Angst i datingfasen..jeg sliter så sjukt med dette!

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig en sterk psyke og aldri slitt noe med angst osv...trodde jeg! Men nå har jeg innsett at jeg har en engstelig/anxious tilknytningsstil i forhold/kjærlighetsrelasjoner, og at det å date en person er heeelt forferdelig psykisk for meg. Sist jeg gjorde det var 10 år siden, da var det enda verre, men jeg skjønte ikke at det var angst. Nå har jeg et barn, og denne følelsen går utover relasjonen til meg og barnet, fordi jeg tenker og bekymrer meg så utrolig mye over hva daten syns om meg nesten hele tida, sånn at jeg ikke klarer å være tilstede men har en stooor klump i magen og er skikkelig urolig inni meg. Klarer absolutt ikke fokusere. Og er helt tom for energi. Merker det ved at barnet blir mer klamrete og har seperasjonsangst, og jeg er helt tappa og orker ikke leke eller noe. 

Så det enkle svaret burde være at jeg ikke burde date, ikke sant? Men i tidligere forhold har dette blitt bedre når vi først har blitt kjærester. Selv om jeg fortsetter å være veldig søkende etter bekreftelse en god stund.

Nå dater jeg en utrolig flott fyr, og er skikkelig redd for å fucke det opp. Jeg vet at jeg har en stor risiko for å skyve ham unna fordi jeg trenger så mye bekreftelse. Jeg jobber intenst for å dytte dette unna, men også å gå inn i hva dette er. Jeg skriver dagbok. Jeg prøver å meditere og gjøre pusteøvelser. Osv. 

Bare et eksempel fra i dag. Jeg er på ferie og har ikke sett daten min på et par uker, men vi har hatt veldig hyppig kontakt. Nå i et par dager har jeg hørt litt mindre fra ham, og det er stort sett jeg som har initiert kontakten (en snap osv). Men jeg får raskt svar og han svarer med hjerter osv, så jeg burde egentlig ikke bekymre meg. Men det gjør jeg likevel, fordi bl.a. han ikke sendte nattamelding i går, og ikke har skrevet så mye til meg på 3 dager altså (men jeg vet at han har vært veldig opptatt). Fordi han ikke gir meg nok bekreftelse, på noen dager altså, så er jeg så sikker på at han ikke liker meg lenger, og jeg har seriøst vært helt ødelagt hele dagen. Kjempe urolig, helt fjern når jeg er med barnet mitt osv. Men nå i kveld så tok jeg og daten opp tråden igjen, chatta en god stund og han ga meg masse bekreftelse. Og da forsvinner angsten helt. Det er ganske fælt at hele meg blir så påvirka av hva jeg tror en annen tenker om meg... dette er så gjennomgripende at jeg nesten glemmer å tenke over om jeg faktisk liker ham. Jeg tenker bare på at han skal like meg. 

Jeg trenger så mye, og så hyppig bekreftelse på at jeg er likt. Det er jo for det første sykt turn off, så jeg skjuler det virkelig så godt jeg kan. Har ikke skrevet noe masete eller noe sånn disse dagene. 

Men det må jo være noe seriøst galt med meg. Jeg blir så livredd for å bli forlatt, at han skal like meg mindre osv. Jeg overtolker alt. Dette har vært et problem også i mitt langvarige forhold, at jeg er hypersensitiv på partners signaler, og ofte kan ta det opp med vedkommende ("hvorfor hadde du et slikt tonefall nå"?). Når jeg leser om anxious tilknytning så stemmer det på en prikk, og også med hvordan min omsorgsgiver var da jeg var barn.

Jeg vil virkelig ikke være sånn. Men annet enn å bli bevisst på dette, hva det kommer av, skrive dagbok for selvrefleksjon, meditere og prøve å være mindful i øyeblikket (heelt sykt umulig når man er full av angst ass...). Hva kan jeg gjøre for å bli bedre?? Jeg skjønner jo at jeg må gjøre noe med dette dersom jeg ønsker et sunt forhold i framtida. Og fyren jeg dater nå er egentlig et bra sted å begynne, for han virker ganske "sunn" og normal og er ikke redd for nærhet og å si alt han føler om meg. Jeg vil jo gjerne ha en sånn fyr...

