Aha - opplevelse rundt mat og følelser, men hvordan ta tak i dette?

[AnonymBruker]

Jeg er 41 år, (1.65 m og 80,5 kg), og endelig har jeg skjønt at det ikke er noe vits å lage regler rundt snop mer. I flere år har jeg «begynt på mandag», «etter ferien» osv., noe som sjelden har fungert mer enn noen få dager. Jeg har prøvd ulike fremgangsmåter, alt fra «to godtedager i uka, fasting, litt godis hver dag, kun på lørdag,  30 dager uten, mer trim så jeg skal ha mindre lyst på snop, pluss masse små - regler innimellom her. Sånn har det rukket og gått i mange år gjennom hver uke. Jeg er sliten, og Ingenting funker. 
 

Jeg har tenkt mye forskjellige tanker;  at jeg har lav viljestyrke, at det ligger i familien og ikke min skyld, at rullgardina bare går ned, at jeg ikke er så stor som jeg tror, at jeg egentlig er fornøyd og at det ikke er så farlig å ta den sjokoladen eller den neven med potetgull. At man må jo kose seg. Mange idiotiske tanker. 
 

Men jeg har nå skjønt at det er mer komplekst enn som så. Det handler ikke om regler. Det handler om følelser.. Hvorfor må jeg kose meg hele tiden? Hvorfor må jeg «unne» meg noe når jeg er alene hjemme? Hvorfor kjøper jeg både potetgull, sjokolade og smågodt butikken, når jeg egentlig bare kunne tenkt meg én bit sjokkis? Hvorfor må jeg ha snop til en film? Når jeg er sliten? Glad? Stolt av meg selv?  Hvorfor klarer jeg å ta lite når jeg er på besøk, men mye hjemme? 

Også den dårlige samvittigheten, da. Den som kommer krypende når man har lagt seg. «Så klarte jeg det ikke i dag heller». «Jeg får aldri kroppen jeg ønsker», «jeg kommer alltid til å være stor», « jeg lykkes på det meste i livet, men ikke dette. Hvorfor?!»
 

Jeg er en emosjonell spiser! 😕 (Ikke mat, kun snop). 
 

Altså, for en åpenbaring. Ingen regler kan hjelpe på å fikse dette - ikke rart jeg aldri klarer å gå ned i vekt og ha et normalt forhold til snop. Jeg må rydde opp oppi knotten! 

Har noen blitt fri fra dette, og kan dele hva dere gjorde for å lykkes? Jeg har lest at Torunn Ytrehus er en god coach rundt dette, men jeg vil først prøve å klare dette på egenhånd uten å bruke penger på det. 
 

Takk💕

 

 

Anonymkode: 04e65...296

[AnonymBruker]

Emosjonell spising kan handle om flere ting. Det er arvelig, det kan være dine egne traumer du kamuflerer (evnt stress), eller det kan også dreie seg om ubalanser med vitaminer og mineraler i kroppen. 

Første steg er å finne ut hvorfor du er emosjonell spiser. Jeg lærte det som barn hjemmefra. Spise når vi har angst, spise når vi er lei oss, spise når vi er syke, spise når vi feirer. Spise spise. Allerede som barn praktiserte jeg emosjonell spising, og det utviklet seg til overvekt og dårlig selvbilde. Jeg er i stor grad kvitt det nå, men det har vært mye jobb med å bearbeide traumer først. 

Men som jeg sa så trigger faktisk ernæring en hel del her også, så jeg syns det var hjelpsomt med tilskudd av magnesium, d vitamin, og spise mat fra bunnen, ikke sukker, brus, slike ting. Det hjelper også mer på emosjonell balanse, syns jeg. 

Anonymkode: c2d90...890

[AnonymBruker]

Det er et stort steg i riktig retning! Nå må du i gang med å jobbe med å tåle følelsene dine, det blir hardt men det er nødvendig. Kanskje du må endre ting i livet ditt. Jeg har levd med kronisk stress i mange år og nå etter at jeg gikk på en smell så kom det en god til ut av det. Jeg pleide å dekke over følelsen av stress med å spise masse og fort. Nå må jeg senke stressnivå for kroppen tåler det ikke mer. Og samtidig kjenner jeg at behovet for å spise fort og galt går over.

