Ikke helseangst

[AnonymBruker]

Jeg har lest litt på nettet, og jeg har ikke helseangst. Går aldri å kjenner etter om det kan være noe galt med meg. Men når jeg har vært hos legen og han sier det er noe litt rart, og vil sende meg på videre utredning- DA får jeg angst og blir livredd. 
Om jeg får hodepine vet jeg at det er fordi jeg enten er stiv i skuldrene eller har sove for lite. 
Det er når legen gir meg et svar på noe som er litt utenom at jeg blir redd og går i kjelleren. Jeg sliter med bekymringsangst fra før, og angst for angsten. Så det er den som tikker inn. 
Konsekvensen av sykdom er at man må på sykehus, kanskje i narkose. Og det er angst triggende for meg. 
Flere som har det slik? Men ikke nødvendigvis har den klassiske helseangsten? 

Anonymkode: 422a4...69c

[AnonymBruker]

Jeg hadde en del katastrofetanker før. Kan få det noen ganger fremdeles, særlig hvis det er en stressende periode. Har lært å kjenne igjen katastrofetanker og stoppe meg selv. Det ble veldig mye bedre etter et halvt år med terapi (kognitiv/metakognitiv) og medisiner.

Anonymkode: e2d2a...c08

[Stoltskeiv]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg hadde en del katastrofetanker før. Kan få det noen ganger fremdeles, særlig hvis det er en stressende periode. Har lært å kjenne igjen katastrofetanker og stoppe meg selv. Det ble veldig mye bedre etter et halvt år med terapi (kognitiv/metakognitiv) og medisiner.

Anonymkode: e2d2a...c08

Hvordan stoppet du seg selv fra katastrofetanker?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke helseangst i det hele tatt, tenker alltid at jeg er frisk og at alt går over og går bra. Er stort sett alltid frisk og. Men, jeg har en ganske voldsom angst for helsepersonnel (selv om jeg er det selv 🤣), sykehus ol. Har bla født hjemme fordi du virkelig aldri får meg på sykehus med mindre det er livstruende typ. 
Så jeg hadde også blitt livredd hvis legen min ville sende meg på utredning ja. 
Min lege ville legge meg inn i desember fordi jeg hadde så tungt for å puste (ved sykdom), sa glatt nei, fikk ventoline som bedret litt og dro hjem. Jeg var trygg selv på at det var best hjemme, og det gikk fint. 

Anonymkode: 6544f...3c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har ikke helseangst i det hele tatt, tenker alltid at jeg er frisk og at alt går over og går bra. Er stort sett alltid frisk og. Men, jeg har en ganske voldsom angst for helsepersonnel (selv om jeg er det selv 🤣), sykehus ol. Har bla født hjemme fordi du virkelig aldri får meg på sykehus med mindre det er livstruende typ. 
Så jeg hadde også blitt livredd hvis legen min ville sende meg på utredning ja. 
Min lege ville legge meg inn i desember fordi jeg hadde så tungt for å puste (ved sykdom), sa glatt nei, fikk ventoline som bedret litt og dro hjem. Jeg var trygg selv på at det var best hjemme, og det gikk fint. 

Anonymkode: 6544f...3c9

Er ikke det rart? Jeg er litt slik jeg også.. redd sykehus. I går fikk mannen min en flått, og halve flåtten sto igjen da han reiv den av. 
kom på legevakta og legen sleit med å få den ut. Så jeg måtte hjelpe til med pinsett mens han pirket. Det var mye utstyr, sprit og nåler. Men det gikk helt fint så lenge jeg ikke var pasienten. Og jeg skjønner jo nå hvorfor de må bruke sterile hansker, sterkt lys og utstyr.. det er jo for å gjøre jobben lettere og tryggere. Selv blir jeg kvalm når jeg ser sterilt utstyr når det gjelder meg selv. Men håper opplevelsen i går fikk meg til å våkne litt. 
Du er tøff som fødte hjemme. Vet du hva det kommer av? Dårlige opplevelser eller «bare» tap av kontroll som pasient som skremmer deg? 