Anonymkode: 75440...b41

[incintissima]

Kan du hjelpe deg selv til å utfordre tankemønsteret ditt uten at det involverer han du dater? Høres ut som du opprettholder problemet ditt med å dyrke fokuset på jag etter bekreftelser e.l. Løsningen ligger jo ikke hos han og hvordan han responderer, det er du som må bli tryggere i deg selv. Det er jo personlighetstrekk (avhengige) som stikker ganske dypt, hjelper ikke med pusteteknikker da. Familievernkontoret kan være rett instans, der har de terapeuter som er gode på dynamikk i parforhold og hjelper til med foreldrerollen i sånne situasjoner 

Endret 4. juli 2023 av incintissima

[Gjest Chroma]

Mulig du er som meg, en overtenker. 

[AnonymBruker]

incintissima skrev (1 minutt siden):

Kan du hjelpe deg selv til å utfordre tankemønsteret ditt uten at det involverer han du dater? Høres ut som du opprettholder problemet ditt med å dyrke fokuset på jag etter bekreftelser e.l. Løsningen ligger jo ikke hos han og hvordan han responderer, det er du som må bli tryggere i deg selv. Det er jo personlighetstrekk (avhengige) som stikker ganske dypt, hjelper ikke med pusteteknikker da. Familievernkontoret kan være rett instans, der har de terapeuter som er gode på dynamikk i parforhold og hjelper til med foreldrerollen i sånne situasjoner 

Ja, jeg jobber med å utfordre tankemønsteret hele tiden. Sier masse ting til meg selv... at jeg ikke kan kontrollere hva noen andre tenker, at det vil gå bra hvis han avviser meg, det ikke sier noe om min verdi osv. Dette er også ting jeg tror på. Men likevel får jeg den sterke følelsen av angst...

Å snakke med en terapeut er sikkert lurt

Ts

Anonymkode: 75440...b41

[AnonymBruker]

Chroma skrev (1 minutt siden):

Mulig du er som meg, en overtenker. 

Det er jeg definitivt! Skulle bare ønske jeg ikke ble så prega av det at det tok over hele livet!

Ts

Anonymkode: 75440...b41

[AnonymBruker]

Du må lære deg å tenke at en mann som ikke gir deg en god følelse, er en du ikke vil ha.

Hvorfor vente på en tørr gonatt snap, når det finnes menn som ville ringt deg og hørt om dagen din.

Anonymkode: 3c17a...78c

[AnonymBruker]

Psykolog.

Anonymkode: f9046...e30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du må lære deg å tenke at en mann som ikke gir deg en god følelse, er en du ikke vil ha.

Hvorfor vente på en tørr gonatt snap, når det finnes menn som ville ringt deg og hørt om dagen din.

Anonymkode: 3c17a...78c

Jeg er ikke enig i dette, for jeg ser at problemet åpenbart ligger hos meg selv. Jeg får masse bekreftelse fra denne fyren, og rasjonelt sett tenker jeg at det må være helt i orden å ha litt mindre kontakt enkelte dager, uten at det skal være noe galt. Jeg hadde blitt skikkelig irritert om noen krevde så mye bekreftelse fra meg, som jeg egentlig trenger fra ham for å ikke få angst. Han er ikke en sånn som lar være å svare, som trekker seg unna og gir mixa signaler, han er veldig rett fram på at han liker meg og savner meg. Så problemet er definitivt at jeg har en engstelig tilknytningsstil.

Ts

Anonymkode: 75440...b41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Psykolog.

Anonymkode: f9046...e30

Enig. Men jeg har ikke råd til privat psykolog... 

