For dere som greide å komme ut av et vanskelig forhold

[AnonymBruker]

Hvordan kjente du at den gangen her kommer jeg ikke til å gå tilbake uansett hva han sier for å fikse det?

Når skjønte du at det ikke kommer til å bli bedre med tiden?

Hva gjorde at du ble og hva gjorde at du endelig kom deg bort?
 

Hvordan var tiden etterpå?

Den berg og dalbanen der man vil tilbake men innser at man ikke kan, hva gjorde du for å stå i de vanskeligste dagene hvor du ville tilbake?

Anonymkode: 3a061...97d

[AnonymBruker]

Jeg ble syk og ingen tester viste hva det var. Jeg trivdes bedre på jobb enn hjemme, hjemme kom smertene og hodepinen mens på jobb kjente jeg aldri på det. Legen foreslo å sykemelde meg, han mente jeg var utbrent og hadde ett opplegg jeg burde følge bla at han jeg var gift med måtte ta ansvar hjemme. Da skjønte jeg at jeg måtte komme meg bort. Etter at jeg flyttet kjente jeg på fred og en glede jeg ikke hadde kjent på mage år.

Anonymkode: 86037...e0c

[AnonymBruker]

Bodde hos en venninne i den fasen for å klare å motstå å gå tilbake til forholdet. Hun hadde kontroll over mobilen min så jeg ikke kunne kontakte eller svare han eller lese de manipulerende kjærlighetserklæringene og løgnene om endring. Hun dro meg ut på alt hun gjorde enten det var handle brød på butikken eller gå på improteater. I begynnelsen klikka jeg mange ganger og grein om å få lov til å svare han men 2-3 mnd senere kjente jeg hvor deilig livet var som stabilt og uten han og er glad jeg stod i mot. Har en million ganger bedre liv nå ,og det kommer fra en som trodde jeg ikke kunne leve uten han og at vi var skapt for å være med hverandre 

Anonymkode: 5093b...a63

[AnonymBruker]

Hva gjorde at jeg ble? 

Vokst opp med idealet om langvarig forhold, vokst opp med dårlige mannlige forbilder og tanken om.at man bare blir, samme hva. Trodde det meste kanskje var normalt og ok, da jeg ikke har peiling på normalt og ok.  Dårlig selvtillitt, trodde jeg var så uattraktiv at jeg har kun ett valg eller alternativet bli alene. Det å være alene resten av livet skremte meg.

 

Hvorfor jeg gikk: Noen kom og ga meg bedre selvtillitt. Jeg fant ut jeg kunne klare meg selv og ikke trenger han til noe. Takket være økonomiske ordninger som sikrer kvinner slik at de kan komme seg ut, men disse ordninger bør utvides og støtten man får bør ikke være " nedlatende" og må behandle folk med respekt.  

Anonymkode: db05e...aa8

[AnonymBruker]

Jeg står midt oppi det selv nå.... Har aldri hatt det så gøy med noen som med han, sexlivet er bra, barna mine elsker han. Men vi klarer ikke kommunisere... Jeg er vant til å kunne uttrykke ting underveis, mens her ender det med at han "må ha tid for seg selv" og jeg må dra (særboere og ses bare i helger pga jobb).

Jeg sliter med dette, at bare pga en diskusjon må jeg dra og han kan ikke se meg eller bare gå videre, kan ikke møtes på halvveis og tilbringe kvelden på hvert vårt rom, da må hele helga ødelegges og neste helg skal alt være ok?? Og vi snakker diskusjon, ikke krangling og skriking etc.

 

Har vært på samme sted flere ganger, men nå klarer jeg ikke mer... heldigvis særboere så må ikke se han (det hadde gjort det vanskeligere), så jeg har satt status på fb som singel, blokkert han overalt, gått ut til familie og venner med at jeg er singel, og sagt at han kan hente tingene sine om noen uker, når barna er på ferie med faren da de tok det tungt og jeg vil ikke at de skal se han og tro noe annet 

Istedetfor å sitte og deppe (gjør jo det innimellom da det faktisk er tungt og vondt, men vil ikke velte meg i sorg heller) prøver jeg å kjenne på følelsen jeg har hver gang han sier jeg må dra, den gangen han kom en fredag og var såååå sur, ville ikke prate med meg eller se på meg, sa det ikke var pga meg men jeg gikk på eggeskall resten av helga. Det gjør det mye lettere for meg å skjønne at sånn kan og vil jeg ikke ha det. 

Prøver å finne på ting med venner, fått noen nye venninner og, og legger planer fremover. Tinder kastet jeg meg på og, som en distraksjon..  

Det er tøft å gi slipp når man egentlig ikke vil men føler man må, men å kjenne på de vonde følelsene istedetfor å bare tenke på de gode hjelper masse. Lykke til!

