Hvorfor er generasjonsboliger så upopulære?

[AnonymBruker]

At ikke alle har et nært og godt forhold til familien sin forstår jeg, jeg kunne for eksempel aldri delt bolig med min far, men alle som har så mye i mot generasjonsboliger kan da ikke ha store konflikter med hele familien? 

Så hva bunner denne motstanden egentlig i?

Jeg har selv bodd i generasjonsbolig i mer enn halvparten av mitt liv (til og fra), og jeg skal ærlig innrømme at det har vært mange kameler som har vært svelget.  Av og til mothårs, og av og til på tvers, men tross det, i det store og hele har det  vært verd det.

Av typen generasjonsbolig har det (for oss) fungert best når generasjonene har hatt sine egne boenheter fremfor felles oppholdsrom, kjøkken og bad, altså tilsvarende boliger med utleieleilighet. 

Nå er det så mange som bor sammen med andre, der de enten leier av, eller leier ut til, fremmede.  Dette fungerer godt for de fleste så lenge de har klare grenser og regler gjennom kontrakt, så hvorfor fungerer det samme ikke innad i familier?

Hva er det jeg ikke ser?

Anonymkode: 37f17...9c7

[Gjest Refreng]

Jeg tror mye handler om at nordmenn er blitt elendige på konfliktløsning og det å ta en ordentlig samtale sammen. Dersom noen irriterer seg, føler seg oversett, blir mast på osv osv så klarer de ikke si fra. Og dette fører selvsagt til at generasjonsboliger ville blitt et ekstremt stort problem. For du hadde hatt 10 personer som går rundt og irriterer seg over små og store ting de ikke klarer si fra om fordi de vil ikke være kjipe.

Når du har kontrakter med fremmende kan du bestemme på en måte som du ikke klarer gjøre med egen familie

Men det handler også noe om vane. Dess mindre tid du tilbringer med andre mennesker, dess lavere toleranse har du for å være sosial. De "introverte" menneskene som unngår andre i stor grad, forsterker eget problem. De øker sensitiviteten sin for å være blant andre mennesker. Men selv om man ikke er introvert, så lever nordmenn stadig mer isolerende liv i form av at man tilbringer tiden alene, med egen familie eller partner og man besøker andre mennesker i mindre grad. Og dersom det er besøk involvert, så er det gjerne høye forventninger om at det skal være ryddig, man skal ha nok å servere osv- alt skal gå på skinner.

Jeg tror bare tanken og ideen vil virke fjern og fæl for de fleste, men jeg tror egentlig veldig mange familier hadde levd bra liv i generasjonsboliger dersom de klarte si fra om egne grenser og dersom de ble vant til det. Nå ekskluderer jeg selvsagt familier der du har mennesker som misbruker andre. Her burde man åpenbart flytte til andre kanten av landet

[AnonymBruker]

For min del, er det at jeg ikke orker å bo så tett på familien, selv om vi har et godt forhold, trenger luft mellom vingene.

Anonymkode: a110c...c54

[AnonymBruker]

Jeg har et godt og nært forhold til begge mine foreldre, men jeg kunne aldri tenkt meg å bo sammen med dem likevel.

Anonymkode: d9981...8dd

[AnonymBruker]

Finnes det så mange generasjonsboliger rundt omkring da? Har inntrykk av at de fleste arver man i så fall, dvs. typisk på hjemgården.

Anonymkode: cb746...c13

[AnonymBruker]

Det blir nok vanlig snart. Folketallet vokser, mens regjeringen har bestemt at det ikke skal bygges flere boliger.

Anonymkode: a82f2...b36

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke å bo sammen med andre enn mann og egne barn. Det utelukker å dele bolig med både annen familie, venner og fremmede. Med flere som bor sammen blir det også flere som skal bestemme, og det er utrolig mye mer tungvindt å få fire til å være enige enn bare to. 

 

Anonymkode: 985ad...fc7

[AnonymBruker]

Uhm fordi foreldrene mine er gæærne og jeg ikke vil ha de på meg? 

Mamma klarte aldri å innse at jeg er en voksen person med egene barn, og kan finne på å ringe meg for å "minne meg på å betale strømmen". jeg har aldri hatt et betalingsproblem i hele mitt liv, så sånne samtaler i hytt å pine som om jeg var et nek er at best noe jeg kan tåle over telefon, men skulle jeg møtt det i ansiktet mitt flere ganger i uka så er det mulig jeg hadde gått i flint. I tillegg så er hun selv et nek når det kommer til penger så jeg driver til stadig å må betale småregninger for henne. Kan bare se for meg at en generasjonsbolig med henne ville bestått av at jeg sto for alle kostnader for ALT samtidig som hun gikk rundt med pekefinger å "minna" meg på å vaske sokker å betale husleie. Neitakk. 

