Angst og eksponeringsterapi

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Er det personangrep å si at det skorter på kunnskap hos en person som mener de sitter på fasiten? Hvor stygt er det ikke å si at hvis man ikke følger denne fasiten, så vil man være kroniker? Da har vi ulikt syn på ting. 

Anonymkode: c54e6...6e2

Skal du late som om det du skrev ikke er personangrep? Wow. Du brukte andre ord, men du kalte henne en idiot som burde holde kjeft. Diskuter sak, ikke person.

Anonymkode: ff78e...dae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Skal du late som om det du skrev ikke er personangrep? Wow. Du brukte andre ord, men du kalte henne en idiot som burde holde kjeft. Diskuter sak, ikke person.

Anonymkode: ff78e...dae

Men hun selv skriver at folk tviholder på å være "kronikere", hva søren det betyr. Er ikke det et angrep? For ja, jeg føler meg støtt av det. Faktisk. Jeg blir ordentlig lei meg. Jeg kjemper skikkelig hardt hver eneste dag for å bli bedre og har kommet utrolig langt. Fra å bli livredd i butikken og velge bort sosiale sammenkomster har jeg nå meldt meg som frivillig for en bruktbutikk og søkt nye venner som jeg stadig møter. Jeg har uføretrygd pga psykiske vansker - angst inkludert - og jeg ønsker meg virkelig, virkelig tilbake ut i arbeid og gjør alt jeg kan for å oppnå det. Så sitter hun der på sin høye hest og mener at så snart man har fått uføretrygd så gjør man heller alt man kan for å bli nede. Det er ganske uhørt faktisk. 

Anonymkode: 09de1...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Skal du late som om det du skrev ikke er personangrep? Wow. Du brukte andre ord, men du kalte henne en idiot som burde holde kjeft. Diskuter sak, ikke person.

Anonymkode: ff78e...dae

Jeg har aldri skrevet idiot. Jeg diskuterer kunnskapen vedkommende innehar om angst og eksponeringsterapi, og de gjentakende nedlatende og arrogante innleggene. 

Anonymkode: c54e6...6e2

[AnonymBruker]

la oss være ærlige her folkens, er man utenfor arbeidslivet og ikke makter å gå tilbake, så vil kroniker-diagnosen være noe man kjemper for å opprettholde.

Jeg fulgte mye av innlegget ditt, men dette var rimelig arrogant og nedlatende. 

Anonymkode: 2e91e...76d

[AnonymBruker]

Sier meg enig i det du skriver. Har slitt med angst og sosial fobi siden jeg var liten. Det som til slutt fungerte for meg var eksponeringsterapi og samtaler med psykolog. Tidligere har jeg unngått kollektiv transport, sosiale sammenkomster, smalltalk på jobb(noe som for meg er det verste) og lignende. Idag er jeg i full jobb som helsefagarbeider, klarer å spise lunsj med de andre på jobb osv. Det er fortsatt ubehagelig, og jeg har mest lyst til å bare isolere meg, men jeg vet hvor skadelig det kan være av tidligere erfaringer. Under coronaen fikk jeg et lite tilbakeslag, og måtte jobbe meg tilbake til der jeg er nå. Tror nok det er noe jeg må jobbe med resten av livet, men jeg har det mye bedre nå. Så eksponering har fungert best for meg, selv om det ikke fungerer for alle😊

Anonymkode: 95bef...01b

[AnonymBruker]

Refreng skrev (På 3.7.2023 den 23.24):

Dersom eksponeringen enten motbeviser det som stresser en, eller at man blir lært/ finner ut av verktøy som gjør at man klarer bearbeide det som går galt på en bra måte- så kan det fungere

Eksponering hjelper ikke dersom man til stadig opplever at det man frykter skjer. For eks at man har sosial angst og opplever stadig at man dummer seg ut, kanskje folk til og med ler av en. Da vil eksponering forsterke angst.

Så slike ting kommer an på

Det er helt sant. Derfor lurt å ta det i rolig tempo, og kjenne etter. 
Lett å bli overivrig når man skal prøve eksponere seg, så blir det for mye. Når en har angst er kroppen litt over aktivert og mer sårbar. 

Anonymkode: d11ec...625

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

la oss være ærlige her folkens, er man utenfor arbeidslivet og ikke makter å gå tilbake, så vil kroniker-diagnosen være noe man kjemper for å opprettholde.

Jeg fulgte mye av innlegget ditt, men dette var rimelig arrogant og nedlatende. 

