Gjorde jeg en feil å ikke konsultere faren?

[AnonymBruker]

Er i en litt spesiell situasjon hvor jeg er med på å oppdra tre sønner som ikke er mine. Av kompliserte grunner jeg ikke ønsker å gå veldig mye inn på er ikke faren så veldig mye i bildet, men han er ikke totalt ute heller. Kan si at han er i en bedre situasjon idag enn før, men pga jobb gjør at han er borte store deler av året.

Vi hadde nylig en samtale hvor de to yngste ønsker å kalle meg for pappa, mens den eldste foretrekker å bruke kalle-navnet mitt. Som er helt greit, jeg og moren sa til alle tre det er ikke noe feil svar og de selv skulle få velge hva de følte seg mest komfortabel med.

De var med faren deres igår, og han hørte den aller yngste referere til meg som Pappa noe som ikke ble tatt godt imot i følge eldste når vi fikk hele historien. Jeg kunne se allerede når de kom hjem at noe var feil, så jeg trådde litt forsiktig fram og isteden for å spørre direkte om noe var galt spurte jeg heller om han hadde en koselig dag. Han snakket en liten stund før han begynte å gråte og spurte hvorfor han ikke kunne fortsette å kalle meg for pappa etter de får en lille søster. Jeg slo to og to sammen om hvor dette kom ifra, og ble helt fortvilet å se han så opprørt. Men klarte å holde meg rolig og sa at det er ikke sant han kan fortsette å kalle meg pappa. At det var viktig at han skjønte at både jeg og moren kom til å være like glad i han når lille søsteren kommer.

Eldste og samboren kom for å sjekke hva som var galt. Og etterpå snakket privat med han, både for å sjekke at han hadde det bra og for å vite hva som har blitt sagt og gjort før vi gikk å snakket med nest yngste. Faren skal vist ha blitt veldig kald etter han fikk høre om nye statusen. Begynt å "love ting som han aldri følger opp" hans ord ikke mine; Om at han kanskje burde finne seg annen jobb hvor han kan være mer hjemme og bo mer hos han. Fordi når vi får barn blir jeg en ordentlig pappa vil jeg ikke ha tid å fortsette å være en leke pappa som bare later som. Så det var best å bare slutte å kalle meg for det.

Jeg kanskje har hatt mine meninger om faren som jeg har delt med samboer, men aldri sagt et stygt ord om faren til ungene. Jeg har alltid behandlet han med respekt når vi har møttes. Da uansett hva, er han fortsatt faren deres og hvordan de har det og ser hvordan vi oppfører oss mot hverandre er det viktigste. Det virket som etter han fikk livet sitt på stell, var det enklere for han å godta meg som en del av livene deres. Men dette var tydeligvis et steg som var for langt for han. 

Nest yngste tryglet om å få fortsette å bo hos oss, og sa han kunne gå tilbake til å bruke kallenavn og ville hjelpe til med lillesøsteren. Det var helt vondt å høre på. Jeg og samboer hadde vær vår tur hvor vi ble ganske forbanna/fortvilet når vi hadde fått lagt dem. Over å ha gjort de to yngste såpass opprørte. Hvis det var noe han ville diskutere hadde han hatt full mulighet å gjøre det med oss privat, han behøver ikke å slenge med leppa på den måten til ungene.

Samboer mener at jeg har ingen grunn til å tenke slik og ikke har noe å føle skyldfølelse for. Men til tross for alt, og setter overhode ikke pris på måten han taklet nyheten. Det var en veldig stygg og provoserende metode, samtidig prøvde jeg å se det litt fra hans perspektiv. Som fikk meg til å tenke burde jeg ha konsultert med faren først når det gjelder det å kalle meg for pappa? Jeg og moren hadde fortsatt kommet til å la den avgjørelsen være opp til barna, men jeg ønsker å lede ved eksempel, gi dem et godt forbildet. Aldri skal føle som at de er nødt til å ta spesifike valg for at jeg skal kunne være glad i dem. Nå føles det som at jeg har feilet dem. 

Anonymkode: 99aa3...7fc

[AnonymBruker]

Utrolig dumt å la ham kalle deg pappa når han faktisk har en pappa fra før.

