Jeg vil ikke ha sex, han presser. Hva kan jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Ja, jeg vet jeg kommer til å få mye "pryl" for dette innlegget - og det letteste svaret er "herregud, ha sex med mannen din!" Men for meg så er det ikke sånn. 

Mannen min og jeg har to barn sammen, og har det i grunn fint. Hvis vi ser bort fra sexlivet. 

Før kunne vi ha sex hver eneste dag. Jeg var villig, kledde meg opp og hadde en ekstremt stor driv. 

Men så ble det nyfødte barnet vårt alvorlig sykt. I den grad at vi så og si bodde på sykehus i over et år. Nå er det et halvt år siden den verste perioden, og vi har til nå likevel vært inn og ut av sykehus ukentlig. 

Og jeg er utslitt. Mentalt og fysisk. Men samboer vil ha sex, det er flere måneder siden sist. Men det sitter så langt inne hos meg, nesten umulig. Jeg klarer ikke tanken på det en gang. 

Og han er irritert. Og jeg kan skjønne det. Vi har prøvd å avtale det et par kvelder, slik at jeg kan mentalt forberede meg - men hver kveld har et av barna våkna. 

Nå har det blitt til en betent greie. Han presser og presser, gjennom hele dagen. Og det gjør meg mer stressa. Det begynner på morgenen - dersom jeg bøyer meg, og han ser sitt snitt å ta på rumpa mi. Jeg kan bli irritert, og han sier at han må jo få lov. Det fortsetter utover hele dagen.. Han tar på låret mitt i bilen og klemmer på en "sånn" måte og spør om det ikke er godt. Et av barna drar litt i singletten min, og han sier de skal fortsette - for han vil se mer. Hva enn jeg sier, blir vridd over til noe seksuelt. 

Og jeg blir så lei meg. Jeg har prøvd å snakke med han og har sagt at dette er psykisk. Det har ingenting med mannen min å gjøre, men dette med barnet vårt har nok gått mer inn på meg enn jeg har merket selv. Og han kan være enig, unnskylde for at han presser for så å avslutte samtalen med "er du sikker på at du ikke vil kose litt?" og så er vi tilbake der vi startet. 

Jeg har foreslått å gå å snakke med noen, men han sier at det bare er å "gjøre det". Men jeg vet ikke lenger. Jeg føler meg konstant seksualisert, føler jeg holder igjen på klemmer og kjærtegn i frykt av at han skal tolke det som en invitasjon og tanken på sex gjør meg oppløst i tårer.

Hva er galt med meg? Og hvordan kan jeg fikse det? 

 

Anonymkode: d46a3...727

[AnonymBruker]

Det letteste svaret er da virkelig IKKE  "herregud bare ha sex med mannen din!". 

Det riktige svaret er "Han respekterer deg ikke og det er kjempe dårlig gjort å presse deg til sex. Det betyr at han ikke bryr seg om at du ikke har lyst og det er faktisk overgrepsmentalitet. "

Det lette svaret er "Slå opp, pga det sier så sykt mye om han og hvordan han ser deg" men jeg skjønner jo at det ikke er lett å slå opp når man nettopp har fått barn. Allikevel så håper jeg du kan la dette her synke inn, er en mann som presser damer til sex et godt forbilde for barnet ditt? 

 

 

Anonymkode: 8708c...f42

[AnonymBruker]

Møkkamann som ikke respekterer deg! 

Anonymkode: 9653b...268

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Møkkamann som ikke respekterer deg! 

Anonymkode: 9653b...268

Enig, skikkelig! Han fortjener ikke å ha kjæreste og familie.

Anonymkode: 8708c...f42

[Paisley]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Ja, jeg vet jeg kommer til å få mye "pryl" for dette innlegget - og det letteste svaret er "herregud, ha sex med mannen din!" Men for meg så er det ikke sånn. 

Mannen min og jeg har to barn sammen, og har det i grunn fint. Hvis vi ser bort fra sexlivet. 

Før kunne vi ha sex hver eneste dag. Jeg var villig, kledde meg opp og hadde en ekstremt stor driv. 

Men så ble det nyfødte barnet vårt alvorlig sykt. I den grad at vi så og si bodde på sykehus i over et år. Nå er det et halvt år siden den verste perioden, og vi har til nå likevel vært inn og ut av sykehus ukentlig. 

Og jeg er utslitt. Mentalt og fysisk. Men samboer vil ha sex, det er flere måneder siden sist. Men det sitter så langt inne hos meg, nesten umulig. Jeg klarer ikke tanken på det en gang. 

Og han er irritert. Og jeg kan skjønne det. Vi har prøvd å avtale det et par kvelder, slik at jeg kan mentalt forberede meg - men hver kveld har et av barna våkna. 

Nå har det blitt til en betent greie. Han presser og presser, gjennom hele dagen. Og det gjør meg mer stressa. Det begynner på morgenen - dersom jeg bøyer meg, og han ser sitt snitt å ta på rumpa mi. Jeg kan bli irritert, og han sier at han må jo få lov. Det fortsetter utover hele dagen.. Han tar på låret mitt i bilen og klemmer på en "sånn" måte og spør om det ikke er godt. Et av barna drar litt i singletten min, og han sier de skal fortsette - for han vil se mer. Hva enn jeg sier, blir vridd over til noe seksuelt. 

Og jeg blir så lei meg. Jeg har prøvd å snakke med han og har sagt at dette er psykisk. Det har ingenting med mannen min å gjøre, men dette med barnet vårt har nok gått mer inn på meg enn jeg har merket selv. Og han kan være enig, unnskylde for at han presser for så å avslutte samtalen med "er du sikker på at du ikke vil kose litt?" og så er vi tilbake der vi startet. 

Jeg har foreslått å gå å snakke med noen, men han sier at det bare er å "gjøre det". Men jeg vet ikke lenger. Jeg føler meg konstant seksualisert, føler jeg holder igjen på klemmer og kjærtegn i frykt av at han skal tolke det som en invitasjon og tanken på sex gjør meg oppløst i tårer.

Hva er galt med meg? Og hvordan kan jeg fikse det? 

 

Anonymkode: d46a3...727

Huff, jeg føler med deg HI, men jeg føler også med mannen din. Det ER frustrerende å ha en kjæreste med mye mindre sexdriv enn deg selv. 
men han gjør det enda verre ved å presse deg. Det beste hadde vært om du fikk forklart han at den største sjansen han har for å få seg noe, er å la deg være helt i fred rent seksuelt for en tid. Kan han forstå det? 
Og kan du tenke i andre baner? Om dette blir en svært langvarig greie fra din side, klarer du å leve med et åpent forhold? Det er ikke rettferdig at mannen din må leve uten sex, kun fordi DU ikke har lyst. 
 

God bedring til barnet deres, krysser fingrene for at alt blir bra ❤️

[AnonymBruker]

Dette er jo galskap! Han har jo null respekt for deg og oppfører seg som en unge i trassalderen. Dere har vært igjennom et helvete, du er sliten, har sikkert fått mer enn nok kroppskontakt gjennom trøstig av barn og i tillegg har du sikkert vært livredd. At han ikke forstår det selv er helt utrolig, men at han fortsetter å mase selv når du forklarer i klartekst er nesten ikke til å tro. Du skal i hvert fall ikke gi etter for masingen hans, for det kommer til å kvele lysten din for alltid!

