Mann uten venner

[AnonymBruker]

Samboeren min sliter med utbrenthet eller depresjon. Jeg tror i alle fall det er noe sånt. Det tærer voldsomt på forholdet. Han kommer seg liksom ikke ut av det, og mye skyldes kanskje at han ikke har noen nære venner. Han har noen litt perifere venner, men de møtes sjeldent. Jeg vet han synes det er trist, men på mange måter tror jeg ikke han vet hva han går glipp av heller. 

Jeg har mange venner som jeg møter til ulike ting. Både en til en og i større grupper. Vi snakker om følelser, gir hverandre råd og fellesskap. Mest av alt er det gøy og gir energi. Mannen har ikke noe sånt. Ingen turer med kompiser, spillkvelder, utdrikningslag, trening, spise ute, kino eller noe. 

Er det noen som har lignende erfaring? Jeg synes det begynner å bli så tungt å være i et slikt forhold. Men vi har barn, så det er ikke bare bare å gå heller. Og så er jeg jo glad i han, men mister veldig følelser når han er så tung til sinns og initiativløs. 

 

Anonymkode: 29ed2...805

[AnonymBruker]

Har han ikke kolleger han kan dra på lønningspils med, eller ha felles hobby med? Har han ikke blitt kjent med kjærestene til dine venninner? Har han alltid vært sånn som person?

Han jeg dater nå er litt lik, ikke deprimert, men har brukt årene etter samlivsbruddet på å være pappa å holde hus og hjem. Eksem var sykelig sjalu og kontrollerende, og på 7 år stod han der ganske alene. Nettverket hadde sakte men sikkert smuldret opp etter konstant nei, kan ikke bli med. I stedet for å bygge seg opp igjen har han brukt tiden på å være pappa.

Dette er egentlig en db for meg. For å være med en mann uten egne greier, planer, venner og et selvstendig liv passer meg fryktelig dårlig. Jeg vet det blir pes, og jeg vet jeg kommer til å irritere meg over det.

Men så er man forelsket.  Vi har mange felles kjente. Og jeg har bestemt meg for at han kan få låne mitt nettverk en stund. Om vi ikke blir et par, så er det helt greit. Jeg håper bare at han da har rukket å gjenoppta kontakten med et par stykker slik at han kan begynne å leve litt igjen, uavhengig av om vi to blir et par.

Det viser seg også at vi har mange like interesser og ting vi liker å gjøre. Forskjellen er at jeg har gjort mine greier, gjerne alene også. Han har ikke. Det har blitt med tanken.

Anonymkode: 211d7...5f1

[AnonymBruker]

Mannen min har ikke venner, eller veldig få som han møter skjeldent. Han pleide å ha studievenner han bla dro på reiser med, men de omgås ikke like mye nå. Han møter folk på cafe ol innimellom men det er sjeldent. Han har en del nettverk og har bla vært i bryllup men som han sier, det er ikke sånn at det er naturlig for ham å dra med dama si på en parmiddag. Han trives ikke så godt på jobben så er begrenset hvor nær han blir folk der. Han er ikke så interessert i å bli kjent med mine venninner. Han har absolutt egne hobbier og sitt eget liv. Men han er litt sær og det er ikke lett for ham å både finne noen han liker godt nok, og som liker ham, og stole på dem. Han gjør mye aleine, eller stikker innom en typ åpen trening ol. Og han jobber mye. Så jeg må på ingen måte underholde ham. Men jeg skulle ønske for hans del at han fikk 1-2 nye venner eller traff folk han kjenner litt oftere og dypere.

Anonymkode: e6d50...df9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har han ikke kolleger han kan dra på lønningspils med, eller ha felles hobby med? Har han ikke blitt kjent med kjærestene til dine venninner? Har han alltid vært sånn som person?

Han jeg dater nå er litt lik, ikke deprimert, men har brukt årene etter samlivsbruddet på å være pappa å holde hus og hjem. Eksem var sykelig sjalu og kontrollerende, og på 7 år stod han der ganske alene. Nettverket hadde sakte men sikkert smuldret opp etter konstant nei, kan ikke bli med. I stedet for å bygge seg opp igjen har han brukt tiden på å være pappa.

Dette er egentlig en db for meg. For å være med en mann uten egne greier, planer, venner og et selvstendig liv passer meg fryktelig dårlig. Jeg vet det blir pes, og jeg vet jeg kommer til å irritere meg over det.

