Sjuårskrisen - hvordan opplevde dere det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hadde det akkurat som typen din i mitt forrige forhold. Tenker 30-årskrisa er mer aktuell her. Når man nærmer seg 30 begynner man å bli ferdig med en utvikling som pågår helt fra puberteten, og det livet man fikk i starten av 20-åra passer kanskje ikke lenger med den personen man har blitt. Veldig mange forhold som startet i 20-årene tar slutt rundt 30 (ikke alle, før du kaster ut «nehei, ikke meg!»). 

Gi han space til å finne ut av det, men ikke mist deg selv helt i prosessen. Kan være han blir helt fraværende, så oppslukt i sine egne ting, at han ikke enser de rundt seg, og i såfall bør han bevisstgjøres på det. Kanskje han kan prøve noe nytt, delta på et kurs eller noe sånt. Snakke med psykolog, det hjalp veldig for meg. 
 

Om han har det som jeg hadde det, er det en følelse av total hjelpesløshet. Alt av livsgnist er borte uten at man har noen åpenbar grunn for det. Da blir det naturligvis veldig vanskelig å komme seg ut av det også. 

Anonymkode: 5f2dd...5c6

Ja, han har jo vært åpen om at han vet ikke om vi er sammen om ett år eller ikke - og det er helt greit. Altså, jeg vil være sammen med han, men jeg vil ikke holde han fanget om han føler han kan være lykkeligere alene eller sammen med noen andre. Han får tid og rom til å tenke, føle og bare være. Han har lyst å ta opp en hobby han hadde før vi møttes, og det synes jeg er bra! Vi ser jo litt etter hus mer sentralt, både mtp. jobb og bhg, men også det sosiale. 

Hvordan kom du deg ut av det? Han ønsker ikke snakke med noen om det, ikke enda hvertfall. 

Anonymkode: efbd7...71c

[Vera]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Etter 7 år er man ganske enkelt klar for noe "nytt og bedre". Den man får barn med er sjeldent den man blir gammel med.

Anonymkode: c64ec...01a

Merkelig..jeg er den eneste av mine søsken som er skilt, og også den eneste som er skilt i min svigerfamilie. De fleste har samliv som har vart i over 20 år. Mine foreldre har vært sammen siden 14-15 års alder. 
Jeg hadde ikke skilt meg om ikke eksen drev med mishandling. 
Jeg er gift på ny - og tenker å bli gammel sammen med han (vi har også felles barn). Har holdt sammen i over 14 år - og jeg elsker han like inderlig som jeg gjorde i starten (eller egentlig elsker jeg han enda mer, etter alt vi har opplevd sammen). 
 

De aller fleste av våre venner holder også sammen..kan det hende noen av oss gidder å kjempe for hverandre?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, han har jo vært åpen om at han vet ikke om vi er sammen om ett år eller ikke - og det er helt greit. Altså, jeg vil være sammen med han, men jeg vil ikke holde han fanget om han føler han kan være lykkeligere alene eller sammen med noen andre. Han får tid og rom til å tenke, føle og bare være. Han har lyst å ta opp en hobby han hadde før vi møttes, og det synes jeg er bra! Vi ser jo litt etter hus mer sentralt, både mtp. jobb og bhg, men også det sosiale. 

Hvordan kom du deg ut av det? Han ønsker ikke snakke med noen om det, ikke enda hvertfall. 

Anonymkode: efbd7...71c

Det er vanskelig å si konkret hvilke tiltak som fikk meg ut av det, men jeg hadde stort fokus på å gjøre ting alene. Jeg tok et kurs alene og reiste på en helgetur alene. Begynte å trene veldig mye. I tillegg gikk jeg til psykolog, der fikk jeg hjelp til å sortere tankene mine som ellers var et kaos der jeg ikke fikk fullført en tanke.
Det endte også til slutt med at jeg gjorde det slutt med kjæresten. For min del tror jeg en stor del av krisa kom av at jeg levde i en dynamikk som hang igjen fra jeg var 20, og som ikke lenger passet da jeg var 29. 

Sier absolutt ikke at det samme nødvendigvis gjelder her. Men jeg tror det viktigste er at han prøver ut masse ulike ting, så han både får utelukket årsaker og kanskje kommet nærmere rotårsaken. 

Anonymkode: 5f2dd...5c6

[AnonymBruker]

Alle som lager disse påstandene om diverse år og kriser 

Anonymkode: ed591...f1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er vanskelig å si konkret hvilke tiltak som fikk meg ut av det, men jeg hadde stort fokus på å gjøre ting alene. Jeg tok et kurs alene og reiste på en helgetur alene. Begynte å trene veldig mye. I tillegg gikk jeg til psykolog, der fikk jeg hjelp til å sortere tankene mine som ellers var et kaos der jeg ikke fikk fullført en tanke.
Det endte også til slutt med at jeg gjorde det slutt med kjæresten. For min del tror jeg en stor del av krisa kom av at jeg levde i en dynamikk som hang igjen fra jeg var 20, og som ikke lenger passet da jeg var 29. 

Sier absolutt ikke at det samme nødvendigvis gjelder her. Men jeg tror det viktigste er at han prøver ut masse ulike ting, så han både får utelukket årsaker og kanskje kommet nærmere rotårsaken. 

