Mistenker autisme

[AnonymBruker]

 

Hei. 

Jeg og samboer har et barn på 1,5 år som vi er litt bekymret for. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette innlegget da dette er noe som er svært tungt for meg å ''prate'' om.  Jeg har nylig begynt å ta innover meg at vårt barn viser tegn til autisme. Jeg har lenge prøvd å skyve det unna, men nå er gutten 18 mnd og skiller seg ut fra gjevnaldrende barn vi omgås med. Det er først i dag jeg har klart å tatt mot til meg for å lese om diagnosen og dens symptomer. Jeg tror at jeg innerst inne har hatt en magefølelse av at mye av symptomene kunne stemme, derfor har jeg bare unngått å lese noe om det. Som ventet var det en del av symptomene som stemte med vår sønn. Jeg vet at dette er noe som skal vurderes av fagfolk, og barnet vårt er fortsatt ganske ungt, men velger å dele det her i håp om at noen av dere sitter på erfaringer og kunnskap rundt dette. 

 

Vår lille har hatt en veldig tøff start på livet. I løpet av det første året var det gjentatte episoder med narkose, operasjon for brokk, MR pga mistanke om vannhode, inn og ut av sykehus og legevakt. Vi fikk aldri nyte denne tiden da den var fylt av smerte 

 

Han er som sagt snart 18 mnd og går ikke selv enda. Han løper rundt med gåvognen sin og når han holder seg i møbler, men alene blir han bare stående og setter seg ned 

 

Han leker fint med andre barn og med seg selv

Han er flink med ord og elsker dyr. Imiterer dyrelyder når han ser de i bøker eller på TV f.eks. Har også et bra ordforråd og kan mye

Han sover veldig godt både på natt og på dag 

Spiser veldig godt og har aldri vært kresen 

Har ingen obsession, bortsett fra kosekluten sin

Han peker. Klapping gjør han kun når vi spør han om det 

Han reagerer på navnet sitt 

Elsker å klatre på absolutt alt

 

Ting jeg stusser på er:

Han har aldri vært glad i nærhet. Dette går helt tilbake til han var et par måneder. Aldri likt kos eller å ligge inntil mor eller far. Vrir seg som regel unna med mindre han er veldig trøtt eller syk. 

Han gir øyekontakt, men kun i korte perioder. 

I det siste han har begynt å handflappe når han er gira/glad eller frustrert. I tillegg har han begynt med noen helt uforståelige bablelyder som går i ett hele dagen. Spesielt i bilen, da kan han sitte lenge å bable for seg selv i lengre perioder 

Sitter på rompa og snurrer rundt i sirkler, og synes det er veldig gøy 

Han dette litt ut innimellom og være helt borte i TVen f.eks. Vanskelig å få kontakt med han da, og plutselig er han tilbake 

Har alltid vært sent ute med ting som å snu seg rundt, sitte, krabbe og gå. 

Han viser ikke så mye glede. Får han til noe er det ikke noe han skal vise frem eller noe han viser noe særlig glede over 

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå med dette innlegget. Har ingen å snakke med foruten min samboer så trenger å lette litt på trykket. Synes det er veldig vanskelig å gå å vente på om det er noe ''galt'' med sønnen min. Jeg mener ikke at det er verdens undergang om det viser seg at han er autist, men jeg synes det er veldig tungt å skal ''stemple'' han med en diagnose. Frem til nå har vi bare tenkt at ''han er en liten treiging'', men at alt er normalt. Er veldig vanskelig å skal omstille hodet til ''kanskje ikke alt er normalt likevel''. Håper dere skjønner hva jeg mener.

 

Kanskje det er noen her som har barn som får fått en autismediagnose eller har faglig kompetanse rundt dette? Noen ting man bør være ekstra obs på og reagere på? Han begynner ikke i barnehage før i august, og samboer mener vi bare skal vente til han begynner der og la de observere han der, men jeg klarer ikke slå meg til ro med det. Bare gå å vente på en eventuell bekymringsmelding uten å gjøre noen ting i mellomtiden, om det skulle være noe. 

 

Kan til slutt legge til at verken helsesøster, leger eller barnenevrolog vi har gått til ved mistanke om vannhode har vært noe bekymret for dette når vi har tatt det opp. 

