Angst og eksponeringsterapi

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.7.2023 den 2.05):

Jamen….. da er det vel autismen som er problemet ditt først og fremst? Så du burde jo ikke kommentere på denne posten når det er irrelevant????

Anonymkode: 7ddde...daa

Det er veldig relevant innspill faktisk. Poenget er at personen opplevde å skulle bli behandlet for angst uten at noen prøvde å finne ut årsaken til angsten. Ofte er det årsaker til angst som gjør at eksponering i seg selv ikke er løsningen. Sønnen min har autisme og angst, men likevel ville psykologen gjøre en større kartlegging for å finne ut eksakt hva problemet er. Er det vanskeligheter med å orientere seg i rom, er det hørselsvekkelse, er det språkvansker osv. Det viste seg å være store språkvansker. Hun presiserte igjen og igjen at det ville være helt feil å prøve å behandle angsten uten å finne den underliggende årsaken. En annen ville kanskje gått rett igang med samtaletimer og eksponering, noe som altså ville vært helt feil ende å starte i. Og poenget til den du siterer er at alle hen hadde møtt frem til nylig startet i feil ende. Alle. Så hen ville få frem at eksponering ikke løser alt og at man må få en bredere utredning først. 

Anonymkode: 09de1...14c

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg, ts!

Sleit veldig med en angst som bare ble verre og verre. Havnet på AAP til slutt. Gikk i flere behandlinger, som hjalp litt der og da, men ikke langsiktig. Så fikk jeg rett type behandling og ble fulgt opp over tid. Startet smått med de øvelsene jeg skulle gjøre, så bygget meg opp.

Det er klart hvordan tankene er under eksponering har alt å si! Om jeg tenker "dette er fælt, jeg vil avbryte" og kun tenke på angsten under eksponering, sier det seg selv at det ikke hjelper. Men om du fokuserer på handlingen istedet, og ikke angsten, så hjelper det. Det lærte jeg og det hjalp!

Dessverre ikke alle som vil innse det. Noen også som sikkert kommer med kommentarer ala "Din angst kunne ikke være så ille" Eller "Jeg har prøvd det der, det går ikke. Jeg har det verre enn deg"

Igjen.. Hvordan du tenker å gjør har alt å si når du eksponerer deg. Tenker du på angsten og symptomene, eller tenker du på det du ser å gjør istedet?

Anonymkode: de41b...fcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Eksponering? Spørs hva man er redd for 

Anonymkode: f1f93...450

Nei. Holdninger som det der er farlige og vil ikke gjøre noen hverken friskere eller bedre.

Anonymkode: de41b...fcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Har eksponert meg i 30 år. Lar ikke angsten stoppe meg. Angsten er der like så. Så nei det fungerer ikke for alle.

Og ikke fordi jeg ikke vil. Har blitt bedre etter jeg ble ufør grunnet bipolar, for nå slipper jeg å eksponere meg hver eneste dag. Det har dempet angsten mye. Så for meg er det da det stikk motsatte av eksponering som har hjulpet. 

Alt fungerer ikke på alle. Det vet også psykriater og psykologer. 

Anonymkode: 2ca6b...55a

Har samme erfaring. Har aldri viket unna, stått i det uansett og ikke latt angst begrense meg. Men resultatet blir mange søvnløse netter og tilslutt blir jeg utbrent. De beste periodene mine har vært når jeg har vært sykmeldt.

Anonymkode: d591c...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dessverre ikke alle som vil innse det. Noen også som sikkert kommer med kommentarer ala "Din angst kunne ikke være så ille" Eller "Jeg har prøvd det der, det går ikke. Jeg har det verre enn deg"

Igjen.. Hvordan du tenker å gjør har alt å si når du eksponerer deg. Tenker du på angsten og symptomene, eller tenker du på det du ser å gjør istedet?

Anonymkode: de41b...fcd

Problemet kommer når de som har blitt bedre tror at de har gjort noe mye mer riktig enn andre og at andre bare ikke prøver nok, ønsker det nok eller jobber mot seg selv. Da legger dere skylden over på personen som ikke blir bedre. 

Jeg selv har ptsd. Jeg har gått i gruppeterapi i flere omganger der jeg har møtt andre med ptsd. Jeg er bedre fungerende enn mange av dem jeg har møtt. Men det betyr da ikke at jeg er noe flinkere enn dem. Det ville vært problematisk om jeg gikk rundt å trodde det eller enda verre - forkynte det! Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig for dere å se. Kanskje en av dere har et godt svar på det?