Anonymkode: 2e91e...76d

Tror nok alle som sliter kjemper sin kamp for å få det bedre. Angst er grusomt og det er ikke rart man både blir fortvilt og gir opp litt når en står i den kampen. Det handler ikke bare om jobb. Vi er et 24 timers menneske som skal fungere hjemme først og fremst, få nok søvn, mat og klare hverdagen. Jeg er i full jobb men har vært sykmeldt i perioder med angst og da har jeg ikke sjans til å være på jobb. Men så klarer jeg å komme meg opp igjen, og da er det bra en stund. Kan være bra lenge. Men vi har alle ulik sårbarhet, og vi er i ulike livssituasjoner. Skjer det noe trasig så kan det trigge angsten tilbake. 
Vi må ha respekt for at folk er ulike. Angst er ikke bare angst. Det er mange grader av den og noen sliter mer enn andre. 

Anonymkode: d11ec...625

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2023 den 23.21):

Vel, nå har jeg ikke prøvd sistnevnte i terapeutisk forstand, men har gjort mine egne erfaringer med det, og konklusjonen er eksponering hjelper. Enormt.  Jeg har slitt med angst i mange år. Alt fra panikkangst til sosial angst. I hvert fall en iboende følelse av sterkt ubehag, invalidiserende frykt og irrasjonell skrekk. Etter å ha slitt med dette i ekstrem grad for to år siden, en periode hvor jeg ikke fungerte på jobben så dro jeg til legen og la fram alt. Legen fortalte tok meg på alvor, men sa at det var en lang venteliste hos psykolog, og at jeg ikke fikk time før om 5 mnd. Men hun sykemeldte meg i en periode.  

Da jeg gikk hjemme så ble alt verre. Jeg isolerte meg fullstendig, og alle daglige gjøremål  vokste og ble uoverkommelige. En dag fikk jeg invitasjon til en sammenkomst. Å gå på denne var som å bestige Mount Everest så jeg takket nei. Men dagen før ringte en venninne og lurte på hvorfor jeg ikke hadde gikk lyd fra meg, og at hun skulle gå og ville ha meg med. Jeg la fram alt, og fikk full forståelse fra henne, men hun ville gjerne at jeg prøvde å bli med likevel. Så jeg ble med, i bare 2 timer, men da jeg kom hjem, selv om jeg var sliten etter inntrykkene så var jeg også lettet og lykkelig?! Hva skjedde? Siden har jeg utfordret meg selv. Litt etter litt. Og nå to år etter denne perioden så er jeg i full jobb igjen, har vært på 3 ferier, og trenger ikke lenger psykolog (vil ikke oppta plassen for noen som sliter mer enn meg).  

Poenget er at jeg kan fremdeles grue meg veldig for å delta på noe som helst, og får fremdeles angstsymptomer. Men disse har en biologisk kort varighet, og når man utfordrer seg så brenner de seg ut. Og etter situasjonen så roer nervesystemet seg. Utfordrer man seg ikke det så er det naturlig at angsten ikke brenner ut og bare vokser. Og verden blir mindre og mindre.

Vet at mange blir provosert av dette, og det er utrolig synd. Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. Vet også at NAV og uføretrygd kan spille inn her, så retter denne posten først og fremst for de som er i, eller ønsker å være i jobb. Eksponering funker. Ikke gi opp 🙂 

Anonymkode: a5858...d87

Etter 20 år med sterk angst og frykt for diverse ting, har terapi og eksponering hjulpet meg masse. Føles som å ha sittet i ett fengsel av uro, frykt og katastrofetanker. Endelig er jeg tilbake til «jaja, det går» tankegangen igjen, igjen er fri♥️

Anonymkode: 39417...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2023 den 23.33):

Morsom du. Jeg har levd med ocd og sosial angst i nærmere 20 år. Siste behandlingsforsikringer med kognitiv adferdsterapi var for 10 år siden. Ble da avsluttet med «trolig livsvarig» i epikrisen. De ga meg opp, men jeg var i hvertfall frisk nok til at jeg kom meg ut av nav og kom meg på jobb. Da er systemet fornøyd.

Jeg har det jo fremdeles ikke bra. Sitter og jobber med meg selv for å unngå å hyperventilere på kollektiven, og gjemmer meg på toalettet for å roe hodet og puste ut på jobb. Skal man ha det sånn da? 

Nei, terapien fungerte ikke optimalt på meg. Fant ut nå årevis etterpå at jeg er autist. Så nei, jeg har ikke bestemt meg for å være kroniker. Jeg har ikke bestemt meg fir å være livredd folk og kløne når jeg først tør å forholde meg til de.

Jeg har en medfødt funksjonshemming.

Se deg litt rundt for du konkluderer. Alle er ikke som deg. 

Anonymkode: e1d61...e18

En litt fiendtlig innstilling der, da blir man sliten og stressa… som til slutt resulterer i angst. Og hun dro nok ikke de med funksjonshemming over samme kammen. 

Anonymkode: 39417...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2023 den 23.43):

Du legger ikke dette frem som DIN historie. Du legger dette frem som en SANNHET. Det må være at eksponering fungerer, for det fungerte for deg. Du skriver til og med: Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. For en nedlatende ting å si.