 

Anonymkode: 9b3e4...50d

[AnonymBruker]

Paisley skrev (6 minutter siden):

Huff, jeg føler med deg HI, men jeg føler også med mannen din. Det ER frustrerende å ha en kjæreste med mye mindre sexdriv enn deg selv. 
men han gjør det enda verre ved å presse deg. Det beste hadde vært om du fikk forklart han at den største sjansen han har for å få seg noe, er å la deg være helt i fred rent seksuelt for en tid. Kan han forstå det? 
Og kan du tenke i andre baner? Om dette blir en svært langvarig greie fra din side, klarer du å leve med et åpent forhold? Det er ikke rettferdig at mannen din må leve uten sex, kun fordi DU ikke har lyst. 
 

God bedring til barnet deres, krysser fingrene for at alt blir bra ❤️

Det handler vel strengt tatt om litt mer enn en partner med "lavere sexdriv". Dette er en mor som har bodd på sykehuset i over et år med et alvorlig sykt barn. Hans barn. Med all den sorg og bekymring og oppbrukte krefter og oppbrukt hjernekapasitet som det innebærer.

 

Det må faktisk gå an å bruke hodet.

Anonymkode: 53c2e...4e3

[AnonymBruker]

Ts, det er ikke noe galt med deg. Og det er mest trolig heller ikke noe galt med mannen din. Resten av det jeg skriver, det synes jeg du og mannen begge skal lese:

 

 

Det som er galt er at dere har hatt, og tildeles fremdeles lever i og med, et stort traume. Dere lever fremdeles med etterdønningene av alt akutte som skjedde og hvordan dere skulle takle det. Og nå lever dere i en tilværelse som ble veldig annerledes enn hva noen av dere var forberedt på på forhånd. Man kan egentlig ikke forberede seg på det dere to har opplevd siden minste ble født.

Par som opplever det dere har opplevd og lever med nå har stor sjanse for at forholdet ryker. Og ofte er begynnelsen omtrent akkurat slik du forteller.

Dere har rett og slett kommet veldig skjevt ut som par mens dere forsøkte å "overleve" alt det traumatiske og hjerteskjærende og skremmende med minstemann. Mest trolig glemte dere mer eller mindre hverandre som par etter at minste ble født, fordi dere var så opptatt av å både ta vare på eldste hjemme og minste på sykehus. Og det er helt naturlig, det er utrolig mange par som opplever det samme. Ikke fordi de ikke lenger ønsker nærhet og intimitet, men fordi det er så dypt og inderlig og ekstremt hjerteskjærende vondt å være i den situasjonen som ingen av dere hadde forutsetninger for å vite hvordan dere skulle takle på forhånd. Så dere gjorde det dere trodde var viktigst og riktigst - dere fokuserte all energi på å være tilstede både for eldste og ynste. Midt oppi dette ligger konstant frykten konstant for å miste minste, samt alle andre kolliderende følelser man kan få i en slik situasjon. Man kan til og med bli redd for egne følelser, fordi de er så sterke og vonde at man ikke greier å åpen for nærhet, for det kan åpne følelsene, og da er man redd for å bryte sammen. Så man gjør det man tror er best der og da, man overlever, fokuserer på barna og forholdet kommer gjerne langt i bakgrunnen. Det er helt vanlig.

I tillegg til dette har dere nok, selv om dere begge to er like mye foreldre og likestilte, trolig litt forskjellige opplevelser av alt dere har vært gjennom. Begge deler kan være akkurat like vanskelige og tøffe, men ulike sider av det kan oppleves ulikt for dere. Det kan gjøre at dere distanserer dere ubevisst enda mer hverandre, blir mer samarbeidspartnere enn kjærester.

Du gikk gravid, du fødte, du lå trolig på sykehuset da minste ble akutt alvorlig syk. Du bodde midt i det akutte, du skulle komme deg etter svangerskap og fødsel, amming eller pumping, midt i alt akutt alvorlige. Det er på mange måter enormt mye tøffere enn din manns rolle, som trolig var hjemme og forsøkte å skape en normalitet for det eldste barnet, i hvert fall mer enn deg, antar jeg. Men på samme tid som det var tøffere for deg, så hadde du også helsepersonell rundt deg som du kunne spørre, du visste de var der. Mannen din, han var trolig alene hjemme med eldste. Letter på mange måter, men samtidig langt vanskeligere på andre måter - for han måtte takle å være helt alene hjemme, uten noen å kontakte om han trengte det på kveld og natt, og samtidig måtte han holde maska overfor eldste, som tross alt måtte få ha et tilnærmet normalt liv midt i alt.

Jeg skriver ikke dette for å sammenligne, for å si at en av dere har hatt det verre eller bedre enn den andre, men i et forsøk på å vise at selv om dere begge har stått i samme situasjon, så kan opplevelsen av den ha vært ganske forskjellig på flere områder, og at dere begge kan ha følt på mye av det samme, eller nesten på det motsatte. Der det kan være verre å være på sykehus fordi du får med deg alt, alt blir intenst, du ligger i spenn for hver minste lille lyd, kanskje ikke har eget rom - så kan det være like ille på en annen måte å være hjemme alene der alt er stille, ingen å spørre, altfor langt unna minste og deg på sykehuset og måtte prøve å skape en normal hverdag for eldste når ingenting i livet ellers føltes normalt. Samtidig kan det på andre måter være lettere å gire systemet ned når man er hjemme blant egne ting.

Det er ingen konkurranse mellom dere. Dere har stått i dette sammen, har mye av de samme erfaringene, men også helt sikkert ganske forskjellige opplevelser/erfaringer i hvordan dere har hatt det.

I tillegg er dere helt sikkert forskjellige som personer slik at dere håndterer kriser og langvarig kriser på ulike måter. Igjen, ingen konkurranse om hvem som har taklet det best eller verst, det er ingen fasit på dette! Når man får reaksjoner på traumer kan også variere veldig. Noen kan få det med det samme og bearbeide raskt, andre bearbeider underveis, atter andre kan holde seg selv og andre oppe inntil alt akutt er over og ting begynner å finne en ny normalitet før de plutselig får sin reaksjon på alt som skjer. Igjen, ikke noe rett eller galt i noen av måtene, det er bare slik ulike personer er. Og ofte er det bra at vi er litt forskjellige, for da kan vi støtte hverandre i ulike perioder av slike ekstremsituasjoner som dere har opplevd.

 

Du skriver at dere egentlig har det veldig bra i forholdet deres - bortsett nå fra sexlivet. Det er som sagt før, ganske så normalt etter det dere har opplevd.

Men nettopp det at dere i utgangspunktet egentlig har det veldig bra i forholdet, det betyr også at dere mest trolig kan komme dere gjennom dette og få tilbake et normalt forhold, også når det gjelder det intime!

