Dere som har blitt forlatt for en annen

[AnonymBruker]

Hvordan gikk det? Hva gjorde du for å overleve? Og komme over det? Veien videre? Hvor lang tid?

Jeg er redd jeg ikke klarer det.  Å holde meg oppe, være en god forelder. Det føles umulig, som at jeg drukner. 

Anonymkode: 49d79...bca

[AnonymBruker]

Det er det verste som har skjedd meg. Skjedde så mye annet vondt i samme tid mellom oss. Jeg gikk rett i kjelleren og ble der i flere mnd. Ble akutt innlagt på dps og fikk god hjelp der til å bli kvitt å prøve selvmord en gang til.

Nå er det flere år siden dette skjedde og nå idag vet jeg hvem som kom best ut av bruddet - det ble meg.

Han er ikke min type lenger og sånn han har blitt byr meg så imot at jeg savner han ikke lenger. Kommer heller ikke til å felle ei tåre om han dør heller. Han er ikke verdt mine tanker lenger.

Anonymkode: ea54a...5da

[AnonymBruker]

Det var forferdelig...men i ettertid det beste som har skjedd meg. Han var jo en drittsekk, jeg bare forstod det ikke da jeg var sammen med ham. Jeg har det mye bedre uten ham! Det tok en stund å innse. En rebound etter ett par måneder hjalp.

Anonymkode: c91da...e19

[AnonymBruker]

Ble forlatt for en i omgangskretsen, barn på begge sider. Var vondt, litt tankekjør. Måtte jobbe med meg selv for å godta. Har en fantastisk venninne som stilte opp. Valgte å gå mye tur og sykle. Hjalp med fysisk aktivitet. Unner ingen det. Idag, noen år senere, føler jeg at jeg har komt best ut av det totalt sett. 

Anonymkode: db526...4e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er det verste som har skjedd meg. Skjedde så mye annet vondt i samme tid mellom oss. Jeg gikk rett i kjelleren og ble der i flere mnd. Ble akutt innlagt på dps og fikk god hjelp der til å bli kvitt å prøve selvmord en gang til.

Nå er det flere år siden dette skjedde og nå idag vet jeg hvem som kom best ut av bruddet - det ble meg.

Han er ikke min type lenger og sånn han har blitt byr meg så imot at jeg savner han ikke lenger. Kommer heller ikke til å felle ei tåre om han dør heller. Han er ikke verdt mine tanker lenger.

Anonymkode: ea54a...5da

Har dere barn? Eller kunne du slette ham fra livet ditt og gå videre? Det er det jeg sliter mest med. At jeg må være i denne sorgen, og forholde meg til dem begge to for alltid. Og møte dem, mens jeg skal holde hodet over vannet for barnas skyld.

Anonymkode: 49d79...bca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det var forferdelig...men i ettertid det beste som har skjedd meg. Han var jo en drittsekk, jeg bare forstod det ikke da jeg var sammen med ham. Jeg har det mye bedre uten ham! Det tok en stund å innse. En rebound etter ett par måneder hjalp.

Anonymkode: c91da...e19

Hva tok deg dit, til der du er i dag? Der du innser at det var bra? Hvordan komme over den forferdelige tiden, uten å gå til grunne?

Anonymkode: 49d79...bca

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Hva tok deg dit, til der du er i dag? Der du innser at det var bra? Hvordan komme over den forferdelige tiden, uten å gå til grunne?

Anonymkode: 49d79...bca

Jeg levde etter mottoet "fake it till you make it". Jeg tvang meg selv til å være med venner og gjøre ting jeg liker selv om det ikke fristet, sakte men sikker fikk jeg glede av det. Jeg lot som om alt var bra, men noen ganger gråt jeg på do på jobb. Etter et par måneder lot jeg meg forføre av en pen, fem år yngre mann som tok meg med på seilturer. Vi hadde ikke barn, men vi eide en bedrift sammen, så jeg måtte forholde meg til ham i ganske lang tid etter at det var slutt. Det var en "venninne" av meg som han var utro med og ble sammen med. Etter to år møtte jeg han jeg er sammen med nå, vi har vært sammen i 10 år nå. Eksen min er ikke sammen med hun han var utro med, han er sammen med en ung dame fra øst-Europa som har tatt mange plastiske operasjoner. Hun eksen min var utro med innså vel etterhvert hvor kjip han var, hun kastet alle tingene hans ut av huset en gang han var på reise.

