Dere som fant kjærligheten igjen etter skilsmisse

[AnonymBruker]

(Lager ny tråd, da jeg endret litt tema i den forrige)

Dere som har ny kjæreste etter å ha blitt forlatt av en ektefelle dere har barn med:

Blir det noen gang bra? Så bra som når en finner ny kjæreste etter et brudd tidligere i livet, uten barn involvert?

Jeg har alltid klart å gå videre ved brudd. Først er det grusomt, men har alltid føltes helt naturlig å bli sammen med en ny etterhvert. Ofret aldri ekser en (vond) tanke.

Men nå klarer jeg ikke å se for meg at det skal gå. Selv ikke om jeg evner å se klart at vi ikke hadde det så bra sammen, og at en annen mann kan gi meg så mye mer. 

Denne gangen vil jeg jo aldri kunne erstatte eksen helt. En ny mann vil ikke fylle eksens rolle, siden han ikke er far til mine barn. Og jeg kan heller ikke ta avstand til eks for å glemme ham. At mine barn trolig ikke finner mye glede i at jeg treffer en ny, er jo også et skår i gleden. 

Helt ærlig, blir det like bra? Hører gjerne fra både dere med gode erfaringer og dere med dårlige. 

 

 

Anonymkode: f7083...8dc

[AnonymBruker]

Dette har jeg også tenkt mye på, det var som jeg skulle skrive selv. 
Jeg har vært i to forhold etter at jeg ble forlatt, men det var vanskelig. Savnet barna når jeg var med han, og savnet kjæresten når jeg hadde barne-uke. Mine barn var ikke interessert i å bli kjent med noen av dem, og det respekterte jeg selvfølgelig. Men da ble det to vidt forskjellig liv annenhver uke, som kjente ugreit ut for meg. Enten var jeg alene med barna, og har da kjent på mye sorg over å ikke ha en voksen til å dele hverdag, gleder og bekymringer med. Eller så var jeg med kjæresten og savnet barna mine. 
Nå er jeg singel, er fortsatt alene om barna når de er hos meg, og kjenner meg ensom og trist når barna er hos pappaen. Det hører med til historien at det var barnefar som gikk fra meg, dette livet ville jeg aldri valgt selv😢

jeg håper det venter en snill mann der fremme et sted, som barna etterhvert ønsker å bli kjent med, og som kan bli en ressurs, og ikke noe de kjenner seg påtvunget av meg.

Anonymkode: 0750b...7b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Dette har jeg også tenkt mye på, det var som jeg skulle skrive selv. 
Jeg har vært i to forhold etter at jeg ble forlatt, men det var vanskelig. Savnet barna når jeg var med han, og savnet kjæresten når jeg hadde barne-uke. Mine barn var ikke interessert i å bli kjent med noen av dem, og det respekterte jeg selvfølgelig. Men da ble det to vidt forskjellig liv annenhver uke, som kjente ugreit ut for meg. Enten var jeg alene med barna, og har da kjent på mye sorg over å ikke ha en voksen til å dele hverdag, gleder og bekymringer med. Eller så var jeg med kjæresten og savnet barna mine. 
Nå er jeg singel, er fortsatt alene om barna når de er hos meg, og kjenner meg ensom og trist når barna er hos pappaen. Det hører med til historien at det var barnefar som gikk fra meg, dette livet ville jeg aldri valgt selv😢

jeg håper det venter en snill mann der fremme et sted, som barna etterhvert ønsker å bli kjent med, og som kan bli en ressurs, og ikke noe de kjenner seg påtvunget av meg.

Anonymkode: 0750b...7b8

Ja, dette er noe av det jeg frykter. At det aldri kan bli helt harmoni igjen. Som når man satser fullt på en ny forelskelse etter brudd og helt glemmer det man hadde. Og så frykter jeg at det er helt annerledes å komme over en man har barn med. At det er en helt annen tilknytning når man har skapt liv sammen, og at det alltid vil føles feil at vi ikke skal være sammen om det lenger. Og så må man jo samarbeide, forholde seg til hans nye kjæreste og aldri få lov å gå videre slik man ville gjort uten barn. Det er så tungt å gå inn i denne sorgen med en frykt for at den aldri vil gå helt over. 