Anonymkode: 09de1...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har det som deg, ts!

Sleit veldig med en angst som bare ble verre og verre. Havnet på AAP til slutt. Gikk i flere behandlinger, som hjalp litt der og da, men ikke langsiktig. Så fikk jeg rett type behandling og ble fulgt opp over tid. Startet smått med de øvelsene jeg skulle gjøre, så bygget meg opp.

Det er klart hvordan tankene er under eksponering har alt å si! Om jeg tenker "dette er fælt, jeg vil avbryte" og kun tenke på angsten under eksponering, sier det seg selv at det ikke hjelper. Men om du fokuserer på handlingen istedet, og ikke angsten, så hjelper det. Det lærte jeg og det hjalp!

Dessverre ikke alle som vil innse det. Noen også som sikkert kommer med kommentarer ala "Din angst kunne ikke være så ille" Eller "Jeg har prøvd det der, det går ikke. Jeg har det verre enn deg"

Igjen.. Hvordan du tenker å gjør har alt å si når du eksponerer deg. Tenker du på angsten og symptomene, eller tenker du på det du ser å gjør istedet?

Anonymkode: de41b...fcd

Får panikkangst helt ut av det blå. Blir liggende på gulvet i butikker å griner. Det går helt greit. Finnes ikke redd for det, folk er snille å hjelpsomme. Jeg ikke flau. Men det skjer og skjer og skjer og skjer. I 30 år. Så ja jeg blir provosert når dere så hardnakket påstår det kun er innstillingen man har. For det er det ikke. Jeg utsetter meg for, har gode tanker, ja litt som en idiot og tror at denne gangen går det bra hver gang. Noen ganger gjør det det, andre ikke. Får høre jeg har en herlig innstiling til min angst av psykologen min. Så velger å høre på fagfolk ang dette og håper folk forstår at TS sin fasit ikke gjelder alle.

Anonymkode: 2ca6b...55a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Nei. Holdninger som det der er farlige og vil ikke gjøre noen hverken friskere eller bedre.

Anonymkode: de41b...fcd

Tar du høyde for at det er mange ulike og sammensatte årsaker til angst, eller tar du alle former for og årsaker til angst under ett? 

Anonymkode: 09de1...14c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Problemet kommer når de som har blitt bedre tror at de har gjort noe mye mer riktig enn andre og at andre bare ikke prøver nok, ønsker det nok eller jobber mot seg selv. Da legger dere skylden over på personen som ikke blir bedre. 

Jeg selv har ptsd. Jeg har gått i gruppeterapi i flere omganger der jeg har møtt andre med ptsd. Jeg er bedre fungerende enn mange av dem jeg har møtt. Men det betyr da ikke at jeg er noe flinkere enn dem. Det ville vært problematisk om jeg gikk rundt å trodde det eller enda verre - forkynte det! Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig for dere å se. Kanskje en av dere har et godt svar på det?

Anonymkode: 09de1...14c

Det som er utfordringen ved ptsd er vel at det ikke alltid er mønster, eller at triggerne er vanskelige å få tak i? Jeg har angst knyttet til traumer (har ikke diagnosen) og psykologen vil at vi skal kartlegge triggere men jeg sliter med å finne ut å finne ut akkurat hva jeg er redd for. Det er klart lettere hvis man er redd for helt konkrete situasjoner. 

Anonymkode: d591c...fa2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2023 den 23.21):

Vel, nå har jeg ikke prøvd sistnevnte i terapeutisk forstand, men har gjort mine egne erfaringer med det, og konklusjonen er eksponering hjelper. Enormt.  Jeg har slitt med angst i mange år. Alt fra panikkangst til sosial angst. I hvert fall en iboende følelse av sterkt ubehag, invalidiserende frykt og irrasjonell skrekk. Etter å ha slitt med dette i ekstrem grad for to år siden, en periode hvor jeg ikke fungerte på jobben så dro jeg til legen og la fram alt. Legen fortalte tok meg på alvor, men sa at det var en lang venteliste hos psykolog, og at jeg ikke fikk time før om 5 mnd. Men hun sykemeldte meg i en periode.  

