Hvordan forholde seg til andres «skryt» av egne barn når man selv har barn med spesielle beho

[AnonymBruker]

Jeg har et barn i småskolen som har fått en hjerneskade etter en alvorlig ulykke for noen få år siden. Det har vært en lang vei med opptrening, og det går stadig bedre, men vi innser at han aldri blir som før. Han ser tilsynelatende ut som et vanlig barn nå, men har skader i hjernen som gjør at han strever masse på skolen og har sin egen assistent. Han kan heller ikke sykle, spille fotball eller andre ting barn på den alderen gjør pga problemer med koordinasjon og balanse (går og løper tilsynelatende ganske normalt nå, men blir fort sliten). Dette er så klart en enorm sorg for oss å innse at livet hans eller vårt aldri bli som før, og dette må vi jo bare prøve å leve med på en ok måte.

Men så til problemstillingen. Når jeg treffer venninner, snakkes det mye om barn, så klart. Og veldig mye fokus på hva barna har fått til siden sist, hvor bra det går på skolen, at barna har spesielle talenter innen idrett, at de har så mange venner osv. De spør i blant hvordan det går med mitt barn, og jeg sier litt om det. Men jeg kjenner at det et så sårt all denne praten om andres barn som tilsynelatende utmerker seg på alle mulige områder, mens mitt eget barn sliter sosialt og kan kanskje aldri fungere i en vanlig jobb som voksen. Jeg har også et eldre barn, så jeg vet jo hvordan det er å ha et normaltfungerende barn også. Jeg får høre fra læreren at hun er av de flinkeste i sin klasse, spesielt i matte. Og jeg vet hun hevder seg i sin idrett. Men dette er aldri noe jeg snakker med andre om. Det er heller ikke så viktig for meg, annet enn at det jo er veldig fint at hun gjør det bra, men det er andre ting som er viktigere for meg (som at hun har det bra, oppfører seg fint mot andre osv). Så det er mulig det er derfor jeg ikke forstår behovet for å snakke om barnas bragder. Og siden det er så mye av det, blir det kanskje ekstra sårt. Jeg sier veldig lite når disse temaene kommer opp, og tenker noen ganger at det er rart ingen tenker på at dette er vondt for meg. Men jeg er kanskje bare veldig fintfølende pga den vanskelige situasjonen vi er, og forventer for mye?

Dere andre med barn med spesielle behov av ulike slag - hvordan forholder dere dere til andre med funksjonsfriske barn og de temaene de er opptatt av?

Jeg kjenner også i blant at jeg syns de er opptatt av så bagatellmessige problemstillinger rundt barna sine, at de aldri ville vært opptatt av dette om de hadde andre perspektiver, som at de ikke kan ta alle disse tingene barna kan og gjør for gitt. Men akkurat der skjønner jeg jo at det handler om meg, og at andres problemer er like reelle for dem selv om vi har holdt på å miste vårt barn og at han vil leve med skadene etter ulykken resten av livet.
 

 

 

Anonymkode: f8361...632

[AnonymBruker]

Du kan si så gøy, så fint, så flott -alt ettersom. 

Jeg har ikke egne barn og må stadig finne sånne svar når foreldre skryter av ungene sine.

Jeg synes kanskje at det er litt trist at du ikke fremsnakker dine egne barn, i hvert fall som et slags svar når andre gjør det. Unger liker jo ofte det om det skulle bli gjenfortalt eller overhørt.

 

Anonymkode: daf26...66d

[AnonymBruker]

Jeg tror du nesten må velge litt dine kamper her. 

Jeg er en frivillig barnløs som henger i et HAV av folk med barn, og de snakker jo om sine barn hele tiden. Jeg tror ikke det er fordi det er mot meg eller noe, de er bare rett å slett veldig stolte av sine barn, og de liker sine barn, og de er mye sammen med sine barn så da blir det naturlig at foreldre prater mye om barna sine egentlig. 

Du kan jo ikke forvente at andre mennesker skal moderere alt sitt språk og sin dialog når de er sammen med deg, selv om jeg absolutt skjønner at det kan stikke litt. Men ønsker du ekte relasjoner så må folk få lov til å uttrykke glede og stolthet over egne barn synes jeg. Foreldre er jo stort sett veldig stolte over egne barn, det betyr jo ikke at de ikke kan gledes over både store og små bragder for ditt barn ? 

PS: som regel så blir ALLE superfornøyde når de får skrytt litt,  å så sier du: oh wooow så kult, det skjønner jeg er stas vettø. . så er de som regel ferdige med det. 

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg kjenner også i blant at jeg syns de er opptatt av så bagatellmessige problemstillinger rundt barna sine, at de aldri ville vært opptatt av dette om de hadde andre perspektiver, som at de ikke kan ta alle disse tingene barna kan og gjør for gitt. Men akkurat der skjønner jeg jo at det handler om meg, og at andres problemer er like reelle for dem selv om vi har holdt på å miste vårt barn og at han vil leve med skadene etter ulykken resten av livet.