Ts

Anonymkode: 75440...b41

[AnonymBruker]

Har ikke noe direkte råd, men sender en klem🤗Jeg er HELT lik selv. Blir helt ødelagt av det minste lille tegn til mindre interesse fra motparten, og jeg er veldig klar over at nivået på hvor utafor jeg blir er helt hinsides hva som er normalt.

Jeg har vokst opp med fullstendig kaotiske, gale og fraværende foreldre, hvor ingenting var gitt eller stabilt, og ekte omsorg totalt fraværende. Jeg er vant til å måtte klare meg helt alene.  Så jeg vet hvorfor jeg er sånn.

Jeg har en robust psyke, er stabil i jobb, har gode venner, er sosialt kompetent, avbalansert og en oppegående person. Så det er grenseløst irriterende å vite at min egen oppførsel er helt absurd og på jordet, uten å klare å styre dette. 
 

Det er mye lettere for meg å være en «player», eller ikke date. Fordi det er helt grusomt å ha det sånn. Det har blitt noe bedre, men det krever beinhard jobbing, hver dag. Det hjelper en del å ta det veldig med ro i relasjoner og ikke la seg rive med. Så jeg føler det er mer et vennskap liksom. 

Anonymkode: 24367...c7a

[AnonymBruker]

Kjenner meg sÅ igjen i det du skriver ts.  

 

Engstelig og overtolker og tenker negativt. Ender med at jeg selv blir et overfladisk steinansikt som ikke tør involvere meg. 

Blir helt utmattet.  Det hjelper ikke å "prøve slappe av", ...men at jeg må jobbe med dette er helt sikkert! 

Vet ikke helt hvordan, though....

 

Ja mye lettere å være en player og drive med mange.

Anonymkode: 8577e...c9d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er ikke enig i dette, for jeg ser at problemet åpenbart ligger hos meg selv. Jeg får masse bekreftelse fra denne fyren, og rasjonelt sett tenker jeg at det må være helt i orden å ha litt mindre kontakt enkelte dager, uten at det skal være noe galt. Jeg hadde blitt skikkelig irritert om noen krevde så mye bekreftelse fra meg, som jeg egentlig trenger fra ham for å ikke få angst. Han er ikke en sånn som lar være å svare, som trekker seg unna og gir mixa signaler, han er veldig rett fram på at han liker meg og savner meg. Så problemet er definitivt at jeg har en engstelig tilknytningsstil.

Ts

Anonymkode: 75440...b41

Leste bare at han skrev noen hjerter osv på snap, og svarte på meld.

I gode relasjoner prater man mer personlig, og sier "da ringer jeg imorgen"

 

Anonymkode: 3c17a...78c

[AnonymBruker]

Buddhistisk lære har hjulpet meg mye. At jeg ikke tenker fremover for det skaper angst og ikke tenker bakover for det skaper depresjon. Leve her og nå, får jeg ikke svar på melding så tar jeg det som det er og ikke analyserer hvorfor. Enten får jeg svar og alt viste seg å være fint allikevel eller så får jeg ikke svar og alt er over. Samme hvilken det er så hjelper det ikke å stresse i mellomtiden, det er kun destruktivt for meg selv og ødelegger annen fremgang og positivitet i livet. 

Jeg kan fortsatt få litt angst når det kommer til det stadiet hvor man begynner å få følelser men har lært meg å ha en helt åpen kommunikasjon om sånt, og de mennene som blir skremt av det har i utgangspunktet uansett ikke sett for seg oss som noe par så da gjør det ikke noe at de blir skremt og stikker. 

Du må minne deg selv på hvor mye du har fått til alene og hvor godt og stabilt du har det alene og være bevisst på at en mann ikke skal få makten til å kjøre deg i ubalanse. 

Anonymkode: 48030...0dc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Enig. Men jeg har ikke råd til privat psykolog... 

