Angst og eksponeringsterapi

[AnonymBruker]

Vel, nå har jeg ikke prøvd sistnevnte i terapeutisk forstand, men har gjort mine egne erfaringer med det, og konklusjonen er eksponering hjelper. Enormt.  Jeg har slitt med angst i mange år. Alt fra panikkangst til sosial angst. I hvert fall en iboende følelse av sterkt ubehag, invalidiserende frykt og irrasjonell skrekk. Etter å ha slitt med dette i ekstrem grad for to år siden, en periode hvor jeg ikke fungerte på jobben så dro jeg til legen og la fram alt. Legen fortalte tok meg på alvor, men sa at det var en lang venteliste hos psykolog, og at jeg ikke fikk time før om 5 mnd. Men hun sykemeldte meg i en periode.  

Da jeg gikk hjemme så ble alt verre. Jeg isolerte meg fullstendig, og alle daglige gjøremål  vokste og ble uoverkommelige. En dag fikk jeg invitasjon til en sammenkomst. Å gå på denne var som å bestige Mount Everest så jeg takket nei. Men dagen før ringte en venninne og lurte på hvorfor jeg ikke hadde gikk lyd fra meg, og at hun skulle gå og ville ha meg med. Jeg la fram alt, og fikk full forståelse fra henne, men hun ville gjerne at jeg prøvde å bli med likevel. Så jeg ble med, i bare 2 timer, men da jeg kom hjem, selv om jeg var sliten etter inntrykkene så var jeg også lettet og lykkelig?! Hva skjedde? Siden har jeg utfordret meg selv. Litt etter litt. Og nå to år etter denne perioden så er jeg i full jobb igjen, har vært på 3 ferier, og trenger ikke lenger psykolog (vil ikke oppta plassen for noen som sliter mer enn meg).  

Poenget er at jeg kan fremdeles grue meg veldig for å delta på noe som helst, og får fremdeles angstsymptomer. Men disse har en biologisk kort varighet, og når man utfordrer seg så brenner de seg ut. Og etter situasjonen så roer nervesystemet seg. Utfordrer man seg ikke det så er det naturlig at angsten ikke brenner ut og bare vokser. Og verden blir mindre og mindre.

Vet at mange blir provosert av dette, og det er utrolig synd. Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. Vet også at NAV og uføretrygd kan spille inn her, så retter denne posten først og fremst for de som er i, eller ønsker å være i jobb. Eksponering funker. Ikke gi opp 🙂 

Anonymkode: a5858...d87

[Gjest Refreng]

Dersom eksponeringen enten motbeviser det som stresser en, eller at man blir lært/ finner ut av verktøy som gjør at man klarer bearbeide det som går galt på en bra måte- så kan det fungere

Eksponering hjelper ikke dersom man til stadig opplever at det man frykter skjer. For eks at man har sosial angst og opplever stadig at man dummer seg ut, kanskje folk til og med ler av en. Da vil eksponering forsterke angst.

Så slike ting kommer an på

[AnonymBruker]

Refreng skrev (6 minutter siden):

 

Eksponering hjelper ikke dersom man til stadig opplever at det man frykter skjer. For eks at man har sosial angst og opplever stadig at man dummer seg ut, kanskje folk til og med ler av en. Da vil eksponering forsterke angst.

 

Kan personlig skrive under på denne.

Anonymkode: bb5b8...253

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vel, nå har jeg ikke prøvd sistnevnte i terapeutisk forstand, men har gjort mine egne erfaringer med det, og konklusjonen er eksponering hjelper. Enormt.  Jeg har slitt med angst i mange år. Alt fra panikkangst til sosial angst. I hvert fall en iboende følelse av sterkt ubehag, invalidiserende frykt og irrasjonell skrekk. Etter å ha slitt med dette i ekstrem grad for to år siden, en periode hvor jeg ikke fungerte på jobben så dro jeg til legen og la fram alt. Legen fortalte tok meg på alvor, men sa at det var en lang venteliste hos psykolog, og at jeg ikke fikk time før om 5 mnd. Men hun sykemeldte meg i en periode.  

