61d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er også mange som går privat (gjerne etter at de ikke får diagnosen av DPS) og da er diagnosen gjerne satt på 2-3 timer. 

Anonymkode: 73bd4...61d

Ja, det er rart det er lov.

 

Anonymkode: 44ae4...dfe

[AnonymBruker]

Autisme kommer ikke ut av det blå. Det er genetisk/arvelig.

Grunnen til at så mange få diagnose nå (tror jeg, da), er at samfunnet, og ikke minst skolen, er blitt så utfordrende. Skolen er ikke lenger i trygge rammer der en med høytfungerende autisme kan sitte i fast klasserom med faste klassekamerater og samme lærer gjennom hele barneskolen, og gjøre leksene og ikke skille seg ut, og alt er trygt og forutsigbart. Nå er det store trinn på barneskolene, kontaktlærer skiftes hvert år, gruppene skiftes jevnlig, man vet aldri hvem man skal sitte sammen med neste måned, og hvor i klasserommet man blir plassert. Det er samarbeidsoppgaver og prosjekt, mange annerledesdager som er uforutsigbare og skaper uro hos en med høytfungerende autisme. Det skaper frustrasjon, sinne, meltdowns, depresjon eller andre reaksjoner, som gjør at barnet blir henvist til Bup og blir utredet.

I arbeidslivet er det høye krav. Jeg har et barn med Aspergers. En stor majoritet av aspergere tar høyere utdanning, leste jeg nylig. Men svært få av dem får jobb etterpå. Det holder ikke å bare være flink i å gjøre jobben sin lenger. Nå skal du være sosial og networke, du skal presentere og jobbe i teams og jeg vet ikke hva.

Jeg jobber ved universitetet, og vi har hatt flere med aspergers på arbeidstrening gjennom NAV. Ekstremt intelligente individer, men det fungerer rett og slett ikke, da det er ikke det faglige som er i fokus, det er så mye dilldall og utenomsnakk, administrasjon, gruppearbeid om saker som for en med aspergers (og andre av oss) føles helt bortkastet, men som man må akseptere for å fungere i en jobb. Det ender opp med at de ikke får fortsette, fordi det er vanskelig for dem å områ seg i en så "flytende" arbeidshverdag.

I gamle dager på universitetene var det flinke folk som satt og jobbet inne på kontorene, de forsket og gjorde banebrytende oppdagelser, skrev bøker. Nå finnes det ikke slike jobber, du må networke og søke om midler og skrive populærvitenskapelige artikler for å få støtte senere til å kunne forske på det du egentlig vil. Du må ha spisse albuer og fronte deg selv.

Poenget mitt er at jeg tror at det er den retningen samfunnet har tatt som gjør at de (høytfungerende) autistene som før skled under radaren, eller klarte seg rimelig greit, nå vises mye mer, og har større problemer.

Anonymkode: 6e3c8...aef

[Kalevala]

Det er selvsagt ikke for mange som får diagnosen. De som får diagnosen nå har alltid vært der, de har bare slitt mer med å tilpasse seg, og vi i samfunnet rundt dem har ikke hatt den kunnskapen som skal til for å hjelpe dem.

Noen har også vært usynlige i jobber som passet dem. 

De som setter diagnosene gjør stort sett en god jobb. De gir ikke diagnosen til andre enn de som skal ha den. Så finnes det selvsagt unntak, som ved alle diagnoser.  Noen med diagnosen får den ikke, blir oversett, og noen tvilstilfeller kan få den som ikke egentlig skulle hatt den.  Så lenge det er mennesker som setter diagnoser vil det alltid være en liten feilmargin  

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Autisme kommer ikke ut av det blå. Det er genetisk/arvelig.

Grunnen til at så mange få diagnose nå (tror jeg, da), er at samfunnet, og ikke minst skolen, er blitt så utfordrende. Skolen er ikke lenger i trygge rammer der en med høytfungerende autisme kan sitte i fast klasserom med faste klassekamerater og samme lærer gjennom hele barneskolen, og gjøre leksene og ikke skille seg ut, og alt er trygt og forutsigbart. Nå er det store trinn på barneskolene, kontaktlærer skiftes hvert år, gruppene skiftes jevnlig, man vet aldri hvem man skal sitte sammen med neste måned, og hvor i klasserommet man blir plassert. Det er samarbeidsoppgaver og prosjekt, mange annerledesdager som er uforutsigbare og skaper uro hos en med høytfungerende autisme. Det skaper frustrasjon, sinne, meltdowns, depresjon eller andre reaksjoner, som gjør at barnet blir henvist til Bup og blir utredet.