Anonymkode: 422a4...69c

[AnonymBruker]

Stoltskeiv skrev (2 timer siden):

Hvordan stoppet du seg selv fra katastrofetanker?

Lurer jeg også på. Jeg klarer å stoppe meg selv hvis det er litt over tenkning, men når det renner over får jeg angst. Vanskelig å tenke 

Anonymkode: 422a4...69c

[AnonymBruker]

10 hours ago, Stoltskeiv said:

Hvordan stoppet du seg selv fra katastrofetanker?

Som jeg sa, kognitiv terapi og mye øvelse. 

Anonymkode: e2d2a...c08

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Er ikke det rart? Jeg er litt slik jeg også.. redd sykehus. I går fikk mannen min en flått, og halve flåtten sto igjen da han reiv den av. 
kom på legevakta og legen sleit med å få den ut. Så jeg måtte hjelpe til med pinsett mens han pirket. Det var mye utstyr, sprit og nåler. Men det gikk helt fint så lenge jeg ikke var pasienten. Og jeg skjønner jo nå hvorfor de må bruke sterile hansker, sterkt lys og utstyr.. det er jo for å gjøre jobben lettere og tryggere. Selv blir jeg kvalm når jeg ser sterilt utstyr når det gjelder meg selv. Men håper opplevelsen i går fikk meg til å våkne litt. 
Du er tøff som fødte hjemme. Vet du hva det kommer av? Dårlige opplevelser eller «bare» tap av kontroll som pasient som skremmer deg? 

Anonymkode: 422a4...69c

Jeg synes jo de som føder på sykehus er tøffe. 🤣 Hjemme var helt nydelig, rolig og fint. 
For min del hadde jeg en hendelse som liten, hvor jeg ble holdt fast og stukket mange ganger. Jeg vet jo at det satte seg. Og det var jo virkelig tap av kontroll. Og selv om jeg nå er voksen og fint klarer å sette grenser (sier jo uten problemer nei til foreks lege hvis det er noe jeg ikke vil), så sitter fortsatt den angsten så godt. Og man har jo ikke kontroll i mange situasjoner, fordi det tross alt er noen andre som skal utføre noe på deg. (Hvis det er noe man må gjøre for helsa foreks.) 

Vet du selv hvorfor? 

Anonymkode: 6544f...3c9

[melatonin]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har ikke helseangst i det hele tatt, tenker alltid at jeg er frisk og at alt går over og går bra. Er stort sett alltid frisk og. Men, jeg har en ganske voldsom angst for helsepersonnel (selv om jeg er det selv 🤣), sykehus ol. Har bla født hjemme fordi du virkelig aldri får meg på sykehus med mindre det er livstruende typ. 
Så jeg hadde også blitt livredd hvis legen min ville sende meg på utredning ja. 
Min lege ville legge meg inn i desember fordi jeg hadde så tungt for å puste (ved sykdom), sa glatt nei, fikk ventoline som bedret litt og dro hjem. Jeg var trygg selv på at det var best hjemme, og det gikk fint. 

Anonymkode: 6544f...3c9

Som å lese om meg selv. Jeg er helsepersonell og vil helst ikke gå til lege. Så heldig du er som fikk hjemmefødsel, jeg føder hvert øyeblikk og blir sykehus fordi mannen vil det. Har brukt 9mnd på å grue meg, likte ikke ultralyd eller noe jeg, og fikk litt hetta når jeg fikk beskjed om at dersom vannet går må jeg legge meg ned og ha ambulanse. 