Da jeg gikk hjemme så ble alt verre. Jeg isolerte meg fullstendig, og alle daglige gjøremål  vokste og ble uoverkommelige. En dag fikk jeg invitasjon til en sammenkomst. Å gå på denne var som å bestige Mount Everest så jeg takket nei. Men dagen før ringte en venninne og lurte på hvorfor jeg ikke hadde gikk lyd fra meg, og at hun skulle gå og ville ha meg med. Jeg la fram alt, og fikk full forståelse fra henne, men hun ville gjerne at jeg prøvde å bli med likevel. Så jeg ble med, i bare 2 timer, men da jeg kom hjem, selv om jeg var sliten etter inntrykkene så var jeg også lettet og lykkelig?! Hva skjedde? Siden har jeg utfordret meg selv. Litt etter litt. Og nå to år etter denne perioden så er jeg i full jobb igjen, har vært på 3 ferier, og trenger ikke lenger psykolog (vil ikke oppta plassen for noen som sliter mer enn meg).  

Poenget er at jeg kan fremdeles grue meg veldig for å delta på noe som helst, og får fremdeles angstsymptomer. Men disse har en biologisk kort varighet, og når man utfordrer seg så brenner de seg ut. Og etter situasjonen så roer nervesystemet seg. Utfordrer man seg ikke det så er det naturlig at angsten ikke brenner ut og bare vokser. Og verden blir mindre og mindre.

Vet at mange blir provosert av dette, og det er utrolig synd. Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. Vet også at NAV og uføretrygd kan spille inn her, så retter denne posten først og fremst for de som er i, eller ønsker å være i jobb. Eksponering funker. Ikke gi opp 🙂 

Anonymkode: a5858...d87

Tenkt på at noen kan føle det annerledes enn deg eller? Ikke alle som får så flott resultat av eksponering. Tro det eller ei.

Anonymkode: 123ca...e52

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Tar du høyde for at det er mange ulike og sammensatte årsaker til angst, eller tar du alle former for og årsaker til angst under ett? 

Anonymkode: 09de1...14c

Har man angst, har man gjerne andre psykiske lidelser også ja. Meg selv inkludert.

Anonymkode: de41b...fcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Tenkt på at noen kan føle det annerledes enn deg eller? Ikke alle som får så flott resultat av eksponering. Tro det eller ei.

Anonymkode: 123ca...e52

Hva gjør du når du eksponerer deg da? Hvor er tankene dine? Hva fokuserer du på?

Anonymkode: de41b...fcd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har man angst, har man gjerne andre psykiske lidelser også ja. Meg selv inkludert.

Anonymkode: de41b...fcd

Ikke nødvendigvis psykiske lidelser. Angst kan komme av at man sliter med å orientere seg i rom, språkvansker og mye mer som jeg ikke vet nok om. Men i de tilfellene er gjerne tilrettelegging og andre verktøy viktigere enn det å gå rett på eksponering. Gjør man sistnevnte så vil det gjerne gjøre vanskene større. Mange får ikke god nok utredning rundt angsten sin og får dermed ikke ønsket virkning av eksponering. Det er ikke fordi de gjør noe feil eller "lar angsten vinne". 

Anonymkode: 09de1...14c

[AnonymBruker]

Det er fint for deg. 

Jeg har presset meg gjennom alt og lært så mye kognitiv terapi som fokuserer på alt annet enn å kjenne etter hvordan man har det, at jeg mistet all kontakt med både sanser og følelser. Jeg jobbet og tok videreutdanninger og var med på alt mulig. 

Endte i en alvorlig depresjon og jeg er endelig utredet for hva som har ligget bak alt dette. 

Nå blir jeg kjent med meg selv og har lov å være et menneske. Et menneske som gjør det det har lyst til. 

Sånn er det for meg. 

Anonymkode: 7b549...fe8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det som er utfordringen ved ptsd er vel at det ikke alltid er mønster, eller at triggerne er vanskelige å få tak i? Jeg har angst knyttet til traumer (har ikke diagnosen) og psykologen vil at vi skal kartlegge triggere men jeg sliter med å finne ut å finne ut akkurat hva jeg er redd for. Det er klart lettere hvis man er redd for helt konkrete situasjoner. 