Pappa er en fulltids-narkoman. Så det går jo ikke. 

 

Anonymkode: c6407...7ba

[AnonymBruker]

Vi bor i spytteavstand fra svigers. Forholdet er godt og nært, men jeg kjenner at samme hus er for tett.

Mine foreldre bor 600 meter unna. Det er passe avstand til pappa, jeg hadde helst sett at mamma flytta til Australia eller Sibir.

Anonymkode: 81904...a79

[AnonymBruker]

Refreng skrev (1 time siden):

Jeg tror mye handler om at nordmenn er blitt elendige på konfliktløsning og det å ta en ordentlig samtale sammen. Dersom noen irriterer seg, føler seg oversett, blir mast på osv osv så klarer de ikke si fra. Og dette fører selvsagt til at generasjonsboliger ville blitt et ekstremt stort problem. For du hadde hatt 10 personer som går rundt og irriterer seg over små og store ting de ikke klarer si fra om fordi de vil ikke være kjipe.

Når du har kontrakter med fremmende kan du bestemme på en måte som du ikke klarer gjøre med egen familie

Men det handler også noe om vane. Dess mindre tid du tilbringer med andre mennesker, dess lavere toleranse har du for å være sosial. De "introverte" menneskene som unngår andre i stor grad, forsterker eget problem. De øker sensitiviteten sin for å være blant andre mennesker. Men selv om man ikke er introvert, så lever nordmenn stadig mer isolerende liv i form av at man tilbringer tiden alene, med egen familie eller partner og man besøker andre mennesker i mindre grad. Og dersom det er besøk involvert, så er det gjerne høye forventninger om at det skal være ryddig, man skal ha nok å servere osv- alt skal gå på skinner.

Jeg tror bare tanken og ideen vil virke fjern og fæl for de fleste, men jeg tror egentlig veldig mange familier hadde levd bra liv i generasjonsboliger dersom de klarte si fra om egne grenser og dersom de ble vant til det. Nå ekskluderer jeg selvsagt familier der du har mennesker som misbruker andre. Her burde man åpenbart flytte til andre kanten av landet

Tusen takk for et fint svar med mange gode refleksjoner.

Det jeg har uthevet er ting jeg selv har tenkt på.

 

Til dere andre som har svart, hva er det egentlig dere sier?

På meg virker det som om dere er motstander av generasjonsboliger på generelt grunnlag fordi det er en løsning som ikke ville passet for dere?

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Finnes det så mange generasjonsboliger rundt omkring da? Har inntrykk av at de fleste arver man i så fall, dvs. typisk på hjemgården.

Anonymkode: cb746...c13

Det finnes ikke en spesifikk type generasjonsbolig.  Alle boliger som kan romme flere generasjoner kan bli generasjonsboliger. 

Anonymkode: 37f17...9c7

[AnonymBruker]

Fordi jeg vil ha menn på besøk og høylytt sex uten at foreldre nødvendigvis trenger å vite om det 😆

Anonymkode: 8bba4...619

[AnonymBruker]

Er nok enklere med andre voksne, med familie så har man så mye bagasje, så mange triggere som kan utløse krangler og konflikter i en helt annen grad enn med andre voksne som ikke er familie. 

Anonymkode: 4a67d...3bc

[AnonymBruker]

De er vel upopulære fordi veldig mange mener det samme som de som har skrevet her i tråden? Det er veldig få voksne som ønsker å bo i samme hus som sine foreldre? Og veldig mange i foreldre/besteforeldregenerasjonen ønsker å "leve litt selv" og ikke bli brukt som barnevakt konstant, uansett hvor trivelig de synes det er en gang iblant... 

Jeg vil gjerne bo i samme by som mine foreldre, men foretrekker at det er 5 minutter unna heller enn at det er 5 skritt å gå. Samme med svigerforeldre. 

Anonymkode: ac0fb...540

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

De er vel upopulære fordi veldig mange mener det samme som de som har skrevet her i tråden? Det er veldig få voksne som ønsker å bo i samme hus som sine foreldre? Og veldig mange i foreldre/besteforeldregenerasjonen ønsker å "leve litt selv" og ikke bli brukt som barnevakt konstant, uansett hvor trivelig de synes det er en gang iblant... 

Jeg vil gjerne bo i samme by som mine foreldre, men foretrekker at det er 5 minutter unna heller enn at det er 5 skritt å gå. Samme med svigerforeldre. 

Anonymkode: ac0fb...540

Det jeg spør om er hvorfor det er slik - hvorfor mange ser på det som naturlig å dele bolig med venner og fremmede (leie/utleie), men ser på det som et offer, et nederlag eller en skam å dele bolig med familie. 
 

Jeg snakker da ikke om egne preferanser, at det ikke passer for en selv, men på generelt grunnlag der man også har meninger om at andre gjør det.