Men til tema, det er ikke unormalt å bli engstelig hvis legen vil sjekke noe ekstra som nevnt i HI, uten å gå å frykte all sykdom hele tiden. Vil tro de fleste blir bekymret om noe må utredes! Du er ikke alene ts. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg synes jo de som føder på sykehus er tøffe. 🤣 Hjemme var helt nydelig, rolig og fint. 
For min del hadde jeg en hendelse som liten, hvor jeg ble holdt fast og stukket mange ganger. Jeg vet jo at det satte seg. Og det var jo virkelig tap av kontroll. Og selv om jeg nå er voksen og fint klarer å sette grenser (sier jo uten problemer nei til foreks lege hvis det er noe jeg ikke vil), så sitter fortsatt den angsten så godt. Og man har jo ikke kontroll i mange situasjoner, fordi det tross alt er noen andre som skal utføre noe på deg. (Hvis det er noe man må gjøre for helsa foreks.) 

Vet du selv hvorfor? 

Anonymkode: 6544f...3c9

Vi har det litt likt. Jeg liker ikke at noe skal utføres på meg. Tåler ikke lukten av det medisinske og instrumenter. På sykehus eller et behandlingsrom er alt så sterilt og leger med grønne klær, maske osv får meg til å føle det er alvor. Mister kontroll og blir redd. 
alt av utstyr er jo ikke fordi det er alvorlig, men fordi det skal være rent. Ha  utstyr så de får gjort jobben skikkelig. Jeg vet jo det, men likevel blir jeg angstfull, svett og dårlig i magen. 
Å ta blodprøve eller ei urinprøve er ok, for da er det kun for å sjekke om jeg trenger en kur. 
Det verste er om det er no jeg MÅ. 
jeg måtte operere en gang i munnen, egentlig et enkelt inngrep, men måtte i narkose. Hele prosessen med narkose, ligge i sykeseng var helt grusomt. Nektet å sove på sykehuset, så fikk komme inn tidlig på mårran og hjem på kvelden. 

Anonymkode: 422a4...69c

[AnonymBruker]

5 hours ago, melatonin said:

Som å lese om meg selv. Jeg er helsepersonell og vil helst ikke gå til lege. Så heldig du er som fikk hjemmefødsel, jeg føder hvert øyeblikk og blir sykehus fordi mannen vil det. Har brukt 9mnd på å grue meg, likte ikke ultralyd eller noe jeg, og fikk litt hetta når jeg fikk beskjed om at dersom vannet går må jeg legge meg ned og ha ambulanse. 

Men til tema, det er ikke unormalt å bli engstelig hvis legen vil sjekke noe ekstra som nevnt i HI, uten å gå å frykte all sykdom hele tiden. Vil tro de fleste blir bekymret om noe må utredes! Du er ikke alene ts. 

Uff, kjipt at mannen skal bestemme det da, og du må grue deg, er jo du som skal føde. Jeg bestemte siden det var min kropp, han forstod i grunn det, har jo sett min angst og. Men jeg forklarte mye av mekanismene rundt fødsel (er doula selv og jobbet mye med fødsler) så han skjønte hvor viktig det var å føle seg trygg i fødsel (og ikke redd). Er anbefalt å legge seg ned og ringe ambulanse hvis vannet går dersom hodet ikke er festet ja, ofte fester det seg da. Men du vet at det er fordi man da kan risikere prolaps av navlestreng, og det er skummelt. Ofte hjelper det i hvert fall meg å vite at det er en god grunn for en slik anbefaling. Men generelt, husk også på at du bestemmer alt over egen kropp. Også på sykehus i fødsel. Du kan si ja eller nei til hva som helst. Virkelig, du kan si nei til alt. Selv om de sier "vi må" eller "vi skal". Du kan si nei. Det hjelper meg å vite det og, jeg kan alltid bestemme selv over min kropp. Helsepersonnel anbefaler bare, selv når de sier "må/skal" ol. 

