Angst og eksponeringsterapi

[AnonymBruker]

Det er sånn at ikke alle behandlingsformer fungerer på alle. Om det er eksponering, blodtrykksmedisin, cellegift eller operasjoner. Det er forøvrig forskjell på å ha en ren angstlidelse eller angstlidelse i tillegg til en annen hoveddiagnose som autisme som nevnt eller ptsd. Å si at man bestemmer seg for å bli værende i en hemmende angst livet ut er bare stygt sagt. 

Anonymkode: 08f6b...83e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er jo ikke eneste behandlingsformen, og sykdomsbilder er veldig personlige og kompliserte. Ingen er like. De fleste som sliter med voldsom angst har andre ting, som depresjon eller ocd osv som kommer i tillegg, så NEI - eksponering funker ikke på alle. 
 

Utrolig dårlig gjort av deg å være så nedlatende mot andre som sliter, hvis alle var som deg hadde ingen blitt friske, og ingen hadde fått hjelp. 
 

Dine holdninger viser virkelig hva som er feil med verden, og det er veldig ekkelt å se. Du høres ut som et dårlig menneske å være rundt. 

«Se på meg, jeg ble frisk og derfor er dere alle andre dårligere enn meg!» 

Kanskje du heller skal jobbe med personligheten din litt før du begynner å belære om ting du ikke kan noe om 😬

Er også verdt å påpeke at du selv er klar over at du provoserer, så du gjør det kun for å såre andre, noe som ikke akkurat viser noe godt om deg selv. Dette er ikke den solskinnshistorien du tror det er, og jeg håper ikke du sitter og snakker med folk i virkeligheten om disse tingene, og snakker ned alle som er syke når du selv er frisk. 
 

Prøv å få deg litt mening i livet, gjør fine ting mot andre og få deg noen nye venner som kanskje ser deg litt mer, og gir deg litt mer forståelse, omsorg… og oppmerksomhet? Virker om du trenger litt mer enn du får foreløpig hvertfall. 

Anonymkode: 7ddde...daa

Du høres bitter ut. Det er ikke jeg. Man kan bli veldig narsissistisk av å sitte fast i lidelsene sine, og da er det ikke lett å være empatisk og stille opp for andre. 

Mitt utgangspunkt er oppløftende for de jeg har pratet med. Har gode samtaler med venner som sliter med det samme. 

Anonymkode: a5858...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Du høres bitter ut. Det er ikke jeg. Man kan bli veldig narsissistisk av å sitte fast i lidelsene sine, og da er det ikke lett å være empatisk og stille opp for andre. 

Mitt utgangspunkt er oppløftende for de jeg har pratet med. Har gode samtaler med venner som sliter med det samme. 

Anonymkode: a5858...d87

Du er veldig opptatt av at det du kommer med er positivt og oppløftende. Det bør det være for alle. Det du ikke evner å se, er at du fremstår heller nedlatende og sitter fast i at du har fasiten på hvordan snu livet rundt. Du evner ikke å se at angst har flere dimensjoner, flere lag, ulike mennesker som har det og ulike behandlingsmetoder - noen som fungerer, andre ikke.  Du er ikke empatisk selv hvis du tror det. 

Anonymkode: c54e6...6e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du er veldig opptatt av at det du kommer med er positivt og oppløftende. Det bør det være for alle. Det du ikke evner å se, er at du fremstår heller nedlatende og sitter fast i at du har fasiten på hvordan snu livet rundt. Du evner ikke å se at angst har flere dimensjoner, flere lag, ulike mennesker som har det og ulike behandlingsmetoder - noen som fungerer, andre ikke.  Du er ikke empatisk selv hvis du tror det. 

Anonymkode: c54e6...6e2

Det er synd at du oppfatter det sånn. For det ligger så mye kraft i evnen til å tenke at det er mulig å bli bedre ❤️ 

Anonymkode: a5858...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er synd at du oppfatter det sånn. For det ligger så mye kraft i evnen til å tenke at det er mulig å bli bedre ❤️ 

Anonymkode: a5858...d87

Ja, ikke sant. Bare det du skriver beviser alt for meg  

Anonymkode: c54e6...6e2

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg selv. Jeg ble også sykmeldt og i starten var jeg flink til å dra på besøk og finne på ærend jeg kunne gjøre osv, men etter en tung vinter er det meste som skal foregå ekstremt vanskelig. Så det var egentlig ganske fint å høre om noen som har klart det, for det du beskrev var som sagt som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg har enda ikke knekt koden, da jeg ofte ikke kommer meg avgårde for å i hele tatt gjøre eksponeringen. Synes også det er vanskelig å ikke ha fokus på symptomene mens jeg er i situasjoner. Jeg er ikke åpen om min lidelse, men velger å skjule det. Mulig det også gjør det verre, men jeg orker ikke at det skal være noe alle vet, jeg bor på en relativ liten plass. Hvor ofte gjorde du eksponeringen og hvor lenge sto du i det? 