Når det kommer til det at din mann nå er så "på" ang. det å ha sex, det tror jeg også er normalt i situasjonen, så lang tid som har gått. Det betyr ikke at han ikke skal respektere deg og dine grenser nå, for det må han. Men mest trolig har din mann fysisk nærhet og intimitet/sex som et av sine hovedkjærlighetsspråk, tror jeg. Hvis jeg har rett i det, så vil det også bety at der du nå kanskje trenger rom, ro og få hente deg inn og kanskje har en følelse av å ikke ha eid egen kropp siden minste ble født - der har din mann trolig et like stort behov for fysisk nærhet til deg, ikke nødvendigvis bare sex eller sex i seg selv, men fordi, hvis han har fysisk nærhet/intimitet som et stort kjærlighetsspråk, så føler han seg enormt avvist nå fordi du ikke orker den nærheten til ham.

Ser dere hvor galt dette kan gå?

De aller fleste av oss har en tendens til å vise kjærlighet på samme måte som vi selv har behov for å bli vist kjærlighet. Derfor tror jeg din mann nå på en, dessverre, ødeleggende måte for deg, på sitt vis forsøker å vise deg kjærlighet på den måten som han selv trenger for å føle seg elsket av deg. Bare det at akkurat nå, så er du så sliten mentalt og fysisk at du ikke har overskudd til å føle deg som glad kjærest. Jeg vet ikke hvilket kjærlighetsspråk du har som ditt hovedspråk, Ts, men jeg tror den fysiske nærheten normalt er viktig for deg også, siden dere før brukte å ha sex daglig. Om det stemmer, så tror jeg du også egentlig har behov for større nærhet enn dere har hatt siden minste ble født. Det er bare det at du på ingen måte er klar for sex akkurat nå. Og selv om mannen din nok forsøker å vise deg nærhet og ønsker sex for å vise at han elsker deg fremdeles, og kanskje tror at det vil være bra for deg fordi han også vet at du har likt sex daglig før... så blir det feil tilnærming når du er så sliten som du nå er, ts! Ikke bare er det feil, men måten han er på nå - selv om jeg tror han gjør det kun i beste mening - den virker bare til at han øker distansen mellom dere, for jo mer han er "på" nå som du er så sliten, jo mer "av" og "unnvikende" vil du bli. Det skriver du også selv, ts, at du nå holder igjen.

Begges reaksjoner i situasjonen er helt normale. Men om dere ikke løser dette problemet og finner en måte å løse det på, så kan dere fort bli en del av skillsmissestatistikken.

Og jeg tror egentlig ikke at noen av dere vil det! jeg tror ikke det er nødvendig heller!

Du, Ts, skriver også at du blir oppløst i tårer av tanken på sex. Det kan det være mange grunner til. Det kan være at du ubevisst linker sex til fødselen og traumene da minste ble syk. Det kan være at du "bare" er for fysisk utslitt etter alt som har skjedd. Kanskje er du mer emosjonelt traumatisert og trenger hjelp for å takle dine følelser. Eller kanskje er du blitt redd for å gråte, at du kanskje ikke har grått nok i alt som har skjedd, eller du har grått så mye at du er redd for å åpne opp følelsene igjen i frykt for at du ikke har fysiske krefter til å holde deg oppe - og det å ha sex er sterkt, det er emosjonelt, og man mister litt styringen av seg selv, spesielt om man får orgasme. Noen kan til og med være nesten redd for å kjenne på gleden og nytelsen, fordi det kan kjennes feil etter alt det vonde og alt som dere fremdeles står i. Jeg vet ikke hva som gjelder for deg, Ts, det kan være en ting som er hovedårsak hos deg, eller det kan være en miks av flere. Uansett er det for deg ikke riktig å ha sex nå. Først trenger du å hente deg litt inn igjen.

Samtidig må din mann forstå at det ikke betyr at du ikke vil ha ham, at du ikke elsker ham eller ikke tenner på ham. For det du opplever, ts, det har - som du selv sier - ikke noe med ham å gjøre. Du er jo veldig tydelig på at dere egentlig har et veldig godt forhold, at dere før minste ble født også hadde sex daglig, at du hadde overskudd til å kle deg opp og føle deg vel. Nå har du ikke det overskuddet, men det betyr ikke at du ikke er akkurat like glad i mannen din nå som da.

Samtidig med dette igjen, så må dere finne en måte hvor begges behov kan møtes. Ikke sikkert på samme tid, men det er målet dere må ha. Det eneste som er helt sikkert, det er at hans ønske om å vise seg at han liker deg og vil ha sex med deg, det kan ikke fortsette som nå, for det kan skyve dere rett ut i en skillsmisse. Men dere skal begge to føle dere elsket inntil dere greier å finne tilbake til intimiteten i forholdet, og der trenger dere nok litt hjelp på veien. For mannen din, som nok ligger litt foran deg i sin måte å bearbeide og forholde seg til alt som har skjedd, så er det nok "bare å gjøre det". For han er kommet dit at det vil fungere for ham, han har det overskuddet igjen, og så forsøker han å vise deg at han er klar for et mer normalt forhold igjen, at det er akkurat deg han vil ha. Men du har ikke rukket å komme helt dit foreløpig at du er klar, for foreløpig er du for emosjonelt og fysisk sliten til å takle det. Men du kommer dit, bare dere finner en måte å håndtere dette på.

Jeg håper dere begge to leser dette, for det kan gjøre at dere kan forstå bedre hverandres reaksjoner, at begge egentlig ønsker det samme, men at dere nå er veldig i utakt mtp. hvor dere er i bearbeidingsprosessen av det som dere har vært gjennom, hvordan dere hver for dere har taklet det, hvilken fysisk og mental belastning det har vært, og også hva dere trenger her og nå.

Det dere opplever er ganske så vanlig for foreldre som opplever dette. Jeg tror dere trenger å snakke med, slik du allerede har foreslått for ham.

Hvis du, mannen til ts, leser dette også, slik jeg håper, så håper jeg at du også forstår at din kone ikke avviser deg, hverken som mann, sin elskede eller deg som sin elsker. Hun har bare hatt en annen fysisk og emosjonell vei gjennom krisen dere begge har hatt, og hun har ikke rukket å komme dit du er. Hun kommer dit, bare du kan gi henne tid. Men for å korte ned den tiden, for å øke sjansene deres for å lykkes, så trenger dere mest trolig profesjonell hjelp. Så ikke vær redd for at dere går i parterapi eller annen terapi sammen, det er helt vanlig å trenge hjelp etter alt det traumatiske dere har vært gjennom.

 

Mitt råd er at dere neste gang minste har time på sykehuset begge to blir med. Og så sier dere at dere som par trenger hjelp nå, slik at dere ikke sklir fra hverandre. Det finnes gjerne tilbud til foreldre som har opplevd det dere har. Det kan være flere veier å gå. Om familievernkontoret er det rette, det kommer nok helt an på den dere møter der. Så jeg ville tatt dette opp på sykehuset, kanskje bedt om å få snakke med sykehussosionom som ofte har god oversikt over tilbud som finnes.

At dere trenger en form for parterapi, det tror jeg. Det betyr egentlig ikke at dere to har store problemer, for dere har så mye godt i det forholdet deres i utgangspunktet. Men der dere er akkurat nå, der risikerer dere å gå veldig feil, om dere ikke får hjelp. Så å få pratet sammen med noen som kan hjelpe dere, det tror jeg er avgjørende.

