utbrent, men ingen bedring....noen som kan inspirere meg

[AnonymBruker]

Trenger høre at det blir bedre...jobber i helsesektor, og har vært utbrent en mnd. Livet går sin gang med mann og barn og hus, hjem og hage...men jeg greier ikke henge med. Det er så lite om en dag, kanskje jeg bare orker å handle, da er det nok den dagen. En annen dag greier jeg å gå tur i ti minutt, så er jeg tom...så blir jeg lei meg pga dette, altså en ond sirkel. 

Anonymkode: 097ab...f38

[AnonymBruker]

I feel you 💛 litt samme situasjon, men angst og overaktivering og klarer ikke hvile som jeg må som dominerer hos mg nå. Redd for å kollapse helt pga det

så vanskelig dette! 
 

klem

Anonymkode: 4c6b6...5d1

[AnonymBruker]

Er du sykemeldt?

Jeg møtte veggen i desember. Var 100% sykemeldt et par måneder, før jeg begynte å jobbe 10% i februar. Etter det har det gått gradvis oppover, og jeg jobber nå 80% og friskmeldes til ferien.

Det tok mer enn en måned før jeg begynte å kjenne noe "bedre". I starten da jeg begynte å jobbe igjen var jeg utslitt av tre timer en dag i uka.

Det jeg har gjort: jeg har sett på kostholdet. Endret det til det bedre. Jeg har blitt flinkere (men har fortsatt en del igjen) til å sette grenser for meg selv. Har øvd meg på å si nei. Har vært åpen om ting på jobb hele tiden, tror det har gjort det enklere for dem også å forholde seg til meg. Det var en periode mens jeg jobbet 40-60% at jeg følte at dette orker jeg ikke. Men jeg sto i det litt til. Og det ble faktisk bedre.

Har en super fastlege som ba meg finne ut hva vi/jeg kunne finne på for å fylle på "begeret" mitt ovenfra, ikke bare tette igjen i bunnen. Og sakte men sikkert fant jeg noen ting, gjøre ting JEG vil (har ikke gjort det så egoistisk på sikkert 18 år), si nei når jeg ikke orker, lese bøker og være ute. Gjøre det jeg vil istedenfor å alltid være tilgjengelig for alle andre.

Fastlegen min sa at når man har det sånn som jeg hadde det, så er det nervesystemet som er helt overaktivt. Jeg hadde aldri tenkt på det sånn, men jeg tror hun hadde rett. 

Jeg har enn så lenge kommet styrket ut av dette foreløpig, selv om jeg er livredd for å havne der jeg var. For jeg skjønte vel egentlig ikke hvordan det var før nå, hvor jeg er bedre....

Men ikke stress etter en måned! Du har garantert brukt årevis på å komme dit du er nå, det er ikke over på en måned! 

Klem til deg!

Anonymkode: a68a9...a0d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Trenger høre at det blir bedre...jobber i helsesektor, og har vært utbrent en mnd. Livet går sin gang med mann og barn og hus, hjem og hage...men jeg greier ikke henge med. Det er så lite om en dag, kanskje jeg bare orker å handle, da er det nok den dagen. En annen dag greier jeg å gå tur i ti minutt, så er jeg tom...så blir jeg lei meg pga dette, altså en ond sirkel. 

Anonymkode: 097ab...f38

Du må gi deg selv like mye godvilje som du ville gitt din mann, et av barna eller en venninne.

Først: å klare både å gå tur i ti minutter og ta vare på deg selv (spise, sove, grunnleggende hygiene) er topp. Det er en vellykka dag. Dine nål for en dag skal være (i prioritert rekkefølge: mat, søvn, hygiene, moro, trening). Utover det? Prioriter ned og vekk. As familien? Den klarer din mann helt fint å ta. Et friskt menneske mestrer 100% ansvar for en familie i årevis uten å gå på en smell. Så legg det ansvaret helt fra deg, inkludert administrasjonen av det. (Så får du ikke glede av å handle? Dropp det)
 

Angående tidshorisont? Tenk at du om en måned skal klare å gjøre 20 minutt yoga eller tilsvarende med trening. Og at du om et år nok kommer deg opp en fjellskrent. Men bare om du prioriterer kun det viktige og overlater hele hverdagen til den friske i familien. Og bare om du trener jevnt og trutt.

Mange tror 10-20 år med elendig livsstil skal hvile seg bra over natta. Men du har stresset dette på deg over lang, lang tid. Realistisk vil du ikke ha topp kapasitet på mange år. Og det er helt ok. Og husk bare at du ikke skal «tilbake» til det livet du hadde. Det gjorde deg nemlig syk. Du skal over i et nytt og bedre liv. Ett der du ikke lar hverdagen overkjøre evner, men der du prioriterer kvalitet over kvantitet, også når det gjelder bruk av krefter.

Anonymkode: 408fc...da2

[AnonymBruker]

Det blir bedre, men det krever at du faktisk hviler og innstiller deg på at det vil ta tid. Ikke uker, men flere måneder i alle fall.

Du har lov til å hvile. Ikke gjør alt hjemme hvis du plutselig er hjemme, sett deg på sofaen og slapp av. Du må lære deg å stresse ned. Skikkelig. 

Fint og flott å gå tur, men er du helt tom så kan du la vær for en stund.

Anonymkode: c322d...be1

[AnonymBruker]

Føler med deg..

Vet ikke om det er noen trøst, men.. 

Jeg jobber også i helsevesenet. I 2021 holdt det på å gå skikkelig galt. Underbemanning over tid, ulovlig beordring for å dekke vakter og >400 overtidstimer det året (på toppen av utvidet arbeidstid). Jeg hadde alle symptomer på utbrenthet, både fysisk og psykisk. 

Måtte ta et realt oppgjør med meg selv når jeg kom til det punktet at jeg håpet på å bli påkjørt på vei til jobb for å slippe. Jeg har heldigvis klart å endre min holdning til hva det innebærer å gjøre en god nok jobb. Har nå et par år prøvd ut det man kan kalle «quiet quitting» - dvs gjøre oppgavene mine på en tilfredsstillende nok måte så pasientene får den behandlingen de skal ha, men unngå å stille meg disponibel for alt arbeidsgiver måtte finne på.

Dette har fungert akkurat godt nok til at jeg har klart å overleve i yrket, og føler meg styrket i form av at jeg klarer å sette grenser (og se at også litt mindre innsats gjør meg like god i jobben min).

Når det er sagt er det hårreisende at vi tydeligvis er så mange i helsevesenet som havner her, uavhengig av profesjon. Dette er (i all hovedsak) statlige/kommunale institusjoner som driver sine ansatte ut i sykdom og begår alvorlig arbeidslivskriminalitet uten konsekvenser. Ref den unge legen og småbarnsmoren som nylig tok livet sitt. Håper ledere og politikere må stå til ansvar en dag. Inntil videre må man sette grenser og passe på seg selv, for det er det ingen andre som gjør. 

Anonymkode: c0a09...80e

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle sammen. Ja jeg må innstille meg på at det tar tid... har igrunnen bare sagt det til lederen og et par gode kolleger. det er mye slarv på jobb , men jeg kjenner at jeg bryr meg ikke. Jeg har slitt med generalisert angst halve livet, dette har også blitt verre. Men det som er fakta, er at når jeg kommer tilbake til jobb, fortsette samme kjøret og jeg må hoppe på karusellen...vil nok prøve å søke ny jobb, men er ikke i form til det nå. Syns det var godt å få svar og høre om andres erfaring, takk for det. Mvh TS

Anonymkode: 097ab...f38