Hvor mye oppmuntre ensom tenåring til å spørre andre om å finne på noe??

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig ensom tenåring i hus. Gjennom våren har hun måttet bryte mitt med vennegjengen da de tok mange valg hun ikke ville være med på, samt behandlet henne ganske dårlig. Mye som ble sagt har nok stukket ganske dypt, noe som gjør at hun nå ikke tør å spørre andre mer enn én gang i frykt for å mase. 
hun spurte for eks om noen fra skole og lag ville bli med på stranden, men dagen etter var det ikke så fint vær så de skulle se an. Dagen etter det kunne de ikke, og skulle snakkes/si ifra når det ble strand vær. Det var det i går, men hun hørte ikke noe. I stedet ser på hun snap disse + andre skole og lag venninner finner på ting (shopping, ut å spise osv) men hun blir aldri spurt tilbake. Hun vil heller ikke at de bare skal si ja, fordi hun har spurt flere ganger.
Hun er kanskje ikke den letteste å komme inn på, og kanskje litt stille. Men glad, med på alt og de er jo skolevenner. 

Det blir lange dager som jeg forsøker å fylle med aktiviteter for henne. Men så blir jeg usikker på om jeg skal oppmuntre videre, eller om det bare må bli sånn gjennom sommeren og håpe det løsner når skole og treninger er i gang igjen?!   Så utrolig vondt når det blir sånn. Vondt å se den lille selvtilliten smuldre vekk… og se henne sitte hjemme dag etter dag.

Anonymkode: 8fd0a...547

[AnonymBruker]

Har dere en foreldregruppe på Facebook der det går an å diskutere slikt? Har hatt litt samme utfordring her og det har hjulpet å være åpen om det med andre. Ikke at man skal tvinge barn sammen, men det går an å ta en prat om det om å bli utelatt.

Anonymkode: 9b3ce...897

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe av det samme. Jeg ble litt for ivrig, inviterte de andre vennene på pizza og full pakke.. ble bare kleint. 

Anonymkode: 56aa3...d79

[AnonymBruker]

Har to tenåringer. Vi vet at noen barn er mer sårbare enn andre så vi prater mye sammen og familier finner fortsatt på noe sammen for at barna ikke skal bære alene. 

Det er ofte vanskelig for ungdommer selv å ta kontakt, selv om de liker andre barn, livredde for at det blir «kleint»  

Noen barn klarer alt selv, men det er altfor mange sjenerte barn som blir sittende hjemme.

Har noen utadvendte barn så få gjerne til å orge litt store samlinger så færre føler seg utenfor.

Anonymkode: 19779...c55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har dere en foreldregruppe på Facebook der det går an å diskutere slikt? Har hatt litt samme utfordring her og det har hjulpet å være åpen om det med andre. Ikke at man skal tvinge barn sammen, men det går an å ta en prat om det om å bli utelatt.

Anonymkode: 9b3ce...897

Ja, vurderer det litt. Vi har ikke en gruppe, men jeg kjenner jo noen av foreldrene.  Men de vet også om en del av utfordringene gjennom våren, så jeg et nesten litt redd for å virke klagete, og lei av at det alltid er noe. I likhet med tenåringen så vil jeg bare at det skal bli litt vanlig igjen …  så jeg kjenner at jeg kvier meg litt for å gjøre det. 

Anonymkode: 8fd0a...547

[AnonymBruker]

Avtal med foreldre. F.eks i dag skal Oda og Birgitte sammen på stranda. Hvis barnet nekter = trekk i ukepenger/mobil.

Anonymkode: 65077...819

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har opplevd noe av det samme. Jeg ble litt for ivrig, inviterte de andre vennene på pizza og full pakke.. ble bare kleint. 

Anonymkode: 56aa3...d79

Ja, det er nettopp det.  Det er da jeg heller håper på at det går seg til etter ferien. Vi har egentlig en uke hjemmeferie neste uke, før vi drar bort, men vurderer å finne på å dra bort noen ekstra dager (fordi vi har mulighet).  Så kjenner hun ikke sååå mye på det kanskje …   Vet man noen ganger må stå i det, men hun har allerede vært hjemme siden april , så nå handler det om å «redde» selvfølelsen. 
 

ts
 

 

Anonymkode: 8fd0a...547

[AnonymBruker]

Oppmuntre henne til å bli med i en forening av noe slag, slik at hun kan få venner i andre miljøer.