 

Jeg kan legge til at bakgrunnen for spørsmålet er kommentarer jeg har fått fra andre i forbindelse med at jeg har bodd i generasjonsbolig, kommentarer jeg har lest her inne, og kommentarer jeg har hørt på generelt grunnlag om mennesker som har tatt dette valget.

 

Anonymkode: 37f17...9c7

[AnonymBruker]

Refreng skrev (23 timer siden):

Jeg tror mye handler om at nordmenn er blitt elendige på konfliktløsning og det å ta en ordentlig samtale sammen. Dersom noen irriterer seg, føler seg oversett, blir mast på osv osv så klarer de ikke si fra. Og dette fører selvsagt til at generasjonsboliger ville blitt et ekstremt stort problem. For du hadde hatt 10 personer som går rundt og irriterer seg over små og store ting de ikke klarer si fra om fordi de vil ikke være kjipe.

Når du har kontrakter med fremmende kan du bestemme på en måte som du ikke klarer gjøre med egen familie

Men det handler også noe om vane. Dess mindre tid du tilbringer med andre mennesker, dess lavere toleranse har du for å være sosial. De "introverte" menneskene som unngår andre i stor grad, forsterker eget problem. De øker sensitiviteten sin for å være blant andre mennesker. Men selv om man ikke er introvert, så lever nordmenn stadig mer isolerende liv i form av at man tilbringer tiden alene, med egen familie eller partner og man besøker andre mennesker i mindre grad. Og dersom det er besøk involvert, så er det gjerne høye forventninger om at det skal være ryddig, man skal ha nok å servere osv- alt skal gå på skinner.

Jeg tror bare tanken og ideen vil virke fjern og fæl for de fleste, men jeg tror egentlig veldig mange familier hadde levd bra liv i generasjonsboliger dersom de klarte si fra om egne grenser og dersom de ble vant til det. Nå ekskluderer jeg selvsagt familier der du har mennesker som misbruker andre. Her burde man åpenbart flytte til andre kanten av landet

Ikke bare at folk er konfliktsky, men også at beskjeder blir tatt i verste mening. Da har man jo et dårlig utgangspunk for å lykkes med å bo tett. 

Har bodd tett med svoger og svigermor.  Svigermor tipp topp,  men svoger, spm sutrer klager, legger seg opp i alt. Tåler ikke bli snakket til.  Vi skulle feks legge gulv, og da mente han at han bestemte hvilke gulv vi skulle ha. Ga beskjed om at det har han ingenting med, da ble jeg baksnakket til resten av familien,  så sånn kunne vi jo ikke bo

Anonymkode: 3d6ae...06f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det jeg spør om er hvorfor det er slik - hvorfor mange ser på det som naturlig å dele bolig med venner og fremmede (leie/utleie), men ser på det som et offer, et nederlag eller en skam å dele bolig med familie. 
 

Jeg snakker da ikke om egne preferanser, at det ikke passer for en selv, men på generelt grunnlag der man også har meninger om at andre gjør det.

Anonymkode: 37f17...9c7

Er det virkelig slik at det sees på som et nederlag å dele bolig med familie? Det har jeg ikke hørt. 
Å bo hjemme på barnerommet i voksen alder, ja, men det blir jo noe annet. Man vil jo gjerne etablere seg selv, leve sitt eget liv og ha ting på sin måte når man er voksen. Skal man få til det mens man lever med flere generasjoner må man ha plass og forutsetninger for det - kanskje en stor enebolig med flere seksjoner så man har hver sin del, eller et tun med flere bygninger så man har hvert sitt hus. Det blir da ikke sett på som skamfullt? 

Om man bor med venner eller andre voksne (tenker du da på bofellesskap?), så er det gjerne noen i ca samme alder og livssituasjon som en selv. Å bo med gamle mennesker kan være slitsomt synes jeg. Det er mer oppfølging og hensyn, og er det en familiebolig har gjerne den eldre generasjonen et forhold til boligen og føler at den er sin. Det kan bli trøblete med reparasjoner, oppussing og valg man tar for hjemmet. Som noen nevner over her, diskusjon rundt gulv. En bekjent av meg bor på gård hvor også svigerforeldrene bor, og det er et lite helvete hver gang noe skal fikses. I følge svigerfar ble ikke låven bra nok malt, gresset blir klippet på feil måte, dyrene har vanningsplass på feil sted osv osv. Og han er ikke en kjip person i utgangspunktet, bare så vant til å gjøre ting på "sin" måte at alt annet blir feil og han har vanskelig for å gi slipp.

