Unnvikende samboer

[AnonymBruker]

Vi har vært samboere i 20 år, og har 2 halvoksne barn sammen. Problemet er at vi aldri kan diskutere samme eller planlegge noe, eller jeg kan glede meg til noe. 

Spør jeg om dagligdagse ting som det er vanlig at partnere deler så får jeg ikke noe svar eller bare tullesvar. Slik har det alltid vært. Jeg skal ikke vite noe. 

Kommer jeg med ønske om bl.a. ferie, så blir han unnvikende og jeg får aldri noe skikkelig svar. Det ender med at vi drar dit han driver med hobbyene sine.

Når vi er på ferie, så snakker han neste ikke til meg. Det er som en iskald  vegg mellom oss. Slik har det vært i alle år. Jeg har skjønt at han er svært sjalu, men det blånekter han på. 

Blir jeg lei meg og tydelig skuffet viser han aldri noe anger. 

Når jeg prøver å ta dette opp svarer han ikke, eller han kan svare i et voldsomt raseri og beskylde meg ordrett alt det jeg mener han har vært mot meg. 

Utad er han alltid hyggelig og vennlig mot andre.

Føler ikke at jeg kan dele det med noen, fordi det er vanskelig å sette ord på hva som skjer.

Han er ellers rolig og snill. Jeg blir bare så forvirret og skuffet av hele situasjonen. 

Føler at ting går nedover. Huset står å forfaller. Spør jeg f.eks.  om vi skal male huset, får jeg til svar at det ikke er gratis, men han har kjøpt seg bobil uten å diskutere det med meg, noe som tydeligvis jeg ikke får mye glede av i sommer. Aner ikke hva han tenker om sine egne ferieplanene. Det skal jeg jo ikke vite noe om. Hadde han sagt hva han vil, så er jo det meste greit. Er noen mennesker bare slik?

Herregud så rart. Aner ikke hva jeg vil med dette. Er bare så frustrert. 

 

 

 

Anonymkode: fb899...37b

[AnonymBruker]

Hvordan har du holdt det ut i 20 år?? Det høres veldig trist ut. Som om dere ikke er et team, at det ikke er noe "oss".

Anonymkode: 0cf71...868

[AnonymBruker]

Hei 

Jeg skjønner følelsen , jeg har det omtrent på samme måte. Men vi har to relativt små barn. Noen mennesker er nok bare sånn, litt vanskelige å bli klok på. Det er også min samboer.  Men det er jo fremdeles ikke greit. Rolig og snill hjelper ikke noe sælrtlig hbis man sitter igjen å er skuffet å lei seg hele tiden. 

Anonymkode: 38b1b...2c3

[AnonymBruker]

Vet ikke hvorfor jeg har holdt ut. Det er vel mest for barna sin skyld, og fordi man tror det vil endre seg. 

Anonymkode: fb899...37b

[AnonymBruker]

Du lever med en psykisk voldelig mann.

Og som så mange som er nedbrutt og manipulert etter mange år med en slik partner, så kaller du ham "snill og god ellers".

 

Ts, søk hjelp slik at du kommer deg ut av dette samboerskapet. Noe forhold er det ikke, for du har lite du skal ha sagt, og han er stygg mot deg, overkjører deg og manipulerer deg, har lite omtanke for deg, og ingen respekt for deg.

Jeg synes du skal kontakte nærmeste Krisesenter og be om et møte med dem, hvor du kan få noen råd om hvordan du kan forholde deg til en partner som driver mer psykisk vold. Dette er heller ikke bra for dine barn å oppleve, at far driver psykisk vold mot mor.

Anonymkode: 3d33b...4ed

[AnonymBruker]

Oi, det høres skikkelig tungt og ensomt ut å leve med en slik partner. I tittelen skriver du unnvikende, er det unnvikende tilknytning du henviser til? For det høres ut som det er tilfelle. Ekstremt.
 