Da jeg gikk hjemme så ble alt verre. Jeg isolerte meg fullstendig, og alle daglige gjøremål  vokste og ble uoverkommelige. En dag fikk jeg invitasjon til en sammenkomst. Å gå på denne var som å bestige Mount Everest så jeg takket nei. Men dagen før ringte en venninne og lurte på hvorfor jeg ikke hadde gikk lyd fra meg, og at hun skulle gå og ville ha meg med. Jeg la fram alt, og fikk full forståelse fra henne, men hun ville gjerne at jeg prøvde å bli med likevel. Så jeg ble med, i bare 2 timer, men da jeg kom hjem, selv om jeg var sliten etter inntrykkene så var jeg også lettet og lykkelig?! Hva skjedde? Siden har jeg utfordret meg selv. Litt etter litt. Og nå to år etter denne perioden så er jeg i full jobb igjen, har vært på 3 ferier, og trenger ikke lenger psykolog (vil ikke oppta plassen for noen som sliter mer enn meg).  

Poenget er at jeg kan fremdeles grue meg veldig for å delta på noe som helst, og får fremdeles angstsymptomer. Men disse har en biologisk kort varighet, og når man utfordrer seg så brenner de seg ut. Og etter situasjonen så roer nervesystemet seg. Utfordrer man seg ikke det så er det naturlig at angsten ikke brenner ut og bare vokser. Og verden blir mindre og mindre.

Vet at mange blir provosert av dette, og det er utrolig synd. Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. Vet også at NAV og uføretrygd kan spille inn her, så retter denne posten først og fremst for de som er i, eller ønsker å være i jobb. Eksponering funker. Ikke gi opp 🙂 

Anonymkode: a5858...d87

Er enig, det er vanskelige skritt å ta men eksponering funker, noen ganger i en grad, andre ganger helt å. Men er enig med refreng å, mye som avgjør "resultatet". Men jeg tror på eksponering. Men man må ønske det, å om man får støtte utenfra er det enda bedre. Å fremgang er jo ikke som en jevn oppgang alltid, livet vil alltid by på ny motgang, med å nye goder.

Kjempe bra at du har fått det bedre ts! 😊💜

Anonymkode: c89fa...2fa

[AnonymBruker]

Morsom du. Jeg har levd med ocd og sosial angst i nærmere 20 år. Siste behandlingsforsikringer med kognitiv adferdsterapi var for 10 år siden. Ble da avsluttet med «trolig livsvarig» i epikrisen. De ga meg opp, men jeg var i hvertfall frisk nok til at jeg kom meg ut av nav og kom meg på jobb. Da er systemet fornøyd.

Jeg har det jo fremdeles ikke bra. Sitter og jobber med meg selv for å unngå å hyperventilere på kollektiven, og gjemmer meg på toalettet for å roe hodet og puste ut på jobb. Skal man ha det sånn da? 

Nei, terapien fungerte ikke optimalt på meg. Fant ut nå årevis etterpå at jeg er autist. Så nei, jeg har ikke bestemt meg for å være kroniker. Jeg har ikke bestemt meg fir å være livredd folk og kløne når jeg først tør å forholde meg til de.

Jeg har en medfødt funksjonshemming.

Se deg litt rundt for du konkluderer. Alle er ikke som deg. 

Anonymkode: e1d61...e18

[AnonymBruker]

Refreng skrev (11 minutter siden):

Dersom eksponeringen enten motbeviser det som stresser en, eller at man blir lært/ finner ut av verktøy som gjør at man klarer bearbeide det som går galt på en bra måte- så kan det fungere

Eksponering hjelper ikke dersom man til stadig opplever at det man frykter skjer. For eks at man har sosial angst og opplever stadig at man dummer seg ut, kanskje folk til og med ler av en. Da vil eksponering forsterke angst.

