Blir så trist når jeg møter rolige spedbarn

[AnonymBruker]

Vi hadde en tungt start ned kolikk og allergi og det var aldri en halvtime uten gråt eller hyling de første 6 månedene. Har bedret seg litt nå som han nærmer seg ett, men vi har fortsatt en ganske utfordrende tid, sammenlignet med de fleste vi har rundt oss med barn på samme alder.  

Hver gang jeg møter noen med rolige babyer får jeg en klump i magen og blir oppriktig lei meg over at vi mistet en potensielt fin tid til konstant gråt og misnøye. Jeg vet at vi er heldige som i det hele tatt har fått et barn, men jeg klarer ikke styre følelsene mine. Det handler ikke om at jeg ikke unner folk en rolig start, for det gjør jeg virkelig.

Det har bare vært så fælt å ha et barn som har hatt mye plager og vært utrøstelig. Vi har slitt oss ut og vært sykemeldte begge to. Jeg føler enda ikke jeg har fått den ordnetlige tilknytningen til sønnen min, det har liksom bare vært jobb og lite kos. Når folk ba oss nyte barseltiden eller har sagt at de savner den tiden har jeg hatt problemer med å ikke be dem holde kkeft. Merkelig ting å si til noen som sliter med kolikk. Mange sier at vi kommer til å glemme dette, men jeg tror ikke vi gjør det. Merker at de som har hatt samme start som oss ikke har glemt det og det kommer fort mange historier når vi møter noen som kjenner seg igjen i vår situasjon og du ser det på kropsspråket at opplevelsen sitter i. Tror de som glemmer ofte er de som har hatt en normalt tøff start. Man kan ikke glemme hvordan det er å ikke kunne trøste sitt eget barn som bare gråter og gråter og gråter.

Vet ikke hva jeg ville med dette innlegget. Kanskje bare få ut litt frustrasjon her jeg ligger og gråter etter å ha møtt en megachill baby som ikke laget en lyd på over én time. 

Anonymkode: 3ca21...9dd

[AnonymBruker]

Det er lov å sørge over at ting ikke ble som de kunne blitt!

Jeg har ikke helt samme opplevelse, men noe lignende. Får samme følelsen når jeg der relativt nybakte mødre som er ute og løper med sine intakte underliv som om ingenting har skjedd. Det er ikke det at jeg ikke synes det er fint at de kom seg igjennom svangerskap og fødsel uten en skramme, men jeg blir misunnelig og lei meg over at jeg aldri skal løpe igjen uten å betale for det med smerte og lekkasje.

Så. Jeg skjønner hva du mener. Og det er lov å synes at det er dritt.

Anonymkode: e2754...91d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Det er lov å sørge over at ting ikke ble som de kunne blitt!

Jeg har ikke helt samme opplevelse, men noe lignende. Får samme følelsen når jeg der relativt nybakte mødre som er ute og løper med sine intakte underliv som om ingenting har skjedd. Det er ikke det at jeg ikke synes det er fint at de kom seg igjennom svangerskap og fødsel uten en skramme, men jeg blir misunnelig og lei meg over at jeg aldri skal løpe igjen uten å betale for det med smerte og lekkasje.

Så. Jeg skjønner hva du mener. Og det er lov å synes at det er dritt.

Anonymkode: e2754...91d

Tusen takk for forståelsen! ❤️

Ja, det er nok det jeg gjør. Jeg sørger over det jeg ikke fikk oppleve. Forhåpentligvis blir ting bedre med årene sånn at vi får mange fine og roligere (haha) stunder fremover.

Så utrolig trist å høre om din situasjon, du har sikkert oppsøkt hjelp, men håper det er mer hjelp å få for deg! ❤️

Anonymkode: 3ca21...9dd

[AnonymBruker]

Har ikke samme opplevelse som deg, men kan relatere til følelsen. Sitter igjen med to akutte keisersnitt og føler meg litt «ranet» for en fin fødselsopplevelse og mestringsfølelse. Jeg kan fortsatt begynne å gråte om jeg leser/hører om folk som har født vaginalt fordi jeg aldri fikk det.. 

 

Det er helt lov å sørge over det man aldri fikk, syns jeg da. Men det er også viktig å prøve å se fremover. Jeg krysser fingrene for at ting bedrer seg for dere snart. 