Anonymkode: f8755...4e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette var som å lese om meg selv. Jeg ble også sykmeldt og i starten var jeg flink til å dra på besøk og finne på ærend jeg kunne gjøre osv, men etter en tung vinter er det meste som skal foregå ekstremt vanskelig. Så det var egentlig ganske fint å høre om noen som har klart det, for det du beskrev var som sagt som om jeg skulle skrevet det selv. Jeg har enda ikke knekt koden, da jeg ofte ikke kommer meg avgårde for å i hele tatt gjøre eksponeringen. Synes også det er vanskelig å ikke ha fokus på symptomene mens jeg er i situasjoner. Jeg er ikke åpen om min lidelse, men velger å skjule det. Mulig det også gjør det verre, men jeg orker ikke at det skal være noe alle vet, jeg bor på en relativ liten plass. Hvor ofte gjorde du eksponeringen og hvor lenge sto du i det? 

Anonymkode: f8755...4e8

Jeg begynte i det veldig små. Først faktisk med å gå i butikken uten å psyke meg ned i forkant. Og så være med på sosiale sammenkomster. Noen gang måtte jeg gå etter en time eller to, men det at jeg hadde stilt opp ga mestringsfølelse.

Da jeg var tilbake igjen på jobb så var det noen veldig krevende uker i starten hvor jeg lå og skalv på nettene omtrent, men jeg stod opp og gikk på jobb, og merket at jobben ble en god distraksjon. Så begynte det hele å slippe taket. Det er logisk at angsten brenner seg ut når man står i en situasjon hver eneste dag og ingenting katastrofalt skjer.

Så jeg har bare hoppet i en rekke situasjoner som jeg har grudd meg for. Og noen ganger så har jeg hatt angstanfall i situasjonen, men de fleste gangene ikke. Så det handler om å utfordre seg igjen og igjen og ikke la en situasjon voksne til et fjell. Da blir verden bitte liten.

Her ser jeg at folk er veldig provoserte av det jeg sier, hadde forventet det, men ikke så sterke ord som i denne tråden! Det er fryktelig synd at budskapet "du KAN få det bedre" blir mottatt sånn. Og ja, jeg gidder ikke å pakke det inn. Jeg vet at det har med innstilling å gjøre, og ekte tro på at man kan få det bedre. Men da er man dessverre nødt til å jobbe for det. 

Anonymkode: a5858...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg begynte i det veldig små. Først faktisk med å gå i butikken uten å psyke meg ned i forkant. Og så være med på sosiale sammenkomster. Noen gang måtte jeg gå etter en time eller to, men det at jeg hadde stilt opp ga mestringsfølelse.

Da jeg var tilbake igjen på jobb så var det noen veldig krevende uker i starten hvor jeg lå og skalv på nettene omtrent, men jeg stod opp og gikk på jobb, og merket at jobben ble en god distraksjon. Så begynte det hele å slippe taket. Det er logisk at angsten brenner seg ut når man står i en situasjon hver eneste dag og ingenting katastrofalt skjer.

Så jeg har bare hoppet i en rekke situasjoner som jeg har grudd meg for. Og noen ganger så har jeg hatt angstanfall i situasjonen, men de fleste gangene ikke. Så det handler om å utfordre seg igjen og igjen og ikke la en situasjon voksne til et fjell. Da blir verden bitte liten.

Her ser jeg at folk er veldig provoserte av det jeg sier, hadde forventet det, men ikke så sterke ord som i denne tråden! Det er fryktelig synd at budskapet "du KAN få det bedre" blir mottatt sånn. Og ja, jeg gidder ikke å pakke det inn. Jeg vet at det har med innstilling å gjøre, og ekte tro på at man kan få det bedre. Men da er man dessverre nødt til å jobbe for det. 

