Familieregnskapet og en syk mann

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er en kvinne som har to barn med min samboer. Jeg jobber fullt, mens min samboer er uføretrygda. Han har en blanding av fysiske og psykiske symptomer som gjør at han fungerer ustabilt i hverdagen. Det har jeg full respekt for og skjønner at jeg må dra en større del av lasset. Selv om det kan være slitsomt, så er det ikke der problemet ligger. 

Han mener selv han gjør ca halvparten av ting i huset, av de praktiske oppgavene. Han lager middag, han handler og han vasker klær (når formen er god). Han kan godt klippe hekk eller måke snø også. Mens ALT annet faller på meg - stå opp med barna hver dag, levere og hente i barnehagen, lekser, tilstedeværelse i hverdagen, legging, planlegging, innkjøp etc. 

Som sagt - jeg vet han gjør så godt han kan utfra sine problemer og det er ikke der skoen trykker. 

Den trykker på at han kan finne på å si ting som impliserer at siden har gjort x, er det bare rett å rimelig at jeg gjør y. Som om vi ligger i en slags balanse - uten tanke på at jeg stort sett gjør resten av alfabetet også. Også vet jeg det er smålig av meg - fordi en slik talemåte er med på å oppretteholde et slags bilde av oss som likeverdige bidragsytere. Men når han tar ungene 1 time om formiddagen og bruker det til å rettferdiggjøre at jeg skal ta resten av dagen - så føles det som om min innsatts ikke blir verdsatt. 

Han har selvfølgelig lav selvfølelse og skammer seg over hvordan ting er blitt, og jeg jobber med å løfte den - og samtidig klarer jeg ikke å fri meg fra å føle meg lite sett når han snakker som om det han gjør tilsvarer det jeg gjør. Han har alltid mulighet til å få fri - jeg har dermed i realiteten aldri denne muligheten - for uansett hva jeg gjør må jeg stå i beredskap om han skulle få det vanskelig. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget - kanskje spørre om disse tankene jeg har er rimelige, eller om jeg er ute å kjøre. Jeg ER takknemmelig for det han gjør -det letter min hverdag utrolig mye at middag er klar når vi kommer hjem - og det setter jeg pris på. Men når det likestilles med mitt bidrag til familien, så føler jeg at mitt bidrag ikke blir satt pris på. Gir det mening?

Anonymkode: 8391f...9ad

[AnonymBruker]

Ta igjen med samme mynt? 

Anonymkode: d5e6d...7b1

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Det å ikke bli sett og verdsatt er vanskelig. 

Anonymkode: 28a69...d27

[AnonymBruker]

Be ham slutte å snakke på den måten og heller si rett ut at han er sliten. 

Anonymkode: ae09b...92b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ta igjen med samme mynt? 

Anonymkode: d5e6d...7b1

Det skulle kanskje sagt noe om - om jeg prøver meg litt på den samme så blir han sur og mener at jeg angriper hans sykdom.... 

 

Anonymkode: 8391f...9ad