Anonymkode: 633ef...3e6

[AnonymBruker]

Det er lov å sørge over det man ikke har fått, det er så utrolig vanskelige følelser å håndtere. Man har håp, forventninger, tanker og drømmer om hvordan alt skal bli med spiren i magen. Samtidig er det viktig å ikke bli stående fast i det også. Man får ikke endret det. Hvis man føler det har låst seg litt, kan det hjelpe med en psykolog. Jeg sier det for jeg syns det hjalp å sortere tankene og bearbeide min sorg for at ting ikke ble som man tenkte. Vi hadde en rolig baby, men til gjengjeld slet jeg enormt psykisk det første året. Det ble ikke som man hadde tenkt, men samtidig er jeg så glad for at babyen har faktisk blitt eldre, at vi har fått tiden sammen, og at vi har vært sammen. Det hjalp meg personlig å tenke at det er bare ett år av et veldig langt liv vi skal ha sammen. Du kan ikke styre følelsene dine, men kanskje du kan prøve å finne en måte du kan håndtere dem?

Anonymkode: 8b645...68c

[AnonymBruker]

Vi er en av de som hadde en «megachill» baby ute blant folk. Men det de ikke så var kveldsuroen hvor babyen kunne gråte 4 timer i strekk. Vi lærte fort babyen å kjenne og dro stort sett bare ut på dagtid mens stemninga var god. Så ting trenger ikke alltid å være så rosenrødt som folk skal ha det til❤️

Anonymkode: 3439c...f7c

[AnonymBruker]

Helt greit å være lei seg for at ting ikke ble som man trodde. 

Anonymkode: 6aa98...c61

[AnonymBruker]

Min baby sov til han var 6 måneder 😅

Begge de to neste hadde kolikk. 

Barna er nå 10, 12 og 14 år. Jeg husker at de hadde kolikk, men kan nå tenke "det var ikke såå ille". Men jeg vet jo at det er feil. Det var tøft og det er greit å være lei seg for det!

Anonymkode: fecf5...dfe

[AnonymBruker]

Skjønner godt at du er lei deg. Tenker at det kan du bare la deg selv være, så lenge det er på et passe sunt nivå ❤️

Synes kolikk høres ut som et rent mareritt, og som du sier, å ikke kunne trøste eget barn... 💔 må være helt hjerteskjærende, samtidig som man sikkert blir helt nummen følelsesmessig etterhvert, og så får dårlig samvittighet for dét 💔 Dere har vært igjennom noe forferdelig tøft. 

Jeg har hatt to helt jævlige fødsler, og får fortsatt et lite stikk når jeg hører om sånne "urkvinne"-fødsler som gir mestringsfølelse. Men merker det stikker litt og litt mindre med tiden, og at ting havner litt mer på avstand. Tiden leger kanskje ikke alle sår, men de blir ofte ikke like dype og betente i alle fall. 

Og du har helt rett, det er ikke alt man glemmer. Vet ikke hvorfor folk går og sier det, det stemmer jo ikke for veldig mange. Jeg hører også hele tiden at fødsel er fort glemt, men nå er det snart 10 år siden første, og det sitter friskt i minnet. 

Jeg vet det blir litt sånn "tenk på barna i Afrika", men for meg har det faktisk hjulpet å lese litt historier hvor ting gikk enda verre enn det gikk for meg og oss. 

Anonymkode: 42450...a30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har ikke samme opplevelse som deg, men kan relatere til følelsen. Sitter igjen med to akutte keisersnitt og føler meg litt «ranet» for en fin fødselsopplevelse og mestringsfølelse. Jeg kan fortsatt begynne å gråte om jeg leser/hører om folk som har født vaginalt fordi jeg aldri fikk det.. 

 

Det er helt lov å sørge over det man aldri fikk, syns jeg da. Men det er også viktig å prøve å se fremover. Jeg krysser fingrene for at ting bedrer seg for dere snart. 

Anonymkode: 633ef...3e6

Tusen takk for svar ❤️ Det må ha vært en frytkelig tøff opplevelse. Føler med deg! Jeg hadde ikke drømmefødselen jeg heller, selv om det ikke endte med akutt keisersnitt ❤️ Her ble det vakuum og operasjon i narkose etter fødselen. Da jeg våknet til ble mannen sendt hjem og jeg fikk beskjed om å ikke reise meg, mens jeg ble lagt på toannsrom med babyen min som jeg knapt nok hadde holdt. Dagen etter begynte gråten og det sluttet "aldri". Jeg følte meg så snytt for den fine opplevelsen rett etter fødsel med sønnen min på brystet og mannen min ved siden av. Man blir liksom lurt til å tro at fødsler ender sånn, med en lykkelig gråtkvalt nybakt familie som ser kjærlig på hverandre. 