I arbeidslivet er det høye krav. Jeg har et barn med Aspergers. En stor majoritet av aspergere tar høyere utdanning, leste jeg nylig. Men svært få av dem får jobb etterpå. Det holder ikke å bare være flink i å gjøre jobben sin lenger. Nå skal du være sosial og networke, du skal presentere og jobbe i teams og jeg vet ikke hva.

Jeg jobber ved universitetet, og vi har hatt flere med aspergers på arbeidstrening gjennom NAV. Ekstremt intelligente individer, men det fungerer rett og slett ikke, da det er ikke det faglige som er i fokus, det er så mye dilldall og utenomsnakk, administrasjon, gruppearbeid om saker som for en med aspergers (og andre av oss) føles helt bortkastet, men som man må akseptere for å fungere i en jobb. Det ender opp med at de ikke får fortsette, fordi det er vanskelig for dem å områ seg i en så "flytende" arbeidshverdag.

I gamle dager på universitetene var det flinke folk som satt og jobbet inne på kontorene, de forsket og gjorde banebrytende oppdagelser, skrev bøker. Nå finnes det ikke slike jobber, du må networke og søke om midler og skrive populærvitenskapelige artikler for å få støtte senere til å kunne forske på det du egentlig vil. Du må ha spisse albuer og fronte deg selv.

Poenget mitt er at jeg tror at det er den retningen samfunnet har tatt som gjør at de (høytfungerende) autistene som før skled under radaren, eller klarte seg rimelig greit, nå vises mye mer, og har større problemer.

Anonymkode: 6e3c8...aef

nå er jeg sikkert helt idiot, men jeg lurer liksom på hvem den ‘normale’ personen er, som samfunnet er innrettet etter? 
 

Av en eller annen grunn ser jeg for meg den hylende evigglade kvinnen som hviler albuene på kaffemaskinen. Som catcher opp med alt og alle, superrask og ufarliggjør alle kaffeflekker hun lager med humor? nb, hun kjeder seg ekstremt fort, så omgivelsene er nødt til å være ganske dynamisk for å tilpasse seg hennes behov, hun skal ha oppdateringer 24/7 og tåler ikke et sekund stillhet. 

Anonymkode: 3d243...79f

[Pippi Lotta]

Sententia skrev (10 timer siden):

Det er vel forsket på at barn som bruker abnorme mengder tid på skjerm utvikler autistiske trekk. Amerikansk forskning, tror jeg. Og jeg kjøper den. Tror verdenen har blitt for «lett» for foreldre som strever. Og så lar man skjermen ta oppdragelsen. 
 

og dette går til de grader utover de som faktisk har autismediagnose. Og der er jeg glad det har blitt mer fokus på jenter/kvinner. De har jo ofte blitt oversett. Som de fremdeles også blir når det er snakk om ADHD. 

Eller har barn med autistiske trekk større sjanse for p bruke mye tid på skjerm?

[Supersmurf]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

nå er jeg sikkert helt idiot, men jeg lurer liksom på hvem den ‘normale’ personen er, som samfunnet er innrettet etter? 
 

Av en eller annen grunn ser jeg for meg den hylende evigglade kvinnen som hviler albuene på kaffemaskinen. Som catcher opp med alt og alle, superrask og ufarliggjør alle kaffeflekker hun lager med humor? nb, hun kjeder seg ekstremt fort, så omgivelsene er nødt til å være ganske dynamisk for å tilpasse seg hennes behov, hun skal ha oppdateringer 24/7 og tåler ikke et sekund stillhet. 

Anonymkode: 3d243...79f

Det håper ikke jeg er normalen! 

Det finnes rom for alle personligheter i et samfunn, men erfaringsmessig ser jeg at de som har autistiske trekk ofte får problemer med å innordne seg etter normale forhold, f.eks endringer i rutiner på skolen. 

Jeg tenker at det dersom en person sliter i så stor grad med å innrette seg etter normale normer og regler, slik at det både går ut over personen selv og andre rundt, så bør man få en utredelse. 

[Laraa]

A-hunter skrev (15 timer siden):

Det er en motesak. Når for mange har kjempet seg til tullediagnosen er det ikke like gjevt lenger og alle vi løpe i en annen retning.

Autisme er jo det det nye ADHD, den vil nesten ingen lenger jobbe for å få.

Husk at alt dette bare handler om et sinnsykt behov for å skille seg ut og å forklare hvorfor oppdragelsen mislykkes.

(Jada - jeg vet det kommer - heng ham, heng ham...)

Har du kanskje utdanning innenfor psykologi eller nevrovitenskap?  Eller levder du muligens selv med autisme eller ADHD og kjenner til det fra innsiden?  Jeg mener, siden du så bastant påberoper deg førstegradskunnskap tar jeg det nesten for gitt at du har en eller annen relevant utdanning eller forbindelse