Anonymkode: 63918...a30

[AnonymBruker]

Skjønte jeg måtte gå når det aldri ble noe fremgang, vi kom til samme diskusjonene. Jo lengere vi pushet forholdet jo verre ble det, ble vanskelig å kunne vise hengivenhet ovenfor en person som uttrykte misnøye med hele seg. Tiden gikk og lovnader ble lovet, men ingen ting skjedde. Ting ble verre. 

Nå er ikke jeg en enkel person å forholde seg til, og det eier jeg. Men å bruke ting som har blitt sagt i fortrolighet imot meg da var grensen min nådd. Og fikk skylden for at ting var som de var fordi jeg var meg. Helt enkle ting og behov ble møtt med konfrontasjoner, så til slutt blir man bare stille. Fikk egentlig skylden for alt som var galt om jeg prøvde å nå ut. En steinvegg.

Tiden etterpå har vært vond, enda jeg forlot forholdet.  Så gnager ordene enda i meg, og mange spørsmål angående meg selv har kommet i jevne mellomrom. Men har funnet ut at dette var ikke bra for noen av oss. Prøver å fokusere på at ting blir bedre etterhvert som tiden går. Nå må jeg bare jobbe med å få opp igjen selvtilliten, for den er ikke eksisterende nå. Ta en dag om gangen.

 

Anonymkode: 42630...af8

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Hvordan kjente du at den gangen her kommer jeg ikke til å gå tilbake uansett hva han sier for å fikse det?

Når skjønte du at det ikke kommer til å bli bedre med tiden?

Hva gjorde at du ble og hva gjorde at du endelig kom deg bort?
 

Hvordan var tiden etterpå?

Den berg og dalbanen der man vil tilbake men innser at man ikke kan, hva gjorde du for å stå i de vanskeligste dagene hvor du ville tilbake?

Anonymkode: 3a061...97d

Det var da han var full og sparka valpen inn i en radiator mens vi var på ferie fordi hun maste på ham mens han så på fotball.

Da fikk jeg faktisk så total avsmak at jeg aldri angret et sekund eller hørte på noen av unnskyldningene og løftene lenger. Jeg hadde latt ham lyve til meg og love så mange ganger at han skulle jobbe med drikkinga og sinneproblemene, men å se det gå ut over en liten hund på den måten, endret alt.

Nå har jeg vært alene med hunden i to år, og vi har det helt topp! Han hadde heldigvis null interesse av å beholde hunden selv, selv om det var han som kjøpte den. Så fikk han seg ny dame to uker etter at han flytta ut. Det var egentlig veldig deilig, for det fjernet en del av presset på meg.

Det som gjorde at jeg ble de første gangene, var at han gjorde mer og mer tilsynelatende seriøse tiltak for å bli bedre, men også det viste seg å være løgn. Første gang jeg faktisk slo opp og flytta ut, begynte han på avrusning, og jeg trodde virkelig det skulle bli bedre. Andre gang vi var på nippet, kontaktet han selv samlivsterapeut for å løse opp i problemene våre. Det viste seg å ikke ha noe å si.

Hadde heldigvis ikke barn.

Anonymkode: 95a3c...ff5

[AnonymBruker]

Var i et vanskelig forhold lenge. Ble på grunn av å beskytte ungene, fordi han manipulerte meg og fordi han hadde brukt opp alle pengene mine. Gikk fordi jeg ikke orket mer. Jeg ville heller bo under ei bru enn å bo med han. 

Han sa aldri unnskyld eller prøvde å få meg tilbake, bare fortsatte å manipulere og trakassere over hvor ond jeg var,hvor dum, at ingen kunne elske meg osv. 

Anonymkode: aba1e...b6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Hvordan kjente du at den gangen her kommer jeg ikke til å gå tilbake uansett hva han sier for å fikse det?

Når skjønte du at det ikke kommer til å bli bedre med tiden?

Hva gjorde at du ble og hva gjorde at du endelig kom deg bort?
 

Hvordan var tiden etterpå?

Den berg og dalbanen der man vil tilbake men innser at man ikke kan, hva gjorde du for å stå i de vanskeligste dagene hvor du ville tilbake?

Anonymkode: 3a061...97d

1) Han truet med å drepe meg, så langt ble grensene i det forholdet skyvet. Jeg hadde stått i altfor mye dritt og trusler, men etter dette var det absolutt ingen vei tilbake. 

2) skjønte egentlig noen år før jeg forlot at det ikke ville bli bedre, da det gradvis ble verre og verre.

3) Jeg ble lenge fordi at jeg var vanvittig glad i han, og ønsket så hardt at de gode sidene hans var den han virkelig var. Etterhvert ble jeg værende pga barna, til slutt forlot jeg pga barna.