Anonymkode: 8bba4...619

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er det virkelig slik at det sees på som et nederlag å dele bolig med familie? Det har jeg ikke hørt. 
Å bo hjemme på barnerommet i voksen alder, ja, men det blir jo noe annet. Man vil jo gjerne etablere seg selv, leve sitt eget liv og ha ting på sin måte når man er voksen. Skal man få til det mens man lever med flere generasjoner må man ha plass og forutsetninger for det - kanskje en stor enebolig med flere seksjoner så man har hver sin del, eller et tun med flere bygninger så man har hvert sitt hus. Det blir da ikke sett på som skamfullt? 

 

Anonymkode: 8bba4...619

Dessverre blir det det.

Som barn bodde jeg noen år i storfamilie, med besteforeldre, foreldrene mine, et par av ene foreldrenes søsken, og mine søsken under samme tak.  Det var greit som barn, men som voksen hadde det ikke passet meg å ikke ha et eget sted å trekke meg tilbake til.  Et sted som var bare for kjernefamilien. 

Hvordan holdningen til generasjonsboliger var da jeg var så liten vet jeg ikke, men det var vel mer vanlig på det stedet, i den tiden.

Da jeg ble voksen, fikk en ektefelle og egne barn, måtte vi av økonomiske årsaker flytte inn hos den ene partens foreldre for en kort periode.   Da hadde vi egen stue, men delte kjøkken og bad.  Det trivdes vi greit nok med, men valgte etterhvert å kjøpe en bolig med to boenheter der vi kunne leve sammen, men adskilt.

Vi kjøpte bollig sammen, delte på alle faste bokostnader ut i fra eierandel, vedlikeholdt egne boenheter, og hadde adskilte husholdninger. 

Og "alle" hadde en mening om boformen vår.

Jeg fått høre det uthevede i ditt innlegg mange ganger når folk har fått høre at jeg har bodd i generasjonsbolig. 

"Det hadde jeg aldri giddet!  Da hadde jeg virkelig følt at jeg har mislykkes med livet!"

"Skjemmes dere ikke?  Jeg mener,  voksne som bor sammen med foreldrene må jo være veldig uselvstendige?".

"Er det ikke på tide å kutte navlestrengen, og få deres eget sted?"

(Men da de eldre ble hjelpetrengende ble vi plutselig "ofrene", de som var så snille og oppofrende som lot de eldre bo hos oss (!), og tok oss av dem.)

Tilsvarende kommentarer har jeg lest her inne flere ganger, og jeg har også hørt det i generelle diskusjoner om generasjonsboliger. 

Anonymkode: 37f17...9c7

[AnonymBruker]

Både jeg og mannen er veldig introverte. I tillegg har jeg en kronisk sykdom som gjør at jeg trenger veldig mye hvile, og å ha det stille rundt meg. Det går ikke bra om man bor med flere, og jeg er heldig med mannen som forstår. 

Bare de to grunnene alene er nok for oss. I tillegg har vi endelig fått enebolig og ro rundt oss, og ønsker ikke å gå tilbake til å dele vegger med verken kjentfolk eller ukjente.

Anonymkode: 92216...b2d

[AnonymBruker]

Jeg har et utmerket forhold til mine foreldre, og svigers, men har alltid praktisert at vi bor langt nok unna hverandre til at vi må i bilen for å se hverandre.

Jeg hadde heller ikke vært komfortabel med å bo så tett på venner. 

Hvorfor? 

Du får dårlig samvittighet for at du ikke inviterer på middager og selskap ofte nok, særlig om ene er enslig, det blir så synlig om man griller, og den andre også sitter ute. De ser nesten alt du foretar deg. Jeg kan tåle at en nabo ser at jeg og mannen tar et glass vin en lørdag ettermiddag, eller hører oss om vi glemmer å lukke soveromsvinduet. Men svigers...nope. 

Men nå takler jeg ikke leieboere/sameier heller. Liker å ha eget hus kun for oss. Ingen rett utenfor vinduer. Ingen lyder. Ingen uenigheter om hvem som skal måke. Ingen diskusjoner om når hus skal males. Rett og slett en forsikring mot konflikter. 

Anonymkode: c6a81...a43

[AnonymBruker]

Jeg har også lurt på dette. I gaten der min mor vokste opp bodde nesten alle sammen med en besteforelder som hadde sin egen del av boligen. Slik mamma forteller det så hadde de egentlig ikke så veldig mye med hverandre å gjøre i hverdagen, men de spiste søndagsmiddag sammen, og kunne drikke kaffe sammen i hagen. Dette er likt sånn mine venners foreldre forteller om sin oppvekst. Vi bor vest i Oslo, i et område med store hus, og store hager, så det var god plass.
Jeg tenker at det må være veldig praktisk å ha noen å dele boliglånet med, og noen å dele ansvaret for hus og hjem med, pluss at det jo er veldig hyggelig å ha nær familie i nærheten. 

Anonymkode: 710be...922