Sjuårskrisen - hvordan opplevde dere det?

[AnonymBruker]

Hei,

jeg og min samboer har nå vært sammen i litt over sju år. Det siste halvåret har vært tungt, spesielt for han. Han går rundt med en følelse av å ikke være glad, og at han er fanget i sitt eget hjem. Vi har to barn (1 og 3 år) og bor litt usentralt til. Han har sagt han ikke vet helt hva han vil fremover, om han ønsker å være sammen med meg enda eller om han vil at vi skal gjøre det slutt. Jeg er klar på at jeg vil være sammen med han, så fremt han kan være lykkelig sammen med meg. 

Vi snakker titt og ofte om hvordan ting er, og her kommer det blant annet opp at jeg ikke tar initiativ til sex (han føler ofte jeg ikke vil ha det og at han presser seg på, men jeg tenker rett og slett ikke over at det er så og så lenge siden sist..). Han føler også at han indirekte tvinger meg til å være alene hjemme sammen med barna på ettermiddag/kveld da han ønsker å komme seg ut i form av kjøretur, besøk, golf etc, slikt som vi gjorde sammen før vi fikk barn. Han sliter med å finne en mening med hverdagen, og synes ting er kjedelig. Vi oppfører oss ikke som kjærester, men mer som samarbeidspartnere. De siste mnd har vi ikke delt seng sammen da han sliter med søvn, og det resulterer igjen i mindre sex og intimitet. Det er lite fysisk berøring på dagtid i form av klem, suss, ta på rumpa etc. 

Kan dette være den berømte sjuårskrisa som det snakkes om?

Anonymkode: efbd7...71c

[AnonymBruker]

Sjuårskrisen er egentlig bare et begrep som forteller at etter noen år sammen er den første forelskelsen over, dre har tilpasset dere hverandre, blitt godt kjent, og at ting kanskje har begynt å bli litt kjedelig.  Mange begynner å lengte etter, og kanskje til og med lete etter, mer spenning og lidenskap i hverdagen. 

Sånn sett beskriver du den typiske sjuårskrisen.

Men samtidig virker mannen din litt nedstemt. 

Kanskje dere burde ta noen dager for dere selv, finne tilbake til godfølelsen dere i mellom, gjenoppdage hverandre?

Anonymkode: 91f5e...ad7

[AnonymBruker]

Vi har ikke hatt noen syvårskrise. Vi hadde en krise når han misstrivdes skikkelig på jobb, i perioden fra han sa opp til han kunne begynne i den nye jobben. Vi hatt mange tunge perioder med det har alltid vert konkret årsak som sykdom og andre ting som ikke vi har kunne kontrollert. Vi skiller mellom hva som er problemer oss imellom og hva som er påført utenfra, det gjør ting ganske mye enklere.

Anonymkode: a0f97...0b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sjuårskrisen er egentlig bare et begrep som forteller at etter noen år sammen er den første forelskelsen over, dre har tilpasset dere hverandre, blitt godt kjent, og at ting kanskje har begynt å bli litt kjedelig.  Mange begynner å lengte etter, og kanskje til og med lete etter, mer spenning og lidenskap i hverdagen. 

Sånn sett beskriver du den typiske sjuårskrisen.

Men samtidig virker mannen din litt nedstemt. 

Kanskje dere burde ta noen dager for dere selv, finne tilbake til godfølelsen dere i mellom, gjenoppdage hverandre?

Anonymkode: 91f5e...ad7

Takk for svar. 

Ja, han er litt nedstemt og hverken jeg eller han vet helt hvordan vi kan endre på det. Vi er begge 28 år om det har noe særlig å si. Han har vært ute på byen noen ganger de siste mnd, noe jeg synes er helt greit, men han blir bare sittende med en skyldfølelse dagen etterpå for at jeg måtte være hjemme med barna. Selv har jeg vært litt mer ute av huset de to siste ukene, og håper det kan hjelpe omså bare bittelitt på. Jeg har spurt om han ønsker å være hjemme alene i helgen, men det vil han ikke. 

Anonymkode: efbd7...71c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi har ikke hatt noen syvårskrise. Vi hadde en krise når han misstrivdes skikkelig på jobb, i perioden fra han sa opp til han kunne begynne i den nye jobben. Vi hatt mange tunge perioder med det har alltid vert konkret årsak som sykdom og andre ting som ikke vi har kunne kontrollert. Vi skiller mellom hva som er problemer oss imellom og hva som er påført utenfra, det gjør ting ganske mye enklere.

Anonymkode: a0f97...0b7

Ja, jeg vet han ikke trives kjempegodt på jobb med selve arbeidet, men har det fint sosialt. Vet også han har lyst å ta ny utdanning, men det blir heller vanskelig da det er langt til universitet i tillegg til at vi sitter med et hus jeg ikke kan betjene alene dersom han slutter å jobbe. 

Anonymkode: efbd7...71c

[norw]

Folk må slutte med sånt tull. Sjuårskrisen eksisterer bare om man er lettpåvirkelig og tror på sånt svada.

[AnonymBruker]

Vanskelig å si om det er hverdagen, livet og hans nedstemthet som er problemet, eller forholdet. Tipper det første. Ja, kanskje dating og forelskelsesrus i en ny person hadde fyrt han opp, men der kommer også etter hvert hverdagen og attpåtil med mye logistikk og styr pga. delt samvær. Det er dumt å gi avkall på noe fint i bytte mot noe man ikke vet hva er. Vet han egentlig hvor heldig han er som har en partner som er glad i han?

Tenker at dårlig samvittighet over det å komme seg ut litt må han legge av seg, det der må gå på omgang. Unne hverandre fritid og muligheten til å treffe venner etc.