 

Jeg vet han er veldig ung, og noen diagnose er sikkert ikke aktuelt enda. Jeg vil bare lufte det her og dele erfaringer med noen andre

 

Mvh

 

 

 

 

 

Anonymkode: 5fc92...3f2

[AnonymBruker]

Om han begynner i barnehagen i august så er det best å vente til han begynner der. Ta det opp med pedleder på avdelingen at dere er bekymret slik at dem er mer obs på det. Med det sagt så høres han helt normal ut slik du beskriver her.

Anonymkode: c05a2...00e

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet med barn innenfor autismespekteret i over 30 år. Sønnen din er litt for ung til å si hva som er hva. Tatt i betrakning hvordan starten på livet hans var,så kan dette med at han ikke ønsker nærhet ligge der. Har selv en datter som ble født med to diagnoser, blant annet vannhode,men jeg ble ikke hørt av legene før hun var nærmere ett år. Første året var preget av mye smerte, og da diagnosene ble satt ble det flere år med sykehusinnleggelser, undersøkelser som krevde at hun ble holdt fast og påført smerte,(veneflon, blodprøver osv). 

Hun var sent ute både med språk og fysisk utvikling, fikk det jeg kaller diller, oppheng i enkelte ting, selvstimuli osv. Jeg var veldig bekymret, og fikk henne utredet da hun var 4. Ingenting galt. Da hun ble 6 og begynte på skolen fikk vi et nytt barn "over natta". Alle diller ble borte, hun fikk et annet fokus.

Sykehusbarn ligger ofte etter i utvikling pga traumene de blir utsatt for. Senskader kan også oppstå, som min datter som nå er voksen, hun har fått ptsd, liker ikke å være tett på fremmede, må ha narkose for enkle undersøkelser osv. Hun fungerer likevel normalt ellers, kognitivt også. Har tatt en master og er i full jobb. 

Barn generelt gjør mye som for oss ser rart ut, spesielt i utviklingsfasene. Ikke gi noe oppmerksomhet på det, hverken positivt eller negativt, ikke forsøk å stoppe det. Vet det er tungt å gå og vente, prøv å senke skuldrene og avvent til han har gått i bhg en stund.

Mitt første inntrykk av det du beskriver er en normal halvannet åring 😊

Anonymkode: 198d0...d6a

[Gjest WhisperingWind]

Autisme betyr ikke automatisk at de ikke liker nærkontakt og kos. Ei heller at de ikke viser gleder over å mestre ting. Spekteret er stort og så spiller personlighet inn. Er mange funksjonsfriske barn som ikke liker masse kos og nærhet f. eks. 

Når det er sagt så sier hun over mye fornuftig mht senskader og traumer. 

Og i istedenfor å ha katastrofe tanker, pust. Mulig barnet har autisme. Kanskje ikke. Hvordan det skal være et "stempel" forstår jeg ikke. Om barnet har autisme så vil en diagnose utløse masse rettigheter, hjelpemidler og oppfølging. 

Mange på spekteret vokser seg til å bli uavhengig og selvstendig med god utdannelse og jobb. Og egne familier. 

Er enig at dere burde avvente til bhg start. Det er bare noen uker. 

Luft bekymringen med én gang så de ansatte kan følge ekstra med og gjøre egne observasjoner. Mistenker de at barnet har autisme kontakter dere ppt sammen og dere vil få tettere oppfølging av egen assistent. Mistenker assistenten autisme vil dere få henvendelse til Habiliteringstjenesten og barnet vil få grundig utredning. 

 

[AnonymBruker]

Han høres virkelig helt Normal ut

Anonymkode: 33b41...598

[AnonymBruker]

Mitt ene barn hadde kolikk, og var sent ute med alt. 

Absolutt alle vi møtte på helsestasjon osv sa at barnet sannsynligvis var treig fordi det hadde bare grått de første 6 mnd. Dermed ville det ligge bak i utviklingen ei stund. 

Dette stemte, da det først begynte å utvikle seg gikk det lynkjapt. 

 

Din har vært igjennom vesentlig større ting enn mitt barn, og det er dermed helt helt forståelig at det ligger bak i utviklinga! 

Mitt likte heller ikke nærhet, og siden nærheten alltid var forbundet med smerter (vi bar jo barnet hver gang det fikk vondt), så skjønner jeg jo det nå i ettertid. Men det var utrolig sårt for oss mens det sto på. Vi fikk aldri trøste barnet i småbarnsalderen, det løp og gjemte seg når det skadet seg. Jeg husker jeg satt på nettene og strøk på barnet, bare for å få dekket mitt eget nærhetsbehov.