Anonymkode: c54e6...6e2

Jeg satt sammen med psykologen min under verste perioden. Hun sa det var befriende med en pasient som jobbet så hardt med seg selv som meg, for de fleste satt og sutra. Og jeg tror nettopp ordet sutring og offer er store ord mtp angst. 

Anonymkode: 39417...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Etter 20 år med sterk angst og frykt for diverse ting, har terapi og eksponering hjulpet meg masse. Føles som å ha sittet i ett fengsel av uro, frykt og katastrofetanker. Endelig er jeg tilbake til «jaja, det går» tankegangen igjen, igjen er fri♥️

Anonymkode: 39417...8ac

Eksponering hjelper ikke alle. 

Hvordan skal man "eksponere" seg hvis man er panisk redd for blod? Rotter? Innbrudd? Jeg har nemlig hørt alt dette fra folk. 

Anonymkode: f1f93...450

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2023 den 1.46):

Men sosial angst er ofte et symptom, og ikke en «sykdom» i seg selv. Jeg har sosial angst, men det er et symptom på depresjonen min. Har eksponert med og hatt et stort nettverk og ledende (sosiale) stillinger i arbeid i over 10 år, men har jo bare blitt sykere på grunn av «eksponering» fordi «eksponeringen» er jo bare lille meg som unngår roten til problemet - som gjør at begeret renner over. Har dermed vært sykemeldt flere ganger grunnet utbrenthet, og mistet et par venner i prosessen. Og dette er relativt vanlig for de med sosial angst, mange sliter med noe mye verre, som igjen viser seg i form av sosial angst. Jeg har eksponert meg mindre i det siste, men gått i terapi og bruker antidepressiva: først nå begynner det å roe seg.

I tillegg, er det en del rart med innlegget ditt som gjør at du mister troverdigheten din da du virkelig ikke har peiling, slik at de som vet bedre ser bort fra det du mener på et blunk. Som for eksempel at du ikke mener du vil ta plassen til psykologen din fordi noen har det verre. Det vil alltid være noen som har det verre enn deg selv. Skal man dermed bare aldri jobbe med seg selv? 
Uansett: godt provoserende innlegg, du treffer nok mange. Heldigvis driter du deg ut på flere områder, som gjør det enkelt å bli mindre provosert fordi du ikke egentlig aner hva du snakker om

Anonymkode: f190d...4fa

Hersketeknikk! Fysj… snakk om lite empati. Hatt panikkanfall du? 

Anonymkode: 39417...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg satt sammen med psykologen min under verste perioden. Hun sa det var befriende med en pasient som jobbet så hardt med seg selv som meg, for de fleste satt og sutra. Og jeg tror nettopp ordet sutring og offer er store ord mtp angst. 

Anonymkode: 39417...8ac

Ja for da slipper psykologen å jobbe. Hver gang pasienten ikke blir bedre, legger psykologen skyld på pasienten. "Du har ikke jobbet med deg selv". 

Anonymkode: f1f93...450

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2023 den 1.59):

Så bra at du har denne erfaringen, at du har blitt bedre og er fornøyd. Du er 100%  overbevist om at alle som ikke gjør sånn som deg har bestemt seg for og være kronikere? At nav og uføretrygd spiller inn? Eksponeringsterapi funker for noen, men en kan like gjerne bli sykere. Jeg er blant de som ble sykere. Sluttet på dps og deres eksponeringshelvete og ble bedre. Gjorde ting på måten som passet meg, og som jeg ble bedre av. Ja, jeg kan også grue meg til ukjente hendelser, men ellers i hverdagen og på jobb fungerer jeg godt. Det hadde jeg ikke gjort om jeg hadde fortsatt med eksponeringsterapi . Du er fryktelig dømmende ut i fra at du har funnet svaret for deg, og da er jo alle like. Det er bra for deg at du har fått det fint, men er ikke det nok? Hvorfor skal du « provosere», som du selv sier og dømme de som gjør behandlingen på en annen måte, eller også er sykere enn deg? 

Anonymkode: c5d17...d23

Du maktet altså ikke stå i det. Her gjør du deg selv til ett klassisk «offer» ved å definere deg selv som sykere enn ts.

Anonymkode: 39417...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2023 den 12.44):

Jeg begynte i det veldig små. Først faktisk med å gå i butikken uten å psyke meg ned i forkant. Og så være med på sosiale sammenkomster. Noen gang måtte jeg gå etter en time eller to, men det at jeg hadde stilt opp ga mestringsfølelse.

Da jeg var tilbake igjen på jobb så var det noen veldig krevende uker i starten hvor jeg lå og skalv på nettene omtrent, men jeg stod opp og gikk på jobb, og merket at jobben ble en god distraksjon. Så begynte det hele å slippe taket. Det er logisk at angsten brenner seg ut når man står i en situasjon hver eneste dag og ingenting katastrofalt skjer.