Anonymkode: 5f2dd...5c6

Tusen takk for gode og saklige svar! 💛

Anonymkode: efbd7...71c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Tusen takk for gode og saklige svar! 💛

Anonymkode: efbd7...71c

Det var så lite, ønsker deg og dere masse lykke til! 
Vil forøvrig si at det høres ut som du er utrolig støttende og tålmodig i situasjonen. Men som jeg nevnte tidligere, må du passe på så du ikke mister deg selv. Min eks var like støttende, han la virkelig til rette for at jeg skulle finne ut av dette. I ettertid har det gått opp for meg hvor vondt det var for han å leve i en konstant uvisshet i flere måneder. Da det sto på var det ikke i tankene mine en gang, tror ikke det var plass. 
Så, pass på deg selv i det hele!🧡

Anonymkode: 5f2dd...5c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det var så lite, ønsker deg og dere masse lykke til! 
Vil forøvrig si at det høres ut som du er utrolig støttende og tålmodig i situasjonen. Men som jeg nevnte tidligere, må du passe på så du ikke mister deg selv. Min eks var like støttende, han la virkelig til rette for at jeg skulle finne ut av dette. I ettertid har det gått opp for meg hvor vondt det var for han å leve i en konstant uvisshet i flere måneder. Da det sto på var det ikke i tankene mine en gang, tror ikke det var plass. 
Så, pass på deg selv i det hele!🧡

Anonymkode: 5f2dd...5c6

Vi har snakket mye om dette, og jeg har sagt at jeg ikke kan endre meg for at han skal ha det bra. Jeg har også sagt at jeg vil være der for han så lenge jeg har det bra med det, men at jeg ikke kan sitte i uvisshet i flere år. Det varierer mye fra dag til dag, inatt sov vi faktisk sammen og hadde sex, i morges fikk jeg suss når han dro til jobb. Han vet hvor han har meg, og jeg føler selv jeg gjør det jeg vil. Takk 💛

Anonymkode: efbd7...71c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for svar. 

Ja, han er litt nedstemt og hverken jeg eller han vet helt hvordan vi kan endre på det. Vi er begge 28 år om det har noe særlig å si. Han har vært ute på byen noen ganger de siste mnd, noe jeg synes er helt greit, men han blir bare sittende med en skyldfølelse dagen etterpå for at jeg måtte være hjemme med barna. Selv har jeg vært litt mer ute av huset de to siste ukene, og håper det kan hjelpe omså bare bittelitt på. Jeg har spurt om han ønsker å være hjemme alene i helgen, men det vil han ikke. 

Anonymkode: efbd7...71c

Høres ut som han kanskje er litt deprimert? Har han vært hos legen i det siste og tatt blodprøver?

Anonymkode: 97af2...68e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Høres ut som han kanskje er litt deprimert? Har han vært hos legen i det siste og tatt blodprøver?

Anonymkode: 97af2...68e

Ja den tanken har slått meg litt nå. Har prøvd å spørre om ikke han kanskje skulle snakket med noen, men han er ikke interessert. 

Anonymkode: efbd7...71c

[AnonymBruker]

Tror egentlig ikke vi hadde noen syvårskrise. Mannen ble psykisk syk året før så det var et kjipt år for han, men utfordringer i forholdet hadde vi ikke. Vi hadde derimot en liten treårskrise som også er ganske vanlig. Snart vært sammen i 13 år nå. 

Anonymkode: 4fe29...5e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Tror egentlig ikke vi hadde noen syvårskrise. Mannen ble psykisk syk året før så det var et kjipt år for han, men utfordringer i forholdet hadde vi ikke. Vi hadde derimot en liten treårskrise som også er ganske vanlig. Snart vært sammen i 13 år nå. 

Anonymkode: 4fe29...5e9

Må si meg enig i de som sier mannen din høres deprimert ut. Det hjalp mye for oss at min mann fikk behandling så jeg håper du kan overtale han til å få hjelp. Det er slitsomt når partner er syk. 

Anonymkode: 4fe29...5e9

[Epictetus]

3 punkter:

 

1. Ingenting som heter syvårskrise. Livet går i faser, og man kan like fint trives i år 7 som år 2 eller år 27

2. Dere virker å ha åpne og ærlige diskusjoner om såre og vanskelige temaer, og har sånn sett et fantastisk utgangspunkt for å lykkes som par 

3. Barna deres er 1 og 3. Hallo. Dette handler ikke som dere som par, men 3 år med kronisk søvnmangel og nedprioriterte egenbehov. Folk med små barn går rundt og rundt i en spiral hvor hode og kropp sakte blir utslitt. Som å koke en frosk, merker dere ikke påkjenningen før dere er for slitne til å se hva som har forårsaket det.

Dere har 2 slitsomme år til. Fra de er 3 og 5 blir det lettere, år for år. Stå i det.

[AnonymBruker]

Syvårskrise, er det noe Durek har kommet opp med? Krisen deres har nok mye sammenheng med småbarn. Høres ut som din kjære er trett av "domestic"-livet, ikke av deg. Du låter i øvrig fantastisk. Kan det vær en ide å få mer barnevakt. Noen lang helger/helger sammen dere to med søvn, en tur ut på byen sammen, reise til en storby i utlandet etc. 

Anonymkode: bf26c...a98