Anonymkode: d591c...fa2

Det er altfor lett å tenke at angst er konkret og likt for alle på bunnen. Man er redd for noe og kan eksponere seg for det man er redd for. Men det blir en altfor enkel forklaring. Angst er også sammensatt og har mange ulike årsaker og tar form på ulike måter. Èn behandlingsform er ikke riktig for alle med angst heller. I verste fall gjør det angsten verre. Og det er ikke pga brukerfeil av behandlingsmetoden (som "hadde feil fokus", "tenkte feil tanker"). 

Anonymkode: 09de1...14c

[AnonymBruker]

TS her. Det siste jeg vil si i denne posten før jeg slutter å lese mer, er at jeg rettet den først og fremst for folk som sliter med angst som er i jobb. Jeg vet at bildet blir helt annerledes dersom man har en angstdiagnose i bunn for AAP eller uføretrygd. Både fordi jeg stoler på helseapparatet som da tolker deres angstlidelse som såpass alvorlig, men også, la oss være ærlige her folkens, er man utenfor arbeidslivet og ikke makter å gå tilbake, så vil kroniker-diagnosen være noe man kjemper for å opprettholde. 

Ingen trenger å bli provoserte av dette. For vi vet alle hvordan ting fungerer. 

Jeg og mange andre har fått det så mye bedre gjennom konstant eksponering. Dersom vi klarer å se på angst i somatisk forstand så gir det all verdens mening. Definisjonen på angst er irrasjonell frykt. Mekanismene i angst sitter i hjernen, og har alltid vært en naturlig biologisk respons på fare for alle mennesker. Uten angstsignaler fra amygdala så hadde ikke mennesker overlevd i situasjoner med reell fare. Problemet er at amygdala alltid vil være aktiv, i alle menneskes hjerner, klar for å fyre opp. Men når vi isolerer oss og ikke tørr å oppsøke noen ubehagelige situasjoner, så vil den ikke ha noe å jobbe med. Konsekvensen er en irrasjonell frykt som bare vokser. 

Dette er så forskningsbasert som det går an å bli. Eksponeringsterapi er ikke pseudovitenskap, det har et enormt sterkt biologisk fundament. 

På et individuelt plan så er det utrolig vanskelig å begynne å ta det kampene. Det vet jeg alt om. Men det er verdt å prøve. Livet er kort. Alle skal vi dø. Heller prøve litt mens vi lever enn å gi opp. Jeg orker bare ikke pakke det inn og pussyfoote rundt tematikken fordi noen her blir provoserte og kommer med perspnangrep. Dette er veldig logiske greier. 

Anonymkode: a5858...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

TS her. Det siste jeg vil si i denne posten før jeg slutter å lese mer, er at jeg rettet den først og fremst for folk som sliter med angst som er i jobb. Jeg vet at bildet blir helt annerledes dersom man har en angstdiagnose i bunn for AAP eller uføretrygd. Både fordi jeg stoler på helseapparatet som da tolker deres angstlidelse som såpass alvorlig, men også, la oss være ærlige her folkens, er man utenfor arbeidslivet og ikke makter å gå tilbake, så vil kroniker-diagnosen være noe man kjemper for å opprettholde. 

Ingen trenger å bli provoserte av dette. For vi vet alle hvordan ting fungerer. 

Jeg og mange andre har fått det så mye bedre gjennom konstant eksponering. Dersom vi klarer å se på angst i somatisk forstand så gir det all verdens mening. Definisjonen på angst er irrasjonell frykt. Mekanismene i angst sitter i hjernen, og har alltid vært en naturlig biologisk respons på fare for alle mennesker. Uten angstsignaler fra amygdala så hadde ikke mennesker overlevd i situasjoner med reell fare. Problemet er at amygdala alltid vil være aktiv, i alle menneskes hjerner, klar for å fyre opp. Men når vi isolerer oss og ikke tørr å oppsøke noen ubehagelige situasjoner, så vil den ikke ha noe å jobbe med. Konsekvensen er en irrasjonell frykt som bare vokser. 

Dette er så forskningsbasert som det går an å bli. Eksponeringsterapi er ikke pseudovitenskap, det har et enormt sterkt biologisk fundament. 

På et individuelt plan så er det utrolig vanskelig å begynne å ta det kampene. Det vet jeg alt om. Men det er verdt å prøve. Livet er kort. Alle skal vi dø. Heller prøve litt mens vi lever enn å gi opp. Jeg orker bare ikke pakke det inn og pussyfoote rundt tematikken fordi noen her blir provoserte og kommer med perspnangrep. Dette er veldig logiske greier. 