Anonymkode: 6544f...3c9

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Vi har det litt likt. Jeg liker ikke at noe skal utføres på meg. Tåler ikke lukten av det medisinske og instrumenter. På sykehus eller et behandlingsrom er alt så sterilt og leger med grønne klær, maske osv får meg til å føle det er alvor. Mister kontroll og blir redd. 
alt av utstyr er jo ikke fordi det er alvorlig, men fordi det skal være rent. Ha  utstyr så de får gjort jobben skikkelig. Jeg vet jo det, men likevel blir jeg angstfull, svett og dårlig i magen. 
Å ta blodprøve eller ei urinprøve er ok, for da er det kun for å sjekke om jeg trenger en kur. 
Det verste er om det er no jeg MÅ. 
jeg måtte operere en gang i munnen, egentlig et enkelt inngrep, men måtte i narkose. Hele prosessen med narkose, ligge i sykeseng var helt grusomt. Nektet å sove på sykehuset, så fikk komme inn tidlig på mårran og hjem på kvelden. 

Anonymkode: 422a4...69c

Har selv måttet operere et håndledd jeg knuste, var hjemme og ventet på operasjon og kom inn på morgenen og hjem etter operasjonen jeg og. Var uaktuelt å sove der. Heldigvis får jeg jo stor forståelse når jeg sier at jeg er redd, det er derfor jeg reagerer som jeg gjør. Da har jeg jo opplevd at de har roet ned og tatt hensyn, gitt meg tid og slikt som jeg har trengt. Jeg vet jo selv at jeg blir irrasjonell. Når jeg skulle operere det håndleddet klikket det for meg når de sa jeg ikke kunne ha bukse på meg, jeg sa det var helt uaktuelt å ikke ha det, og det løste seg når de ringte kirurgen og han kom med scrubs bukse slik de selv bruker. Det er jo helt på bærtur. Men det er vel fordi jeg fra før er så redd at begeret rennet over ved en minste lille uforutsette ting jeg ikke har kontroll på da. 

Anonymkode: 6544f...3c9

[DumTomat]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har lest litt på nettet, og jeg har ikke helseangst. Går aldri å kjenner etter om det kan være noe galt med meg. Men når jeg har vært hos legen og han sier det er noe litt rart, og vil sende meg på videre utredning- DA får jeg angst og blir livredd. 
Om jeg får hodepine vet jeg at det er fordi jeg enten er stiv i skuldrene eller har sove for lite. 
Det er når legen gir meg et svar på noe som er litt utenom at jeg blir redd og går i kjelleren. Jeg sliter med bekymringsangst fra før, og angst for angsten. Så det er den som tikker inn. 
Konsekvensen av sykdom er at man må på sykehus, kanskje i narkose. Og det er angst triggende for meg. 
Flere som har det slik? Men ikke nødvendigvis har den klassiske helseangsten? 

Anonymkode: 422a4...69c

Det er da ikke så rart? Er vel litt som å gå nedover en vei. Vanligvis når du går nedover en vei ville du ikke tenkt over noe fare, men hvis det står et skilt som sier 'Mulig tigere lusker i gaten her', så plutslig vil du få litt angst, sant? 😜

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har selv måttet operere et håndledd jeg knuste, var hjemme og ventet på operasjon og kom inn på morgenen og hjem etter operasjonen jeg og. Var uaktuelt å sove der. Heldigvis får jeg jo stor forståelse når jeg sier at jeg er redd, det er derfor jeg reagerer som jeg gjør. Da har jeg jo opplevd at de har roet ned og tatt hensyn, gitt meg tid og slikt som jeg har trengt. Jeg vet jo selv at jeg blir irrasjonell. Når jeg skulle operere det håndleddet klikket det for meg når de sa jeg ikke kunne ha bukse på meg, jeg sa det var helt uaktuelt å ikke ha det, og det løste seg når de ringte kirurgen og han kom med scrubs bukse slik de selv bruker. Det er jo helt på bærtur. Men det er vel fordi jeg fra før er så redd at begeret rennet over ved en minste lille uforutsette ting jeg ikke har kontroll på da. 

