Jeg må gå, men klarer ikke.

[AnonymBruker]

Jeg er deprimert og kjenner meg ikke igjen. Jeg er ikke uten skyld, fordi jeg ikke klarer å la mannen «vinne». Så når det klikker for han, så legger jeg meg ikke flat og jeg tar igjen. Dette er ikke bra, og i hvert fall ikke for barna. Og ja, vi har barn og jeg vet vi må skilles for deres beste.

det er så trist for vi kunne egentlig ha hatt det veldig bra, derfor er det så vanskelig å skulle ødelegge alt dette. Han er virkelig en super-pappa. Hadde jeg skrevet om alt han gjør, tror jeg neppe noen ville trodd meg. Kan si det sånn, der alle andre kvinner på kvinneguiden klager over mannen og at mannen gjør lite, så er det motsatt her. Jeg gjør nesten ingenting og han absolutt alt. 

men nå har jeg forstått hvorfor det har vært greit for han, for det er hans måte å holde meg igjen på «jeg vil jo aldri finne en som gjør alt for meg noen annen plass».

vi kranglet atter igjen, han er kortsint og vil aldri snakke om kranglene på etterskudd, ingen krangler gjennom 12 år har vi klart å snakke gjennom, for «hva er vitsen med å snakke om det som er skjedd» og «skal du ta det opp nå som alt er fint» er ting han kan bruke for å legge saken død.

men som sagt er jeg ikke uten skyld, og når han startet med å rope og slå i skap så fulgte jeg etter så han gikk ut, han slo med ytterdøra og jeg åpnet slik at han ikke skulle tro jeg ble noe redd/underlegen. Da kom han tilbake og slo med døra 3 ganger slik at ytterdøra ble ødelagt, da forstår dere hvor hardt han må ha slått.

jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg kan bare ikke komme kort. Tror og føler det blir som med små barn, man må stå på sitt og ikke gi etter, og det er det jeg gjør. Tror det at jeg tar igjen har gjort det slik at vi krangler til dette nivået og ikke har bikket over til fysisk vold. Hadde jeg latt meg kue hadde han nok prøvd å slå, men der vet han grensen går for jeg hadde fint slått tilbake, jeg lar ingenting gå stille forbi, spydig kommentar svares med spydig kommentar, banning svares med banning, og ja jeg vet det ikke er bra, sunt eller normalt. Og jeg vet også at jeg har like mye skyld.

men alt annet er jo bra: sex, det at han gjør så utrolig mye hjemme (80-20 fordeling), er en god pappa ++

i andres øyne er han nok drømmemannen, det hadde han også vært for meg hadde det ikke vært for den jævla skrikingen og kranglingen.

så jeg får meg bare ikke til å gå, tenk så slitsomt å starte på nytt, gjøre alt selv ++ men aller viktigst; hvordan skal jeg ha ork? Føler meg paralysert, er så sliten.. men av hva? Hadde ikke engang orket å komme meg til en psykolog. Skal også sies at jeg prøvde psykolog for 6 år siden, men der kan man jo bare snakke seg gjennom til sitt eget favør, så sånn sett hjelper jo det ikke.

Anonymkode: 1bd43...ba0

[AnonymBruker]

Kjøp sparkesykkel

Anonymkode: 71227...921

[AnonymBruker]

Er det slik du vil at barna deres skal lære at et forhold skal være? 

Anonymkode: 9c166...733