Anonymkode: 2c9f2...6c1

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener. Tok meg en stund før jeg skjønte det selv også.

Nå har jeg gått ned 13 kilo siden mars, og fortsatt (senest før i dag) tenkte jeg "jeg må kjøpe meg godteri siden jeg er hjemme alene i morgen". Og så rettet jeg meg selv til "nei, det trenger jeg ikke, jeg får eventuelt spise opp om jeg sparer noe fra i dag" (fordi jeg tillater meg godteri fredag og lørdag, fordi det er de dagene, ikke fordi jeg er glad, trist, sliten, alene, lei eller andre ting).

Å erkjenne det er virkelig en bra start! Så må man orke å stå i de følelsene! Og man kommer til å sprekke/feile, men da er det viktig å bare fortsette, ikke gi opp!

 

Anonymkode: c7dd7...7bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er et stort steg i riktig retning! Nå må du i gang med å jobbe med å tåle følelsene dine, det blir hardt men det er nødvendig. Kanskje du må endre ting i livet ditt. Jeg har levd med kronisk stress i mange år og nå etter at jeg gikk på en smell så kom det en god til ut av det. Jeg pleide å dekke over følelsen av stress med å spise masse og fort. Nå må jeg senke stressnivå for kroppen tåler det ikke mer. Og samtidig kjenner jeg at behovet for å spise fort og galt går over.

Anonymkode: 2c9f2...6c1

Jeg klarte også å endre dette etter at jeg gikk på en smell, møtte veggen og ble sykemeldt før jul. Legen spurte hva jeg kunne gjøre for å fylle på med positive ting. Og da tenkte jeg at vekta (hadde BMI på 40) var noe jeg burde ta tak i som ville få meg til å føle at jeg tok vare på meg selv. Nå er BMI på 35,5, og jeg er langt fra i mål, men jeg har bevist for meg selv at jeg kan - og at jeg faktisk må passe på meg selv. OG jeg er friskmeldt nå!

Anonymkode: c7dd7...7bc

[AnonymBruker]

Jeg er sånn at jeg spiser det som står på bordet. Så for meg fungerer ute av syn ute av sinn.

Anonymkode: 48b24...bbf

[AnonymBruker]

Sjekk ut nettros.no 

Anonymkode: 34def...4eb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er 41 år, (1.65 m og 80,5 kg), og endelig har jeg skjønt at det ikke er noe vits å lage regler rundt snop mer. I flere år har jeg «begynt på mandag», «etter ferien» osv., noe som sjelden har fungert mer enn noen få dager. Jeg har prøvd ulike fremgangsmåter, alt fra «to godtedager i uka, fasting, litt godis hver dag, kun på lørdag,  30 dager uten, mer trim så jeg skal ha mindre lyst på snop, pluss masse små - regler innimellom her. Sånn har det rukket og gått i mange år gjennom hver uke. Jeg er sliten, og Ingenting funker. 
 

Jeg har tenkt mye forskjellige tanker;  at jeg har lav viljestyrke, at det ligger i familien og ikke min skyld, at rullgardina bare går ned, at jeg ikke er så stor som jeg tror, at jeg egentlig er fornøyd og at det ikke er så farlig å ta den sjokoladen eller den neven med potetgull. At man må jo kose seg. Mange idiotiske tanker. 
 

Men jeg har nå skjønt at det er mer komplekst enn som så. Det handler ikke om regler. Det handler om følelser.. Hvorfor må jeg kose meg hele tiden? Hvorfor må jeg «unne» meg noe når jeg er alene hjemme? Hvorfor kjøper jeg både potetgull, sjokolade og smågodt butikken, når jeg egentlig bare kunne tenkt meg én bit sjokkis? Hvorfor må jeg ha snop til en film? Når jeg er sliten? Glad? Stolt av meg selv?  Hvorfor klarer jeg å ta lite når jeg er på besøk, men mye hjemme? 

Også den dårlige samvittigheten, da. Den som kommer krypende når man har lagt seg. «Så klarte jeg det ikke i dag heller». «Jeg får aldri kroppen jeg ønsker», «jeg kommer alltid til å være stor», « jeg lykkes på det meste i livet, men ikke dette. Hvorfor?!»
 