Anonymkode: c91da...e19

[Eva-Lena]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Har dere barn? Eller kunne du slette ham fra livet ditt og gå videre? Det er det jeg sliter mest med. At jeg må være i denne sorgen, og forholde meg til dem begge to for alltid. Og møte dem, mens jeg skal holde hodet over vannet for barnas skyld.

Anonymkode: 49d79...bca

Vi hadde barn sammen. Han var en veldig flink pappa i alle år. Da han flyttet ble det noe samvær en kort tid. Han fant ut til slutt at han ikke ville ha noe med barna våre å gjøre. Dermed slapp jeg å ha med han å gjøre.

Ene barnet vårt har noe kontakt med han idag, mens den andre valgte selv å droppe han i livet sitt. Han ble alene igjen etter flere år og da ville han være verdens beste pappa igjen og hadde savnet de såååååå mye i alle disse årene. Så fant han ei ny igjen og da ble det henne og hennes barn som ble viktigst for han.

Hele gubbejævelen er en idiot.

Barnet vårt som har kontakt med han merker enorm stor forskjell på han når de er alene sammen eller når han er sammen med nye dama og hennes barn. Han er pappa når han er alene med barnet vårt. Sammen med dama er han en som elsker å kritisere vårt barn for nesten alt. Han henger i en svært slitt tråd hos dette barnet også.

Vi har blitt besteforeldre til 2 flotte barnebarn. Han kjenner kun det ene barnebarnet. Jeg tenker han må ha vondt av å ikke få følge opp vårt første barnebarn. Det er hans eget valg og jeg tenker han taper mye på dette.

Var ikke meningen å ha mitt første svar som anonym. 

Endret 5. juli 2023 av Eva-Lena
Måtte tilføye noe

[AnonymBruker]

Eva-Lena skrev (5 timer siden):

Vi hadde barn sammen. Han var en veldig flink pappa i alle år. Da han flyttet ble det noe samvær en kort tid. Han fant ut til slutt at han ikke ville ha noe med barna våre å gjøre. Dermed slapp jeg å ha med han å gjøre.

Ene barnet vårt har noe kontakt med han idag, mens den andre valgte selv å droppe han i livet sitt. Han ble alene igjen etter flere år og da ville han være verdens beste pappa igjen og hadde savnet de såååååå mye i alle disse årene. Så fant han ei ny igjen og da ble det henne og hennes barn som ble viktigst for han.

Hele gubbejævelen er en idiot.

Barnet vårt som har kontakt med han merker enorm stor forskjell på han når de er alene sammen eller når han er sammen med nye dama og hennes barn. Han er pappa når han er alene med barnet vårt. Sammen med dama er han en som elsker å kritisere vårt barn for nesten alt. Han henger i en svært slitt tråd hos dette barnet også.

Vi har blitt besteforeldre til 2 flotte barnebarn. Han kjenner kun det ene barnebarnet. Jeg tenker han må ha vondt av å ikke få følge opp vårt første barnebarn. Det er hans eget valg og jeg tenker han taper mye på dette.

Var ikke meningen å ha mitt første svar som anonym. 

Her er det ikke snakk om en ektefelle som det er godt å bli kvitt. Han er og vil alltid være en fantastisk pappa. Han jobber hardt for at fordelingen skal funke og strekker seg langt for meg og barna. Det var selvsagt forferdelig det han gjorde mot meg da han fant en annen, men jeg savner han. Og jeg forstår ikke hvordan jeg skal stå i dette. Å møte dem, holde hodet hevet, komme meg levende gjennom sorgen...