  Jeg vet ikke når det skjedde, men jeg husker svært godt den gangen jeg fikk lov til å trøste barnet. Det var så fantastisk. Og over tid fikk vi trøste mer og mer. Fra å måtte være på annet rom, til å sitte i samme rom, til en rolig hånd på ryggen, til å faktisk få trøste. 

Og nå har vi en 8åring som er den største koseklumpen du kan tenke deg. Helst skal han sitte på fanget til begge oss foreldre når vi ser film feks. Han skal liksom ta igjen flere år med tapt kos. 

Anonymkode: c3eb7...de3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Hei. 

Jeg og samboer har et barn på 1,5 år som vi er litt bekymret for. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette innlegget da dette er noe som er svært tungt for meg å ''prate'' om.  Jeg har nylig begynt å ta innover meg at vårt barn viser tegn til autisme. Jeg har lenge prøvd å skyve det unna, men nå er gutten 18 mnd og skiller seg ut fra gjevnaldrende barn vi omgås med. Det er først i dag jeg har klart å tatt mot til meg for å lese om diagnosen og dens symptomer. Jeg tror at jeg innerst inne har hatt en magefølelse av at mye av symptomene kunne stemme, derfor har jeg bare unngått å lese noe om det. Som ventet var det en del av symptomene som stemte med vår sønn. Jeg vet at dette er noe som skal vurderes av fagfolk, og barnet vårt er fortsatt ganske ungt, men velger å dele det her i håp om at noen av dere sitter på erfaringer og kunnskap rundt dette. 

 

Vår lille har hatt en veldig tøff start på livet. I løpet av det første året var det gjentatte episoder med narkose, operasjon for brokk, MR pga mistanke om vannhode, inn og ut av sykehus og legevakt. Vi fikk aldri nyte denne tiden da den var fylt av smerte 

 

Han er som sagt snart 18 mnd og går ikke selv enda. Han løper rundt med gåvognen sin og når han holder seg i møbler, men alene blir han bare stående og setter seg ned 

 

Han leker fint med andre barn og med seg selv

Han er flink med ord og elsker dyr. Imiterer dyrelyder når han ser de i bøker eller på TV f.eks. Har også et bra ordforråd og kan mye

Han sover veldig godt både på natt og på dag 

Spiser veldig godt og har aldri vært kresen 

Har ingen obsession, bortsett fra kosekluten sin

Han peker. Klapping gjør han kun når vi spør han om det 

Han reagerer på navnet sitt 

Elsker å klatre på absolutt alt

 

Ting jeg stusser på er:

Han har aldri vært glad i nærhet. Dette går helt tilbake til han var et par måneder. Aldri likt kos eller å ligge inntil mor eller far. Vrir seg som regel unna med mindre han er veldig trøtt eller syk. 

Han gir øyekontakt, men kun i korte perioder. 

I det siste han har begynt å handflappe når han er gira/glad eller frustrert. I tillegg har han begynt med noen helt uforståelige bablelyder som går i ett hele dagen. Spesielt i bilen, da kan han sitte lenge å bable for seg selv i lengre perioder 

Sitter på rompa og snurrer rundt i sirkler, og synes det er veldig gøy 

Han dette litt ut innimellom og være helt borte i TVen f.eks. Vanskelig å få kontakt med han da, og plutselig er han tilbake 

Har alltid vært sent ute med ting som å snu seg rundt, sitte, krabbe og gå. 

Han viser ikke så mye glede. Får han til noe er det ikke noe han skal vise frem eller noe han viser noe særlig glede over 

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå med dette innlegget. Har ingen å snakke med foruten min samboer så trenger å lette litt på trykket. Synes det er veldig vanskelig å gå å vente på om det er noe ''galt'' med sønnen min. Jeg mener ikke at det er verdens undergang om det viser seg at han er autist, men jeg synes det er veldig tungt å skal ''stemple'' han med en diagnose. Frem til nå har vi bare tenkt at ''han er en liten treiging'', men at alt er normalt. Er veldig vanskelig å skal omstille hodet til ''kanskje ikke alt er normalt likevel''. Håper dere skjønner hva jeg mener.