Anonymkode: f7083...8dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ja, dette er noe av det jeg frykter. At det aldri kan bli helt harmoni igjen. Som når man satser fullt på en ny forelskelse etter brudd og helt glemmer det man hadde. Og så frykter jeg at det er helt annerledes å komme over en man har barn med. At det er en helt annen tilknytning når man har skapt liv sammen, og at det alltid vil føles feil at vi ikke skal være sammen om det lenger. Og så må man jo samarbeide, forholde seg til hans nye kjæreste og aldri få lov å gå videre slik man ville gjort uten barn. Det er så tungt å gå inn i denne sorgen med en frykt for at den aldri vil gå helt over. 

Anonymkode: f7083...8dc

Meg fra forrige innlegg igjen:

Det er en stor forskjell på et brudd med barn og uten, ingen tvil. 
Jeg elsket mannen min, han var den ene for meg, og selv etter 6 år sliter jeg med savn, sorg og fortvilelse. Vi samarbeider svært godt ifht barna, vi feirer alle viktige høytider sammen, noe som er fint for barna og for oss voksne, da vi ikke må være uten barna på viktige dager. Det vonde for meg er at alle slike dager ikke lengre er gode opplevelser og fine minner- jeg må feire de med en mann som ikke lengre ville ha meg, og det er så smertefullt😢Jeg kan heller ikke endre noe, da barna våre synes det er vanskelig nok at vi er skilt, men var uttalt at de setter så pris på at de får være med begge foreldrene på alle viktige dager. Så jeg er låst i en situasjon hvor alle dager som skal væte lystbetonte og fine, er en evig påminnelse om hva jeg ikke lengre har. Jeg ser nå at de to kjærestene jeg hadde, var mer en virkelighetsflukt for meg, et forsøk på å stable livet på bena igjen. Men det fungerte ikke, og nå ser jeg mørkt på fremtiden. Jeg har såpass mye smerte i meg, gråter hver dag, og dag og kommer meg ikke videre, så nå har jeg begynt på anti-depressiva og er henvist psykolog.

Tør ikke heller være åpen om å treffe noen ny, både av hensyn til barna , men også fordi jeg er så «skadet» av bruddet, at jeg ikke tør å sette meg i en situasjon hvor dette kan skje igjen.

Håper du ikke blir som meg, og går insp mange år med sorg og smerte. Flere får det jo til, så det er håp, men det vil vel aldri bli helt det samme som hvis man var med barnefar.

 

Anonymkode: 0750b...7b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Meg fra forrige innlegg igjen:

Det er en stor forskjell på et brudd med barn og uten, ingen tvil. 
Jeg elsket mannen min, han var den ene for meg, og selv etter 6 år sliter jeg med savn, sorg og fortvilelse. Vi samarbeider svært godt ifht barna, vi feirer alle viktige høytider sammen, noe som er fint for barna og for oss voksne, da vi ikke må være uten barna på viktige dager. Det vonde for meg er at alle slike dager ikke lengre er gode opplevelser og fine minner- jeg må feire de med en mann som ikke lengre ville ha meg, og det er så smertefullt😢Jeg kan heller ikke endre noe, da barna våre synes det er vanskelig nok at vi er skilt, men var uttalt at de setter så pris på at de får være med begge foreldrene på alle viktige dager. Så jeg er låst i en situasjon hvor alle dager som skal væte lystbetonte og fine, er en evig påminnelse om hva jeg ikke lengre har. Jeg ser nå at de to kjærestene jeg hadde, var mer en virkelighetsflukt for meg, et forsøk på å stable livet på bena igjen. Men det fungerte ikke, og nå ser jeg mørkt på fremtiden. Jeg har såpass mye smerte i meg, gråter hver dag, og dag og kommer meg ikke videre, så nå har jeg begynt på anti-depressiva og er henvist psykolog.