Og jeg er helt enig at det er viktig å se fremover. Må nok bare bearbeide noen vanskelige følelser først.

 

Anonymkode: 3ca21...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tusen takk for svar ❤️ Det må ha vært en frytkelig tøff opplevelse. Føler med deg! Jeg hadde ikke drømmefødselen jeg heller, selv om det ikke endte med akutt keisersnitt ❤️ Her ble det vakuum og operasjon i narkose etter fødselen. Da jeg våknet til ble mannen sendt hjem og jeg fikk beskjed om å ikke reise meg, mens jeg ble lagt på toannsrom med babyen min som jeg knapt nok hadde holdt. Dagen etter begynte gråten og det sluttet "aldri". Jeg følte meg så snytt for den fine opplevelsen rett etter fødsel med sønnen min på brystet og mannen min ved siden av. Man blir liksom lurt til å tro at fødsler ender sånn, med en lykkelig gråtkvalt nybakt familie som ser kjærlig på hverandre. 

Og jeg er helt enig at det er viktig å se fremover. Må nok bare bearbeide noen vanskelige følelser først.

 

Anonymkode: 3ca21...9dd

Skjønner hva du mener! Det er litt synd man tror og forventer det - selv om fødselen går bra til og med. Noen syns det er veldig magisk, noen syns det er helt greit, og noen føler ingenting. Og det er alt greit. Men da føler man allerede at man har blitt snytt for noe. Jeg skulle ønske man snakket mer om både følelser og mental helse både under graviditet og i barsel. 

Anonymkode: 8b645...68c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er lov å sørge over det man ikke har fått, det er så utrolig vanskelige følelser å håndtere. Man har håp, forventninger, tanker og drømmer om hvordan alt skal bli med spiren i magen. Samtidig er det viktig å ikke bli stående fast i det også. Man får ikke endret det. Hvis man føler det har låst seg litt, kan det hjelpe med en psykolog. Jeg sier det for jeg syns det hjalp å sortere tankene og bearbeide min sorg for at ting ikke ble som man tenkte. Vi hadde en rolig baby, men til gjengjeld slet jeg enormt psykisk det første året. Det ble ikke som man hadde tenkt, men samtidig er jeg så glad for at babyen har faktisk blitt eldre, at vi har fått tiden sammen, og at vi har vært sammen. Det hjalp meg personlig å tenke at det er bare ett år av et veldig langt liv vi skal ha sammen. Du kan ikke styre følelsene dine, men kanskje du kan prøve å finne en måte du kan håndtere dem?

Anonymkode: 8b645...68c

Takk for svar ❤️ Det er veldig sant, dette er et kort tid av livet. Tror bare det blir så printet inn at man må nyyyte den første tiden og "de vokser så fort", "snart kommer du til å savne våkenettene". Da føles det som om det er meg det er noe galt med som ikke klarer å kose meg og som bare gleder meg til han er 2-3 år gammel.

KAn godt henne jeg skal kontakte legen for å potensielt få henvisning til psykolog. Har nok mange ting å bearbeide etter fødsel og det første året som mor.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi er en av de som hadde en «megachill» baby ute blant folk. Men det de ikke så var kveldsuroen hvor babyen kunne gråte 4 timer i strekk. Vi lærte fort babyen å kjenne og dro stort sett bare ut på dagtid mens stemninga var god. Så ting trenger ikke alltid å være så rosenrødt som folk skal ha det til❤️