Anonymkode: 49d79...bca

[Bombasi]

Istedenfor å la sorg, sinne, bitterhet og "sjalusi" overta, så prøvde jeg å distansere meg fra henne momentant, og tillot meg ikke å kverne over hva hun gjorde eller ikke gjorde enten med andre eller alene. Det var utenfor min kontroll og mine bekymringer. Så jeg kjørte den klassiske "fake it till you make it", som en annen bruker også gjorde.

Jeg fokuserte på meg og mitt. Jeg fikk det meste i livet mitt til å handle om meg, og prøvde å tenke mest mulig på meg selv. Herav startet jeg en "optimalisering" av meg og mitt. Blant annet rydde huset, male et par rom, være i aktivitet, møte venner og gå på jobb. Klart, innimellom tok sorgen meg også, og jeg gikk på mange tilbakeslag, men hver gang jeg ble obs på det rettet jeg meg inn igjen til meg selv. Det handlet om å se framover. Framover framover framover. Deg deg deg. Det er dette som er viktig. Hva som har skjedd og hva andre gjør er ikke viktig. DU og fremtiden DIN er alt du har, og det kan ingen ta ifra deg, med mindre du lar andre ta ifra deg det. 

Så klart vil du klare deg. Det vil gå bare godt. Du vil nok lide av sjokk og sorg, men dette går over. Ikke la dette ta deg. Beveg deg bort ifra det. Gå videre. Og når ting roer seg så vil du kanskje, som mange andre som opplever dette brutale sjokket, innse at det var til ditt beste. For mange er faktisk gresset grønnere uten den partneren. Ja, selv den fantastiske partneren du trodde du hadde. Du må bare komme deg dit først. Og det vil du. Det er en kamp full av prøvelser, og mange dager er skikkelig dårlig. Men akseptèr det, og gi deg selv tid. Senk skuldrene. Det er ingen stress, for du trenger ikke frykte at du ikke skal klare deg.

Endret 5. juli 2023 av Bombasi

[Anciol]

Jeg feiret med god champagne og biff, endelig var jeg kvitt den satans Ødipusen som forgudet sin tyrann av en mor!  Dette skjedde 2 år før jeg traff han som nå er min mann;) 

[AnonymBruker]

Jeg var helt knust. Men pga barna tok jeg meg sammen, fokuserte på å akseptere situasjonen og hva jeg kunne gjøre for at barna skulle ha det best mulig. Mantraet «hva er bra for meg?» gikk også igjen i store perioder. Trodde ikke det fantes noen ny mann for meg, ville leve livet uten en mann. Jeg har det veldig fint nå, 7 år etterpå, er gift og har et barn til. Min eks er gift og har flere barn med hun han var utro med, mine barn har et godt forhold til henne(noe jeg også har oppmuntret til). Min eks strekker seg langt for barna og bidrar til å gjøre det beste ut av situasjonen, yngste var ikke 1 år en gang ved bruddet. Opplever at vi har klart å lage et relativt godt opplegg rundt barna og at de føler seg trygge på alle sine ressurspersoner. 
Jeg brukte ikke så lang tid på å komme over han, bare noen måneder. Det henger nok sammen med følelsen av at det var fullstendig meningsløst å elske noen som ikke elsket meg lengre, samt å gå inn for å akseptere at det som har skjedd har skjedd og fokusere på barna i dette. All mulig varme og oppmuntrende klemmer sendes til TS❤️

Anonymkode: 377ed...a19

[AnonymBruker]

Jeg var knust og veldig veldig sjokka. Følte jeg var helt zombie de første ukene, og husker svært lite. Spiste lite, sov lite og bare gråt, klarte ikke ta helt innover meg hva som hadde skjedd. Vi hadde vært sammen siden jeg var 14. var 27 da han forlot meg ❤️ Vi hadde en datter på 1 år på den tiden, og det var veldig vanskelig  å plutselig skulle gå fra vår lille familie til at det bare ble meg og henne alene, samt tanken på at han hadde ei annen dame hjemme hos seg samtidig som datteren min var hos han (og henne) da han hadde samvær. Følte liksom at de tre lekte "familie" sammen, og jeg var veldig mye alene og hadde det vondt. Klarte ikke gjøre så mye. 4 mnd etterpå møtte jeg en helt fantastisk god mann, han var rake motsetningen av min eks, jeg hadde fortsatt MYE å heale fra på den tiden så det tok lang tid før jeg ønsket å starte å date han, men det gjorde absolutt prosessen lettere. Vi er kjærester den dag i dag, er nå 2 år siden bruddet. 