Jeg er en emosjonell spiser! 😕 (Ikke mat, kun snop). 
 

Altså, for en åpenbaring. Ingen regler kan hjelpe på å fikse dette - ikke rart jeg aldri klarer å gå ned i vekt og ha et normalt forhold til snop. Jeg må rydde opp oppi knotten! 

Har noen blitt fri fra dette, og kan dele hva dere gjorde for å lykkes? Jeg har lest at Torunn Ytrehus er en god coach rundt dette, men jeg vil først prøve å klare dette på egenhånd uten å bruke penger på det. 
 

Takk💕

 

 

Anonymkode: 04e65...296

De fleste er emosjonelle spisere. Og det handler ikke noe om å fortjene noe godt. Du fortjener å føle deg vel, og snop gir ikke det. Snop er som fyll og rus: en kort følelse av velbehag etterfulgt av en lang følelse av selvforakt og nederlag.

du fortjener å ha det bra. Følelse av kontroll og mestring, av bevegelsesfrihet, av å føle deg vel i egen kropp. 

Anonymkode: c4a74...233

[AnonymBruker]

Jeg fikk et tips en gang, som har fungert ganske godt for meg.

Når du føler deg suger på godis, stopp opp og tenk etter "Hva føler jeg akkurat nå?". Skriv det ned i en dagbok. Etterpå kan du spise godteri hvis du fortsatt har lyst på det, men som regel har man mistet lysten da.

Jeg synes ellers at det å skrive dagbok er veldig nyttig. Tror at vi supereffektive skandinaver ofte glemmer å stoppe og kjenne etter på hvordan vi egentlig har det. Vi bare jobber på, løser den ene oppgaven etter den andre, og tar egentlig aldri ordentlig pause. 

Anonymkode: de1a8...949

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg klarte også å endre dette etter at jeg gikk på en smell, møtte veggen og ble sykemeldt før jul. Legen spurte hva jeg kunne gjøre for å fylle på med positive ting. Og da tenkte jeg at vekta (hadde BMI på 40) var noe jeg burde ta tak i som ville få meg til å føle at jeg tok vare på meg selv. Nå er BMI på 35,5, og jeg er langt fra i mål, men jeg har bevist for meg selv at jeg kan - og at jeg faktisk må passe på meg selv. OG jeg er friskmeldt nå!

Anonymkode: c7dd7...7bc

Wow! Det er jo fantastisk å lese det du skriv 😃

Eg har også endelig forstått at eg må passe på meg sjølv. Gjekk opp eit lys der, ja!

Anonymkode: 4f3f4...9ad

[AnonymBruker]

TUSEN TAKK for alle fine og nyttige svar ❤️( Jeg svarer alle under ett i stede for å ta én etter én).

Jeg har virkelig tenkt i dag, og det er som jeg nevnte i stad; en åpenbaring. Jeg begynte å skrive ned masse i en bok, hvorfor jeg har det sånn og hvordan jeg vil ha det. Mye handler også om å ha det behagelig og være i komfortsonen. Jeg hater virkelig å føle på ubehag, både rundt mat,  trening, snop og konflikter. 
 

Har alltid mat tilgjengelig, både hovedmåltider og mellommåltider. De på jobb humrer av meg, men jeg orker ikke tanken på å bli sulten. Da opplever jeg UBEHAG, som sult, stress og kvalme. 
 

Trening: jeg trener alltid i komfortsonen og alltid alene. Da trenger ikke ikke å stå i andres forventninger. Kan gå tur med venninner, det gjør jeg titt og ofte, men det kan ikke måles. Har heller aldri matplanter lenger (Roede og annet). Da binder jeg meg opp til noe jeg MÅ stå i, uten å bestemme selv=  ubehag.

Har alltid godteri i hus eller kjøper selv om jeg egentlig ikke har lyst på. Men kjøper i tilfelle jeg får lyst på til kvelden (🙄🙄). Altså, hva er det.. for det er UBEHAGELIG å vite at jeg ikke ha noe tilgjengelig. Det skaper stress og det blir kjedelig uten. Det er ubehagelig å stå i følelsene av å ikke kose seg, for det gir meg umiddelbar glede. Dårlig samvittighet, ja, men det føler jeg jo ikke der og da. 
 