Anonymkode: a5858...d87

Jeg kan også føle mestring når jeg gjennomfører fryktede situasjoner, men det virker som kroppen glemmer fort. Sist jeg hadde noe jeg gruet meg til var skoleavslutning til et av barna. Jeg hadde planlagt at jeg kunne si hunden var dårlig (teit men det var det eneste jeg kom på) og at jeg måtte dra tidlig. Men det var backupen min, og jeg opplevde at jeg ikke trengte den. Jeg sto i situasjonen og var til stede hele tiden selv om jeg ikke klarer slappe helt av da og føler jeg anstrenger hele kroppen. Men da var jeg fornøyd og tenkte at dette klarer jeg jo. Men så neste gang det kommer opp noe lignende kommer jeg til å grue meg like mye, og måtte ha en unnskyldning for å kunne kanskje gå tidlig. Kjenner det er slitsomt å leve slik også, og alltid måtte ha en plan for å komme seg vekk. Jeg har aldri hatt angstanfall i situasjoner, men det er jo frykten for at det kan skje som alltid er der. Frykten for å miste kontrollen offentlig, selv om det aldri har skjedd. Helt urasjonelt, men det er nå slik det har blitt. 

Jeg opplevde ikke tråden din som provoserende, jeg fikk faktisk litt håp om at dette kan gå over siden jeg kjente meg sånn igjen i det du skrev. Jeg tror det verste man kan gjøre er å bli sittende hjemme. Det begynner med at man kanskje unngår å dra på en stor sammenkomst med masse fremmede, men ender med at til slutt unngår alt mulig sosialt, selv de små (enkle) sammenkomstene også. Jeg har til og med unngått å dra på besøk til egen familie enkelte ganger. 

Anonymkode: f8755...4e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er synd at du oppfatter det sånn. For det ligger så mye kraft i evnen til å tenke at det er mulig å bli bedre ❤️ 

Anonymkode: a5858...d87

Det ligger ikke så mye kraft i det at behandlingsformer som ikke fungerer plutselig begynner å fungere. Jeg skjønner at du er helt frelst av din egen tilfriskning men du må virkelig begynne å se virkeligheten for sånn den er. Mennesket er ikke så sort hvitt som du skal ha det til og å benekte at eksponering ikke fungerer for alle er rett og slett litt sykt. Ditt budskap er ikke at man kan bli bedre, ditt budskap er «denne behandlingsformer funker og gjør den ikke det for deg er det fordi du bestemmer deg for at den ikke skal funke» Latterlig. Ha litt respekt for andre.

Anonymkode: 08f6b...83e

[AnonymBruker]

Eksponering? Spørs hva man er redd for 

Anonymkode: f1f93...450

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Da leser du ikke posten, eller konkluderer uten å virkelig lese. Jeg sier "jeg harr gjort mine egne erfaringer". Og ja, jeg konkluderer med at eksponering funker. For meg. Og for mange andre.

Jeg syns det er 100 ganger mer provoserende å lese om subjektive opplevelser som konkluderer med at ingenting funker for angst. Har man først fått det så har man det alltid. Det er den historiefortellingen som er meningsbærende i de fleste subjektive innleggene, både på forum, men også i media. DET er nedlatende. 

 

Anonymkode: a5858...d87

Jeg synes det er mest provoserende å lese at noen faktisk mener man velger være kronisk syk... Slik du gjør... Det er så nedlatende og viser så lite forståelse for sykdom...

Eksponeringsterapi er velkjent som en svært god terapiform mot angst ja, og jeg har selv opplevd at det var en veldig effektiv metode for meg. Men jeg kunne aldri funnet på å påstå at de det ikke funker på har valgt være syk... Det finnes flere ulike metoder for å hjelpe mot angst, og for noen hjelper ingenting, og det er absolutt ikke slik at de velger være behandlingsresistent. Det er direkte stygt gjort av deg å påstå noe slikt.

Men en ting har du rett i, du provoserer veldig mange med slike påstander.

Anonymkode: 880a0...c26

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg synes det er mest provoserende å lese at noen faktisk mener man velger være kronisk syk... Slik du gjør... Det er så nedlatende og viser så lite forståelse for sykdom...