Jeg prøver så godt jeg kan å kommunisere med barnefar, han er ikke særlig god på det og er ofte vanskelig og "ekkel" mot meg, så har minst mulig med kontakt. Er leit at det skulle skjære seg sånn, men tenker alt skjer for en grunn. Du har nesten ikke noe annet valg enn å måtte stå i det dessverre, det blir faktisk bedre selvom det ikke føles sånn. Følte jeg skulle dø selv da jeg sto i det, jeg var så langt nede og følte meg som et 0 uten han. Nå kunne jeg ikke hatt det bedre. Er i et kjempesunt forhold og har det bra psykisk. 
 

Ta dag for dag, det blir lettere ❤️ Ta kontakt med familie og venner, det er ingen skam i å si at du trenger hjelp eller avlastning. Noen ganger må du kunne få lov til å puste og ta vare på deg selv litt også. Verden går videre med eller uten han

Anonymkode: f497a...04a

[Christel A]

Brudd og skilsmisse er kjempetøft uansett omstendigheter. Det er ingen vinnere der og da.

Selv var det utrolig tøft plutselig å være alenemor til tre barn mellom 0-5 år med en helt fraværende far. Jeg måtte ut i full jobb for å greie meg økonomisk inntil svært belastende rettsak hvor jeg fikk bra barnebidrag fra ex og startkapital for livet alene.

I ettertid er min beslutning om å forlate min notorisk utro ex-mann den nest beste beslutningen jeg har tatt i mitt liv, etter å si ja når nåværende mann fridde til meg😍

Jeg følte meg helt marginalisert når ex’en stadig, og etter hvert helt åpent, hadde seg med stadig yngre pene jenter når min kropp bar preg av å ha født tre barn. Dette på toppen av st han var narsisist. Likevel tok det tid å komme over ham.

[AnonymBruker]

Når går den værste fasen over? Akkurat nå er det såvidt jeg overlever føler jeg. Jeg er livredd, knust og trist. Jeg kan ikke være mor sånn jeg er nå. Kommer ikke til å klare å jobbe. Apatisk, angstfull, gråter hele tiden.

Anonymkode: 49d79...bca

[AnonymBruker]

Dere som har funnet nye kjærester. Hvordan er det å være sammen med en ny etter lang tid i ekteskap, felles barn osv? Helt, helt ærlig? Jeg innbiller meg at det aldri blir det samme igjen etter et forhold der en har stiftet familie. 

Ved tidligere brudd har jeg aldri ofret eksen en tanke når jeg har innledet noe nytt. Da er jeg helt oppslukt i den nye. Har ikke hatt vonde eller såre følelser rundt forige kjæreste, eller sammenlignet den nye med eksen.

Er det sånn for dere nå? Dere som har barn og vært lenge sammen med eksen. Kommer man seg over han på samme måte, når man har hatt denne ekstra dype tilknytningen det er å stifte familie? Jeg er livredd for å alltid sørge litt over tapet, alltid sammenligne eventuelle nye menn med han. At de aldri vil bli like nære. At jeg skal savne f.eks sexen med eksmannen, da vi kjente hverandre ut og inn og utviklet oss fra unge til middelaldrende sammen. En kan jo ikke kutte kontakt heller, slik man gjerne gjør etter barnløse forhold. Så man må jo se ham leve livet videre med ny dame, som til og med skal være i livet til barna. 