Så, det er mange elementer. 
jeg må bare tåle å stå i ubehaget, forstå at det ikke er farlig. Ja, det skaper en uro og stress for meg å ikke ha det tilgjengelig, men jeg kan også velge å ikke ville ha, jeg kan velge å heller spise det i morgen. Og hva vil jeg føle om jeg står gjennom disse følelsene, dette ubehaget? 
Frustrasjon først. Sikker uro og stress, men sikkert også MESTRING, GLEDE OG STOLTHET. IKKE MINST EN LETTERE OG SUNNERE KROPP😊

Jeg kommer til å skrive hver dag, spesielt når jeg kjenner på følelsen av å ha lyst på noe søtt. Hvorfor? Hva trenger jeg egentlig? Kanskje det bare er søvn eller gåtur? Kanskje én bit sjokolade og ikke alle plata? 
 

Oioi, dette ble langt, men tusen takk igjen for fine og støttende ord 💕🙏 Ser at vi er flere, og at det er mange av dere som kjenner seg igjen. 
 

Ei nevnte også traumer.. jeg mistet mamma som 18-åring, og ble veldig opptatt av vekta. Veide på et punkt 49 kg. Ble ikke syk, men på kanten, hadde vekt på rommet og kjente hver kveld etter ribbeina mine. Det varte heldigvis ikke lenge, men jeg tror mine snop - vaner kan henge igjen rundt dette. At jeg ikke vil bli sånn igjen.. at lavere vekt forbindes med dette dødsfallet og ,meg på den tiden. Jeg vet ikke, men dette er over 20 år siden og helt utrolig at det preger meg den dag i dag. Mamma døde brått, og jeg bearbeidet ikke sorgen med noen i etterkant, hun var bare borte fra én dag til en annen. Jeg tenker at nå, nå som jeg er voksen og litt «i stand», så er jeg ikke den personen lenger. Jeg kan ikke relatere meg til det når jeg ser sånn her ut. Men jeg kan ikke tenke sånn! 
 

jeg har masse venner, en god jobb, en snill mann, to friske barn og god helse. Jeg er opptatt av å kle meg fint, er med på sosiale ting og har hobbyer som gir meg masse. Så er det denne mestringen rundt vekt som gjør at jeg føler meg fullstendig mislykket. 
(Jeg har alltid hatt en god psykisk helse, bare så det er nevnt. Utover den sorgen rundt mamma). 
 

Ts 

Anonymkode: 04e65...296

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

TUSEN TAKK for alle fine og nyttige svar ❤️( Jeg svarer alle under ett i stede for å ta én etter én).

Jeg har virkelig tenkt i dag, og det er som jeg nevnte i stad; en åpenbaring. Jeg begynte å skrive ned masse i en bok, hvorfor jeg har det sånn og hvordan jeg vil ha det. Mye handler også om å ha det behagelig og være i komfortsonen. Jeg hater virkelig å føle på ubehag, både rundt mat,  trening, snop og konflikter. 
 

Har alltid mat tilgjengelig, både hovedmåltider og mellommåltider. De på jobb humrer av meg, men jeg orker ikke tanken på å bli sulten. Da opplever jeg UBEHAG, som sult, stress og kvalme. 
 

Trening: jeg trener alltid i komfortsonen og alltid alene. Da trenger ikke ikke å stå i andres forventninger. Kan gå tur med venninner, det gjør jeg titt og ofte, men det kan ikke måles. Har heller aldri matplanter lenger (Roede og annet). Da binder jeg meg opp til noe jeg MÅ stå i, uten å bestemme selv=  ubehag.

Har alltid godteri i hus eller kjøper selv om jeg egentlig ikke har lyst på. Men kjøper i tilfelle jeg får lyst på til kvelden (🙄🙄). Altså, hva er det.. for det er UBEHAGELIG å vite at jeg ikke ha noe tilgjengelig. Det skaper stress og det blir kjedelig uten. Det er ubehagelig å stå i følelsene av å ikke kose seg, for det gir meg umiddelbar glede. Dårlig samvittighet, ja, men det føler jeg jo ikke der og da. 
 