Anonymkode: 581e7...092

[AnonymBruker]

Synes egentlig ikke du har gjort noe galt. Du har ikke presset noen tittel på barna, men latt de bestemme selv. Deres valg speiler hvor de trives og det sier mye om far i denne situasjonen. 

Anonymkode: a25b3...3fb

[AnonymBruker]

Synes det er fint du har så god kontakt med bonus barna dine 🤗 men det blir nok litt feil å kalle deg pappa selv om bio far ikke er så mye i bildet. Det handler litt om å respektere den andre forelderen. 
 

selv har vi litt samme «problemstilling» her hjemme, jeg som mor har 2 barn fra før hvor de er mest til far (uten å gå mer innpå) mens jeg og samboer fikk ett felles barn i fjor og yngste barnet mitt er litt snurt for at dette barnet får kalle samboer pappa og ikke han. (Han det gjelder er 9 år.) 

samboer ble litt fra seg da han sa dette, men forklarte fint at det ble litt feil opp mot hans pappa men at han var like glad i han som det nye barnet selv om han ikke var pappaen hans og han slo seg til ro med det.
 

Hadde derimot ikke far vært i bildet hadde du kunne kalt deg pappa til de. 

Anonymkode: b7d19...176

[AnonymBruker]

Uenig med de som sier at de ikke bør kalle deg pappa. Det finnes muligheter for å kalle flere for pappa, og det finnes også muligheter for å kunne kalle deg ved navn når han er i nærheten av sin far osv. Mange løsninger. Selv kalte jeg min stefar for pappa, og er så glad for at han ville det. Det ga meg en følelse av fellesskap og at han ønsket meg og var glad i meg. 

Anonymkode: 6e1e5...4fe

[AnonymBruker]

Dette er helt opp til barna, og de gir drg den tittelen de ønsker du skal ha.

Anonymkode: eb9d6...a02

[AnonymBruker]

For å svare på spørsmålet ditt: Kommer an på hvor involvert han er. Klart det sårer og han kunne kanskje blitt advart om ikke annet. Men nå er skaden skjedd og han kommer jo ikke til å bytte jobb vettu, han er bare veldig lei seg akkurat nå, men så vil det gå over. 

Anonymkode: 6e1e5...4fe

[AnonymBruker]

Dere burde inkludert faren i den avgjørelsen.

Og i hvert fall diskutert med ham, og latt tanken få modnes hos ham.

Det dere har gjort, er jo å gå bak ryggen på faren, i spørsmålet om hvem barna han er far til skal kalle for far.

Selvfølgelig har det potensiale til å trigge usikkerhet hos ham.

Kanskje han føler seg tilsidesatt, forkastet som pappa, umyndiggjort som far?

Faren har all mulig grunn til å være opprørt her. Skjønner han godt.

Dere gadd ikke engang å informere ham om hva dere var blitt enige om, før han traff barna igjen. Langt mindre spørre om hans mening.

De som la opp til at dette endte i en forferdelig dårlig situasjon var du og moren til barna.

Dette kunne fått et helt annet utfall, om dere hadde inkludert far i avgjørelsen.

Og i det minste fall informert ham.

Ingen av dere hadde empati nok til å skjønne hvor sjokkerende det kunne bli for far, å plutselig høre barna hans kalle en annen mann for far….?

Dere skylder faren til barna en skikkelig unnskyldning her.

Selv om han taklet det dårlig foran barna.

Men det var du og barnas mor som satte ham i den følelsesmessige vanskelige posisjonen.

 

 

Anonymkode: 5f0b7...e8a

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke problemet. Jeg har en biologisk pappa og en pappa. 
Sånn har det fungert i alle år.

Anonymkode: 05d6c...0b1

[AnonymBruker]

I all verden, selvfølgelig skulle dere snakket med faren i dette tilfellet. Hvis far hadde vært fullstendig fraværende, så er det selvfølgelig OK at barna kaller deg pappa, og helt supert at de har et slikt forhold til deg. Men barna har allerede en pappa som faktisk er tilstede i livet dems, og du og mor burde være såpass oppegående at dere hadde forklart barna hvorfor de ikke kan kalle deg pappa. Makan!