Du, Ts, er egentlig inne på en annen ting selv, det at du tror alt har vært tøffere for deg enn du egentlig har forstått tidligere i prosessen siden minste ble så akutt alvorlig syk. Det gjør at jeg mistenker at du har større traumer (uansett hvordan man snur og vender på det og hvor likeverdig far og fars følelser er, så tror jeg mor som har båret på barnet inni seg på en måte blir enda mer personlig berørt når noe så alvorlig skjer rett etter fødsel, og det kan igjen gjøre mors traume større) enn hva din mann har fått (eller at han har bearbeidet sine på en annen måte underveis). Derfor tror jeg at i tillegg til parterapi, så bør du kanskje vurdere å snakke med en terapeut som har kompetanse på traumebehandling, ev. at dere sammen går i slik behandling.

Til mannen til Ts - du må ha is i magen nå, du må vente med sex inntil din kone er klar for det! Uten sammenligning forøvrig - hvis man jobber med dyr som har begynt å oppfatte noe som veldig stress og press, da må man ofte gå flere steg tilbake i prosessen, slik at man kan trygge dyret på nytt, lære dyret at visse ting ikke trenger oppleves som stress, ikke vil utvikle seg til ubehagelig stress. Vi mennesker er egentlig ikke særlig annerledes. Og det din kone trenger fra deg nå, det er tålmodighet. Det kan være greit å sette noen grenser. F.eks. at denne sommeren, frem til skolestart, så skal dere ikke ha sex. Det betyr ikke at dere ikke kan ha fysisk nærhet. Begynn helt rolig, gi en klem kun for klemmen sin del. Om du tenner, og ts merker det, så skal dere begge bare ignorere det, og bare fokusere på at klemmen er bare akkurat det, en klem fordi det er godt å være nær hverandre og kjenne hverandre og vise at dere ønsker å være nære. Holde en hånd, et kyss, massere hverandres føtter eller skulder/nakke. Alt med klær på. Så kan dere, når ts føler seg klar for det, utvide, at dere kan massere hverandre uten klær eller i undertøyet, men hele tiden med en avtale om at dette kun skal være godt, kun massasje, ikke samleie. Med å gjøre dette, med å ha hudkontakt med hverandre på en måte som er helt stress- og pressfri for Ts sin del, så bygger dere opp igjen nærheten i forholdet. Hudkontakt stimulerer tilknytningshormoner i kroppen deres. Men inntil ts er mer klar for det, så må det være nær kontakt og hudkontakt som ikke skal føre til sex. Om du, mannen til Ts, greier å gjøre dette så lenge som Ts trenger det, da vil dere finne tilbake til sexlivet dere hadde før, om dere samtidig går i den terapien dere også trenger for å lære å snakke bedre sammen om alt som har skjedd og hvordan det har påvirket dere og forholdet.

 

Dette ble veldig langt, men jeg tror det er viktig å skrive dette mer detaljert. Ikke minst fordi de første kommentarene som kom viser svært liten forståelse for den situasjonen du og mannen din er i og har vært i siden minste ble født. Dere har begge to vært utsatt for traumer, og det dere går gjennom nå er ganske vanlig. I tillegg står dere to fremdeles oppi en langt mer utfordrende situasjon enn det foreldre med friske barn gjør, noe som ytterligere belaster dere og forholdet. Derfor må man også se på deres forhold på en annen måte enn forhold hvor ingen er traumatiserte på en slik måte. Så vær så snill, IKKE hør på de første svarene, for det vil bare drive dere fra hverandre. Det er langt mer nyansert. Det er ikke nok bare at mannen din holder seg unna deg, ts, for det kan like gjerne drive dere fra hverandre som det at han nå er for mye "på" vil kunne gjøre. Dere må forstå og se hverandre, og dere trenger hjelp fra fagfolk for å styrke dere som par igjen.

For dere to, ut fra det Ts skrev i hovedinnlegget, dere har alle muligheter til å komme dere styrket gjennom dette og få det godt igjen sammen! ❤️ Dere har et solid fundament, dere må bare bygge opp igjen forholdet etter traumene på riktig måte for dere - og det trenger dere hjelp til ❤️

 

Så Ts - la din mann lese det jeg har skrevet også. Og så blir dere enige om å gå i terapi. Ta det opp med sykehuset på neste time der, og spør hvor dere kan få hjelp, og at dere trenger det nå.

Om barnet deres har en spesiell diagnose, eller sjelden diagnose, så er det ofte støtteforeninger som er gode å ha kontakt med også. Noen arrangerer kurs, eller har likemannssamtaler, eller andre arrangement som kan gi god støtte av personer som har vært akkurat der dere to nå er, Ts.

Har barnet deres en sjelden diagnose, sjekk ut Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser. Vet de har kurs, også for hele familiene, noe som også kan være godt for søsken.

Men snakk med dem på sykehuset om de har tilbud til dere der. Hvis ikke, kontakt Helsestasjonen og be om hjelp, og samme med legen deres.

Dere to har så mye bra sammen at dere kan få det godt sammen igjen ❤️

 

Anonymkode: 0063d...3f0

[liljene]

Du er sliten. 
 

Lysten kommer når du er klar. 
 

Si at han er den eneste du vil ha, og at det ikke finnes noen annen for deg, men at du er klar når du er klar. Si at han må mer på banen ift barna, og at du må ha OVERSKUDD for å få lyst på sex. Dermed er det å stille opp Max for deg og barna, så kommer det. 

[AnonymBruker]

Dette går jo ikke i lengden. Nærhet og sex er jo det som holder følelser og forholdet i gang. 
 

Veien til utroskap og skilsmisse er veldig kort vil jeg tro. 

Anonymkode: bfc33...57a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette går jo ikke i lengden. Nærhet og sex er jo det som holder følelser og forholdet i gang. 
 

Veien til utroskap og skilsmisse er veldig kort vil jeg tro. 

Anonymkode: bfc33...57a

Dem fleste forhold har sånne tørker, så ikke tro at gresset er grønnere på andre siden. Om han velger den veien er han bare en drittsekk. Nå tenker han kun på sin egen lyst og har ingen forståelse eller engang prøver og finne ut av hvorfor kona hans ikke ønsker sex akuratt nå. Menn er ikke noen kåte dyr som ikke klarer og styre seg. Dette er rein egoisme, og som jeg sa om han velger og være utro eller gå. Så finner han vel ut at neste forhold også får en hverdag. 

Anonymkode: e124e...7d4

[AnonymBruker]

Det er ikke noe galt med deg. Sånn press gjør ihvertfall at man får ennå mere lyst. Han ødelegger for seg selv her, og skylder på at du som er problemet. Ja han savner sex, men han kan styre seg og ta hensyn til dere begge. En tur til en parterapeut anbefaler jeg virkelig. Han høres litt ut som en stor manne baby som har fått nei av mora si og få godteri, og prøver alt i boka til og med ta oppi krukka for og få det som han ønsker ( litt satt på spissen) metoden han bruker nå, får han ikke dit han ønsker. Man er to i et forhold, så han får legge ego sitt litt til side og prøve og finne ut av hvorfor partneren er sånn nå. Et sykt barn som trenger deg akuratt nå, tar mye av den nærheten man før hadde til mannen. Man blir utslitt og alt man vil er og ha en armkrok og sitte i, ikke bli tafset over alt. For oss kvinner må hode og følelsenes våres bli møtt, gjør det ikke det forsvinner enhver form for sexlyst. Noe jeg også sier til mannen min, når sexlysten går opp og ned.