Så, det er mange elementer. 
jeg må bare tåle å stå i ubehaget, forstå at det ikke er farlig. Ja, det skaper en uro og stress for meg å ikke ha det tilgjengelig, men jeg kan også velge å ikke ville ha, jeg kan velge å heller spise det i morgen. Og hva vil jeg føle om jeg står gjennom disse følelsene, dette ubehaget? 
Frustrasjon først. Sikker uro og stress, men sikkert også MESTRING, GLEDE OG STOLTHET. IKKE MINST EN LETTERE OG SUNNERE KROPP😊

Jeg kommer til å skrive hver dag, spesielt når jeg kjenner på følelsen av å ha lyst på noe søtt. Hvorfor? Hva trenger jeg egentlig? Kanskje det bare er søvn eller gåtur? Kanskje én bit sjokolade og ikke alle plata? 
 

Oioi, dette ble langt, men tusen takk igjen for fine og støttende ord 💕🙏 Ser at vi er flere, og at det er mange av dere som kjenner seg igjen. 
 

Ei nevnte også traumer.. jeg mistet mamma som 18-åring, og ble veldig opptatt av vekta. Veide på et punkt 49 kg. Ble ikke syk, men på kanten, hadde vekt på rommet og kjente hver kveld etter ribbeina mine. Det varte heldigvis ikke lenge, men jeg tror mine snop - vaner kan henge igjen rundt dette. At jeg ikke vil bli sånn igjen.. at lavere vekt forbindes med dette dødsfallet og ,meg på den tiden. Jeg vet ikke, men dette er over 20 år siden og helt utrolig at det preger meg den dag i dag. Mamma døde brått, og jeg bearbeidet ikke sorgen med noen i etterkant, hun var bare borte fra én dag til en annen. Jeg tenker at nå, nå som jeg er voksen og litt «i stand», så er jeg ikke den personen lenger. Jeg kan ikke relatere meg til det når jeg ser sånn her ut. Men jeg kan ikke tenke sånn! 
 

jeg har masse venner, en god jobb, en snill mann, to friske barn og god helse. Jeg er opptatt av å kle meg fint, er med på sosiale ting og har hobbyer som gir meg masse. Så er det denne mestringen rundt vekt som gjør at jeg føler meg fullstendig mislykket. 
(Jeg har alltid hatt en god psykisk helse, bare så det er nevnt. Utover den sorgen rundt mamma). 
 

Ts 

Anonymkode: 04e65...296

Jeg tenker at tapet av moren din i seg selv er traumet, også ble vekta din måte å dra fokuset ditt vekk fra det traumet på. Det blir en fortrengning, slik at du slipper å være i det fullt ut. Og det speiler seg i resten av det du skriver, om at du ikke takler å føle ubehag, og at det egentlig ikke skal særlig til for at du føler ubehag. Du er avhengig av å konstant være i komfortsonen, og vite at alt er forutsigbart.

Dette forteller meg at du bør jobbe med roten av årsaken (tapet av din mor) og alt rundt det først. For jeg tror at du har skapt et skall med mat, komfortsone osv for å beskytte deg, også slår det sprekker når det blir avvik rundt det - og du føler deg dårlig. Og det at du føler deg dårlig, er nok de undetrykte følelsene som kommer til overflaten. Det er ubehagelig, og du forter deg å fortrene det. 

Anonymkode: c2d90...890

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg tenker at tapet av moren din i seg selv er traumet, også ble vekta din måte å dra fokuset ditt vekk fra det traumet på. Det blir en fortrengning, slik at du slipper å være i det fullt ut. Og det speiler seg i resten av det du skriver, om at du ikke takler å føle ubehag, og at det egentlig ikke skal særlig til for at du føler ubehag. Du er avhengig av å konstant være i komfortsonen, og vite at alt er forutsigbart.

Dette forteller meg at du bør jobbe med roten av årsaken (tapet av din mor) og alt rundt det først. For jeg tror at du har skapt et skall med mat, komfortsone osv for å beskytte deg, også slår det sprekker når det blir avvik rundt det - og du føler deg dårlig. Og det at du føler deg dårlig, er nok de undetrykte følelsene som kommer til overflaten. Det er ubehagelig, og du forter deg å fortrene det. 