Anonymkode: 0a8fb...86c

[AnonymBruker]

Jeg tenker kanskje det bare føles enda mer sårt og vanskelig med oppmuntring til å kontakte folk. At det kanskje føles mer som mas og/eller en påminnelse på alt det vanskelige. 
 

Jeg skjønner at situasjonen er vond og vanskelig for både henne og dere. Hun er heldig som har en mamma som engasjerer & bryr seg❤️

Anonymkode: 56b17...e46

[snusmumrikke]

Føler veldig med tenåringen din, det hun opplever er noe av det verste i den alderen. Jeg ville ikke lagt ansvaret på henne for å ta initiativ med den gjengen, som åpenbart ditcher henne og ikke behandler henne noe bra. 

Har hun noen hobbyer som det kanskje er mulig å gjøre mer ut av? Er ofte lettere å komme i kontakt med de som har like interesser, om du klarer å oppmuntre henne til å oppsøke steder der hun kan møte likesinnede. Jeg har vært borti noe lignende med en ungdom jeg hadde i omgangskretsen, og jeg hadde en del samtaler med henne om at i den alderen kan folk være veldig kjipe, men det kommer seg, hun må bare holde ut og forsøke å finne ting som hun liker å bruke tiden sin på. Jeg anbefaler alltid ungdommer å lese bøker, i stedet for å glo på sosiale medier, om de først blir hekta flyr timene, må bare finne rette bøkene. Kan hjelpe for mange å lese om lignende situasjoner som en selv, for å virkelig FØLE at man ikke er så alene og/eller er så annerledes. 

Jeg har møtt utrolig mange ungdommer som har slitt med utenforskap og ensomhet på ungdomsskolen, men så lenge foreldrene støtter og unngår å presse for mye, legger til rette og hjelper ungdommen å dyrke interesser og holde oppe motet, så pleier det å gå seg til. 

Nå er det sommer, så mindre som skjer av aktiviteter, vet ikke hvor stort sted dere bor på, men det er nok bedre for henne å "bli dratt med på ting" enn å bare sitte alene og se på snap at den gamle gjengen har det gøy. Ungdommer er ikke de enkleste å aktivisere for foreldre, fordi de vil helst slippe å være for mye med oss, dere har ikke noen andre i slekten eller vennekretsen (som hun liker) som kunne ta henne med på ting? 

Er det noe form for frivillig organisasjon der du bor, så er det ofte unge voksne der som er den inkluderende og hjertevarme typen. Da kan hun møte andre (ressurssterke) mennesker i en positiv setting, og samtidig gjøre noe for andre. Gir bedre selvfølelse og mindre tid til å tenke på egne ting. Om hun er tretten så er det jo mindre aktuelt enn om hun er seksten, men verdt å undersøke hva som finnes der dere bor. Ei jeg kjenner var frivillig på kattehuset en sommer og brukte mye tid der og fant glede i det. Vet ikke om det er aktuelt for datteren din, men å være med dyr er generelt sett veldig bra medisin for ensomhet (som er forbigående, om det vedvarer til høsten ville jeg undersøkt for muligheter for å snakke med psykolog via helsesykepleier på skolen).

Det viktige nå er at hun skjønner at dette vil ikke vare evig, at det er ikke noe galt med henne, men at alderen er en vanskelig tid sosialt for mange. Selv om det er fryktelig sårt og vondt å bli holdt utenfor,  kan hun fortsatt ha det gøy og fint med ting hun liker. Plutselig finner hun en venninne som verdsetter henne for den hun er, eller kanskje noen i venneflokken modnes i sommer, og de finner tilbake til hverandre. 

 

[AnonymBruker]

Sliter med det samme her. Er en gutt da. Redd for å presse han for mye, prøver å oppmuntre og legge til rette. 

Prøver å dra han med på den lokale stranda for å treffe andre, men det hjelper ikke. 

Anonymkode: 18929...f78

[AnonymBruker]

Vår datter er litt lik. Har noen få venner, men bortprioriterer ofte besøk om hun blir spurt.. så synes hun det er sårt i neste øyeblikk. Hun tar omtrent aldri initiativ selv, hvilket jeg har forklart er nødvendig.

Hun skal dog utredes for autisme snart. Forstår ikke helt om det er frivillig eller ikke den ensomheten, for hun er ekstremt introvert og liker være alene. 