Og jeg mener at det er utrolig verdifullt med slike innsikter ift tillnyttningsstil,  for da har man umiddelbart flere verktøy til å takle å leve med en slik partner, og også verktøy til å få det bedre i forholdet. Dette handler om at han er utrygg når du kommer for nær, og derfor skyver deg bort. Det er nyttig å bli bevisst på hva du gjør for å trigge denne utryggheten hos han -ofte takler ikke de som unnvikende at man pusher feks. Unnvikende ER vanskelige å kommunisere med, spesielt i konflikter, og ofte må man være veldig bevisst på hva og hvordan man sier ting.
 

Jeg lever med en unnvikende, og er selv engstelig. Det har vært så verdifullt for meg å lære om disse tingene. Og det jeg har lært er viktigheten av at jeg skaper meg et liv, et nettverk og hobbyer, jeg har fokus på å være selvstendig og fylle livet mitt med sånt som gir meg energi og påfyll. Og så får mannen min holde på med sitt, jeg vil ikke lenger jage etter ham for å få kontakt og respons. Jeg skal leve mitt liv og ta ansvar for mitt. Og det har gitt meg sånn ro i eget liv. 
 

Hvordan har det vært å etablere seg med ham når han har vært så avvisende mot deg? Har det blitt verre, eller har det vært sånn hele veien? 20 år er lenge. Hvordan var han i starten? Og hvordan føler du deg når han ikke vil at du skal vite hva han skal i ferien, eller ikke prater med deg? Tenker det er så fort gjort å ta det på sin egen kappe, at man er «for mye» overfor partneren. Men så handler det om hans bagasje. Hva har du/dere gjort tidligere for å håndtere dette? Har dere gått i terapi, har du lest noe litteratur om forhold eller tilknytning? 
 

klem til deg❤️

 

Anonymkode: 649af...456

[AnonymBruker]

Du må jo være litt unnvikende du også siden dette har fått pågå i 20 år?

Min mann blir stilt til veggs dersom han ikke kommuniserer. 

Har han ingen uttalte ferieønsker? Flott, da bestiller du noe og informerer han om hvor dere skal.

Tar han ikke initiativ til maling så bestiller man maler til befaring for å få fortgang.

Faller han taus, spør man hva som er galt til han er så lei at han må finne på noe bedre å si enn ingenting.

Anonymkode: 35ede...207

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du må jo være litt unnvikende du også siden dette har fått pågå i 20 år?

Min mann blir stilt til veggs dersom han ikke kommuniserer. 

Har han ingen uttalte ferieønsker? Flott, da bestiller du noe og informerer han om hvor dere skal.

Tar han ikke initiativ til maling så bestiller man maler til befaring for å få fortgang.

Faller han taus, spør man hva som er galt til han er så lei at han må finne på noe bedre å si enn ingenting.

Anonymkode: 35ede...207

 

2/2

Jeg ser jeg leste innlegget ditt litt for raskt.

Mannen din har tydeligvis et sinneproblem. Jeg hadde vært mer bekymret for det enn alt det andre. Da er det jo umulig å kommunisere med! Å kun ha to modus - sint eller avvisende - er jo helt håpløst. 

Du kan invitere han i terapi, men hvis han ikke vil tror jeg ikke du får til noen endring. Han må jo ville det selv.

Anonymkode: 35ede...207

[AnonymBruker]

Hvorfor kan ikke du ta beslutninger istedenfor å spørre han om alt mulig? Ta tak og gjør livet ditt bedre! Du kan ikke endre han, men du kan endre deg selv. 

Anonymkode: 47f9b...19a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (57 minutter siden):

Du lever med en psykisk voldelig mann.

Og som så mange som er nedbrutt og manipulert etter mange år med en slik partner, så kaller du ham "snill og god ellers".

 

Ts, søk hjelp slik at du kommer deg ut av dette samboerskapet. Noe forhold er det ikke, for du har lite du skal ha sagt, og han er stygg mot deg, overkjører deg og manipulerer deg, har lite omtanke for deg, og ingen respekt for deg.

Jeg synes du skal kontakte nærmeste Krisesenter og be om et møte med dem, hvor du kan få noen råd om hvordan du kan forholde deg til en partner som driver mer psykisk vold. Dette er heller ikke bra for dine barn å oppleve, at far driver psykisk vold mot mor.