Anonymkode: e124e...7d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette går jo ikke i lengden. Nærhet og sex er jo det som holder følelser og forholdet i gang. 
 

Veien til utroskap og skilsmisse er veldig kort vil jeg tro. 

Anonymkode: bfc33...57a

Dette er helt sant. Sex er et behov, ikke noe en bare kan droppe om en kjenner trangen. Om en mann ikke får det han ønsker på hjemmebane, og tilbudet står ved lags et annet sted, er ikke skrittet stort å ta. 

Etter et langt liv, og flere lengre forhold bak meg, vet jeg at om jeg vil beholde min mann må jeg stille opp for han på en eller annen måte, ellers går han andre steder (les: kjøper sex) 

Pga psykiske utfordringer i 2 år, mistet jeg all sexlyst, men fordi jeg hadde forståelse for min manns behov, hjalp jeg han med en hånd og glidemiddel, eller en blowjob omtrent en gang i uka. Han var fornøyd med det, men fikk også ta på meg slik han ville, fordi jeg visste at han ikke presset meg til noe jeg ikke klarte. Selv gikk jeg til psykolog og lege, og fikk hjelp. 

Nå er ting i orden igjen, og egentlig tror jeg at jeg har mer lyst enn han! ☺️ Vi har vært sammen i over 18 år, og har det kjempefint. 

Lykke til, hilsen Lene

Anonymkode: 3c121...d53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ja, jeg vet jeg kommer til å få mye "pryl" for dette innlegget - og det letteste svaret er "herregud, ha sex med mannen din!" Men for meg så er det ikke sånn. 

Mannen min og jeg har to barn sammen, og har det i grunn fint. Hvis vi ser bort fra sexlivet. 

Før kunne vi ha sex hver eneste dag. Jeg var villig, kledde meg opp og hadde en ekstremt stor driv. 

Men så ble det nyfødte barnet vårt alvorlig sykt. I den grad at vi så og si bodde på sykehus i over et år. Nå er det et halvt år siden den verste perioden, og vi har til nå likevel vært inn og ut av sykehus ukentlig. 

Og jeg er utslitt. Mentalt og fysisk. Men samboer vil ha sex, det er flere måneder siden sist. Men det sitter så langt inne hos meg, nesten umulig. Jeg klarer ikke tanken på det en gang. 

Og han er irritert. Og jeg kan skjønne det. Vi har prøvd å avtale det et par kvelder, slik at jeg kan mentalt forberede meg - men hver kveld har et av barna våkna. 

Nå har det blitt til en betent greie. Han presser og presser, gjennom hele dagen. Og det gjør meg mer stressa. Det begynner på morgenen - dersom jeg bøyer meg, og han ser sitt snitt å ta på rumpa mi. Jeg kan bli irritert, og han sier at han må jo få lov. Det fortsetter utover hele dagen.. Han tar på låret mitt i bilen og klemmer på en "sånn" måte og spør om det ikke er godt. Et av barna drar litt i singletten min, og han sier de skal fortsette - for han vil se mer. Hva enn jeg sier, blir vridd over til noe seksuelt. 

Og jeg blir så lei meg. Jeg har prøvd å snakke med han og har sagt at dette er psykisk. Det har ingenting med mannen min å gjøre, men dette med barnet vårt har nok gått mer inn på meg enn jeg har merket selv. Og han kan være enig, unnskylde for at han presser for så å avslutte samtalen med "er du sikker på at du ikke vil kose litt?" og så er vi tilbake der vi startet. 

Jeg har foreslått å gå å snakke med noen, men han sier at det bare er å "gjøre det". Men jeg vet ikke lenger. Jeg føler meg konstant seksualisert, føler jeg holder igjen på klemmer og kjærtegn i frykt av at han skal tolke det som en invitasjon og tanken på sex gjør meg oppløst i tårer.

Hva er galt med meg? Og hvordan kan jeg fikse det? 

 

Anonymkode: d46a3...727

Æsj. Så ekkel oppførsel fra din mann. Hadde fått helt avsmak dersom min holdt på slik. Vi er litt i samme situasjon som dere med et sexliv som har gått ad undas etter to barn, ene og alene står dette på meg og min manglende lyst. Jeg tenker dog at dette er en fase som vil gå over med tiden. Har god dialog på dette med mannen, og jeg gir det jeg orker innimellom. Om det så er en runk på morgenen når barna sover lenger enn vanlig. Det blir ikke ofte, men det skjer innimellom. Penetrering er ikke aktuelt for meg nå. Men mannen maser aldri og har forståelse for situasjonen. Tror også det hjelper at vi snakker mye om det slik at han vet 100% at det ikke har noe med han å gjøre. Det ville vert slik for meg uansett hvem jeg er sammen med. Hadde han mast og holdt på som din ville jeg tenkt at han var litt mindre oppegående, og fått helt avsmak. Virkelig. 

Anonymkode: d18d6...bf2

[AnonymBruker]

Når han tar på deg uønsket så må du jo gi beskjed om at du ikke ønsker den type oppmerksomhet. Om han fortsetter så må du smelle hardt tilbake eventuelt dytte han hardt bort.

Klarer han ikke vente på deg eller ikke ønsker å snakke med noen som du trenger, ja da er det han som tar valget om å gå. 

Sett opp en time hos parterapi eller sexolog. Fortell han at du forventer at han møter og se om han kommer deg i møte 

Anonymkode: d6492...d6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ts, det er ikke noe galt med deg. Og det er mest trolig heller ikke noe galt med mannen din. Resten av det jeg skriver, det synes jeg du og mannen begge skal lese:

 

 

Det som er galt er at dere har hatt, og tildeles fremdeles lever i og med, et stort traume. Dere lever fremdeles med etterdønningene av alt akutte som skjedde og hvordan dere skulle takle det. Og nå lever dere i en tilværelse som ble veldig annerledes enn hva noen av dere var forberedt på på forhånd. Man kan egentlig ikke forberede seg på det dere to har opplevd siden minste ble født.

Par som opplever det dere har opplevd og lever med nå har stor sjanse for at forholdet ryker. Og ofte er begynnelsen omtrent akkurat slik du forteller.

Dere har rett og slett kommet veldig skjevt ut som par mens dere forsøkte å "overleve" alt det traumatiske og hjerteskjærende og skremmende med minstemann. Mest trolig glemte dere mer eller mindre hverandre som par etter at minste ble født, fordi dere var så opptatt av å både ta vare på eldste hjemme og minste på sykehus. Og det er helt naturlig, det er utrolig mange par som opplever det samme. Ikke fordi de ikke lenger ønsker nærhet og intimitet, men fordi det er så dypt og inderlig og ekstremt hjerteskjærende vondt å være i den situasjonen som ingen av dere hadde forutsetninger for å vite hvordan dere skulle takle på forhånd. Så dere gjorde det dere trodde var viktigst og riktigst - dere fokuserte all energi på å være tilstede både for eldste og ynste. Midt oppi dette ligger konstant frykten konstant for å miste minste, samt alle andre kolliderende følelser man kan få i en slik situasjon. Man kan til og med bli redd for egne følelser, fordi de er så sterke og vonde at man ikke greier å åpen for nærhet, for det kan åpne følelsene, og da er man redd for å bryte sammen. Så man gjør det man tror er best der og da, man overlever, fokuserer på barna og forholdet kommer gjerne langt i bakgrunnen. Det er helt vanlig.