Anonymkode: 3439c...f7c

Takk for svar! Nei, det skjønner jeg. Vi hadde kveldsuroen i tillegg til kolikken de første tre månedene. Konstant hyling fra 17-23. Forskjellen er kansnkje at man vet at babyen sin har det bra utenom kveldsuroen. Babyen jeg møtte i dag lå og koste seg på gulvet og hadde ikke vondt i magen. Min kunne aldri ligge rolig på gulvet, han bare lå og krøket seg i smerter. Så ja, det er absolutt tøft med kveldsuro, men vi fikk liksom hele pakken. Så for meg høres det ganske "deilig" ut å "kun" ha kveldsuroen (misforstå meg rett) , men jeg skjønner selvsagt at det var tøft å stå i og man blir helt koko av det. Og synes kan selvsagt bedra. Når folk så meg gående med babyen sovende i bæresele så det sikkert idyllisk ut, men de så meg ikke den timen jeg gikk og bysset han mens han hylte intenst av smerter rett før han sovnet, eller etter 15 minutter (for han sov bare 15miutter om gangen) når han våknet opp og hylte igjen. Dog tror jeg ansiktet og kroppsholdningen min ikke klarte å skjule at dette ikke er en mor som har alt på stell 😅

Anonymkode: 3ca21...9dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Skjønner hva du mener! Det er litt synd man tror og forventer det - selv om fødselen går bra til og med. Noen syns det er veldig magisk, noen syns det er helt greit, og noen føler ingenting. Og det er alt greit. Men da føler man allerede at man har blitt snytt for noe. Jeg skulle ønske man snakket mer om både følelser og mental helse både under graviditet og i barsel. 

Anonymkode: 8b645...68c

Enig. Skal sies at jeg hadde litt fødselsangst og ikke hadde romantisert fødselen i dele hele tatt, men det var så mange som sa at "når babyen er ute glemmer du smertene og du får en koselig stund med familien din". Det stemte ikke i det hele tatt, hadde sterkere smerter etter fødsel og fikk ingen koselig stund før bayen var 7 måneder.

Jeg gikk på fødselsforberedende kurs og der snakket de bare så vidt om hva som skjer når ting ikke går helt etter planen. Synes de burde snakket mye mer om det for å forberede folk på hvordan det kan blir. Tror mange er redde for å gjøre gravide mer skremt, men da blir det desto verre når man plutselig opplever at ikke alt går på skinner. 

Anonymkode: 3ca21...9dd

[AnonymBruker]

Det er lov å være trist for slik. Jeg gikk rett inn i fødselsdepresjon med nesten lammende angst etter fødselen. Klarte ikke å amme (kroppen var i stressmodus 24/7, så alt sa stopp), ønsket bare at babyen skulle sove så jeg fikk være i fred. Det tok nesten 3 mnd før jeg begynte å føle at det var greit å være mamma. Jeg så jo alle de andre som bare fødte og tok med seg babyen hjem, og bare begynte å leve livet med en gang. Det tok meg 2 mnd før jeg turte å ta henne med meg på butikken en LITEN tur, før det var vi kun på helsestasjonen, å da var det rett hjem igjen etterpå. Jeg hater at den første tiden var sånn. Det gikk ut over tilknytningen til henne i starten, jeg drømte om å bare reise min vei siden jeg var ubrukelig uansett (fødselsdepresjonen som snakket). Det er nesten så jeg ikke vil ha flere barn på grunn av den første tiden. Hva gjør jeg om det skjer igjen liksom, jeg har jo allerede et barn jeg skal fungere for. Jeg fikk lyst til å klappe til folk som kom med «ååå nå koser du deg vel» osv. fuck nei! 

Anonymkode: 103e2...f35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Skjønner godt at du er lei deg. Tenker at det kan du bare la deg selv være, så lenge det er på et passe sunt nivå ❤️

Synes kolikk høres ut som et rent mareritt, og som du sier, å ikke kunne trøste eget barn... 💔 må være helt hjerteskjærende, samtidig som man sikkert blir helt nummen følelsesmessig etterhvert, og så får dårlig samvittighet for dét 💔 Dere har vært igjennom noe forferdelig tøft. 

Jeg har hatt to helt jævlige fødsler, og får fortsatt et lite stikk når jeg hører om sånne "urkvinne"-fødsler som gir mestringsfølelse. Men merker det stikker litt og litt mindre med tiden, og at ting havner litt mer på avstand. Tiden leger kanskje ikke alle sår, men de blir ofte ikke like dype og betente i alle fall. 

Og du har helt rett, det er ikke alt man glemmer. Vet ikke hvorfor folk går og sier det, det stemmer jo ikke for veldig mange. Jeg hører også hele tiden at fødsel er fort glemt, men nå er det snart 10 år siden første, og det sitter friskt i minnet. 