Anonymkode: 49d79...bca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.7.2023 den 19.08):

Dere som har funnet nye kjærester. Hvordan er det å være sammen med en ny etter lang tid i ekteskap, felles barn osv? Helt, helt ærlig? Jeg innbiller meg at det aldri blir det samme igjen etter et forhold der en har stiftet familie. 

Ved tidligere brudd har jeg aldri ofret eksen en tanke når jeg har innledet noe nytt. Da er jeg helt oppslukt i den nye. Har ikke hatt vonde eller såre følelser rundt forige kjæreste, eller sammenlignet den nye med eksen.

Er det sånn for dere nå? Dere som har barn og vært lenge sammen med eksen. Kommer man seg over han på samme måte, når man har hatt denne ekstra dype tilknytningen det er å stifte familie? Jeg er livredd for å alltid sørge litt over tapet, alltid sammenligne eventuelle nye menn med han. At de aldri vil bli like nære. At jeg skal savne f.eks sexen med eksmannen, da vi kjente hverandre ut og inn og utviklet oss fra unge til middelaldrende sammen. En kan jo ikke kutte kontakt heller, slik man gjerne gjør etter barnløse forhold. Så man må jo se ham leve livet videre med ny dame, som til og med skal være i livet til barna. 

Anonymkode: 49d79...bca

Noen...?

Anonymkode: 49d79...bca

[Anonym445]

Vil bare sende deg en klem, dine følelser og tanker er veldig gjenkjennelig.

Har ikke så mye råd, det meste er sagt tidligere. For min del tok det litt over ett år før jeg forstod jeg ville overleve, konsentrerte meg om barna, jobb, hobbyer, trening, var aktiv, tid med gode venner og øvrig familie, lot tiden jobbe for meg. Vitamintabletter. Og det ble bedre, sakte, noen ganger 2 skritt frem og 1 tilbake. Tid og tålmodighet. Selv i den verste perioden hadde jeg også morsomme fine opplevelser med venner. Plutselig gikk det opp for meg en dag at jeg faktisk hadde det veldig bra, og følte meg også sterkere som hadde klart det. Føler nå jeg har et flott liv!

Angående nytt forhold har jeg ingen egne erfaringer, har valgt å leve som singel og stortrives; men jeg er i klart mindretall i forhold til venner og bekjente som har opplevd det samme. Stort sett alle jeg vet som selv ønsket seg, og var åpen for nytt forhold (veldig varierende hvor snart etter brudd de var klar for det) har opplevd ny kjærlighet, de hadde samme tankene om at det var skummelt og føltes umulig at det noen ganger ville skje.

Det vil bli bedre med tiden. 

[Ubulu]

Total aksept over situasjonen var det som fungerte for meg. Sluttet også å kommunisere med ex, utover det som var ytterst nødvendig. Funnet nye venner og gjort mye gøy jeg aldri ville gjort med tidligere partner, som jeg føler nå i stor grad holdt meg tilbake.

Det kommer noe positivt ut av det!

[AnonymBruker]

Den verste perioden i mitt liv. Som flere skriver, tok jeg meg sammen for barnets skyld. Klistret på meg et smil og møtte verden. For meg hadde vi et godt og trygt forhold, men det var ikke nok. Jeg har aldri blitt så såret noen gang, og kommer neppe til å investere så mye av følelser i en ny. Nå har det gått noen år, og jeg har det bra. Fortsatt kan jeg savne det som ikke ble, men jeg er mye mer lykkelig nå har jeg innsett. Jeg har det bra og jeg styrer mitt og barnets liv som jeg vil. Økonomi er dårligere, men jeg klarer meg og det er ufattelig tilfredsstillende.

Jeg har aldri møtt henne og har heller ingen interesse av det. Det går ikke på at jeg er sjalu eller bitter, men jeg trenger det ikke og jeg velger det som er best for meg.  Samarbeider greit med eks. Han har angret, noe de fleste gjør, men jeg kunne aldri ha tatt han tilbake etter dette. 

Anonymkode: 0515c...764