I tillegg til dette har dere nok, selv om dere begge to er like mye foreldre og likestilte, trolig litt forskjellige opplevelser av alt dere har vært gjennom. Begge deler kan være akkurat like vanskelige og tøffe, men ulike sider av det kan oppleves ulikt for dere. Det kan gjøre at dere distanserer dere ubevisst enda mer hverandre, blir mer samarbeidspartnere enn kjærester.

Du gikk gravid, du fødte, du lå trolig på sykehuset da minste ble akutt alvorlig syk. Du bodde midt i det akutte, du skulle komme deg etter svangerskap og fødsel, amming eller pumping, midt i alt akutt alvorlige. Det er på mange måter enormt mye tøffere enn din manns rolle, som trolig var hjemme og forsøkte å skape en normalitet for det eldste barnet, i hvert fall mer enn deg, antar jeg. Men på samme tid som det var tøffere for deg, så hadde du også helsepersonell rundt deg som du kunne spørre, du visste de var der. Mannen din, han var trolig alene hjemme med eldste. Letter på mange måter, men samtidig langt vanskeligere på andre måter - for han måtte takle å være helt alene hjemme, uten noen å kontakte om han trengte det på kveld og natt, og samtidig måtte han holde maska overfor eldste, som tross alt måtte få ha et tilnærmet normalt liv midt i alt.

Jeg skriver ikke dette for å sammenligne, for å si at en av dere har hatt det verre eller bedre enn den andre, men i et forsøk på å vise at selv om dere begge har stått i samme situasjon, så kan opplevelsen av den ha vært ganske forskjellig på flere områder, og at dere begge kan ha følt på mye av det samme, eller nesten på det motsatte. Der det kan være verre å være på sykehus fordi du får med deg alt, alt blir intenst, du ligger i spenn for hver minste lille lyd, kanskje ikke har eget rom - så kan det være like ille på en annen måte å være hjemme alene der alt er stille, ingen å spørre, altfor langt unna minste og deg på sykehuset og måtte prøve å skape en normal hverdag for eldste når ingenting i livet ellers føltes normalt. Samtidig kan det på andre måter være lettere å gire systemet ned når man er hjemme blant egne ting.

Det er ingen konkurranse mellom dere. Dere har stått i dette sammen, har mye av de samme erfaringene, men også helt sikkert ganske forskjellige opplevelser/erfaringer i hvordan dere har hatt det.

I tillegg er dere helt sikkert forskjellige som personer slik at dere håndterer kriser og langvarig kriser på ulike måter. Igjen, ingen konkurranse om hvem som har taklet det best eller verst, det er ingen fasit på dette! Når man får reaksjoner på traumer kan også variere veldig. Noen kan få det med det samme og bearbeide raskt, andre bearbeider underveis, atter andre kan holde seg selv og andre oppe inntil alt akutt er over og ting begynner å finne en ny normalitet før de plutselig får sin reaksjon på alt som skjer. Igjen, ikke noe rett eller galt i noen av måtene, det er bare slik ulike personer er. Og ofte er det bra at vi er litt forskjellige, for da kan vi støtte hverandre i ulike perioder av slike ekstremsituasjoner som dere har opplevd.

 

Du skriver at dere egentlig har det veldig bra i forholdet deres - bortsett nå fra sexlivet. Det er som sagt før, ganske så normalt etter det dere har opplevd.

Men nettopp det at dere i utgangspunktet egentlig har det veldig bra i forholdet, det betyr også at dere mest trolig kan komme dere gjennom dette og få tilbake et normalt forhold, også når det gjelder det intime!

Når det kommer til det at din mann nå er så "på" ang. det å ha sex, det tror jeg også er normalt i situasjonen, så lang tid som har gått. Det betyr ikke at han ikke skal respektere deg og dine grenser nå, for det må han. Men mest trolig har din mann fysisk nærhet og intimitet/sex som et av sine hovedkjærlighetsspråk, tror jeg. Hvis jeg har rett i det, så vil det også bety at der du nå kanskje trenger rom, ro og få hente deg inn og kanskje har en følelse av å ikke ha eid egen kropp siden minste ble født - der har din mann trolig et like stort behov for fysisk nærhet til deg, ikke nødvendigvis bare sex eller sex i seg selv, men fordi, hvis han har fysisk nærhet/intimitet som et stort kjærlighetsspråk, så føler han seg enormt avvist nå fordi du ikke orker den nærheten til ham.

Ser dere hvor galt dette kan gå?

De aller fleste av oss har en tendens til å vise kjærlighet på samme måte som vi selv har behov for å bli vist kjærlighet. Derfor tror jeg din mann nå på en, dessverre, ødeleggende måte for deg, på sitt vis forsøker å vise deg kjærlighet på den måten som han selv trenger for å føle seg elsket av deg. Bare det at akkurat nå, så er du så sliten mentalt og fysisk at du ikke har overskudd til å føle deg som glad kjærest. Jeg vet ikke hvilket kjærlighetsspråk du har som ditt hovedspråk, Ts, men jeg tror den fysiske nærheten normalt er viktig for deg også, siden dere før brukte å ha sex daglig. Om det stemmer, så tror jeg du også egentlig har behov for større nærhet enn dere har hatt siden minste ble født. Det er bare det at du på ingen måte er klar for sex akkurat nå. Og selv om mannen din nok forsøker å vise deg nærhet og ønsker sex for å vise at han elsker deg fremdeles, og kanskje tror at det vil være bra for deg fordi han også vet at du har likt sex daglig før... så blir det feil tilnærming når du er så sliten som du nå er, ts! Ikke bare er det feil, men måten han er på nå - selv om jeg tror han gjør det kun i beste mening - den virker bare til at han øker distansen mellom dere, for jo mer han er "på" nå som du er så sliten, jo mer "av" og "unnvikende" vil du bli. Det skriver du også selv, ts, at du nå holder igjen.

Begges reaksjoner i situasjonen er helt normale. Men om dere ikke løser dette problemet og finner en måte å løse det på, så kan dere fort bli en del av skillsmissestatistikken.

Og jeg tror egentlig ikke at noen av dere vil det! jeg tror ikke det er nødvendig heller!

Du, Ts, skriver også at du blir oppløst i tårer av tanken på sex. Det kan det være mange grunner til. Det kan være at du ubevisst linker sex til fødselen og traumene da minste ble syk. Det kan være at du "bare" er for fysisk utslitt etter alt som har skjedd. Kanskje er du mer emosjonelt traumatisert og trenger hjelp for å takle dine følelser. Eller kanskje er du blitt redd for å gråte, at du kanskje ikke har grått nok i alt som har skjedd, eller du har grått så mye at du er redd for å åpne opp følelsene igjen i frykt for at du ikke har fysiske krefter til å holde deg oppe - og det å ha sex er sterkt, det er emosjonelt, og man mister litt styringen av seg selv, spesielt om man får orgasme. Noen kan til og med være nesten redd for å kjenne på gleden og nytelsen, fordi det kan kjennes feil etter alt det vonde og alt som dere fremdeles står i. Jeg vet ikke hva som gjelder for deg, Ts, det kan være en ting som er hovedårsak hos deg, eller det kan være en miks av flere. Uansett er det for deg ikke riktig å ha sex nå. Først trenger du å hente deg litt inn igjen.