Tør ikke heller være åpen om å treffe noen ny, både av hensyn til barna , men også fordi jeg er så «skadet» av bruddet, at jeg ikke tør å sette meg i en situasjon hvor dette kan skje igjen.

Håper du ikke blir som meg, og går insp mange år med sorg og smerte. Flere får det jo til, så det er håp, men det vil vel aldri bli helt det samme som hvis man var med barnefar.

 

Anonymkode: 0750b...7b8

Det høres veldig trist ut å ha det sånn. Og jeg tror kanskje det vil bli sånn for meg også, at det alltid vil være sårt. Håper vi begge en dag står der og tenker at vi er glade for at det ble som det ble! At noe endrer seg, vi blir lykkeligere enn vi var med dem, og faktisk glade for at vi ikke er sammen med dem lengre. Lov å håpe...

 

Anonymkode: f7083...8dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Meg fra forrige innlegg igjen:

Det er en stor forskjell på et brudd med barn og uten, ingen tvil. 
Jeg elsket mannen min, han var den ene for meg, og selv etter 6 år sliter jeg med savn, sorg og fortvilelse. Vi samarbeider svært godt ifht barna, vi feirer alle viktige høytider sammen, noe som er fint for barna og for oss voksne, da vi ikke må være uten barna på viktige dager. Det vonde for meg er at alle slike dager ikke lengre er gode opplevelser og fine minner- jeg må feire de med en mann som ikke lengre ville ha meg, og det er så smertefullt😢Jeg kan heller ikke endre noe, da barna våre synes det er vanskelig nok at vi er skilt, men var uttalt at de setter så pris på at de får være med begge foreldrene på alle viktige dager. Så jeg er låst i en situasjon hvor alle dager som skal væte lystbetonte og fine, er en evig påminnelse om hva jeg ikke lengre har. Jeg ser nå at de to kjærestene jeg hadde, var mer en virkelighetsflukt for meg, et forsøk på å stable livet på bena igjen. Men det fungerte ikke, og nå ser jeg mørkt på fremtiden. Jeg har såpass mye smerte i meg, gråter hver dag, og dag og kommer meg ikke videre, så nå har jeg begynt på anti-depressiva og er henvist psykolog.

Tør ikke heller være åpen om å treffe noen ny, både av hensyn til barna , men også fordi jeg er så «skadet» av bruddet, at jeg ikke tør å sette meg i en situasjon hvor dette kan skje igjen.

Håper du ikke blir som meg, og går insp mange år med sorg og smerte. Flere får det jo til, så det er håp, men det vil vel aldri bli helt det samme som hvis man var med barnefar.

 

Anonymkode: 0750b...7b8

Jeg har vært alene i 5 år og kan kjenne igjen det du skriver. Må dere feire alle høytider sammen? Vi feiret bare jul sammen de to første årene. Ingen andre høytider. Barna har vent seg til det og det går helt fint. Tror faktisk de ville synes det er rart og unaturlig om vi skulle fortsette med det. 
Når det gjelder ny partner, har jeg samme problem. Ungene er tenåringer og spesielt den ene vil slite om jeg treffer en ny. Ikke stress med å date. Jeg har ikke datet noen. Har hatt nok med å reflektere og bygge meg et nytt liv. Nå har det dukket opp en jeg har kjent lenge som virker interessert men jeg vet ikke helt hva det er han vil. Om han bare er hyggelig eller hva. Men jeg koser meg litt i situasjonen og ser hva som skjer. Prøv å lev her og nå. Det er lett å grave seg ned og det kan jeg gjøre i perioder, også. 

Anonymkode: 708e9...b8b