Anonymkode: c2d90...890

❤️ Herregud, får helt gåsehud av det du skriver. Har nesten ikke ord… dette stemmer til de grader. Hater uforutsigbare ting, alt skal planlegges. (Jeg ble vekket da jeg fikk vite at moren min hadde gått bort), og i voksen alder liker jeg ikke at barna har overnatting. De får ha det, men jeg hater tanken på at noe skjer på natta nør jeg sover. Nettopp fordi det er uforutsigbart og jeg må trå til. Jeg sa også lett nei til nattevakt på jobb (var mye sykdom en periode), det var helt uaktuelt. De fleste bare: «Ja, det er jo deilig med en sånn vakt». For meg var det 😳😳😳😳. Jeg sa faktisk opp jobben pga det ble for uforutsigbart med brukerne, jeg var konstant stresset og urolig. 

Liker heller ikke å være steder (eks. Hyttetur) der jeg ikke får bestemme selv, både hva vi skal gjøre og når vi skal spise. Altfor uforutsigbart for meg. Jeg er selvsagt med og har det bra med de jeg er sammen med, men jeg merker det gjør meg urolig og stresset. Jeg blir lettere irritert også. 
 

I dag skjedde det masse uforutsigbart med sønnen (ikke noe alvorlig), bare at han plutselig skulle kjøres et sted 25 min unna, og jeg måtte hente tre kamerater på veien. Så begynner sønnen min å mase om overnatting osv. Og jeg blir irritert. Det kommer altså så brått på, bestandig. Og jeg sier det også, ; «du må planlegge litt bedre! Du vet jeg må vite sånt på forhånd». Men unger er unger.. (tenåring). Også skulle de plutselig kjøres hjem til oss, og vi skulle jo spise middag. Hadde ikke nok til tre ekstra, og da blir jeg irritert på sønnen min som bare antar at dette går i orden. Dette er kanskje ikke så unikt, men ift det forutsigbare så skaper dette altså så mye irritasjon og indre stress. 

Dette ble litt på siden, men.. det er så kjedelig å ha det sånn. Alt annet i livet er bra, også er jeg så lite fleksibel på dette punktet.. 
 

Hvordan skal jeg jobbe med årsaken til tapet av mamma?❤️ 

Ts 

Anonymkode: 04e65...296

[AnonymBruker]

Rettelse: ikke årsaken til tapet av mamma, men traumet mitt rundt dette. Må jeg rett og slett jobbe med at den fysiske kroppen min da ikke har noe med at jeg ønsker å ha en god helse/være sunnere og slankere, nå? 

Logisk sett forstår jeg at det er tullete å basere mine problemer på det traumet, at jeg er jo voksen nok til å ikke la dette påvirke meg, men deg gjør det. Følelser  er følelser. Kroppen husker, og det er skremmende hvordan ting henger sammen ❤️ 

I morgen skal jeg skrive ned litt omkring dette, og snakke litt høyt med meg selv. 

Ts 

Anonymkode: 04e65...296

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

❤️ Herregud, får helt gåsehud av det du skriver. Har nesten ikke ord… dette stemmer til de grader. Hater uforutsigbare ting, alt skal planlegges. (Jeg ble vekket da jeg fikk vite at moren min hadde gått bort), og i voksen alder liker jeg ikke at barna har overnatting. De får ha det, men jeg hater tanken på at noe skjer på natta nør jeg sover. Nettopp fordi det er uforutsigbart og jeg må trå til. Jeg sa også lett nei til nattevakt på jobb (var mye sykdom en periode), det var helt uaktuelt. De fleste bare: «Ja, det er jo deilig med en sånn vakt». For meg var det 😳😳😳😳. Jeg sa faktisk opp jobben pga det ble for uforutsigbart med brukerne, jeg var konstant stresset og urolig. 

Liker heller ikke å være steder (eks. Hyttetur) der jeg ikke får bestemme selv, både hva vi skal gjøre og når vi skal spise. Altfor uforutsigbart for meg. Jeg er selvsagt med og har det bra med de jeg er sammen med, men jeg merker det gjør meg urolig og stresset. Jeg blir lettere irritert også. 
 