Det er jo en helt naturlig tankegang, men andre har jo ikke levd ditt liv, og har dermed ikke ditt perspektiv, på lik linje at det helt sikkert sitter mennesker med verre perspektiver en deg, og synes kansje din problemstilling er bagatellmessig. Vi må ta folk for det de er, og være rause for at alle er forskjellige. 

Anonymkode: 09961...488

[AnonymBruker]

Synes kanskje de er litt uten antenner som skryter hemningsløst foran deg slik?

Anonymkode: 7a0c2...167

[AnonymBruker]

Jeg gleder meg på deres vegne. Og de gleder seg og føler med på mitt barns oppturer og nedturer.

Anonymkode: 38dc7...db1

[AnonymBruker]

Jeg synes det er så irriterende, og noen foreldre er værre på dette enn andre.

Vi har et barn som ligger litt etter på språk osv, men samme hvem vi er sammen med så skal de skryte av hvor flinke deres barn er til å synge akkurat den sangen eller noe annet språklig. Jeg rister det bare av meg, men er så rart at folk må drive å utgreie om dette til akkurat meg.

Samme er at barnet mitt er litt ustø, og ene moren vi ofte treffer ber sitt barn vise mitt barn en eller annen motorisk aktivitet som mitt barn ikke får til. Dette vet moren. Det ender ofte med at barnet mitt løper å gjemmer seg fordi hun bli lei seg, også står den andre moren og uffer seg fordi barnet mitt er sensitivt på dette.

Anonymkode: a77f2...016

[SPOCA]

Folk er litt tankeløse innimellom, rett og slett. 

Stesønnen min har også en hjerneskade etter hjerneblødning (i tillegg til mange andre diagnoser), han vil aldri bli som alle andre barn. 

Vi prøver å nikke og smile, og late som ingenting, og så skryter jeg mye av min stesønn, som jeg er ekstremt stolt av. Jeg tenker at det får folk til å kanskje tenke seg litt om. 

Jeg forstår det er sårt, det er ikke enkelt.

[AnonymBruker]

Alle får lov å skryte av barna sine. Også du. ❤️

Anonymkode: f6562...0ec

[AnonymBruker]

Om man kun kan se egne barns svakheter er det synd.  Har venner med barn med utfordringer og jeg hører gjerne om de stegene de barna tar, selv om det ikke er på nivå med mine, men om de bare er misunnelige og jeg ikke får være stolt av mine er de ikke verd vennskapet.  Jeg gleder meg over mange andre barns fremganger.  

Mine er ikke supergode i alt, men har noen nisjer de er ekstra gode i, men fordi de er så veldig mye bedre i disse nisjene enn sine kusiner så får vi ikke skryte av dette i familien, mens foreldrene til barnas kusiner kan skryte av alt deres barn gjør. Jeg synes det er hyggelig at de gjør det bra i det de interesserer seg for, selv om det er noe annet enn det mine barn interesserer seg for.

Anonymkode: 00db0...096

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg gleder meg på deres vegne. Og de gleder seg og føler med på mitt barns oppturer og nedturer.

Anonymkode: 38dc7...db1

Dette. Jeg gleder meg på deres vegne, og heier med, og de med mine. Selv om et barn er flink i noe ditt barn ikke er, og moren skryter av det, er ikke ditt barn flink i noe annet? Uansett begrensninger, finnes det ting som barn er gode på. De kan være omsorgsfulle og snille. At du mener det ikke er godt nok til å skryte av, ligger på deg. 

Anonymkode: 4cd3d...b32

[AnonymBruker]

Kan ikke sammenligne mitt barn med andre sine barn på samme alder. Og det er egentlig helt greit, de som skryter og forteller må bare få gjøre det. Jeg skryter av mitt barn om det er ett fremskritt eller at barnet mitt har hatt en god opplevelse. Om det så er små ting i andres verden er det store ting hos barnet mitt. 

Anonymkode: 89722...fb4

[AnonymBruker]

Ikke helt det TS er ute etter kanskje, men når jeg leser innlegget så klarer jeg ikke la være å irritere meg over hvor normalt det har blitt å skryte/snakke om seg og sitt. Jeg har friske barn og er absolutt veldig stolt av de på alle mulige måter, men jeg sitter da ikke hos venner og familie og legger ut om alt de får til og hvor flinke de er! Det er jo helt uinteressant for andre. Selvfølgelig nevner man jo kanskje hva de interesserer seg for osv, men man snakker jo ikke om hvor mange mål de har scoret eller hvor fort de løper liksom 🤣

Anonymkode: 98b60...61b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ikke helt det TS er ute etter kanskje, men når jeg leser innlegget så klarer jeg ikke la være å irritere meg over hvor normalt det har blitt å skryte/snakke om seg og sitt. Jeg har friske barn og er absolutt veldig stolt av de på alle mulige måter, men jeg sitter da ikke hos venner og familie og legger ut om alt de får til og hvor flinke de er! Det er jo helt uinteressant for andre. Selvfølgelig nevner man jo kanskje hva de interesserer seg for osv, men man snakker jo ikke om hvor mange mål de har scoret eller hvor fort de løper liksom 🤣

Anonymkode: 98b60...61b

Folk prater om det de er interessert i. Foreldre er ofte veldig interesseert i barna sine. Dersom du ønsker å være venn med dem så bryr en seg jo om de tingene vennene er glad i. Og da tåler man snakk om barna 

Anonymkode: d0270...ce4

[AnonymBruker]

Så trist at du ikke klarer å finne på noe positivt å si om noen av dine egne barn da ts… Er det aldri noe som helst fremgang hos sønnen din da? Aldri noe som er hyggelig eller fint?