Så slike ting kommer an på

Vel, i mange situasjoner så har det jeg fryktet faktisk skjedd. Og jeg har hatt det verre med meg selv etterpå. Absolutt! men når man har eksponert seg nok så vet man at det ikke alltid skjer. Og da handler det om fokus. Denne gangen skjedde det ikke, kanskje det ikke skjer neste gang heller? 

Anonymkode: a5858...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Morsom du. Jeg har levd med ocd og sosial angst i nærmere 20 år. Siste behandlingsforsikringer med kognitiv adferdsterapi var for 10 år siden. Ble da avsluttet med «trolig livsvarig» i epikrisen. De ga meg opp, men jeg var i hvertfall frisk nok til at jeg kom meg ut av nav og kom meg på jobb. Da er systemet fornøyd.

Jeg har det jo fremdeles ikke bra. Sitter og jobber med meg selv for å unngå å hyperventilere på kollektiven, og gjemmer meg på toalettet for å roe hodet og puste ut på jobb. Skal man ha det sånn da? 

Nei, terapien fungerte ikke optimalt på meg. Fant ut nå årevis etterpå at jeg er autist. Så nei, jeg har ikke bestemt meg for å være kroniker. Jeg har ikke bestemt meg fir å være livredd folk og kløne når jeg først tør å forholde meg til de.

Jeg har en medfødt funksjonshemming.

Se deg litt rundt for du konkluderer. Alle er ikke som deg. 

Anonymkode: e1d61...e18

Dette er MIN historie! Den er like relevant som din! Og ønsker vi ikke mestring og å være frisk? Hvorfor er det så provoserende at eksponering fungerer for de veldig mange? Kanskje alt ikke er tapt og kronisk for deg heller? 

Anonymkode: a5858...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er MIN historie! Den er like relevant som din! Og ønsker vi ikke mestring og å være frisk? Hvorfor er det så provoserende at eksponering fungerer for de veldig mange? Kanskje alt ikke er tapt og kronisk for deg heller? 

Anonymkode: a5858...d87

Du legger ikke dette frem som DIN historie. Du legger dette frem som en SANNHET. Det må være at eksponering fungerer, for det fungerte for deg. Du skriver til og med: Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. For en nedlatende ting å si.

Anonymkode: c54e6...6e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Vet at mange blir provosert av dette, og det er utrolig synd. Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. Vet også at NAV og uføretrygd kan spille inn her, så retter denne posten først og fremst for de som er i, eller ønsker å være i jobb. Eksponering funker. Ikke gi opp 🙂 

Anonymkode: a5858...d87

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er MIN historie! Den er like relevant som din! Og ønsker vi ikke mestring og å være frisk? Hvorfor er det så provoserende at eksponering fungerer for de veldig mange? Kanskje alt ikke er tapt og kronisk for deg heller? 

Anonymkode: a5858...d87

Du konkluderer i hi med at de som ikke ble bra av eksponeringsterapi har bestemt seg for å være kroniker.

Det må da være lov å reagere og ikke minst ta til motmæle, fordi det finnes mennesker den type terapi ikke fungerer for. Det vil jo ikke sitte på bussen og hyperventilere på vei til og fra jobb hver dag. Likefullt er det sånn selv om jeg har vært i eksponeringsterapi ved Gaustad i lange tider. Jeg har prøvd og prøvd, men som nevnt har jeg en funksjonshemming som gjør at det ikke fungerer.

Gjentar: se deg rundt før du konkluderer på alle andres vegne.

Flott at din historie endte godt, det er alltid hyggelig med solskinnshistorier  

Anonymkode: e1d61...e18

[Gjest Refreng]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Vel, i mange situasjoner så har det jeg fryktet faktisk skjedd. Og jeg har hatt det verre med meg selv etterpå. Absolutt! men når man har eksponert seg nok så vet man at det ikke alltid skjer. Og da handler det om fokus. Denne gangen skjedde det ikke, kanskje det ikke skjer neste gang heller? 

