Føler ingen oppriktig liker meg

[AnonymBruker]

Som overskriften sier. Føler ingen egentlig liker meg. Føler de synes jeg er snill, at de kan snakke med meg hvis det ikke er noen mer interessante der. Hvis jeg reagerer på noe som blir sagt, eller blir lei meg av noe, er det liksom ingen som bryr seg. Familie og samboer f eks. Får beskjed om at nå lager jeg dårlig stemning, det er jo jeg som er sur så hvorfor skal de si unnskyld.. Føler jeg ikke har lov å reagere, at de bare liker meg når jeg er blid og i godt humør. 

Det er veldig vondt å ha det sånn, Føler ikke de er nær meg selv om vi er mye sammen. Føler alltid det er en emosjonell avstand, at jeg må være på en viss måte så de skal like meg..

Andre som Føler det sånn? Hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: bd22b...a12

[AnonymBruker]

Det er vondt. Du har antageligvis vokst opp med at det er sånn at foreldrene dine ikke aksepterer dine vanskelige følelser, siden de er sånn nå. Da jeg var yngre hadde jeg en antagelse om at alle andre var som mine foreldre, ikke aksepterte mitt følelsesspekter og egne meninger. Men så kom jeg til et punkt der jeg våget å åpne meg for nye bekjentskaper. Da lærte jeg sakte men sikkert at andre mennesker tåler meg. De tåler hele meg. Så du kan oppleve det med andre mennesker. Og så sette grenser for din familie. Akseptere at de ikke vil endre seg. Partner, er han den rette for deg? Har du snakket med han om det og er han i terrassert i å lytte? 

Anonymkode: e4e0e...c16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det er vondt. Du har antageligvis vokst opp med at det er sånn at foreldrene dine ikke aksepterer dine vanskelige følelser, siden de er sånn nå. Da jeg var yngre hadde jeg en antagelse om at alle andre var som mine foreldre, ikke aksepterte mitt følelsesspekter og egne meninger. Men så kom jeg til et punkt der jeg våget å åpne meg for nye bekjentskaper. Da lærte jeg sakte men sikkert at andre mennesker tåler meg. De tåler hele meg. Så du kan oppleve det med andre mennesker. Og så sette grenser for din familie. Akseptere at de ikke vil endre seg. Partner, er han den rette for deg? Har du snakket med han om det og er han i terrassert i å lytte? 

Anonymkode: e4e0e...c16

Det er nok det. Jeg har aldri følt meg helt akseptert. Jeg føler han er den rette for meg. Han lytter og er veldig oppmerksom ovenfor meg. Men han og synes det er vanskelig å snakke om vonde og vanskelige ting. Så vi gjør ikke så mye av det. Jeg føler han er der for meg, men at jeg ikke skal vise negative følelser. Men det er en følelse jeg har med meg i alle reaksjonene jeg har.

Har ingen ordentlige venner, jeg tenker alltid at ingen egentlig liker meg. Så jeg trekker meg unna. Tar sjelden kontakt med andre, selv om jeg vil finne på noe. Tenker de sikkert ikke vil. Så hører jeg ikke noe fra dem, og ingenting skjer.

Anonymkode: bd22b...a12

[AnonymBruker]

Jeg kjenner deg ikke men, utifra det du skriver så liker jeg deg 🌹

Anonymkode: 4becb...c54

[AnonymBruker]

Jeg og😍

Anonymkode: 162cc...fa0

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen tror jeg. Det er vondt fordi det får meg til å føle meg så annerledes enn alle andre, og at det er noe feil med meg. At jeg ikke er like bra person som de andre, alle er bedre enn meg. Og at mine følelser bare er "tull". Den eneste jeg føler liker meg og godtar meg akkurat slik jeg er er søsteren min. Vi er tvillinger så mulig det er derfor.

Anonymkode: 2df0f...5b8

[AnonymBruker]

Høres ut som du må bli bedre på å kommunisere. Si hva du trenger, og hvordan du opplever å bli møtt

Anonymkode: 5bd49...4e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg og😍

Anonymkode: 162cc...fa0

Jeg og❤️

Anonymkode: 423cd...583