Min beste venninne har en sønn som er lett utviklingshemmet og som nå utredes for autisme. Men hun har da masse fine ting å si om ham likevel! Og så snakket vi litt om det, og så snakker vi litt om mitt barn, og om hennes andre barn som ikke har spesielle behov, og alle barna er like elsket og like mye verdt, og vi snakker om både utfordringer og seiere og fremgang hos dem begge. Kanskje sønnen hennes har lært å skrive navnet sitt, eller blitt flinkere å kle på seg selv, eller blitt bedre på å gå på do? Eller har laget en kul tegning, eller at han var den som stoppet en mobbesituasjon på skolen og trøstet offeret etterpå? Og så snakker vi om de andre barna. Kanskje en sliter litt med venner en periode, eller er redd for å være alene hjemme, eller ikke er like god i fotball som kameratene - men kanskje også fått masse skryt av læreren på skolen, at det er moro at hen leser så mye for tiden, eller har vunnet en stipend på danseskolen? 

 

Anonymkode: 8dc94...746

[AnonymBruker]

Skryt av begge dine selv da vel? 

Anonymkode: 7c001...d4f

[AnonymBruker]

Du er i ferd med å bosette deg i egen navle! 
Du skriver at ditt barn har kommet langt etter skaden - det er absolutt noe du skal fortelle og snakke om! Det er ikke bare skryt, men lærerik informasjon! 
 

Jeg tror du må innse at du også har noe å bidra med i barneskrytet - du har barnet som kjemper og vinner. Vær stolt, opp med hodet og skryt uhemmet!

Jeg synes folk skal skryte mer av ungene sine, ikke sånn overdrevent idiotisk tulleskryt, men gjør ungene noe bra, så få det ut til folket!

Anonymkode: db124...494

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Ikke helt det TS er ute etter kanskje, men når jeg leser innlegget så klarer jeg ikke la være å irritere meg over hvor normalt det har blitt å skryte/snakke om seg og sitt. Jeg har friske barn og er absolutt veldig stolt av de på alle mulige måter, men jeg sitter da ikke hos venner og familie og legger ut om alt de får til og hvor flinke de er! Det er jo helt uinteressant for andre. Selvfølgelig nevner man jo kanskje hva de interesserer seg for osv, men man snakker jo ikke om hvor mange mål de har scoret eller hvor fort de løper liksom 🤣

Anonymkode: 98b60...61b

Selvfølgelig kan man snakke om det!

Anonymkode: f6562...0ec

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Synes kanskje de er litt uten antenner som skryter hemningsløst foran deg slik?

Anonymkode: 7a0c2...167

Det tenker egentlig jeg og 🤷‍♀️

I min vennekrets har vi ikke kultur for prestasjonsskryt generelt som tema. 

Min ligger i øverste snitt faglig i klassen, ikke noe jeg tar veldig opp med barnet eller andre. 
 

Jeg sier «de var på håndballkamp i helga», ikke «dette var resultatet». 
 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (5 minutter siden):

Det tenker egentlig jeg og 🤷‍♀️

I min vennekrets har vi ikke kultur for prestasjonsskryt generelt som tema. 

Min ligger i øverste snitt faglig i klassen, ikke noe jeg tar veldig opp med barnet eller andre. 
 

Jeg sier «de var på håndballkamp i helga», ikke «dette var resultatet». 
 

Men du tok med prestasjonsskrytet her? 
 

La oss heller glede oss over at barm gjør det bra og ikke se skrått på de stolte foreldrene. 
 

 

Anonymkode: db124...494

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke helt det TS er ute etter kanskje, men når jeg leser innlegget så klarer jeg ikke la være å irritere meg over hvor normalt det har blitt å skryte/snakke om seg og sitt. Jeg har friske barn og er absolutt veldig stolt av de på alle mulige måter, men jeg sitter da ikke hos venner og familie og legger ut om alt de får til og hvor flinke de er! Det er jo helt uinteressant for andre. Selvfølgelig nevner man jo kanskje hva de interesserer seg for osv, men man snakker jo ikke om hvor mange mål de har scoret eller hvor fort de løper liksom 🤣

Anonymkode: 98b60...61b

Helt ærlig, jeg føler folk tar altfor mye som skryt. Bare man sier noe positivt, er det feil. «Per var på fotballkamp og laget vant, han skåret ett av målene og var så stolt» - «Herlighet som hun skryter av den ungen. Tror han er fotballstjerne». 

Anonymkode: 4cd3d...b32