Anonymkode: a5858...d87

Noen opplever at det skjer nesten alltid. Det vil forsterke angsten. Det er bra at det gikk bra med deg, men det finnes mennesker der ute som har sammensatte problemer. Noen mennesker er for eks mer irriterende enn andre, og vil oftere oppleve at andre skyr dem og ikke ønsker være sammen med dem. De vil da få sterkere sosial angst fordi de merker at andre trekker seg unna.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Du legger ikke dette frem som DIN historie. Du legger dette frem som en SANNHET. Det må være at eksponering fungerer, for det fungerte for deg. Du skriver til og med: Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. For en nedlatende ting å si.

Anonymkode: c54e6...6e2

Da leser du ikke posten, eller konkluderer uten å virkelig lese. Jeg sier "jeg harr gjort mine egne erfaringer". Og ja, jeg konkluderer med at eksponering funker. For meg. Og for mange andre.

Jeg syns det er 100 ganger mer provoserende å lese om subjektive opplevelser som konkluderer med at ingenting funker for angst. Har man først fått det så har man det alltid. Det er den historiefortellingen som er meningsbærende i de fleste subjektive innleggene, både på forum, men også i media. DET er nedlatende. 

 

Anonymkode: a5858...d87

[AnonymBruker]

TS her: andre viktige grep på vei ut som jeg glemte å ta med bortsett fra rein eksponering: trening og mindfulness. Det er vel kanskje de tingene som hjelper meg mest i det daglige når jeg ikke orker å være sosial. Trening gjør jeg daglig, og det forbrenner også mye av overskuddsenergien som ofte er en kilde til angstfølelse. 

Dette blir også brukt terapeutisk for alle psykiske lidelser: https://fontene.no/nyheter/i-stedet-for-a-pushe-piller-pa-pasienter-sorger-even-for-at-de-finner-glede-i-trening-6.487.969244.d6e12fdb45?fbclid=IwAR0ZhNsxHon9jJeILYcN2pQRBW4pUzT-s4eLQMd8kb-D8CgvpVwHJlKsnEI

Anonymkode: a5858...d87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Morsom du. Jeg har levd med ocd og sosial angst i nærmere 20 år. Siste behandlingsforsikringer med kognitiv adferdsterapi var for 10 år siden. Ble da avsluttet med «trolig livsvarig» i epikrisen. De ga meg opp, men jeg var i hvertfall frisk nok til at jeg kom meg ut av nav og kom meg på jobb. Da er systemet fornøyd.

Jeg har det jo fremdeles ikke bra. Sitter og jobber med meg selv for å unngå å hyperventilere på kollektiven, og gjemmer meg på toalettet for å roe hodet og puste ut på jobb. Skal man ha det sånn da? 

Nei, terapien fungerte ikke optimalt på meg. Fant ut nå årevis etterpå at jeg er autist. Så nei, jeg har ikke bestemt meg for å være kroniker. Jeg har ikke bestemt meg fir å være livredd folk og kløne når jeg først tør å forholde meg til de.

Jeg har en medfødt funksjonshemming.

Se deg litt rundt for du konkluderer. Alle er ikke som deg. 

Anonymkode: e1d61...e18

Ts ville fortelle sin historie som motivasjon og håp til andre som sliter. 
Hørte på podkasten til åpen journal, og han legen sliter også med sosial angst. Sosial angst kommer i mange former og grader. Men de konkluderte med at alle har sosial angst i en eller annen grad. 
vet cipralex hjelper mot panikkangst, men også sosial angst. Jeg startet på det grunnet angst, men oppdaget jo raskt at det hjalp jo på sosial angsten også, jeg har aldri vært plaget i stor grad, men jeg turte f eks å ta ordet på jobbmøte uten å kjenne hjertebank og svette. 
Å slite psykisk er grusomt vondt og tar enormt med krefter. 
coach kan hjelpe med her og nå og framover, mange har nytte av det. 
selv om du møtte noen du følte gav deg opp, så finnes det hundrevis av andre som kan hjelpe. Ikke alle behandlere kan hjelpe alle. Sett deg små mål og gjennomfør. Det at du under hele tatt tar trikken med angst betyr jo at det er fight og muskler i deg. Mange hadde droppet det 

Anonymkode: d11ec...625

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Da leser du ikke posten, eller konkluderer uten å virkelig lese. Jeg sier "jeg harr gjort mine egne erfaringer". Og ja, jeg konkluderer med at eksponering funker. For meg. Og for mange andre.