 

Kanskje det er noen her som har barn som får fått en autismediagnose eller har faglig kompetanse rundt dette? Noen ting man bør være ekstra obs på og reagere på? Han begynner ikke i barnehage før i august, og samboer mener vi bare skal vente til han begynner der og la de observere han der, men jeg klarer ikke slå meg til ro med det. Bare gå å vente på en eventuell bekymringsmelding uten å gjøre noen ting i mellomtiden, om det skulle være noe. 

 

Kan til slutt legge til at verken helsesøster, leger eller barnenevrolog vi har gått til ved mistanke om vannhode har vært noe bekymret for dette når vi har tatt det opp. 

 

Jeg vet han er veldig ung, og noen diagnose er sikkert ikke aktuelt enda. Jeg vil bare lufte det her og dele erfaringer med noen andre

 

Mvh

 

 

 

 

 

Anonymkode: 5fc92...3f2

Har et barn som var sent ute med alt. Hun er 9 år og helt normal idag. 

Er tante til en gutt som fikk diagnosen som 4 åring. 1,5 år er litt tidlig å bedømme. Synes ikke du beskriver unormale ting for en liten gutt  

Anonymkode: 0de19...dda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har jobbet med barn innenfor autismespekteret i over 30 år. Sønnen din er litt for ung til å si hva som er hva. Tatt i betrakning hvordan starten på livet hans var,så kan dette med at han ikke ønsker nærhet ligge der. Har selv en datter som ble født med to diagnoser, blant annet vannhode,men jeg ble ikke hørt av legene før hun var nærmere ett år. Første året var preget av mye smerte, og da diagnosene ble satt ble det flere år med sykehusinnleggelser, undersøkelser som krevde at hun ble holdt fast og påført smerte,(veneflon, blodprøver osv). 

Hun var sent ute både med språk og fysisk utvikling, fikk det jeg kaller diller, oppheng i enkelte ting, selvstimuli osv. Jeg var veldig bekymret, og fikk henne utredet da hun var 4. Ingenting galt. Da hun ble 6 og begynte på skolen fikk vi et nytt barn "over natta". Alle diller ble borte, hun fikk et annet fokus.

Sykehusbarn ligger ofte etter i utvikling pga traumene de blir utsatt for. Senskader kan også oppstå, som min datter som nå er voksen, hun har fått ptsd, liker ikke å være tett på fremmede, må ha narkose for enkle undersøkelser osv. Hun fungerer likevel normalt ellers, kognitivt også. Har tatt en master og er i full jobb. 

Barn generelt gjør mye som for oss ser rart ut, spesielt i utviklingsfasene. Ikke gi noe oppmerksomhet på det, hverken positivt eller negativt, ikke forsøk å stoppe det. Vet det er tungt å gå og vente, prøv å senke skuldrene og avvent til han har gått i bhg en stund.

Mitt første inntrykk av det du beskriver er en normal halvannet åring 😊

Anonymkode: 198d0...d6a

Min sønn ble utredet startet utredning som 1.5 åring og fikk autisme diagnosen før fylte 2 år. Tidlig innsats er viktig. 

Anonymkode: 6da7f...0d2

[AnonymBruker]

Barnet høres normal ut. Mtp blikk kontakt, leke med andre og seg selv, mat osv. 

Anonymkode: 855c2...612

[AnonymBruker]

Ts, opp år du lett kontakt med barnet ditt? Lyster navnet sitt? Feks, om du står bak han å sier navnet hans, snur han seg? Vår gjorde ikke det. 

Det var slike ting som vi merket først. Virket som han hadde problemer med hørselen. Samt repeterende adferd, litt mimikkløs, lite språk, og brydde seg ikke om det som skjedde rundt han. Henvendte seg ikke til oss noe særlig. Delte ikke felles oppmerksomhet rundt leker. Pekte ikke(der er en viktig en). Slet med mat overgsnssituasjoner og søvn. 

Husk det meste er normalt. Så lenge du får lett kontakt med barnet ditt og at barnet henvendelser seg til deg, peker, ol så hadde jeg ikke bekymret meg. 

Anonymkode: 6da7f...0d2

[AnonymBruker]

Vårt barn var lik med håndflapping og ingen nærhet. Men da han var 20 mnd endret det seg på dagen.