I dag skjedde det masse uforutsigbart med sønnen (ikke noe alvorlig), bare at han plutselig skulle kjøres et sted 25 min unna, og jeg måtte hente tre kamerater på veien. Så begynner sønnen min å mase om overnatting osv. Og jeg blir irritert. Det kommer altså så brått på, bestandig. Og jeg sier det også, ; «du må planlegge litt bedre! Du vet jeg må vite sånt på forhånd». Men unger er unger.. (tenåring). Også skulle de plutselig kjøres hjem til oss, og vi skulle jo spise middag. Hadde ikke nok til tre ekstra, og da blir jeg irritert på sønnen min som bare antar at dette går i orden. Dette er kanskje ikke så unikt, men ift det forutsigbare så skaper dette altså så mye irritasjon og indre stress. 

Dette ble litt på siden, men.. det er så kjedelig å ha det sånn. Alt annet i livet er bra, også er jeg så lite fleksibel på dette punktet.. 
 

Hvordan skal jeg jobbe med årsaken til tapet av mamma?❤️ 

Ts 

Anonymkode: 04e65...296

Altså du må jobbe med selve tapet. Sorgen, omstendighetene rundt tapet. Få alle følelsene du har fortrengt opp og ut. Lære deg å gi slipp på det du ikke har kontroll over, og fokusere mer på det du kan kontrollere. Det du kan kontrollere, er hvordan du ser ting, hva du retter fokus mot. Se for deg at kjører bil, også er veien stengt pga veiarbeid. De vet ikke når veien åpner igjen, så du vet ikke når du får kjørt videre. Sånt kan få en til å klikke hvis man er en urolig sjel som må ha kontroll, og særlig hvis man har et sted man må være innen et visst klokkeslett. Men så kan fokuset endres. 

"Pokker ta, jeg blir så stressa, nå rekker jeg ikke kinoen!"
Dette fører til mer stress og uro, man blir nesten sittende og vri seg i bilsetet, og slå på rattet.
"Okey. Det er jo bra de oppgraderer veien slik at den er trygg. Kino kan jeg jo dra på en annen dag"
Dette fører til mer ro og balanse. Aksept for det du ikke kan kontrollere, du klarer å gi slipp.

Å skifte fokus er ikke gjort i en fei, det tar tid å tillegge seg nye vaner og tankesett. Men begynn et sted og jobb med det, så vil det bli lettere etterhvert.

Det er flere måter å bearbeide sorg på. Gråte, slå ihjel en punchingbag, hyle og skrike, snakke om det med venner, snakke med terapeut. Å sette ord på ting er viktig, tror jeg. Mønstrene du har tillagt deg kan også en terapeut hjelpe deg med, men kan også lettes av seg selv når du får opp og ut alle følelser du har fortrengt. 

Første skritt er bevisstgjøring, og nå forstår du sammenhengen. DET er en fantastisk start ❤️ 

Anonymkode: c2d90...890

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Rettelse: ikke årsaken til tapet av mamma, men traumet mitt rundt dette. Må jeg rett og slett jobbe med at den fysiske kroppen min da ikke har noe med at jeg ønsker å ha en god helse/være sunnere og slankere, nå? 

Logisk sett forstår jeg at det er tullete å basere mine problemer på det traumet, at jeg er jo voksen nok til å ikke la dette påvirke meg, men deg gjør det. Følelser  er følelser. Kroppen husker, og det er skremmende hvordan ting henger sammen ❤️ 

I morgen skal jeg skrive ned litt omkring dette, og snakke litt høyt med meg selv. 

Ts 

Anonymkode: 04e65...296

Jeg tenker at du kanskje skal frigjøre deg litt fra behovet om "perfekt" kropp en stund, og fokusere på bearbeiding. Du kan jo også bruke bevisstheten din mer rundt problemet med at du "må ha" snop. 