Samtidig må din mann forstå at det ikke betyr at du ikke vil ha ham, at du ikke elsker ham eller ikke tenner på ham. For det du opplever, ts, det har - som du selv sier - ikke noe med ham å gjøre. Du er jo veldig tydelig på at dere egentlig har et veldig godt forhold, at dere før minste ble født også hadde sex daglig, at du hadde overskudd til å kle deg opp og føle deg vel. Nå har du ikke det overskuddet, men det betyr ikke at du ikke er akkurat like glad i mannen din nå som da.

Samtidig med dette igjen, så må dere finne en måte hvor begges behov kan møtes. Ikke sikkert på samme tid, men det er målet dere må ha. Det eneste som er helt sikkert, det er at hans ønske om å vise seg at han liker deg og vil ha sex med deg, det kan ikke fortsette som nå, for det kan skyve dere rett ut i en skillsmisse. Men dere skal begge to føle dere elsket inntil dere greier å finne tilbake til intimiteten i forholdet, og der trenger dere nok litt hjelp på veien. For mannen din, som nok ligger litt foran deg i sin måte å bearbeide og forholde seg til alt som har skjedd, så er det nok "bare å gjøre det". For han er kommet dit at det vil fungere for ham, han har det overskuddet igjen, og så forsøker han å vise deg at han er klar for et mer normalt forhold igjen, at det er akkurat deg han vil ha. Men du har ikke rukket å komme helt dit foreløpig at du er klar, for foreløpig er du for emosjonelt og fysisk sliten til å takle det. Men du kommer dit, bare dere finner en måte å håndtere dette på.

Jeg håper dere begge to leser dette, for det kan gjøre at dere kan forstå bedre hverandres reaksjoner, at begge egentlig ønsker det samme, men at dere nå er veldig i utakt mtp. hvor dere er i bearbeidingsprosessen av det som dere har vært gjennom, hvordan dere hver for dere har taklet det, hvilken fysisk og mental belastning det har vært, og også hva dere trenger her og nå.

Det dere opplever er ganske så vanlig for foreldre som opplever dette. Jeg tror dere trenger å snakke med, slik du allerede har foreslått for ham.

Hvis du, mannen til ts, leser dette også, slik jeg håper, så håper jeg at du også forstår at din kone ikke avviser deg, hverken som mann, sin elskede eller deg som sin elsker. Hun har bare hatt en annen fysisk og emosjonell vei gjennom krisen dere begge har hatt, og hun har ikke rukket å komme dit du er. Hun kommer dit, bare du kan gi henne tid. Men for å korte ned den tiden, for å øke sjansene deres for å lykkes, så trenger dere mest trolig profesjonell hjelp. Så ikke vær redd for at dere går i parterapi eller annen terapi sammen, det er helt vanlig å trenge hjelp etter alt det traumatiske dere har vært gjennom.

 

Mitt råd er at dere neste gang minste har time på sykehuset begge to blir med. Og så sier dere at dere som par trenger hjelp nå, slik at dere ikke sklir fra hverandre. Det finnes gjerne tilbud til foreldre som har opplevd det dere har. Det kan være flere veier å gå. Om familievernkontoret er det rette, det kommer nok helt an på den dere møter der. Så jeg ville tatt dette opp på sykehuset, kanskje bedt om å få snakke med sykehussosionom som ofte har god oversikt over tilbud som finnes.

At dere trenger en form for parterapi, det tror jeg. Det betyr egentlig ikke at dere to har store problemer, for dere har så mye godt i det forholdet deres i utgangspunktet. Men der dere er akkurat nå, der risikerer dere å gå veldig feil, om dere ikke får hjelp. Så å få pratet sammen med noen som kan hjelpe dere, det tror jeg er avgjørende.

Du, Ts, er egentlig inne på en annen ting selv, det at du tror alt har vært tøffere for deg enn du egentlig har forstått tidligere i prosessen siden minste ble så akutt alvorlig syk. Det gjør at jeg mistenker at du har større traumer (uansett hvordan man snur og vender på det og hvor likeverdig far og fars følelser er, så tror jeg mor som har båret på barnet inni seg på en måte blir enda mer personlig berørt når noe så alvorlig skjer rett etter fødsel, og det kan igjen gjøre mors traume større) enn hva din mann har fått (eller at han har bearbeidet sine på en annen måte underveis). Derfor tror jeg at i tillegg til parterapi, så bør du kanskje vurdere å snakke med en terapeut som har kompetanse på traumebehandling, ev. at dere sammen går i slik behandling.

Til mannen til Ts - du må ha is i magen nå, du må vente med sex inntil din kone er klar for det! Uten sammenligning forøvrig - hvis man jobber med dyr som har begynt å oppfatte noe som veldig stress og press, da må man ofte gå flere steg tilbake i prosessen, slik at man kan trygge dyret på nytt, lære dyret at visse ting ikke trenger oppleves som stress, ikke vil utvikle seg til ubehagelig stress. Vi mennesker er egentlig ikke særlig annerledes. Og det din kone trenger fra deg nå, det er tålmodighet. Det kan være greit å sette noen grenser. F.eks. at denne sommeren, frem til skolestart, så skal dere ikke ha sex. Det betyr ikke at dere ikke kan ha fysisk nærhet. Begynn helt rolig, gi en klem kun for klemmen sin del. Om du tenner, og ts merker det, så skal dere begge bare ignorere det, og bare fokusere på at klemmen er bare akkurat det, en klem fordi det er godt å være nær hverandre og kjenne hverandre og vise at dere ønsker å være nære. Holde en hånd, et kyss, massere hverandres føtter eller skulder/nakke. Alt med klær på. Så kan dere, når ts føler seg klar for det, utvide, at dere kan massere hverandre uten klær eller i undertøyet, men hele tiden med en avtale om at dette kun skal være godt, kun massasje, ikke samleie. Med å gjøre dette, med å ha hudkontakt med hverandre på en måte som er helt stress- og pressfri for Ts sin del, så bygger dere opp igjen nærheten i forholdet. Hudkontakt stimulerer tilknytningshormoner i kroppen deres. Men inntil ts er mer klar for det, så må det være nær kontakt og hudkontakt som ikke skal føre til sex. Om du, mannen til Ts, greier å gjøre dette så lenge som Ts trenger det, da vil dere finne tilbake til sexlivet dere hadde før, om dere samtidig går i den terapien dere også trenger for å lære å snakke bedre sammen om alt som har skjedd og hvordan det har påvirket dere og forholdet.