4) årene etterpå var preget av ekstremt mye trusler, vrangforestillinger og verning av ungene. Bortsett fra at det var ekstremt tungt på mange måter, så var det også vanvittig godt å endelig klare å stå opp for meg selv. Jeg gråt meg ikke i søvn lenger, jeg slapp å vurdere forholdet vårt hver eneste dag.  Jeg klarer meg selg, men har også fått høye murer når det gjelder å få noen nye inn i livet mitt.

Anonymkode: d4201...150

[AnonymBruker]

Fokuserte mer på det fæle han hadde gjort og hvordan det påvirket meg. Leste meg opp om traumebånd også. Det er ikke kjærlighet, det er traumer som holder oss der  

Anonymkode: 12832...04d

[AnonymBruker]

Jeg kastet han ut da han klikket og ba meg velge mellom han og sønnen vår. Det skal sies at han har mange psykiske diagnoser. 
Jeg burde gått tidligere men det er vanskelig når man står i det- alt er vanskelig da. Både å bli og å gå. Men han tok valget for meg. 

Anonymkode: d92dc...f28

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.7.2023 den 1.33):

Jeg ble syk og ingen tester viste hva det var. Jeg trivdes bedre på jobb enn hjemme, hjemme kom smertene og hodepinen mens på jobb kjente jeg aldri på det. Legen foreslo å sykemelde meg, han mente jeg var utbrent og hadde ett opplegg jeg burde følge bla at han jeg var gift med måtte ta ansvar hjemme. Da skjønte jeg at jeg måtte komme meg bort. Etter at jeg flyttet kjente jeg på fred og en glede jeg ikke hadde kjent på mage år.

Anonymkode: 86037...e0c

Glemte å skrive at han truet med at jeg aldri skulle få se barna igjen. Jeg hadde en sekk pakket klart i skjul med det viktigste til barna (bleier, ett klesskift, en pysj, smokk etc) i tilfelle jeg brått måtte dra mens han var på jobb. Når jeg dro sa jeg at jeg skulle til mine foreldre på ferie. Jeg eide ett hus som leieboer skulle flytte ut av og flyttet inn der selv. Han skrek at jeg var syk i hodet (det gjorde han alltid når han ble sint). En gang han kom sto min mor bak hjørnet og lyttet, han ble spak når hun trådte frem og ba han ta seg sammen.

Anonymkode: 86037...e0c

[AnonymBruker]

Jeg bestemte meg da han avviste meg for aller første gang (og virkelig mente det, og var tydelig). Han skrev mld og sa at han var forlovet med den nye kjæresten sin, og at jeg måtte respektere det og la han være. Det gjorde at jeg endelig klarte å gi slipp. Det tok ikke mange mnd før han begynte å ta kontakt med meg igjen, ville møte meg osv. Men da hadde jeg blitt sterk nok til å si ifra at jeg ikke var interessert og ønsket han alt godt. Takk og pris er jeg helt ferdig med han nå, og har møtt en mann som er 1000000 ganger bedre. Det finnes gode menn der ute, ikke hold fast på mørket når lyset venter på deg♥️

Anonymkode: b61a3...fb2

[AnonymBruker]

Jeg skjønte at jeg måtte gå pga en del forskjellige ting, men ble uheldigvis skadet i en bilulykke så det tok litt tid. Vi bodde hos ham. Jeg ordnet nytt bosted og sa ikke noe før en uke før vi flyttet. Han dro bort og jeg fikk flytte i fred. Ble bombardert mrd meldinger og han dukket opp på døra mi. Skaffet meg hemmelig telefonnummer og blokkerte ham overalt. Når han finner en ny vei å kontakte meg på så svarer jeg aldri, men blokkerer. Uheldigvis bor vi i samme området, men det er stort nok til at jeg veldig sjeldent ser ham. 

Anonymkode: 238f6...839

[AnonymBruker]

Jeg fikk så mye smerter overalt i kroppen at det hjalp meg til å gå. Jeg skjønte jo at det var pga ham. I tillegg hjalp det meg å skrive ned hver eneste hendelse som hadde skjedd og alle de stygge tingene han hadde sagt. 

Da jeg fikk en oversikt over det, ble jeg virkelig forskrekket. Først da skjønte jeg hvor utrolig mye dritt jeg hadde fått fra ham. Det hjalp meg å lese gjennom dette hver gang jeg savnet ham.

Anonymkode: 80af7...c1f

[SPOCA]

Jeg visste det en god stund, rett etter andre gangen han banket meg opp. Problemet mitt var at jeg var i en annen kant av landet og hadde ingen rundt meg. Det gjorde det vanskelig, for jeg hadde ikke lappen og var midt i et studie. Så det ble til at jeg planla hvordan jeg skulle komme meg ut. Det tok lang tid, for han var ekstremt voldelig, og jeg var veldig redd for å ikke overleve (det var en reell trussel for å bli drept, slik jeg så det). 

Etter mange måneders planlegging, klarte jeg endelig å gå. Da hadde jeg avtale med krisesenteret i Oslo, fått ordnet meg bosted osv.