Så jeg har bare hoppet i en rekke situasjoner som jeg har grudd meg for. Og noen ganger så har jeg hatt angstanfall i situasjonen, men de fleste gangene ikke. Så det handler om å utfordre seg igjen og igjen og ikke la en situasjon voksne til et fjell. Da blir verden bitte liten.

Her ser jeg at folk er veldig provoserte av det jeg sier, hadde forventet det, men ikke så sterke ord som i denne tråden! Det er fryktelig synd at budskapet "du KAN få det bedre" blir mottatt sånn. Og ja, jeg gidder ikke å pakke det inn. Jeg vet at det har med innstilling å gjøre, og ekte tro på at man kan få det bedre. Men da er man dessverre nødt til å jobbe for det. 

Anonymkode: a5858...d87

Jeg har eksakt samme innstilling som deg, TS! Du er sterk og absolutt ikke nedlatende ♥️ du har helt rett i at det blir lett å kun se seg selv i psykisk sykdom, dermed blir man lett ett «offer» . Man blir i tillegg sutrete og bitter når andre klarer noe de ikke kan.

Jeg har agorafobi med panikklidelse, samt PTSD. DET KAN KURERES GJENNOM HARDT ARBEID!!! Men da må man være tøff nok til å stå i det😘 Det krever baller😆🤘😝

Anonymkode: 39417...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.7.2023 den 19.55):

Du har kun forståelse utifra deg selv. Man pleier å få til en dypere forståelse etter år med terapi. Det har jeg fått. Selv om jeg har angst, så vet jeg all terapi ikke hjelper på alle da grunnen til angst er forskjellig. Vet man ikke grunnen til angsten er det enda vanskeligere å gjøre noe med den. Det forstår de kloke😉

Anonymkode: 2ca6b...55a

Angst er angst uansett hva som ligger bak. Mest sannsynlig ett overaktiv nervesystem fra du var barn. Ett traume, fler traumer, omsorgssvikt, overgrep, vold. Du blir tillært som liten å være i fight/flight hele tiden. Du er kanskje mer redd på visse steder enn andre, da starter man unngå disse grunnet irrasjonell frykt (fight or flight) og du lærer hjernen din å unngå for og ikke ha angst. DET HAR INGENTING MED HVOR ANGSTEN KOMMER FRA. Angst er angst og det er samme behandling uavhengig. Herlighet dere her inne… ser dere ikke at det er dere som er nedlatende, mobbere og uvitende? Drit i å eksponere da - stay in your own misery and shit! 

Anonymkode: 39417...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Angst er angst uansett hva som ligger bak. Mest sannsynlig ett overaktiv nervesystem fra du var barn. Ett traume, fler traumer, omsorgssvikt, overgrep, vold. Du blir tillært som liten å være i fight/flight hele tiden. Du er kanskje mer redd på visse steder enn andre, da starter man unngå disse grunnet irrasjonell frykt (fight or flight) og du lærer hjernen din å unngå for og ikke ha angst. DET HAR INGENTING MED HVOR ANGSTEN KOMMER FRA. Angst er angst og det er samme behandling uavhengig. Herlighet dere her inne… ser dere ikke at det er dere som er nedlatende, mobbere og uvitende? Drit i å eksponere da - stay in your own misery and shit! 

Anonymkode: 39417...8ac

Svar på dette: 

 

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Eksponering hjelper ikke alle. 

Hvordan skal man "eksponere" seg hvis man er panisk redd for blod? Rotter? Innbrudd? Jeg har nemlig hørt alt dette fra folk. 

Anonymkode: f1f93...450

 

Anonymkode: f1f93...450

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Ja for da slipper psykologen å jobbe. Hver gang pasienten ikke blir bedre, legger psykologen skyld på pasienten. "Du har ikke jobbet med deg selv". 

Anonymkode: f1f93...450

Djeeeeezzzeeeez! Det er jo du som skal jobbe!! Ikke psykologen - hun gir deg kum verktøy. 

Anonymkode: 39417...8ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Djeeeeezzzeeeez! Det er jo du som skal jobbe!! Ikke psykologen - hun gir deg kum verktøy. 

Anonymkode: 39417...8ac

Verktøy kan man finne på nettet, Google og YouTube. De tar altså godt betalt uten å ha noe som helst ansvar for at pasienten blir bedre. Herlig. 

Anonymkode: f1f93...450

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Svar på dette: 

 

 

Anonymkode: f1f93...450

Se på blod - ofte …. Se på ei rotte, ta på ei rotte - ofte …. Innbrudd blir ptsd, og da må man jobbe kognitiv med tanker da det er vanskelig å eksponere. 

Anonymkode: 39417...8ac