Sint forelder og sinnemestring - er det håp?

[AnonymBruker]

Jeg synes at vi blir for sinte på barnet, for ofte. Spesielt far. Er det vits å gjøre noe med? Er det håp om å bli flinkere til å ikke bli så sint?

Det jeg reagerer på er at han virker å ha holdningen at han hadde ikke blitt så sint hvis bare ungen hadde oppført seg og hørt etter. No shit... Men ungen gjør bare helt normale ting som barn gjør, som å få raserianfall over småting som at vi skal til høyre og ikke til venstre dit ungen ville gå. Da hjelper det jo ikke å brøle. Det er jo han som voksen som må håndtere sitt sinne? Ellers krever han jo mer av en 2-åring enn han evner selv...

Jeg blir jo sint innimellom, jeg også. Spesielt hvis jeg har sovet lite og det er mye som skjer. Men jeg prøver å ikke bli skummel for det, går heller litt unna eller ut av rommet for å samle meg. Det er ikke sunt å vokse opp med så sinte foreldre, så jeg føler vi bør gjøre noe.

Anonymkode: c1395...c29

[AnonymBruker]

Sinnemestring og/eller PMTO-kurs, så dere kan lære å få barnet til å samarbeide uten at dere må bli sint, dere vil lære om egen emosjonsregulering og toleransevindu, og dere vil kunne kjenne igjen og få verktøy til å håndtere egne triggere.

PMTO i gruppekurs har ofte den beste effekten. 

Anonymkode: 79219...617

[AnonymBruker]

Nå tenker jeg ikke det er usunt for et barn å se en forelder sint, men det er klart det kommer litt an på hvordan man viser det. Barnet skal jo lære seg  å håndtere sinne som følelse også. 

Men du får nok ikke far til å endre på hvordan han håndterer dette om han ikke vil selv. 

Anonymkode: d6fbb...ce4

[AnonymBruker]

TS, dere kan også sammen sjekke ut FolkOm - har både nettside, Facebook-side og er på YouTube

 

 

Anonymkode: 79219...617

[ufiltrert]

Ungen kommer vokse opp med PTSD om dette fortsetter. kommer vokse opp med å hele tiden måtte passe på far og dins humør, hele tiden være på vakt.

Dere må ha hjelp med dette nå om ikke dere vil ødelegge ungen for livet.

sinne avler sinne, vold avler vold, etc. Han kan komme bli en bølle, utnytter osv om dette fortsetter.

Dere må nok ha terapi, begge to, og finne utav hva som ligger bakenfor sinne, hvorfor irriterer alt? hva er det viktigste motivet på enver sak som må gjøres? 

som f.eks, vasker du opp før mannen kommer hjem for at han ikke skal bli sur eller fordi du vil? Hvorfor gjør man det man gjør, når man gjør det? Masse ulike årsaker til att man er stressa og frustrert, klarer man å eliminere en del av sånne årsaker så kan man komme langt.

[AnonymBruker]

Sliter med det samme, og det er alltid skikkelig vondt etterpå når man har roet seg ned og innser at man ble for sint og kunne taklet situasjonene annerledes. Har dessverre ingen tips, prøver å være bevisst på egen oppførsel, og om barnet har total meltdown og jeg kjenner jeg holder på å få skikkelig nok så går jeg heller ut av rommet litt, går å tar meg ett glass brus eller noe 😅 så går jeg tilbake 

Anonymkode: 866c6...188

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg synes at vi blir for sinte på barnet, for ofte. Spesielt far. Er det vits å gjøre noe med? Er det håp om å bli flinkere til å ikke bli så sint?

Det jeg reagerer på er at han virker å ha holdningen at han hadde ikke blitt så sint hvis bare ungen hadde oppført seg og hørt etter. No shit... Men ungen gjør bare helt normale ting som barn gjør, som å få raserianfall over småting som at vi skal til høyre og ikke til venstre dit ungen ville gå. Da hjelper det jo ikke å brøle. Det er jo han som voksen som må håndtere sitt sinne? Ellers krever han jo mer av en 2-åring enn han evner selv...

Jeg blir jo sint innimellom, jeg også. Spesielt hvis jeg har sovet lite og det er mye som skjer. Men jeg prøver å ikke bli skummel for det, går heller litt unna eller ut av rommet for å samle meg. Det er ikke sunt å vokse opp med så sinte foreldre, så jeg føler vi bør gjøre noe.

Anonymkode: c1395...c29

Det er alltid mulighet til forbedring der det er vilje. 