Vi husker faktisk akkurat når. Vi var i dyreparken i Kristiansand og satt og spiste pizza. Da begynte han plutselig å kose med oss. 💕

Han er en helt vanlig tenåring i dag!😊

 

Anonymkode: 614ee...719

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

 

Hei. 

Jeg og samboer har et barn på 1,5 år som vi er litt bekymret for. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere dette innlegget da dette er noe som er svært tungt for meg å ''prate'' om.  Jeg har nylig begynt å ta innover meg at vårt barn viser tegn til autisme. Jeg har lenge prøvd å skyve det unna, men nå er gutten 18 mnd og skiller seg ut fra gjevnaldrende barn vi omgås med. Det er først i dag jeg har klart å tatt mot til meg for å lese om diagnosen og dens symptomer. Jeg tror at jeg innerst inne har hatt en magefølelse av at mye av symptomene kunne stemme, derfor har jeg bare unngått å lese noe om det. Som ventet var det en del av symptomene som stemte med vår sønn. Jeg vet at dette er noe som skal vurderes av fagfolk, og barnet vårt er fortsatt ganske ungt, men velger å dele det her i håp om at noen av dere sitter på erfaringer og kunnskap rundt dette. 

 

Vår lille har hatt en veldig tøff start på livet. I løpet av det første året var det gjentatte episoder med narkose, operasjon for brokk, MR pga mistanke om vannhode, inn og ut av sykehus og legevakt. Vi fikk aldri nyte denne tiden da den var fylt av smerte 

 

Han er som sagt snart 18 mnd og går ikke selv enda. Han løper rundt med gåvognen sin og når han holder seg i møbler, men alene blir han bare stående og setter seg ned 

 

Han leker fint med andre barn og med seg selv

Han er flink med ord og elsker dyr. Imiterer dyrelyder når han ser de i bøker eller på TV f.eks. Har også et bra ordforråd og kan mye

Han sover veldig godt både på natt og på dag 

Spiser veldig godt og har aldri vært kresen 

Har ingen obsession, bortsett fra kosekluten sin

Han peker. Klapping gjør han kun når vi spør han om det 

Han reagerer på navnet sitt 

Elsker å klatre på absolutt alt

 

Ting jeg stusser på er:

Han har aldri vært glad i nærhet. Dette går helt tilbake til han var et par måneder. Aldri likt kos eller å ligge inntil mor eller far. Vrir seg som regel unna med mindre han er veldig trøtt eller syk. 

Han gir øyekontakt, men kun i korte perioder. 

I det siste han har begynt å handflappe når han er gira/glad eller frustrert. I tillegg har han begynt med noen helt uforståelige bablelyder som går i ett hele dagen. Spesielt i bilen, da kan han sitte lenge å bable for seg selv i lengre perioder 

Sitter på rompa og snurrer rundt i sirkler, og synes det er veldig gøy 

Han dette litt ut innimellom og være helt borte i TVen f.eks. Vanskelig å få kontakt med han da, og plutselig er han tilbake 

Har alltid vært sent ute med ting som å snu seg rundt, sitte, krabbe og gå. 

Han viser ikke så mye glede. Får han til noe er det ikke noe han skal vise frem eller noe han viser noe særlig glede over 

 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå med dette innlegget. Har ingen å snakke med foruten min samboer så trenger å lette litt på trykket. Synes det er veldig vanskelig å gå å vente på om det er noe ''galt'' med sønnen min. Jeg mener ikke at det er verdens undergang om det viser seg at han er autist, men jeg synes det er veldig tungt å skal ''stemple'' han med en diagnose. Frem til nå har vi bare tenkt at ''han er en liten treiging'', men at alt er normalt. Er veldig vanskelig å skal omstille hodet til ''kanskje ikke alt er normalt likevel''. Håper dere skjønner hva jeg mener.

 

Kanskje det er noen her som har barn som får fått en autismediagnose eller har faglig kompetanse rundt dette? Noen ting man bør være ekstra obs på og reagere på? Han begynner ikke i barnehage før i august, og samboer mener vi bare skal vente til han begynner der og la de observere han der, men jeg klarer ikke slå meg til ro med det. Bare gå å vente på en eventuell bekymringsmelding uten å gjøre noen ting i mellomtiden, om det skulle være noe. 

 

Kan til slutt legge til at verken helsesøster, leger eller barnenevrolog vi har gått til ved mistanke om vannhode har vært noe bekymret for dette når vi har tatt det opp. 