Anonymkode: 6544f...3c9

Det er vondt å være så redd, men jeg også sier fra med en gang at her er ei med angst og frykt. Da er de flink til å roe meg. 
min sønn skulle i narkose en gang og han var bare 3 år, grein og ville ikke. Dama holdt han med makt for å sette kanylen, hun var sur og travel. 
Jeg satt på gangen etterpå å grein. 
måter etter skulle mitt andre barn i narkose for noe annet. Ringte sykehuset og fortalte om sist hendelse og at hvis de møter barn på den måten kan de vare glemme operasjon. Da får de hverken satt kanyle eller noe. 
De tok i mot han 4 stk. fikk bamse, Lego og alt mulig. Anestesi kom opp på rommet og satt kanylen, bamsen fikk også kanyle. Helt etter boka hvordan en møter barn på sykehus. Jeg ble hørt og hadde en god opplevelse. Det var kun dren i ørene. Ikke alvorlig. 
Men vi voksne blir fort urolig om det er noe feil på celleprøver eller underliv. Det er mer «truende» da flommer vi over av angst og panikk 

Anonymkode: 422a4...69c

[AnonymBruker]

Det er nok en form for helseangst/somatiseringslidelse dere har. Den angsten for helse har mange forskjellige ansikter og kommer i flere former. Det er ikke bare den klassiske hypokonderen som lider av helseangst.

Anonymkode: 2b672...2ad

[melatonin]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Uff, kjipt at mannen skal bestemme det da, og du må grue deg, er jo du som skal føde. Jeg bestemte siden det var min kropp, han forstod i grunn det, har jo sett min angst og. Men jeg forklarte mye av mekanismene rundt fødsel (er doula selv og jobbet mye med fødsler) så han skjønte hvor viktig det var å føle seg trygg i fødsel (og ikke redd). Er anbefalt å legge seg ned og ringe ambulanse hvis vannet går dersom hodet ikke er festet ja, ofte fester det seg da. Men du vet at det er fordi man da kan risikere prolaps av navlestreng, og det er skummelt. Ofte hjelper det i hvert fall meg å vite at det er en god grunn for en slik anbefaling. Men generelt, husk også på at du bestemmer alt over egen kropp. Også på sykehus i fødsel. Du kan si ja eller nei til hva som helst. Virkelig, du kan si nei til alt. Selv om de sier "vi må" eller "vi skal". Du kan si nei. Det hjelper meg å vite det og, jeg kan alltid bestemme selv over min kropp. Helsepersonnel anbefaler bare, selv når de sier "må/skal" ol. 

Anonymkode: 6544f...3c9

Dette vet jeg, jeg er sykepleier og har vært med på fødsler osv. 😊 så med navlesnor( min har ikke festet hode), vannet og informert samtykke er jeg klar over.

Vi fikk ikke jordmor til hjemmefødsel siden mannen ikke var komfortabel, ellers hadde jeg gjort det. 

[AnonymBruker]

Etter et legebesøk før noen måneder siden tenkte jeg "hjelp, det må være helt grusomt å lide av helseangst, og nå får jeg et innblikk i hvordan de har det". Jeg har aldri hatt hverken helseangst eller angst generelt. Men jeg gikk til legen fordi jeg hadde en nyoppstått kul, og da er det jo det en skal gjøre, og så ble jeg sendt til utredning fordi den var "suspekt".

Jeg har til og med operert bort og fått undersøkt en en kul legen ikke var helt sikker på tidligere, og den gangen var jeg ikke redd (jeg var i 20-årene, følte det var helt usannsynlig at det var noe ondartet, og det var det ikke heller). Men nå ble jeg livredd. Så for meg tøffe behandlingsrunder, at jeg kunne dø i fra de små barna mine, fikk ikke sove og kjente meg helt sikker på at det var kreft. De har ikke funnet noe ondartet foreløpig, så jeg er mye roligere igjen. Men jeg ser at jeg har googlet for mye, for nå kommer det stadig opp historier om folk som hadde kreft som ikke ble oppdaget i tide til tross for ulike undersøkelser i Facebook-feeden min. 

Anonymkode: 5a5a1...00e