Ts

Anonymkode: 75440...b41

Finn deg en med driftsavtale. 325 kr i egenandel har du råd til 

Anonymkode: 48030...0dc

[AnonymBruker]

Jeg synes det du beskriver er ganske typisk på de fleste oppstartfaser av forhold hvor man er veldig interessert. Det virker rimelig kjent for meg, iallfall, uten at jeg har fundert over at det skal være en slags diagnose på dette (også....som alt mulig annet).

Anonymkode: a12e7...232

[Guttibobledress]

TS: når du dater så er vel poenget at du skal finne en DU liker? Hvis du er mer opptatt av å bli likt fordi du er redd for å bli dumpa, så bruker du kanskje ikke nok tid på å finne ut hva du egentlig syns om han? …og da er risken kanskje stor for å ende opp i et kjipt forhold? 
 

Bruk heller energien på å finne ut om dette er en kar du har lyst til å slippe inn i livet til datteren din og deg, og masse lykke til:) 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Enig. Men jeg har ikke råd til privat psykolog... 

Ts

Anonymkode: 75440...b41

Hvorfor må det være privat?

Anonymkode: f9046...e30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er ikke enig i dette, for jeg ser at problemet åpenbart ligger hos meg selv. Jeg får masse bekreftelse fra denne fyren, og rasjonelt sett tenker jeg at det må være helt i orden å ha litt mindre kontakt enkelte dager, uten at det skal være noe galt. Jeg hadde blitt skikkelig irritert om noen krevde så mye bekreftelse fra meg, som jeg egentlig trenger fra ham for å ikke få angst. Han er ikke en sånn som lar være å svare, som trekker seg unna og gir mixa signaler, han er veldig rett fram på at han liker meg og savner meg. Så problemet er definitivt at jeg har en engstelig tilknytningsstil.

Ts

Anonymkode: 75440...b41

Jeg er og helt enig. Dette er deg, og ikke han. Jeg har det på samme viset, og jeg har måtte skjerpe med med årene da jeg har mistet mange gode flørter/dater pga min hysteriske tankegang om å ikke være god nok. Så enten må du bare skjerpe deg og snakke med han om hvordan du føler, og at du jobber med deg

selv. Ellers vil du snart miste han. Før til slutt vil du begynne trekke deg unna for du ikke klarer deg selv å alt tankekjøret

Anonymkode: 48a54...6a0

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Enig. Men jeg har ikke råd til privat psykolog... 

Ts

Anonymkode: 75440...b41

Jeg har vært akkurat som deg, og det er så vanvittig vondt, men nå åtte måneder senere er jeg fullstendig forandret! Det gikk så langt at jeg mistet mannen jeg ville gifte meg med, fordi han var avoidant attachment. Det er vanligvis slike som tiltrekkes av anxiously attached, så vær obs på det. Hvor lenge har du kjent denne fyren? Hvis det er mindre enn seks mnd, så kan du fremdeles oppdage at han egentlig er en avoidant. Isåfall kan forholdet likevel fungere, men kun dersom du har lært nok om alt dette OG bygget opp nok selvrespekt til å ha klare, sunne grenser. Den mentaliteten du er i akkurat nå vil forårsake et rent helvete hvis han viser seg å være avoidant, når han deactiverer. Og det VIL skje, hvis han er avoidant, uten at det har noe med deg å gjøre. Hvis du faller ned i tankene om at du ikke er bra nok da, så vil det bare bli verre og verre før det til slutt blir et stygt brudd. 

To bøker du bør lese som vil hjelpe deg LANGT på vei, er 1) Attached og 2) Adult Children of Emotionally Immature Parents. Les de så fort du kan, i den rekkefølgen, og så leser du gjennom dem en gang til. Just for good measure:) 

Den gode nyheten er at det finnes en gyllen billett til å løse den mentaliteten du sitter fast i. Jeg skulle så sårt ønske noen fortalte meg dette for tre år siden... Du må fokusere på din egen selvfølelse. Jobb med din lave selvtillit. Du må finne en måte å tro på at du er god nok som du er! Uten dette, vil du konstant ha for mye fokus på han (enten det er denne fyren, eller en annen fyr senere).