Jeg syns det er 100 ganger mer provoserende å lese om subjektive opplevelser som konkluderer med at ingenting funker for angst. Har man først fått det så har man det alltid. Det er den historiefortellingen som er meningsbærende i de fleste subjektive innleggene, både på forum, men også i media. DET er nedlatende. 

 

Anonymkode: a5858...d87

Du svarer ikke på hele posten: bare det som passer deg. Hvorfor har man bestemt seg for å være kroniker om man mener eksponeringsterapi ikke fungerer? 

Anonymkode: c54e6...6e2

[AnonymBruker]

Men sosial angst er ofte et symptom, og ikke en «sykdom» i seg selv. Jeg har sosial angst, men det er et symptom på depresjonen min. Har eksponert med og hatt et stort nettverk og ledende (sosiale) stillinger i arbeid i over 10 år, men har jo bare blitt sykere på grunn av «eksponering» fordi «eksponeringen» er jo bare lille meg som unngår roten til problemet - som gjør at begeret renner over. Har dermed vært sykemeldt flere ganger grunnet utbrenthet, og mistet et par venner i prosessen. Og dette er relativt vanlig for de med sosial angst, mange sliter med noe mye verre, som igjen viser seg i form av sosial angst. Jeg har eksponert meg mindre i det siste, men gått i terapi og bruker antidepressiva: først nå begynner det å roe seg.

I tillegg, er det en del rart med innlegget ditt som gjør at du mister troverdigheten din da du virkelig ikke har peiling, slik at de som vet bedre ser bort fra det du mener på et blunk. Som for eksempel at du ikke mener du vil ta plassen til psykologen din fordi noen har det verre. Det vil alltid være noen som har det verre enn deg selv. Skal man dermed bare aldri jobbe med seg selv? 
Uansett: godt provoserende innlegg, du treffer nok mange. Heldigvis driter du deg ut på flere områder, som gjør det enkelt å bli mindre provosert fordi du ikke egentlig aner hva du snakker om

Anonymkode: f190d...4fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vel, nå har jeg ikke prøvd sistnevnte i terapeutisk forstand, men har gjort mine egne erfaringer med det, og konklusjonen er eksponering hjelper. Enormt.  Jeg har slitt med angst i mange år. Alt fra panikkangst til sosial angst. I hvert fall en iboende følelse av sterkt ubehag, invalidiserende frykt og irrasjonell skrekk. Etter å ha slitt med dette i ekstrem grad for to år siden, en periode hvor jeg ikke fungerte på jobben så dro jeg til legen og la fram alt. Legen fortalte tok meg på alvor, men sa at det var en lang venteliste hos psykolog, og at jeg ikke fikk time før om 5 mnd. Men hun sykemeldte meg i en periode.  

Da jeg gikk hjemme så ble alt verre. Jeg isolerte meg fullstendig, og alle daglige gjøremål  vokste og ble uoverkommelige. En dag fikk jeg invitasjon til en sammenkomst. Å gå på denne var som å bestige Mount Everest så jeg takket nei. Men dagen før ringte en venninne og lurte på hvorfor jeg ikke hadde gikk lyd fra meg, og at hun skulle gå og ville ha meg med. Jeg la fram alt, og fikk full forståelse fra henne, men hun ville gjerne at jeg prøvde å bli med likevel. Så jeg ble med, i bare 2 timer, men da jeg kom hjem, selv om jeg var sliten etter inntrykkene så var jeg også lettet og lykkelig?! Hva skjedde? Siden har jeg utfordret meg selv. Litt etter litt. Og nå to år etter denne perioden så er jeg i full jobb igjen, har vært på 3 ferier, og trenger ikke lenger psykolog (vil ikke oppta plassen for noen som sliter mer enn meg).  