Eksponeringsterapi er velkjent som en svært god terapiform mot angst ja, og jeg har selv opplevd at det var en veldig effektiv metode for meg. Men jeg kunne aldri funnet på å påstå at de det ikke funker på har valgt være syk... Det finnes flere ulike metoder for å hjelpe mot angst, og for noen hjelper ingenting, og det er absolutt ikke slik at de velger være behandlingsresistent. Det er direkte stygt gjort av deg å påstå noe slikt.

Men en ting har du rett i, du provoserer veldig mange med slike påstander.

Anonymkode: 880a0...c26

Hun sa vel ikke at de det ikke funket for har valgt å være syk? Hun sier at de som ikke forsøker å bli frisk har valgt å være syk. Det er jo sant, da.

Det er noen gjengangere her på forumet for eksempel som har skrevet en ny tråd "hver uke" i flere år nå om hvor ulidelig vondt de har det. Men ikke skal de gå i noen form for terapi og ikke skal de prøve medisiner. Godt eksempel på noen som har valgt å være kronisk syk.

Anonymkode: ff78e...dae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hun sa vel ikke at de det ikke funket for har valgt å være syk? Hun sier at de som ikke forsøker å bli frisk har valgt å være syk. Det er jo sant, da.

Det er noen gjengangere her på forumet for eksempel som har skrevet en ny tråd "hver uke" i flere år nå om hvor ulidelig vondt de har det. Men ikke skal de gå i noen form for terapi og ikke skal de prøve medisiner. Godt eksempel på noen som har valgt å være kronisk syk.

Anonymkode: ff78e...dae

Vel, da leser du det mildt - hun skriver helt rett ut at eksponering er løsningen og hvis man blir provosert av dette er hun overbevist om at da har man bestemt seg for å være syk: 

Vet at mange blir provosert av dette, og det er utrolig synd. Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. Vet også at NAV og uføretrygd kan spille inn her, så retter denne posten først og fremst for de som er i, eller ønsker å være i jobb. Eksponering funker. Ikke gi opp

Anonymkode: c54e6...6e2

[AnonymBruker]

Det er tid og sted for alt. Eksponering bør skje når man er på en bedre plass i livet, og ikke når man ligger nede. Målet med eksponering er mestring. Mestring gir selvtillit, styrke og tro på seg selv. Hjernen opplever mestring. 
Men presser man seg ut i situasjoner når man ka skje er stresset, har lite søvn, står i en vanskelig situasjon etc. er faren større for at eksponeringen mislykkes. Da lærer hjernen på nytt at situasjonen er farlig. 
Små steg er viktig, sette lista lavt 

Anonymkode: d11ec...625

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Vel, da leser du det mildt - hun skriver helt rett ut at eksponering er løsningen og hvis man blir provosert av dette er hun overbevist om at da har man bestemt seg for å være syk: 

Vet at mange blir provosert av dette, og det er utrolig synd. Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. Vet også at NAV og uføretrygd kan spille inn her, så retter denne posten først og fremst for de som er i, eller ønsker å være i jobb. Eksponering funker. Ikke gi opp

Anonymkode: c54e6...6e2

Eksponering funker, det er godt forsket på og dokumentert. Men eksponeringsterapi er hardt arbeid, og tøft å stå i. si du er redd for edderkopper, og du får beskjed om å holde en tarantella, vil du automatisk vise motstand og frykt. Det er mye det det handler om. Folk som skal eksponeres tvinges til å møte frykten sin i hvitøyet, og det er beintøft. Det må vi ha respekt for. Det betyr ikke at folk ønsker å være i offer rollen, men veien ut av komfortsona er vanskelig.  

Anonymkode: d11ec...625

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Eksponering funker, det er godt forsket på og dokumentert. Men eksponeringsterapi er hardt arbeid, og tøft å stå i. si du er redd for edderkopper, og du får beskjed om å holde en tarantella, vil du automatisk vise motstand og frykt. Det er mye det det handler om. Folk som skal eksponeres tvinges til å møte frykten sin i hvitøyet, og det er beintøft. Det må vi ha respekt for. Det betyr ikke at folk ønsker å være i offer rollen, men veien ut av komfortsona er vanskelig.  

Anonymkode: d11ec...625

Har eksponert meg i 30 år. Lar ikke angsten stoppe meg. Angsten er der like så. Så nei det fungerer ikke for alle.

Og ikke fordi jeg ikke vil. Har blitt bedre etter jeg ble ufør grunnet bipolar, for nå slipper jeg å eksponere meg hver eneste dag. Det har dempet angsten mye. Så for meg er det da det stikk motsatte av eksponering som har hjulpet. 