 

Dette ble veldig langt, men jeg tror det er viktig å skrive dette mer detaljert. Ikke minst fordi de første kommentarene som kom viser svært liten forståelse for den situasjonen du og mannen din er i og har vært i siden minste ble født. Dere har begge to vært utsatt for traumer, og det dere går gjennom nå er ganske vanlig. I tillegg står dere to fremdeles oppi en langt mer utfordrende situasjon enn det foreldre med friske barn gjør, noe som ytterligere belaster dere og forholdet. Derfor må man også se på deres forhold på en annen måte enn forhold hvor ingen er traumatiserte på en slik måte. Så vær så snill, IKKE hør på de første svarene, for det vil bare drive dere fra hverandre. Det er langt mer nyansert. Det er ikke nok bare at mannen din holder seg unna deg, ts, for det kan like gjerne drive dere fra hverandre som det at han nå er for mye "på" vil kunne gjøre. Dere må forstå og se hverandre, og dere trenger hjelp fra fagfolk for å styrke dere som par igjen.

For dere to, ut fra det Ts skrev i hovedinnlegget, dere har alle muligheter til å komme dere styrket gjennom dette og få det godt igjen sammen! ❤️ Dere har et solid fundament, dere må bare bygge opp igjen forholdet etter traumene på riktig måte for dere - og det trenger dere hjelp til ❤️

 

Så Ts - la din mann lese det jeg har skrevet også. Og så blir dere enige om å gå i terapi. Ta det opp med sykehuset på neste time der, og spør hvor dere kan få hjelp, og at dere trenger det nå.

Om barnet deres har en spesiell diagnose, eller sjelden diagnose, så er det ofte støtteforeninger som er gode å ha kontakt med også. Noen arrangerer kurs, eller har likemannssamtaler, eller andre arrangement som kan gi god støtte av personer som har vært akkurat der dere to nå er, Ts.

Har barnet deres en sjelden diagnose, sjekk ut Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser. Vet de har kurs, også for hele familiene, noe som også kan være godt for søsken.

Men snakk med dem på sykehuset om de har tilbud til dere der. Hvis ikke, kontakt Helsestasjonen og be om hjelp, og samme med legen deres.

Dere to har så mye bra sammen at dere kan få det godt sammen igjen ❤️

 

Anonymkode: 0063d...3f0

Må korrigere deg litt angående par som opplever traumer har stor fare for å ryke. Ikke nødvendigvis! Vi opplevde ALLE menneskers værste mareritt selv, og verdens største traume. Nemlig å miste barnet vårt! Å måtte begrave vårt eget barn!!! Og det tok meg lang tid å forstå det, men menn blir glemt når man opplever traumer. Bare mødre og vi kvinner all fokus blir lagt på. For mange menn er sex og intimitet en del av dens sårbare side, for de har ikke andre måter å håndtere traumene på for igjen, de blir glemt. Vi kvinner har fått det for oss, vi har det værst. Menn skal bare respektere oss, lytte og støtte og være den sterke. Vi glemmer de har følelser. Det er vi som har vært der for barna. Egoistisk, sant. Fedre også er en del av barna og barnas traumer. Menn lever i skyggen av vår sorg. For mor er i sorg enda etter et år på sykehus med alvorlig sykdom. Men barnet er friskt nå, forhåpentligvis. Og man kan se fremover. Og begynne å hente seg inn, som forelder, som par. Jeg tror mor må ha hjelp av fagkyndige. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. Min mann var prikk lik etter barnet vårt døde. Prikk lik. Men intimiteten reddet oss, snakking reddet oss, å få slengt sannheten fra helsepersonell og utsiden reddet oss. Flere sterke og kloke fagkyndige fortalte meg at barn og menn lever i vår skygge av sorg og traumer. Og helt ærlig, årsaken til par ryker er fordi man faktisk glemmer partneren sin. Hilsen ei som absolutt godt vet hva hun snakker om. ( Folk som vil bare høre at mannen er egoistisk og sier mannen er egoistisk bør ta en virkelighets sjekk og faktisk legge litt skyld på seg selv hvis det ryker. 

Anonymkode: 574a8...656

[AnonymBruker]

Enig i at dere bør nullstille hele forholdet og sette av en bestemt periode, feks tre måneder, der sex er totalt off the table , og der du Ts er den som tar initiativet til all fysisk kontakt. Og der du bestemmer hva som er ok at mannen gjør. Du bestemmer fullstendig hvor grensen skal gå og hva du er komfortabel med.

Dette er helt nødvendig for å fjerne presset du føler på og stresset han har over å bli avvist. Når sex ikke lenger er lov, vil han heller ikke føle seg like avvist som før, så det vil forhåpentligvis hjelpe ham også. Mannen din føler seg nok uelsket av å bli avvist og blir dermed masete og påtrengende, mens du får avsmak av hele hans oppførsel og føler deg invadert. 

Dere må snu denne dynamikken før det er for sent. Men det avhenger selvfølgelig av at du ønsker å finne tilbake til dine seksuelle følelser for mannen din. Kanskje du ikke føler noe ønske om det nå, men det kan komme dersom sexpresset forsvinner totalt i flere måneder. Og dere må ha en bestemt dato der eksperimentet avsluttes og dere tar opp tingenes tilstand til evaluering. 

Det er nok like vondt for mannen din å føle seg avvist, som det er for deg å føle deg invadert. Dere må være generøse overfor hverandre og se at denne dynamikken dere har kommet inn i er fryktelig vond for begge.

Anonymkode: dacee...d48

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det handler vel strengt tatt om litt mer enn en partner med "lavere sexdriv". Dette er en mor som har bodd på sykehuset i over et år med et alvorlig sykt barn. Hans barn. Med all den sorg og bekymring og oppbrukte krefter og oppbrukt hjernekapasitet som det innebærer.

 

Det må faktisk gå an å bruke hodet.

Anonymkode: 53c2e...4e3

Enig. Syns det er rart han har lyst oppi det hele. Er ikke han redd ig bekymret for barnet sitt?

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (Akkurat nå):

Enig. Syns det er rart han har lyst oppi det hele. Er ikke han redd ig bekymret for barnet sitt?

Nei det er ikke "rart". Det er ikke alle som mister lyst av sykdom/død/dårlige nyheter. De skal ikke shames fordi de fortsatt setter pris på det intime. Akkurat som de som blir helt satt ut og utslått i sin lyst ikke skal shames for den måten å reagere på. Det er ingen rett måte å reagere på i kriser og sorg- og tanken om "rett reaksjon" står ofte i veien for å konstruktivt kunne gå videre sammen. 

Anonymkode: 155bb...97a

[anon01]

Her må dere ha inn en tredje part. Dere må snakke med noen.

Kvinneguiden er ikke rette plassen å gå, for vi får bare din side av det, og kun bruddstykker med lite informasjon.

Jeg skjønner at dette er knalltøft for deg. Men det er også sårt for mannen din. 
Jeg kan også være noe enig i at av og til må man bare hoppe i det igjen, for å komme i gang på nytt med sexlivet. Det er dessverre vanskelig, tøft og spesielt om man har et helt annet fokus.

 

 

Men her er min tanke; dere må i noe form for terapi. Det er viktig at dere får en nøytral tredjepart som ser dere begge, som kan få dere begge til å bedre kommunikasjonen.

Dette forholdet er på vei på veldig feil sti, og akkurat nå burde man være glad for at forholdet fortsatt er i behold, uten at den ene eller den andre, får dekt behovet sitt andre plasser.