 

Jeg vet han er veldig ung, og noen diagnose er sikkert ikke aktuelt enda. Jeg vil bare lufte det her og dele erfaringer med noen andre

 

Mvh

 

 

 

 

 

Anonymkode: 5fc92...3f2

Min gutt var veldig kosete og god øyekontakt da han var liten. 

Ikke godt språk og lekte ikke lett med andre enn mindre søsken. Han hadde og har øyeblikk hvor han dagdrømmer. 

Han har autisme, og den dagdrømmingen var epilepsi som ofte følger med autisme. Epilepsien ble ikke oppdaget før store anfall GTK kom.

Så ganske motsatt av din sønn.

Anonymkode: e5bf3...7e0

[AnonymBruker]

Vårt «que» som baby var egentlig bare dette med stimming (lyder og bevegelser slik du beskriver) samt lite behov for nærhet han ikke initierte selv. 
 

Vi slet litt med mat og endel med søvn - men ikke noe mer enn mange andre.

Forsinket motorisk, men tok ting igjen. 
 

Det utviklet seg aldri mer negativt, men han fikk altså diagnosen etter lang utredning. 
 

Går fint nå, er 10 år  

Anonymkode: fe861...b9e

[AnonymBruker]

Jeg tror din frykt er ubegrunnet. Et av kardinalsymotomene på autisme glimrer med sitt fravær: Språkproblemer. Tvert imot høres det ut som sønnen deres er langt fremme språklig. 
At han sitter og babler og lager språklyder, leker seg, det er helt normalt. Likeså det at han ikke er veldig glad i mye nærhet. 
Der har de fire «normale» barna mine vært ulike. 
Som attpåklatt fikk jeg gutt etter tre jenter. Han var MYE senere språklig enn de, vi la det på det at han var gutt. 
Lang historie kort, han er nå som småskolegutt i ferd med å få en autismediagnose. 
Spekteret her er stort, og om det mot alle odds skulle vise seg at dette er autisme i bildet hos gutten deres, er den i alle fall i den høytfungerende  delen av spekteret. 
 

Anonymkode: f16bf...e96

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg tror din frykt er ubegrunnet. Et av kardinalsymotomene på autisme glimrer med sitt fravær: Språkproblemer. Tvert imot høres det ut som sønnen deres er langt fremme språklig. 
At han sitter og babler og lager språklyder, leker seg, det er helt normalt. Likeså det at han ikke er veldig glad i mye nærhet. 
Der har de fire «normale» barna mine vært ulike. 
Som attpåklatt fikk jeg gutt etter tre jenter. Han var MYE senere språklig enn de, vi la det på det at han var gutt. 
Lang historie kort, han er nå som småskolegutt i ferd med å få en autismediagnose. 
Spekteret her er stort, og om det mot alle odds skulle vise seg at dette er autisme i bildet hos gutten deres, er den i alle fall i den høytfungerende  delen av spekteret. 
 

Anonymkode: f16bf...e96

Mnei.

Man deler opp i ulike kategorier-  med og uten språkproblemer.

Vårt barn har alltid ligget langt fremme på språk på testene gjennom disse årene, men som du jo nevner ble han beskrevet som «svært høytfungerende». 
 

Mot alle odds er jo å overdrive kriteriene. 
 

Anonymkode: fe861...b9e

[Gjest WhisperingWind]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg tror din frykt er ubegrunnet. Et av kardinalsymotomene på autisme glimrer med sitt fravær: Språkproblemer. Tvert imot høres det ut som sønnen deres er langt fremme språklig. 
At han sitter og babler og lager språklyder, leker seg, det er helt normalt. Likeså det at han ikke er veldig glad i mye nærhet. 
Der har de fire «normale» barna mine vært ulike. 
Som attpåklatt fikk jeg gutt etter tre jenter. Han var MYE senere språklig enn de, vi la det på det at han var gutt. 
Lang historie kort, han er nå som småskolegutt i ferd med å få en autismediagnose. 
Spekteret her er stort, og om det mot alle odds skulle vise seg at dette er autisme i bildet hos gutten deres, er den i alle fall i den høytfungerende  delen av spekteret. 
 

Anonymkode: f16bf...e96

Gamle betegnelsen "Asperger" som nå går ut er normal utvikling av språk. Spekteret er enormt stort.