Men så er man forelsket.  Vi har mange felles kjente. Og jeg har bestemt meg for at han kan få låne mitt nettverk en stund. Om vi ikke blir et par, så er det helt greit. Jeg håper bare at han da har rukket å gjenoppta kontakten med et par stykker slik at han kan begynne å leve litt igjen, uavhengig av om vi to blir et par.

Det viser seg også at vi har mange like interesser og ting vi liker å gjøre. Forskjellen er at jeg har gjort mine greier, gjerne alene også. Han har ikke. Det har blitt med tanken.

Anonymkode: 211d7...5f1

Han var veldig sosial før. Men vennene han hadde var typiske livsfase-venner når man er fri og barnløs. Ganske overfladiske vennskap knyttet til festing og byliv. Da vi fikk barn gled han fra de gamle vennene. Han har lite kontakt med kolleger på fritiden. Det er litt aldersforskjell og lite til felles. 
Han bruker mye tid på barna og huset.

Anonymkode: 29ed2...805

[AnonymBruker]

Har ingen venner heller. Er ikke noe rart han er deprimert. Er veldig introvert selv, men tross for det holder jeg på å bli gal av denne tilstedeværelsen. Det er ikke noe for et menneske å leve med. Er ikke mye jeg kan gjøre me det da da jeg har autisme. Er dessverre vanlig med diagnosen her. Er sjalu på normale folk hvor sosiale ferdigheter kommer naturlig.

Anonymkode: a8d27...0e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har han ikke kolleger han kan dra på lønningspils med, eller ha felles hobby med? Har han ikke blitt kjent med kjærestene til dine venninner? Har han alltid vært sånn som person?

Han jeg dater nå er litt lik, ikke deprimert, men har brukt årene etter samlivsbruddet på å være pappa å holde hus og hjem. Eksem var sykelig sjalu og kontrollerende, og på 7 år stod han der ganske alene. Nettverket hadde sakte men sikkert smuldret opp etter konstant nei, kan ikke bli med. I stedet for å bygge seg opp igjen har han brukt tiden på å være pappa.

Dette er egentlig en db for meg. For å være med en mann uten egne greier, planer, venner og et selvstendig liv passer meg fryktelig dårlig. Jeg vet det blir pes, og jeg vet jeg kommer til å irritere meg over det.

Men så er man forelsket.  Vi har mange felles kjente. Og jeg har bestemt meg for at han kan få låne mitt nettverk en stund. Om vi ikke blir et par, så er det helt greit. Jeg håper bare at han da har rukket å gjenoppta kontakten med et par stykker slik at han kan begynne å leve litt igjen, uavhengig av om vi to blir et par.

Det viser seg også at vi har mange like interesser og ting vi liker å gjøre. Forskjellen er at jeg har gjort mine greier, gjerne alene også. Han har ikke. Det har blitt med tanken.

Anonymkode: 211d7...5f1

Jeg ville vært litt på vakt for en mann som skylder på eksen for at han ikke har venner. 
 

Ikke for det faktum at han ikke har venner men at han legger ansvaret på eksen. Det behøver på ingen måte å være hennes feil. Det kan godt hende han sier det samme om deg hvis det blir slutt med dere og han treffer en ny. Historiene menn forteller om ekser tar jeg alltid med en klype salt, iallfall om det er mye og negativt. 

Anonymkode: 3a18f...caf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg ville vært litt på vakt for en mann som skylder på eksen for at han ikke har venner. 
 

Ikke for det faktum at han ikke har venner men at han legger ansvaret på eksen. Det behøver på ingen måte å være hennes feil. Det kan godt hende han sier det samme om deg hvis det blir slutt med dere og han treffer en ny. Historiene menn forteller om ekser tar jeg alltid med en klype salt, iallfall om det er mye og negativt. 

Anonymkode: 3a18f...caf

Heldigvis gir han ikke henne skylden, men legger alt på seg selv. De ble et par pga en uventet graviditet, han satset alt på dette og ville det skulle funke tross ingen romantiske følelser. Han har ikke nevnt henne med et vondt ord, enda. Men vi har felles kjente, og jeg kjenner et par som har vært kollegaen hennes. 

Anonymkode: 211d7...5f1