Jeg vet det blir litt sånn "tenk på barna i Afrika", men for meg har det faktisk hjulpet å lese litt historier hvor ting gikk enda verre enn det gikk for meg og oss. 

Anonymkode: 42450...a30

Takk ❤️ Ja, det var grusomt. Hver gang jeg leste/hørte om at man må hjelpe barnet fordi det prøver å kommunisere noe med gråt ble jeg helt knuset. Jeg klarte jo aldri å hjelpe eller møte ham, han gråt uansett hva vi gjorde, da føles det jo som om man feiler totalt som foreldre.

Jeg er veldig forberedt på at denne opplevelsen kommer til å sitte i resten av livet, men håper det kan bidra til at jeg kan være en støttespiller for andre som får en tøff start. Det var stor forskjell på hvor mye forståelse/hjelp jeg fikk av de som hadde vært i samme situasjon og de som hadde hatt "vanlige" babyer. 

Uff. Fælt å høre om fødslene dine. Det er ikke noe særlig å høre om de som fikk mestringsfølelse av fødslene sine. Det er selvsagt flott at de gjorde det, men det stikker ganske dypt når man har hatt en jævlig fødsel. 

Jeg vet jo at vi totalt sett er heldige. Vi har barn, han er ikke alvorlig syk og vi er to om det. Det er jo mer enn mange andre, men det er ikke så lett å gjøre den følelsen til den gjeldene når man sitter med tunge tanker.

Anonymkode: 3ca21...9dd

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg så godt. Jeg hadde heller ikke rolig baby, han sov aldri og jeg fikk fødselsdepresjon. Mannen meldte seg ut og oppførte seg både aggressivt og unnvikende, og jeg var langt unna familie. Jeg får så vondt inni meg når jeg hører om og ser familier der det samarbeides om babyen, der nybakt mamma får omsorg og litt avlastning, og der kanskje besteforeldre tar en trilletur eller lignende. Det er over fire år siden, men det gjør meg fortsatt så trist over alt jeg ikke fikk.

Håper det går over med tiden for deg ❤️

Anonymkode: 985a0...1e9

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen - selv om sønnen min er 13 år nå så har jeg ikke glemt det ❤️ Så det ble bare ett barn på meg. 

Husk at mange av de som hadde en megachill første baby, og tenkte at dette takler vi på strak arm, også er de som får nr 2 rett etterpå - og så sitter de der med én i trassalderen og én urolig nyfødt og lurer på hva som traff dem 😁

Anonymkode: c6bf2...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Kjenner meg igjen - selv om sønnen min er 13 år nå så har jeg ikke glemt det ❤️ Så det ble bare ett barn på meg. 

Husk at mange av de som hadde en megachill første baby, og tenkte at dette takler vi på strak arm, også er de som får nr 2 rett etterpå - og så sitter de der med én i trassalderen og én urolig nyfødt og lurer på hva som traff dem 😁

Anonymkode: c6bf2...eca

Hehe, dette er faktisk sant. Kjenner så mange med chill førstebaby, som nå sitter skikkelig i to-tette-saksa 😅 

Anonymkode: 42450...a30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hehe, dette er faktisk sant. Kjenner så mange med chill førstebaby, som nå sitter skikkelig i to-tette-saksa 😅 

Anonymkode: 42450...a30

Hehe ja sant.  Bra uttrykk, To tette-saksa! 😅

Anonymkode: c6bf2...eca

[AnonymBruker]

Skjønner deg så godt! Min første hadde ikke kolikk, men sov nesten ingen ting. Husker jeg gikk 16 km til dagen for å få han til å sove. Eneste gang han sov var i vogn i bevegelse. Følte det som tortur. Endte med fødselsdepresjon midt i koronaen. 
 

nummer to har kolikk og gråter konstant. Vi har sjekket han for alt, men det er ikke noe galt «bare» kolikk. Han sover også veldig lite i løpet av en dag. Maks 30 min og da må han holdes eller være i en vogn i bevegelse. Har prøvd alt! Jeg kjenner på mye av det samme som deg. Kjenner en sorg over å aldri få en normal permisjonstid med en baby som sover og som er blid. Igjen har det endt med fødselsdepresjon, såg ikke så voldsomt som med førstemann. 
 

mitt råd til deg er å ta det opp på helsestasjonen og få time hos psykolog der. Det har hjulpet for meg. 

Anonymkode: 25534...bdf