Fokuser på frisk luft og trening. Trening kan være en lang gåtur i skogen, det trenger ikke pumpes og svettes. Dette er veldig terapeutisk for sjela også. Hvis du kjøper sjokolade, ikke kjøp en stor plate. Kjøp det minste de har, og gjerne mørk sjokolade. Finn alternativer til godis, for ofte så handler det mest om å bare trykke i seg noe. Jeg liker å spise hjemmelaget hummus eller lignende type dip med gulrot, paprika, etc. Dette er mettende, sunt, og veldig lett å lage. 

Anonymkode: c2d90...890

[AnonymBruker]

Veldig bra det du skriver, TS, men sitter her og tenker på at hele samfunnet har fått en kollektiv spiseforstyrrelse, fordi man trenger ikke å ha opplevd traumer eller sorg for å oppleve at mat blir brukt på den måten i avklarte sosiale rammer: enhver begivenhet involverer "kosemat". 

Men siden du beskriver at du klarer å begrense deg når du er på besøkt, og overspiser mest når du er alene (for meg er det omvendt) så har du en gylden mulighet til å bruke erkjennelsen din og rense opp i uvanene dine. 

Heier på deg ❤️ 

Anonymkode: d8aef...41c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Veldig bra det du skriver, TS, men sitter her og tenker på at hele samfunnet har fått en kollektiv spiseforstyrrelse, fordi man trenger ikke å ha opplevd traumer eller sorg for å oppleve at mat blir brukt på den måten i avklarte sosiale rammer: enhver begivenhet involverer "kosemat". 

Men siden du beskriver at du klarer å begrense deg når du er på besøkt, og overspiser mest når du er alene (for meg er det omvendt) så har du en gylden mulighet til å bruke erkjennelsen din og rense opp i uvanene dine. 

Heier på deg ❤️ 

Anonymkode: d8aef...41c

Men nå er det jo avdekket at det er (stort) traume som er underliggende årsaken, da er det ikke bare å "rense opp i uvaner".  

Anonymkode: c2d90...890

[AnonymBruker]

Ja, jeg var slik lenge.

Holdt på med regler, bare litt, den dagen, sunn snack, og hele rekka. 

Knakk koden for en del år siden da jeg innså at det er så enkelt som; er jeg ikke sulten, så spiser jeg ikke. Samt å bryte vanen at kos=mat. Det tar en del øvelse. For du må virkelig holde fast med tanken at om du ikke har lyst på et tørt knekkebrød, da spiser du ikke. 

Men hver gang jeg nevner det her inne så blir jeg halshugd. For alle vil beholde snackingen sin. Man skal ikke ta fra folk kos. Så jeg kommer egentlig ikke lengre med tipsene, og hva som gjorde at jeg ikke har trengt å tenke på matinntak og vekt på 10+ år nå. 

Senest i oliven-tråden i dag, der jeg vet 100% sikkert at denne personen ikke vil holde vektmålet sitt om hun fortsetter å finne ting hun skal spise på utpå kvelden. 

Anonymkode: 88fe3...e11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, jeg var slik lenge.

Holdt på med regler, bare litt, den dagen, sunn snack, og hele rekka. 

Knakk koden for en del år siden da jeg innså at det er så enkelt som; er jeg ikke sulten, så spiser jeg ikke. Samt å bryte vanen at kos=mat. Det tar en del øvelse. For du må virkelig holde fast med tanken at om du ikke har lyst på et tørt knekkebrød, da spiser du ikke. 

Men hver gang jeg nevner det her inne så blir jeg halshugd. For alle vil beholde snackingen sin. Man skal ikke ta fra folk kos. Så jeg kommer egentlig ikke lengre med tipsene, og hva som gjorde at jeg ikke har trengt å tenke på matinntak og vekt på 10+ år nå. 

Senest i oliven-tråden i dag, der jeg vet 100% sikkert at denne personen ikke vil holde vektmålet sitt om hun fortsetter å finne ting hun skal spise på utpå kvelden. 

Anonymkode: 88fe3...e11

Ja, løsningen er å finne andre ting enn mat som gir glede og belønning. Snacking er IKKE løsningen, men gjør vondt verre. 

Har man følelser ift mat som "lyst på", "sugen", "sopin", "søtsug", "hunger", så er man på feil spor. 

Klar man skal nyte god mat, men for å døyve vonde følelser fungerer det ikke. 

 

 

Anonymkode: 63509...021