For meg ble det gå gjennom alt jeg tenker om meg og hvorfor. Hvilke ting er sanne, hvilke ting er løgn, hvilke ting er usikkerhet, hvilke ting er frykt. Jeg levde ikke alltid etter gode moraler, for jeg etterlignet oppførsel jeg så hos foreldre, og jeg innså at jeg pga tidligere løgn og utroskap fra tidligere forhold, ikke følte at jeg fortjente å elske meg selv helt. Så jeg begynte å sjekke meg selv og mine handlinger og mine verdier. Jeg sørget for å bli den mest ærlige og godhjertede versjonen av meg selv, og med dette vokste selvfølelsen veldig! 

Når selvfølelsen vokste litt med det, så tok jeg tak i hvilke andre ting jeg kunne gjøre for å elske emg selv mer. Jeg spurte meg selv hele tiden "hva ville jeg valgt nå hvis jeg var en person som elsket seg selv?". Litt etter litt tok jeg bedre og bedre valg på den måten. Valgte sunnere måltider, trente oftere, satte mer pris på meg selv, snakket finere til meg selv. Og med dette, og med trening og bedre kosthold, så økte selvtilliten veldig.

Jeg satte hemmelige regler for hvor ofte jeg skulle treffe kjæresten, så ikke jeg skulle si ja hver gang han spurte. Jeg tvang meg selv til å si "nei, i dag passer ikke for meg, men jeg kan i morgen". Selv om det reiv i hele meg for jeg var livredd for at min avvisning skulle få han til å løpe til en annen dame (som er håpløst, for hvis dét hadde vært tilfellet, så hadde han jo ikke vært verdig forholdet uansett) 

Alt dette gjorde at hans interesse for meg økte BETRAKTELIG og han falt hardere enn noensinne. Dessverre begynte jeg med disse tingene altfor sent, så når jeg elsket meg selv, tok jeg også innover meg selv hvilken dørmatte jeg hadde latt meg selv være de første årene med han... Og vi klarte ikke redde det deretter. Så begynn alt dette så tidlig og så intenst som mulig! Og anbefaler deg uansett å lese deg godt opp på "the anxious and the avoidant dance" for å være forberedt bare i tilfellet han er avoidant av type. Forhåpentligvis er han ikke det, men bedre å være mentalt forberedt i tilfellet. 

Sender deg så mange klemmer. Jeg vet hvor vondt det er! 

Anonymkode: bd235...3fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har vært akkurat som deg, og det er så vanvittig vondt, men nå åtte måneder senere er jeg fullstendig forandret! Det gikk så langt at jeg mistet mannen jeg ville gifte meg med, fordi han var avoidant attachment. Det er vanligvis slike som tiltrekkes av anxiously attached, så vær obs på det. Hvor lenge har du kjent denne fyren? Hvis det er mindre enn seks mnd, så kan du fremdeles oppdage at han egentlig er en avoidant. Isåfall kan forholdet likevel fungere, men kun dersom du har lært nok om alt dette OG bygget opp nok selvrespekt til å ha klare, sunne grenser. Den mentaliteten du er i akkurat nå vil forårsake et rent helvete hvis han viser seg å være avoidant, når han deactiverer. Og det VIL skje, hvis han er avoidant, uten at det har noe med deg å gjøre. Hvis du faller ned i tankene om at du ikke er bra nok da, så vil det bare bli verre og verre før det til slutt blir et stygt brudd. 

To bøker du bør lese som vil hjelpe deg LANGT på vei, er 1) Attached og 2) Adult Children of Emotionally Immature Parents. Les de så fort du kan, i den rekkefølgen, og så leser du gjennom dem en gang til. Just for good measure:) 

Den gode nyheten er at det finnes en gyllen billett til å løse den mentaliteten du sitter fast i. Jeg skulle så sårt ønske noen fortalte meg dette for tre år siden... Du må fokusere på din egen selvfølelse. Jobb med din lave selvtillit. Du må finne en måte å tro på at du er god nok som du er! Uten dette, vil du konstant ha for mye fokus på han (enten det er denne fyren, eller en annen fyr senere).