Anonymkode: 3d33b...4ed

Nå må folk slutte å slenge om seg med alskens diagnoselignende beskrivelser. Nei, han er ikke nødvendigvis psykisk voldelig selv om han oppfører seg som han gjør. Vi mennesker er forskjellige og skrudd sammen på forskjellige måter. Noen passer rett og slett ikke sammen, og da bør man vurdere å avslutte fordi man føler seg crap i det forholdet. Men det betyr ikke at den ene parten er voldelig eller har andre fundamentale feil i sin personlighet. Denne karen er kanskje av typen som ikke lar folk komme særlig innpå seg, og lever litt i sin egen verden. Dette er neppe av ondskap eller psykiske lidelser han agerer slik han gjør.

Det er så utrolig lite gjennomtenkt å slenge ut av seg slike påstander uten større refleksjon.

Anonymkode: 05be6...3c0

[AnonymBruker]

Mangler han sosiale antenner eller?

Anonymkode: 32370...837

[AnonymBruker]

Minner meg om en venninne jeg har. Vondt å ha en sånn relasjon 

Anonymkode: 68097...70d

[snillochsøt]

Off. Kom deg vekk ♥️ lev ditt eget liv før det er for sent

[AnonymBruker]

Ts 

Takk for svar.

Jeg har vel innsett at han er sykelig sjalu og egosentrisk.

Jeg føler meg fullstendig kvalt av denne oppførselen. Å bryte ut er den eneste utvei, men det vil bli knallhardt. 

Anonymkode: fb899...37b

[AnonymBruker]

Pakk kofferten og dra på tur dit du ønsker, og kos deg
Etter det så tar du ett oppgjør med deg selv om dette er noe orker å leve og stå i. 
Barna vil klare seg bra fordi de får en mor som har det bedre enn før

Anonymkode: 30df2...5cd

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (På 2.7.2023 den 22.42):

Vet ikke hvorfor jeg har holdt ut. Det er vel mest for barna sin skyld, og fordi man tror det vil endre seg. 

Anonymkode: fb899...37b

Det kommer ikke til å bli bedre, det der er personlighetstrekk han har hatt i minst 20 år.

Du skriver at det kommer til å bli knallhardt å bryte. Mener du at det kommer til å bli spesielt hardt på grunn av at han er som han er? I så fall tror jeg du må begynne å åpne deg opp litt til de rundt deg slik at du får støtte. Dette skal du ikke ta støyten for alene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.7.2023 den 22.11):

Vi har vært samboere i 20 år, og har 2 halvoksne barn sammen. Problemet er at vi aldri kan diskutere samme eller planlegge noe, eller jeg kan glede meg til noe. 

Spør jeg om dagligdagse ting som det er vanlig at partnere deler så får jeg ikke noe svar eller bare tullesvar. Slik har det alltid vært. Jeg skal ikke vite noe. 

Kommer jeg med ønske om bl.a. ferie, så blir han unnvikende og jeg får aldri noe skikkelig svar. Det ender med at vi drar dit han driver med hobbyene sine.

Når vi er på ferie, så snakker han neste ikke til meg. Det er som en iskald  vegg mellom oss. Slik har det vært i alle år. Jeg har skjønt at han er svært sjalu, men det blånekter han på. 

Blir jeg lei meg og tydelig skuffet viser han aldri noe anger. 

Når jeg prøver å ta dette opp svarer han ikke, eller han kan svare i et voldsomt raseri og beskylde meg ordrett alt det jeg mener han har vært mot meg. 

Utad er han alltid hyggelig og vennlig mot andre.

Føler ikke at jeg kan dele det med noen, fordi det er vanskelig å sette ord på hva som skjer.

Han er ellers rolig og snill. Jeg blir bare så forvirret og skuffet av hele situasjonen. 

Føler at ting går nedover. Huset står å forfaller. Spør jeg f.eks.  om vi skal male huset, får jeg til svar at det ikke er gratis, men han har kjøpt seg bobil uten å diskutere det med meg, noe som tydeligvis jeg ikke får mye glede av i sommer. Aner ikke hva han tenker om sine egne ferieplanene. Det skal jeg jo ikke vite noe om. Hadde han sagt hva han vil, så er jo det meste greit. Er noen mennesker bare slik?