Alt fungerer ikke på alle. Det vet også psykriater og psykologer. 

Anonymkode: 2ca6b...55a

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Vel, da leser du det mildt - hun skriver helt rett ut at eksponering er løsningen og hvis man blir provosert av dette er hun overbevist om at da har man bestemt seg for å være syk: 

Vet at mange blir provosert av dette, og det er utrolig synd. Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. Vet også at NAV og uføretrygd kan spille inn her, så retter denne posten først og fremst for de som er i, eller ønsker å være i jobb. Eksponering funker. Ikke gi opp

Anonymkode: c54e6...6e2

Jeg synes ikke jeg leser det mildt, jeg synes du tolker det alt for negativt. Hun sier at mange blir provoserte av å høre at andre har blitt frisk av X metode. Det stemmer jo, det ser jeg selv her inne hver gang noen forteller om noe som har fungert for dem. Noen må inn og rope "DET VIRKER IKKE FOR ALLE". Men har alle prøvd? Jobbet på og utfordret seg i 2 år slik TS gjorde?

Eksponering er ikke behandling for alle tilstander, har man PTSD for eksempel da må man finne på noe annet, men prinsippet om å utfordre seg selv og gjøre en innsats kan overføres. Senest i går leste jeg om en mamma som er tidvis suicidal av angst, men hun vil ikke engang prøve å ta en sovetablett for at 5-åringen kanskje skal ha en mor i livet. Man kommer med et ønske om å bli frisk i teorien, men i praksis ønsker man det bare hvis det ikke koster en noe.

Og nei, det gjelder selvfølgelig ikke for alle. Må jeg nødt til å skrive det?

Anonymkode: ff78e...dae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er tid og sted for alt. Eksponering bør skje når man er på en bedre plass i livet, og ikke når man ligger nede. Målet med eksponering er mestring. Mestring gir selvtillit, styrke og tro på seg selv. Hjernen opplever mestring. 
Men presser man seg ut i situasjoner når man ka skje er stresset, har lite søvn, står i en vanskelig situasjon etc. er faren større for at eksponeringen mislykkes. Da lærer hjernen på nytt at situasjonen er farlig. 
Små steg er viktig, sette lista lavt 

Anonymkode: d11ec...625

Dette var klokt sagt. Når man ligger helt nede, rister og svetter av angst, så tror jeg at feks en butikktur hadde vært et lite hensiktsmessig valg. Sjansen er stor for at da hadde eksponering ikke vært så smart, pga at da hadde sjansen vært stor for at eksoneringen fungert dårlig, og da er man enda mer redd for neste butikktur. 

Anonymkode: 2e91e...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg synes ikke jeg leser det mildt, jeg synes du tolker det alt for negativt. Hun sier at mange blir provoserte av å høre at andre har blitt frisk av X metode. Det stemmer jo, det ser jeg selv her inne hver gang noen forteller om noe som har fungert for dem. Noen må inn og rope "DET VIRKER IKKE FOR ALLE". Men har alle prøvd? Jobbet på og utfordret seg i 2 år slik TS gjorde?

Eksponering er ikke behandling for alle tilstander, har man PTSD for eksempel da må man finne på noe annet, men prinsippet om å utfordre seg selv og gjøre en innsats kan overføres. Senest i går leste jeg om en mamma som er tidvis suicidal av angst, men hun vil ikke engang prøve å ta en sovetablett for at 5-åringen kanskje skal ha en mor i livet. Man kommer med et ønske om å bli frisk i teorien, men i praksis ønsker man det bare hvis det ikke koster en noe.

Og nei, det gjelder selvfølgelig ikke for alle. Må jeg nødt til å skrive det?

Anonymkode: ff78e...dae

Skal være enig i at manges fobi for alle medisiner er merkelig. De googler alle bivrikninger, og tror de skal få alle på engang  . 

Anonymkode: 2e91e...76d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Du høres bitter ut. Det er ikke jeg. Man kan bli veldig narsissistisk av å sitte fast i lidelsene sine, og da er det ikke lett å være empatisk og stille opp for andre. 

Mitt utgangspunkt er oppløftende for de jeg har pratet med. Har gode samtaler med venner som sliter med det samme. 

Anonymkode: a5858...d87

Den setningen syntes jeg var unødvendig og nedlatende. 

Anonymkode: 2e91e...76d