For meg ble det gå gjennom alt jeg tenker om meg og hvorfor. Hvilke ting er sanne, hvilke ting er løgn, hvilke ting er usikkerhet, hvilke ting er frykt. Jeg levde ikke alltid etter gode moraler, for jeg etterlignet oppførsel jeg så hos foreldre, og jeg innså at jeg pga tidligere løgn og utroskap fra tidligere forhold, ikke følte at jeg fortjente å elske meg selv helt. Så jeg begynte å sjekke meg selv og mine handlinger og mine verdier. Jeg sørget for å bli den mest ærlige og godhjertede versjonen av meg selv, og med dette vokste selvfølelsen veldig! 

Når selvfølelsen vokste litt med det, så tok jeg tak i hvilke andre ting jeg kunne gjøre for å elske emg selv mer. Jeg spurte meg selv hele tiden "hva ville jeg valgt nå hvis jeg var en person som elsket seg selv?". Litt etter litt tok jeg bedre og bedre valg på den måten. Valgte sunnere måltider, trente oftere, satte mer pris på meg selv, snakket finere til meg selv. Og med dette, og med trening og bedre kosthold, så økte selvtilliten veldig.

Jeg satte hemmelige regler for hvor ofte jeg skulle treffe kjæresten, så ikke jeg skulle si ja hver gang han spurte. Jeg tvang meg selv til å si "nei, i dag passer ikke for meg, men jeg kan i morgen". Selv om det reiv i hele meg for jeg var livredd for at min avvisning skulle få han til å løpe til en annen dame (som er håpløst, for hvis dét hadde vært tilfellet, så hadde han jo ikke vært verdig forholdet uansett) 

Alt dette gjorde at hans interesse for meg økte BETRAKTELIG og han falt hardere enn noensinne. Dessverre begynte jeg med disse tingene altfor sent, så når jeg elsket meg selv, tok jeg også innover meg selv hvilken dørmatte jeg hadde latt meg selv være de første årene med han... Og vi klarte ikke redde det deretter. Så begynn alt dette så tidlig og så intenst som mulig! Og anbefaler deg uansett å lese deg godt opp på "the anxious and the avoidant dance" for å være forberedt bare i tilfellet han er avoidant av type. Forhåpentligvis er han ikke det, men bedre å være mentalt forberedt i tilfellet. 

Sender deg så mange klemmer. Jeg vet hvor vondt det er! 

Anonymkode: bd235...3fb

Takk for ditt innspill! Boka attached kjenner jeg til og begynte å høre den på lydbok nå😊 den andre du nevner har jeg faktisk i bokhylla hjemme, men ikke lest den. Satser på at jeg får hørt attached ferdig før neste date med fyren min om noen dager! Kjente meg så syyykt igjen av skildringa av hun anxious dama i starten av boka. 

Lurt med noen sånne regler ja, at man ikke skal si ja til absolutt alt den andre foreslår. Tidligere i livet har jeg vært sånn at jeg ikke legger andre planer eller avlyser planer, itilfelle daten min vil treffes. Det kan jeg ikke gjøre nå altså! 

Skal være veldig obs på om han blir avoidant altså. Hittil virker han ikke sånn, da han tar veldig mye initiativ til kontakt, og han har vært i et 8 år langt forhold. Men det skal jeg så absolutt være obs på likevel... det hadde vært så sykt typisk meg 

Jeg sier hele tiden til meg selv at jeg tåler en avvisning (og det gjør jeg nå), og at jeg ikke er uelskelig og verdiløs hvis denne fyren slutter å like meg. Sånn tenkte jeg før, så litt bedre har jeg i alle fall blitt gjennom det 10 år lange forholdet jeg var i! Men jeg sliter litt med å sette grenser merker jeg!

Ts

Anonymkode: 75440...b41