Anonymkode: e46be...a6c

[Gjest WhisperingWind]

Mannen min følte seg også fanget. Og vi vokste fra hverandre og hadde forskjellige ønsker og behov. 

Forskjellen mellom oss er at jeg lever det beste livet med kortene jeg har fått tildelt. Han er en drømmer og ønsker friheten han hadde før vi fikk unge. 

Så nå skiller vi oss.

Jeg orker ikke et liv med en mann som ikke kan leve i nuet og tar konsekvensene av valgene som førte oss til barn og familie. 

Klart jeg og ønsker mer frihet. Være impulsiv og reise på safari. Men nå har jeg en unge som kommer foran drømmer. Inntil videre. En dag er han stor nok til å bli med på en del av dem og en dag er han ute av redet og jeg kan drikke vin kl 15 og sove til 12😁

[AnonymBruker]

Etter 7 år er man ganske enkelt klar for noe "nytt og bedre". Den man får barn med er sjeldent den man blir gammel med.

Anonymkode: c64ec...01a

[AnonymBruker]

Glemte å svare på spørsmålet 😆 Har vært sammen i 7 år. Vi har ikke hatt 7-årskrise, men hatt flere kriser underveis. Holdt på å ryke etter 3 år pga. jeg strevde med å fullføre utdanning og å få meg jobb. Også hatt noen helserelaterte kriser, både hos han og pga. langtidsprøving/subfertilitet. Men har nå 2 barn og har det bra

Anonymkode: e46be...a6c

[Andro]

Det sjuende året  var kanskje vårt beste

[tussi680]

Syvårs krisen er bare gammel overtro. Lev livet sammen, vær kjærester sammen med ungene, le og få til fine stunder. 

[AnonymBruker]

tussi680 skrev (1 minutt siden):

Syvårs krisen er bare gammel overtro. Lev livet sammen, vær kjærester sammen med ungene, le og få til fine stunder. 

Er ikke spesielt enkelt å skulle le sammen og ha fine stunder, når den ene parten ikke har det bra. Men takk for tips. 

Anonymkode: efbd7...71c

[tussi680]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Er ikke spesielt enkelt å skulle le sammen og ha fine stunder, når den ene parten ikke har det bra. Men takk for tips. 

Anonymkode: efbd7...71c

Du trøster vel og løfter opp vedkommende sitt humør og gjør ditt håper jeg slik at dere kommer over krisen. 

[AnonymBruker]

Vært sammen i 19 år og kan ikke si at vi har opplevd nå kriser enda😯🤔 Er viktig å gi å ta i ett forhold og prøve å løse problemene før de blir for store.

Anonymkode: 9cf0e...240

[AnonymBruker]

tussi680 skrev (2 minutter siden):

Du trøster vel og løfter opp vedkommende sitt humør og gjør ditt håper jeg slik at dere kommer over krisen. 

Selvfølgelig, jeg sitter ikke på sidelinjen å ser på, helt åndsfraværende er jeg ikke.

Anonymkode: efbd7...71c

[AnonymBruker]

 

 

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Takk for svar. 

Ja, han er litt nedstemt og hverken jeg eller han vet helt hvordan vi kan endre på det. Vi er begge 28 år om det har noe særlig å si. Han har vært ute på byen noen ganger de siste mnd, noe jeg synes er helt greit, men han blir bare sittende med en skyldfølelse dagen etterpå for at jeg måtte være hjemme med barna. Selv har jeg vært litt mer ute av huset de to siste ukene, og håper det kan hjelpe omså bare bittelitt på. Jeg har spurt om han ønsker å være hjemme alene i helgen, men det vil han ikke. 

Anonymkode: efbd7...71c

Helt ærlig har jeg liten tro på egentid kan løse dette.  Det skaper ofte mer avstand enn fellesskap. 

jeg har mer tro på tid sammen som et par (uten barn, familie og venner), der dere opplever nye ting sammen, opplever et nytt fellesskap, og som sagt gjenoppdager hverandre, har bedre effekt.

 

Anonymkode: 91f5e...ad7

[tussi680]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Selvfølgelig, jeg sitter ikke på sidelinjen å ser på, helt åndsfraværende er jeg ikke.

Anonymkode: efbd7...71c

Det kommer alltid nye muligheter, det er kanskje noe dere må gjennom for å kunne håndtere vanskelige situasjoner. Livet er aldri en dans på roser. Lykke til! 

[AnonymBruker]

Virker som han angrer på familielivet. 

Anonymkode: 0a3ef...392

[AnonymBruker]

Hadde det akkurat som typen din i mitt forrige forhold. Tenker 30-årskrisa er mer aktuell her. Når man nærmer seg 30 begynner man å bli ferdig med en utvikling som pågår helt fra puberteten, og det livet man fikk i starten av 20-åra passer kanskje ikke lenger med den personen man har blitt. Veldig mange forhold som startet i 20-årene tar slutt rundt 30 (ikke alle, før du kaster ut «nehei, ikke meg!»). 

Gi han space til å finne ut av det, men ikke mist deg selv helt i prosessen. Kan være han blir helt fraværende, så oppslukt i sine egne ting, at han ikke enser de rundt seg, og i såfall bør han bevisstgjøres på det. Kanskje han kan prøve noe nytt, delta på et kurs eller noe sånt. Snakke med psykolog, det hjalp veldig for meg. 
 

Om han har det som jeg hadde det, er det en følelse av total hjelpesløshet. Alt av livsgnist er borte uten at man har noen åpenbar grunn for det. Da blir det naturligvis veldig vanskelig å komme seg ut av det også. 

Anonymkode: 5f2dd...5c6