Poenget er at jeg kan fremdeles grue meg veldig for å delta på noe som helst, og får fremdeles angstsymptomer. Men disse har en biologisk kort varighet, og når man utfordrer seg så brenner de seg ut. Og etter situasjonen så roer nervesystemet seg. Utfordrer man seg ikke det så er det naturlig at angsten ikke brenner ut og bare vokser. Og verden blir mindre og mindre.

Vet at mange blir provosert av dette, og det er utrolig synd. Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. Vet også at NAV og uføretrygd kan spille inn her, så retter denne posten først og fremst for de som er i, eller ønsker å være i jobb. Eksponering funker. Ikke gi opp 🙂 

Anonymkode: a5858...d87

Så bra at du har denne erfaringen, at du har blitt bedre og er fornøyd. Du er 100%  overbevist om at alle som ikke gjør sånn som deg har bestemt seg for og være kronikere? At nav og uføretrygd spiller inn? Eksponeringsterapi funker for noen, men en kan like gjerne bli sykere. Jeg er blant de som ble sykere. Sluttet på dps og deres eksponeringshelvete og ble bedre. Gjorde ting på måten som passet meg, og som jeg ble bedre av. Ja, jeg kan også grue meg til ukjente hendelser, men ellers i hverdagen og på jobb fungerer jeg godt. Det hadde jeg ikke gjort om jeg hadde fortsatt med eksponeringsterapi . Du er fryktelig dømmende ut i fra at du har funnet svaret for deg, og da er jo alle like. Det er bra for deg at du har fått det fint, men er ikke det nok? Hvorfor skal du « provosere», som du selv sier og dømme de som gjør behandlingen på en annen måte, eller også er sykere enn deg? 

Anonymkode: c5d17...d23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er MIN historie! Den er like relevant som din! Og ønsker vi ikke mestring og å være frisk? Hvorfor er det så provoserende at eksponering fungerer for de veldig mange? Kanskje alt ikke er tapt og kronisk for deg heller? 

Anonymkode: a5858...d87

Fint at du innser at det er din historie. I hi satt du jo på fasiten. Alle som ikke fulgte din historie var du 100% overbevist om at de som ikke bruker deg som guide hadde bestemt seg for og være kronikere?

Anonymkode: c5d17...d23

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Morsom du. Jeg har levd med ocd og sosial angst i nærmere 20 år. Siste behandlingsforsikringer med kognitiv adferdsterapi var for 10 år siden. Ble da avsluttet med «trolig livsvarig» i epikrisen. De ga meg opp, men jeg var i hvertfall frisk nok til at jeg kom meg ut av nav og kom meg på jobb. Da er systemet fornøyd.

Jeg har det jo fremdeles ikke bra. Sitter og jobber med meg selv for å unngå å hyperventilere på kollektiven, og gjemmer meg på toalettet for å roe hodet og puste ut på jobb. Skal man ha det sånn da? 

Nei, terapien fungerte ikke optimalt på meg. Fant ut nå årevis etterpå at jeg er autist. Så nei, jeg har ikke bestemt meg for å være kroniker. Jeg har ikke bestemt meg fir å være livredd folk og kløne når jeg først tør å forholde meg til de.

Jeg har en medfødt funksjonshemming.

Se deg litt rundt for du konkluderer. Alle er ikke som deg. 

Anonymkode: e1d61...e18

Jamen….. da er det vel autismen som er problemet ditt først og fremst? Så du burde jo ikke kommentere på denne posten når det er irrelevant????

Anonymkode: 7ddde...daa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vel, nå har jeg ikke prøvd sistnevnte i terapeutisk forstand, men har gjort mine egne erfaringer med det, og konklusjonen er eksponering hjelper. Enormt.  Jeg har slitt med angst i mange år. Alt fra panikkangst til sosial angst. I hvert fall en iboende følelse av sterkt ubehag, invalidiserende frykt og irrasjonell skrekk. Etter å ha slitt med dette i ekstrem grad for to år siden, en periode hvor jeg ikke fungerte på jobben så dro jeg til legen og la fram alt. Legen fortalte tok meg på alvor, men sa at det var en lang venteliste hos psykolog, og at jeg ikke fikk time før om 5 mnd. Men hun sykemeldte meg i en periode.  