Det virker ikke til at din mann har en realistisk forståelse av barn. Ta Emil i Lønneberget til eksempel. Han fikk straff nok og det var strengt nok. Likevel er ikke konsekvensutredningen på plass, og ofte trumfer lyst I øyeblikket vissheten om at det blir ille senere. Barn utvikler seg av å bryne seg på foreldre, søsken og å teste grenser. Å bare si ja ville gitt en robot uten egenhet. Trass er også en helt naturlig ting. Du kan skremme barnet ditt til det får store problemer, men trass vil ikke forsvinne. Den skal være der som en del av en helt naturlig prosess. 

Det som skjer når dere blir sinte er at dere må være mer og mer truende for å oppnå "effekt". Barnet venner seg til at dere ser sinte og rasende ut, aksepterer det som en del av hverdagen og slutter å reagere. Dere vil få det tilbake når barnet er stort nok, og det vil ta etter dere, siden dere er barnets forbilder, og det oppføre seg sånn mot omgivelsene sine. Å sette grenser har ingenting med å bli sint å gjøre. 

 

[Gjest Elooon]

Barn tåler at foreldrene blir sint. Tenk hvis man aldri kunne blitt sint på barna når de gjør noe galt, når det har vært normalt i alle år, men det finnes en grense. Skal ikke rase på barna hele tiden. Da må den voksne gjøre noe med sinne sitt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg synes at vi blir for sinte på barnet, for ofte. Spesielt far. Er det vits å gjøre noe med? Er det håp om å bli flinkere til å ikke bli så sint?

Det jeg reagerer på er at han virker å ha holdningen at han hadde ikke blitt så sint hvis bare ungen hadde oppført seg og hørt etter. No shit... Men ungen gjør bare helt normale ting som barn gjør, som å få raserianfall over småting som at vi skal til høyre og ikke til venstre dit ungen ville gå. Da hjelper det jo ikke å brøle. Det er jo han som voksen som må håndtere sitt sinne? Ellers krever han jo mer av en 2-åring enn han evner selv...

Jeg blir jo sint innimellom, jeg også. Spesielt hvis jeg har sovet lite og det er mye som skjer. Men jeg prøver å ikke bli skummel for det, går heller litt unna eller ut av rommet for å samle meg. Det er ikke sunt å vokse opp med så sinte foreldre, så jeg føler vi bør gjøre noe.

Anonymkode: c1395...c29

Far til barnet mitt ble ofte sint, etter noen år med frem og tilbake med dette og flere problemer så gikk han til lege. Deretter videre til psykolog, ble utredet, adhd diagnosen kom frem, ble medisinert og ble en bedre mann. 

Lege, psykolog, helsestasjonen, fvk er stedene som kan hjelpe dere. Anbefaler å forsøke alt.

Anonymkode: fe9f2...8ad

[Anonym_Bruker1]

Hei

 

I begynnelsen av innlegget skriver du: "Jeg synes at vi blir for sinte på barnet, for ofte. Spesielt far. Er det vits å gjøre noe med? Er det håp om å bli flinkere til å ikke bli så sint?"

Jeg tror det er viktig å gjøre noe med sitt eget sinne dersom man ikke ønsker at ens egne barn skal "arve" sinne. Barn lærer jo mye av hvordan foreldrene takler egne følelser. 

Er det håp? Ja, vi (min partner og meg) slet begge med at vi opplevde at vi tidvis ble for sinte mot våre barn. Vi fant meget god hjelp her:

https://www.littsint.no

https://tryggere.no/sinnemestring/

Lykke til. 

[Gjest WhisperingWind]

Det er ikke ok å kjefte på barn. 

De gangene jeg har hevet stemmen har vært når jeg enten blir redd(barnet løper ut mot veien, går mot kokende vann etc.) og han har forstått krystallklart at det faktisk er FARLIG og kan skade han. Eller om han har utøvd vold som slå, sparke, bite, spytte ved raserianfall. 

Utover det er det greit å bli opprørt av ting som å ville være lengre på lekeplasser, ville gå til høyre når vi skal til venstre osv. 

Det betyr ikke at han får viljen sin, men da er det min jobb å veilede og hjelpe han igjennom de følelsene med empati og forståelse. 

Og også velge kamper med omhu og være flink i forkant ved forebygging med å forberede barnet på f.eks avslutning på lek eller fortelle hva vi skal gjøre etterpå. Noen ganger kan barnet få lov å bestemme så de får øvelse i kompromiss og føler de blir hørt og har en stemme. 

Overganger er ofte utfordrende i faser i barnets liv og da trenger de veiledning på hvordan de skal håndtere det, ikke kjeft og brøling.