Herregud så rart. Aner ikke hva jeg vil med dette. Er bare så frustrert. 

 

 

 

Anonymkode: fb899...37b

Hjelpe meg. Han høres jo veldig egoistisk ut. 

Min eks var litt sånn at om vi gjorde noe hjemme og ordnet noe, så var det noe han ville, eller så måtte også han ville det jeg ville. Ellers så var det han som bestemte, også møbler vi kjøpte styrte han.  Huset som jeg var glad i ble dermed veldig lite "meg" og jeg følte nesten at alt vi gjorde var på hans premisser. 

Minst mulig penger gikk inn i det som gagnet meg og barnet, mens han kunne legge masse penger inn i hobby og firma. Nå som vi er skilt feks, så har han pussa opp vinkjeller og eget kontor. og så mangler barnet vårt egen seng ( der har han bare slengt inn en gammel sofa) 

Det er bare rot i hyllene til barnet og i klesskapet til barnet mangler det tøy og det mangler lister / er hull i veggen på rommet til barnet, men så klart så er kontoret til far megaflott og veldig bekostet og fikset opp. For der sitter han meste av tiden sin. Akkurat samme tenkte han om boligen vår. Hvorfor fikse boligen vår, når han knapt var der, uansett??? 

Dette er en veldig egosentrisk mann, som nesten ødelagte meg psykisk når vi var sammen. Samtidig hadde han introjekter om at jeg var udugelig, og la disse ideene over på alle rundt oss. Slik at alle gikk å tenkte dette om meg. 

Når vi skilte oss og jeg etterhvert skaffet meg en egen bolig, så sa han at jeg kjenner deg og dette greier ikke du. 

Men jeg greide meg fint, og barnet vårt har et nydelig rom som jeg selv har fikset opp til barnet. Sånne folk snakker EGENTLIG om seg selv, når de kritiserer deg. Det er dem selv som "ikke greier det" Dette er narsissistiske mennesker.

 

Anonymkode: 4354d...144

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.7.2023 den 0.04):

Nå må folk slutte å slenge om seg med alskens diagnoselignende beskrivelser. Nei, han er ikke nødvendigvis psykisk voldelig selv om han oppfører seg som han gjør. Vi mennesker er forskjellige og skrudd sammen på forskjellige måter. Noen passer rett og slett ikke sammen, og da bør man vurdere å avslutte fordi man føler seg crap i det forholdet. Men det betyr ikke at den ene parten er voldelig eller har andre fundamentale feil i sin personlighet. Denne karen er kanskje av typen som ikke lar folk komme særlig innpå seg, og lever litt i sin egen verden. Dette er neppe av ondskap eller psykiske lidelser han agerer slik han gjør.

Det er så utrolig lite gjennomtenkt å slenge ut av seg slike påstander uten større refleksjon.

Anonymkode: 05be6...3c0

Han er absolutt ekstremt selvopptatt, det kan vi konkludere med da. 

Anonymkode: 4354d...144

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Han er absolutt ekstremt selvopptatt, det kan vi konkludere med da. 

Anonymkode: 4354d...144

Det kan vi ikke vite noe om. Å være unnviker kan være veldig tøft, mange tanker og følelser omkring ting man ønsker å gjøre og hvem man ønsker å være men så får man det ikke til. Unnvikelsen er som en vegg av stål som stenger en person ute fra det livet den ønsker å leve. Å vise empati kan være drittvanskelig, å slippe noen inn tilnermet umulig men ønsket er det og det er så sterkt at man lett havner i depresjoner, blir irritabel etc.

Anonymkode: dc1af...50c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det kan vi ikke vite noe om. Å være unnviker kan være veldig tøft, mange tanker og følelser omkring ting man ønsker å gjøre og hvem man ønsker å være men så får man det ikke til. Unnvikelsen er som en vegg av stål som stenger en person ute fra det livet den ønsker å leve. Å vise empati kan være drittvanskelig, å slippe noen inn tilnermet umulig men ønsket er det og det er så sterkt at man lett havner i depresjoner, blir irritabel etc.

Anonymkode: dc1af...50c

Han oppfører seg egoistisk ihvertfall da.

Anonymkode: 4354d...144