Anonymkode: 2cfba...1eb

[AnonymBruker]

Om det er barna selv som har kommet frem til at de vil kalle deg pappa, så syns jeg de skal få gjøre det. Jeg skjønner godt at det er sårt for far, men samtidig må man se på hvem som er der i hverdagen og hvem som er "mest pappa.

Dere, dvs mor, burde fortalt dette til far, slik at han ikke fikk det midt i fleisen, skjønner at han ble satt ut da. Om mor hadde fortalt, samt fortalt grunnen, og at han ikke har vært i bildet på ordentlig. Bedt han se det fra barnas side, og trygget han på at han fremdeles er pappa.

Anonymkode: 49d3b...dda

[AnonymBruker]

Jeg får en dårlig magefølelse på deg TS ,,,om barna skal kalle deg pappa,bør det komme fra dem og ikke din analyse av situasjonen. Ditt fokus er på deg,ikke ungene. Det lyser endel narcissistiske røde flagg her...og massivt forsøk på manipulering. Både av dine ordvalg her og familiesituasjonen. 

Anonymkode: 97dc7...881

[AnonymBruker]

Jeg synes vel at dere tråkket over en grense da dere ikke snakket med ham om dette, og jeg forstår farens følelser selv om jeg absolutt ikke aksepterer reaksjonen hans.

Hva med å snakke med barna om at det kan bli litt forvirrende når to personer har samme "navn", og komme frem til et annet alternativ for de av dere?

(For eksempel at du er pappa, han er far, eller motsatt)

Som muligheter kan jeg nevne "far", "fatter", "paps", "papi" eller lignende som også betyr det samme 🙂

 

Anonymkode: c2efe...16c

[AnonymBruker]

Vi er to mødre. Barna kaller kona mi for mamma, og de kaller meg for mamma Tone (navnet mitt er Tone). Fungerer veldig fint. Her tror jeg bio-far ble såret over at du hadde overtatt hans tittel. Kan du ikke heller kalles for f eks pappa Espen? 

Anonymkode: ba5ee...52c

[AnonymBruker]

 Min erfaring med fosterfamilier og adopsjon, er at det lureste er å lage et kallenavn for de "nye" foreldrene. Pappa Trond og Mamma Turid. Paps og Mams. Mutter og fatter.  
La de biologiske foreldrene (uansett om de er tilstede i barnas liv, er fraværende eller døde) få beholde sin tittel. Uansett hvor gode eller dårlige de er som foreldre så er det kun de som er mamma og pappa, og det er noe helt spesielt. 

Anonymkode: 53f0c...bb3

[AnonymBruker]

Du har ikke gjort koe galt , barna ønsket å kalle deg pappa 

Anonymkode: 2b77d...56a

[AnonymBruker]

Spørsmålet her er jo ikke om barna bør få kalle TS pappa, eller noe annet.

Men - om barnas far burde vært konsultert.

Og ja - selvfølgelig burde barnas far vært spurt og involvert.

I det minste fall informert.

Tenk bare på alle følelsene folk knytter til hva besteforeldre skal kalles? Det er mye, mye sterkere følelser knyttet til det med titler som mamma og pappa.

 

Anonymkode: 5f0b7...e8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg får en dårlig magefølelse på deg TS ,,,om barna skal kalle deg pappa,bør det komme fra dem og ikke din analyse av situasjonen. Ditt fokus er på deg,ikke ungene. Det lyser endel narcissistiske røde flagg her...og massivt forsøk på manipulering. Både av dine ordvalg her og familiesituasjonen. 

Anonymkode: 97dc7...881

Hæ barna ønsket å kalle han pappa

Anonymkode: 2b77d...56a

[AnonymBruker]

Ja, du gjorde en feil. Men det er ikke uopprettelig.

Utrolig vondt må det ha vært.

Ville tatt meg en prat under fire øyne.

Det har med respekt for historien å gjøre. Egoistisk både ovenfor pappaen og barna. De blir satt i en umulig skvis av lojalitet. Dette er et voksenperspektiv. Ta deg sammen. 

Anonymkode: c13e0...446

[AnonymBruker]

I alle fall helt uproblematisk å skjønne at bilologisk far blir utrolig lei seg i en sånn situasjon. 

Anonymkode: a7da0...14d