Anonymkode: a5858...d87

Du har kun forståelse utifra deg selv. Man pleier å få til en dypere forståelse etter år med terapi. Det har jeg fått. Selv om jeg har angst, så vet jeg all terapi ikke hjelper på alle da grunnen til angst er forskjellig. Vet man ikke grunnen til angsten er det enda vanskeligere å gjøre noe med den. Det forstår de kloke😉

Anonymkode: 2ca6b...55a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Du har kun forståelse utifra deg selv. Man pleier å få til en dypere forståelse etter år med terapi. Det har jeg fått. Selv om jeg har angst, så vet jeg all terapi ikke hjelper på alle da grunnen til angst er forskjellig. Vet man ikke grunnen til angsten er det enda vanskeligere å gjøre noe med den. Det forstår de kloke😉

Anonymkode: 2ca6b...55a

Ok, ikke kall det "terapi" da. Kall eksponering en logisk vei ut av angst med en sterkt biologisk forklaringsmodell ift anstlidelsers biologiske fundament. Håper det var klokt nok for deg. 

Angst har hatt en biologisk funksjon, men nå når vi ikke løper fra rovdyr på savannen, eller redder familien fra krig, så er vi nødt til å utfordre oss selv og jobbe med hjernen som prøver å overbevise oss om at irrasjonelle farer er reelle. 

Kanskje de som ikke har angst i dagens trygge samfunn er de abnormale 😄 

Anonymkode: a5858...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her. Det siste jeg vil si i denne posten før jeg slutter å lese mer, er at jeg rettet den først og fremst for folk som sliter med angst som er i jobb. Jeg vet at bildet blir helt annerledes dersom man har en angstdiagnose i bunn for AAP eller uføretrygd. Både fordi jeg stoler på helseapparatet som da tolker deres angstlidelse som såpass alvorlig, men også, la oss være ærlige her folkens, er man utenfor arbeidslivet og ikke makter å gå tilbake, så vil kroniker-diagnosen være noe man kjemper for å opprettholde. 

Ingen trenger å bli provoserte av dette. For vi vet alle hvordan ting fungerer. 

Jeg og mange andre har fått det så mye bedre gjennom konstant eksponering. Dersom vi klarer å se på angst i somatisk forstand så gir det all verdens mening. Definisjonen på angst er irrasjonell frykt. Mekanismene i angst sitter i hjernen, og har alltid vært en naturlig biologisk respons på fare for alle mennesker. Uten angstsignaler fra amygdala så hadde ikke mennesker overlevd i situasjoner med reell fare. Problemet er at amygdala alltid vil være aktiv, i alle menneskes hjerner, klar for å fyre opp. Men når vi isolerer oss og ikke tørr å oppsøke noen ubehagelige situasjoner, så vil den ikke ha noe å jobbe med. Konsekvensen er en irrasjonell frykt som bare vokser. 

Dette er så forskningsbasert som det går an å bli. Eksponeringsterapi er ikke pseudovitenskap, det har et enormt sterkt biologisk fundament. 

På et individuelt plan så er det utrolig vanskelig å begynne å ta det kampene. Det vet jeg alt om. Men det er verdt å prøve. Livet er kort. Alle skal vi dø. Heller prøve litt mens vi lever enn å gi opp. Jeg orker bare ikke pakke det inn og pussyfoote rundt tematikken fordi noen her blir provoserte og kommer med perspnangrep. Dette er veldig logiske greier. 

Anonymkode: a5858...d87

Tenker det er bra du avslutter nå. Jo flere innlegg du skriver, og jo mer du deler, jo mindre kunnskapsrik fremstår du. 

Anonymkode: c54e6...6e2

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Tenker det er bra du avslutter nå. Jo flere innlegg du skriver, og jo mer du deler, jo mindre kunnskapsrik fremstår du. 

Anonymkode: c54e6...6e2

Så utrolig stygt sagt. Unødvendig med personangrep.

Anonymkode: ff78e...dae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Så utrolig stygt sagt. Unødvendig med personangrep.

Anonymkode: ff78e...dae

Er det personangrep å si at det skorter på kunnskap hos en person som mener de sitter på fasiten? Hvor stygt er det ikke å si at hvis man ikke følger denne fasiten, så vil man være kroniker? Da har vi ulikt syn på ting. 

Anonymkode: c54e6...6e2