DET ER FORSKJELL PÅ FOLK

[Gjest Anonymous]

Altså, hvor interessert de er i andre mennesker!

Enkelte mennesker er bare opptatt av seg selv, jeg kommer jo ikke til ordet når jeg snakker med slike mennesker om hva som opptar meg og mitt. Og kommer jeg til ordet, har jeg ikke fått fullført setningen, før den som bare er opptatt av seg selv, "overkjører" meg med hva de har på "hjertet". De er rett og slett ikke interessert i hva jeg har å si.

Og så har vi dem som spør og graver i privatlivet ditt. Jeg kom i går ut for en bekjent, en jeg ikke kjenner så veldig godt, men herregud hvor personen drev og maste om det ene og det andre som angikk mitt privatliv. Jeg liker ikke sånt, og ikke kan jeg bare be dem slutte heller. Det er vel for uhøflig. Til bekjente vil jeg ikke utlevere meg og mitt privatliv så innmari akkurat, der går det faktisk en grense. Men venner og familie blir noe annet, da kan jeg gjerne fortelle litt om meg selv og det mer private.

Det er stor forskjell på folk når det gjelder å bry seg med andre, noen bryr seg for lite, mens andre for mye. Mellomtingen er best, det synes iallfall jeg.

Sikkert ikke så veldig stort problem dette, men jeg kjente jeg ble irritert i går da en person spør meg både om det ene og andre som personen igrunnen ikke skulle ha noe med!!

*Chica*

[Gjest Lea]

Det gjelder å finne ballansen.

Irriterer meg stadig over dette jeg også. Men synes nok at folk som ikke kan lytte er verre enn folk som spør og graver. Det er jo mulig å stoppe de sistnevnte da. Spørre hvordan DE har det eller hva DE synes mens de spør og graver.

De gangene jeg nekter å høre er når jeg snakker med folk som alltid SYTER. Gjerne om samme ting hver gang. Da avbryter jeg ikke, men snakker gjerne om noe annet når de har avsluttet setningen.

Det jeg har bemerket meg er at de som ikke gidder å lytte ofte er de samme som syter! Og det er liksom ikke måte på... Greit at man syter litt til gode venner, men når man f.eks har en kollega som alltid har vondt et sted, som alltid har problemer av noe slag... ÅÅÅH! Jeg blir så deppa og sliten av sånt.

(Hør som jeg syter da... )

Mitt råd er å lukke ørene eller munnen når det blir overvekt av det ene eller det andre..

[Rulle]

Jeg kjenner til dette, jeg også. Det er jo også meget festlig å bli avbrutt når du holder på å prate, gjerne midt i en fortelling er det plutselig en som begynner å snakke om noe totalt annet.. Da begynner jeg å lure på om jeg glemte å skru opp lyden før jeg begynte å prate, eller om jeg rett og slett bare har vært usynelig.. Greit nok at denne personen kanskje syntes det utrolig kjedelig å høre på, men normal høflighet tilsier jo at man i hvert fall kan vente et øyeblikk, slik at man ikke prater i munnen på en annen.

Enkelte har også en tendens til å prate og prate og prate om alt som har skjedd hele dagen, og det ene og det andre som skjer i livene deres, mens når man begynner å fortelle om sin egen dag begynner den andre personen å gjespe, og se på klokken.. og så avbryte med å fortelle videre om sin egen dag. Altså kun interessert i å fortelle om seg selv, og ikke i å høre på den andre.. frustrerende.. (det er jo ikke alltid man har kjedelige historier å fortelle)

Men men.. man får prise seg lykkelig over dem man kommer godt overens med, og heller være med dem enn disse andre menneskene..

[ElleVille]

Å bry seg med mennesker, er ikke det samme som å bry seg om.

[Gjest Delilah]

Kjære Gjest/Chica! Jeg kjenner meg bare sååå igjen! Jeg har bla. en kollega som er på akkurat samme måten. Og det er både utrolig slitsomt og ikke så lite irriterende i lengden. Det kunne nesten vært meg som hadde skrevet innlegget, jeg kjenner meg absolutt igjen i det du sier. Det er desverre mange som er slik, og ofte har jeg undret meg over hvorfor. Hvorfor er det slik? Og hvorfor "blir" noen mennesker slik? Jeg har møtt på mange mennesker i mitt liv som er på den måten, og jeg synes å ane noen fellestrekk ved de - uten at jeg skal generalisere eller sette noen i bås så vil jeg si at det jeg har "lært" av det er:

- De har nesten bestandig et svært dårlig eller lavt selvbilde. Derfor søker de ofte oppmerksomhet for seg og sitt, skal være et "midtpunkt", "meg først" osv. Selv om det kan være mennesker som er både snille og greie. Men de mangler noe. Noe følelsesmessig de aldri fikk (som oftest som barn, og det prøver de - som oftest ubevisst å få tilbake som voksne, om enn i en noe slitsom og klønete form)

- Mange av de ønsker virkelig nærhet med andre. Men de stenger automatisk fra det ved å fremstå som "flyktige", overfladiske, egoistiske og bedrevitere - nettopp for å skjule sin egen følelse av utilstrekkelighet og for å prøve å unngå å bli mer såret på sjelen.

Nok om mitt psykologiprat... Men jeg har faktisk møtt så mange av den "typen" du beskriver at jeg vet hvor landet ligger. Tror det beste for en selv er for det første å prøve å f.eks.

- Hvis det er en person du må forholde deg til ofte: Sett opp et usynlig "Skjold" for denne personen. Vær deg selv, men ikke la den andres ytringer gå inn på deg. Se på den andre som et barn det er synd på og beskytt deg selv mot angrep og innvadering i din sfære som du ikke føler deg komfortabel med. Men vær bevisst på at du kun setter opp dette skjoldet for disse menneskene, ikke for de som virkelig betyr noe for deg og som du føler deg trygg på selv - for det blir en helt annen sak.

- Om noen tilfeldige bekjente spør og graver om ting de ikke har noe med: si det til de rett og slett. Du kan f.eks. si noe som at: Faktisk så er det ganske privat og jeg velger å ikke svar på det. Men fortell! Hvordan har nå du det?! Da har du samtidig satt en klar grense, og i tilegg åpnet opp for det de egentlig brenner etter; nemlig å prate om seg og sitt

Jeg er også en ganske åpen person av natur, men jeg har erfart at mange utnytter den åpenheten og bruker den mot deg - av ulike motiver som gavner dem selv, eller man får følelsen av å kun bli brukt som en "hobbypsykolog" fordi man er så god til å lytte, viser empati, innlevelse i hvordan den andre har det, medfølelse, omsorg osv. Men, etterhvert har jeg kanskje lært meg ett og annet triks i hvem som fortjener min "åpenhet" og hvem jeg ikke orker/kan/vil bruke så mye energi på. På tampen vil jeg bare anbefale deg en veldig fin, nyttig, klok og lærerik bok som heter:

"Det var det jeg skulle ha sagt" av Barbara Berckhan (verbalt selvforsvar). Tror forlaget heter Epoke Bok og fag. Jeg kjøpte og leste den i sommer, og måtte mang en gang trekke på smilebåndet! Det er en veldig fin bok som jeg tror du kommer til å kjenne deg veldig igjen i! Anbefaler den på det varmeste Hvis du ikke vil eller ønsker å lese den kan jeg jo si som selveste Madonna sa i et intervju en gang hun ble spurt om sin noe vel provoserende stil og hvordan den muligens virket på andre: "So what"? sa hun og trakk på skuldrene

[Barbie]

Hmmm.... :-?

Dette hørtes ut som min svigermor!!!!