Da jeg gikk hjemme så ble alt verre. Jeg isolerte meg fullstendig, og alle daglige gjøremål  vokste og ble uoverkommelige. En dag fikk jeg invitasjon til en sammenkomst. Å gå på denne var som å bestige Mount Everest så jeg takket nei. Men dagen før ringte en venninne og lurte på hvorfor jeg ikke hadde gikk lyd fra meg, og at hun skulle gå og ville ha meg med. Jeg la fram alt, og fikk full forståelse fra henne, men hun ville gjerne at jeg prøvde å bli med likevel. Så jeg ble med, i bare 2 timer, men da jeg kom hjem, selv om jeg var sliten etter inntrykkene så var jeg også lettet og lykkelig?! Hva skjedde? Siden har jeg utfordret meg selv. Litt etter litt. Og nå to år etter denne perioden så er jeg i full jobb igjen, har vært på 3 ferier, og trenger ikke lenger psykolog (vil ikke oppta plassen for noen som sliter mer enn meg).  

Poenget er at jeg kan fremdeles grue meg veldig for å delta på noe som helst, og får fremdeles angstsymptomer. Men disse har en biologisk kort varighet, og når man utfordrer seg så brenner de seg ut. Og etter situasjonen så roer nervesystemet seg. Utfordrer man seg ikke det så er det naturlig at angsten ikke brenner ut og bare vokser. Og verden blir mindre og mindre.

Vet at mange blir provosert av dette, og det er utrolig synd. Jeg er 100% overbevist om at da har man bestemt seg for å være en kroniker. Vet også at NAV og uføretrygd kan spille inn her, så retter denne posten først og fremst for de som er i, eller ønsker å være i jobb. Eksponering funker. Ikke gi opp 🙂 

Anonymkode: a5858...d87

Det er jo ikke eneste behandlingsformen, og sykdomsbilder er veldig personlige og kompliserte. Ingen er like. De fleste som sliter med voldsom angst har andre ting, som depresjon eller ocd osv som kommer i tillegg, så NEI - eksponering funker ikke på alle. 
 

Utrolig dårlig gjort av deg å være så nedlatende mot andre som sliter, hvis alle var som deg hadde ingen blitt friske, og ingen hadde fått hjelp. 
 

Dine holdninger viser virkelig hva som er feil med verden, og det er veldig ekkelt å se. Du høres ut som et dårlig menneske å være rundt. 

«Se på meg, jeg ble frisk og derfor er dere alle andre dårligere enn meg!» 

Kanskje du heller skal jobbe med personligheten din litt før du begynner å belære om ting du ikke kan noe om 😬

Er også verdt å påpeke at du selv er klar over at du provoserer, så du gjør det kun for å såre andre, noe som ikke akkurat viser noe godt om deg selv. Dette er ikke den solskinnshistorien du tror det er, og jeg håper ikke du sitter og snakker med folk i virkeligheten om disse tingene, og snakker ned alle som er syke når du selv er frisk. 
 

Prøv å få deg litt mening i livet, gjør fine ting mot andre og få deg noen nye venner som kanskje ser deg litt mer, og gir deg litt mer forståelse, omsorg… og oppmerksomhet? Virker om du trenger litt mer enn du får foreløpig hvertfall. 

Anonymkode: 7ddde...daa

[AnonymBruker]

Kommer vel litt an på hvorfor man har ekstrem angst. Hvis det er dype traumer som ligger i bunn, vil vel ikke alltid eksponering hjelpe? Bare noen tanker fra meg. Samtidig mener jeg at eksponering kan hjelpe, hvis man begynner på 3-4 hvor 10 er absolutt det verste. TS skrev at hun fortalte alt til en venninne, og hvis man tør å være så åpen og blir møtt med aksept så tror jeg det absolutt vil hjelpe. 

Anonymkode: 2e91e...76d