Dessverre ingen gode råd. Jeg synes ungene er litt for store i en alder av 13-14 år til organiserte playdates. Jeg finner på ting med barnet om hun kjeder seg. Hun er med på organisert idrett og de møtes flere ganger i uka for trening. 

Anonymkode: 17218...4dd

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det hjelper å oppmuntre til å finne på noe med andre.
De gangene jeg følte det likt som din datter, og moren min forsøkte å «oppmuntre». Ble det hele mye verre. Det føltes som om hun bekreftet og forsterket følelsen om at «jeg burde ikke være alene, det er stusselig» og påminnet meg egentlig bare på hvilken situasjon jeg befant meg i. så det forsterket følelsen av å være utenfor/alene. 
 

det som hjelper er å dra henne med på ting sammen med deg/familie/venner av deg, da slipper hun å sitte hjemme og følge med på det alle andre gjør. Jeg hadde også forsøkt å normalisere det at man ikke Må være med jevngamle hele tiden. Og at det er fint å trives i eget selskap, fremfor stusselig. 
 

Du kan jo eventuelt finne på ting der dere gjør noe sammen, men muligheten for at hun kan bli kjent med andre er tilstede. Uten at det er hovedtanken. For eksempel dra på dnt tur med andre fremmede familier. Da er det mer en felles tur, men det gir også rom for å bli kjent med andre hvis hun selv føler seg klar for det. 

Anonymkode: 44f25...6c1

[AnonymBruker]

Jeg som skrev over. Vil bare legge til at det er også viktig at hun føler at dere Ønsker å være med henne.
For hvis dere virker oppgitt og forsøker å «oppmuntre» til å oppsøke jevngamle. Vil hun kanskje bare føle seg til bry, avvist og ikke ønsket i deres selskap også. og da føler hun seg Hvertfall utenfor. 
 

Anonymkode: 44f25...6c1

[AnonymBruker]

Takk for tanker å innspill. Vi får fortsette å ha litt planer hver dag, og håpe på at det løsner litt når skolehverdagen begynner igjen (uten at hun «går tilbake til gammel vennegjeng»).  
så rart at det kan bli sånn her, når man egentlig er en sosial jente med mange venner, også plutselig har man ingen. Man snakker om «kule gjenger» som ekskluderer, men jeg tror at vennegjenger i 13/14/15års alderen generelt glemmer å åpne blikket litt. Det kan se ut som at de tenker at når noen er invitert med et par ganger så klarer de seg videre.  Men synd når det gjelder både lagvenninner og skolevenner. 
 

TS

Anonymkode: 8fd0a...547

[AnonymBruker]

Hun trenger først og fremst en mamma som forstår henne. Som støtter henne. Og som ikke maser og presser. Da blir det bare verre, og hun føler seg ennå mer mislykket.
 

Ikke vær så opptatt av at hun må være sosial. Det vet hun selv allerede. I stedet kan du hjelpe henne med alternative aktiviteter. Hobbyer, besøke slekt og familie, finne på noe alene eller sammen med dere. Du kan ikke løse problemet for henne, det må hun gjøre selv. 
 

 

Anonymkode: 7c5ad...e18

[AnonymBruker]

Føler med henne og dere.. ❤️ Det er så vondt når barna er ensomme. Vi har tre ungdommer som alle er ensomme, så et eller annet galt har vi gjort i oppdragelsen. En mistet alle venner da hun begynte på en annen linje på videregående enn barndomsvennene og ikke fikk noen nye venner i klassen. En har blitt mobbet og utestengt hele skoletiden, og er naturlig nok ikke så flink til å ta initiativ (når du har fått høre "trur du vi gidder å henge med DEG eller?????" nok ganger så slutter man å spørre). Og en har et lite nettverk på skolen, men ingenting utenom skolen. Ingen som spør om han vil være med på noe, men han ser jo på snap at de som han er med på skolen, finner på masse utenom skoletid. Men da er ikke han påtenkt... Den eldste er ferdig med videregående, så vi har drevet i dette "gamet" her noen år. Og vi har prøvd ALT (involvert skolen, andre foreldre, lagledere osv osv), men det er dessverre sånn at man ikke kan påtvinge noen å være sammen med barnet/ungdommen. Og noen virker som er dømt til å være alene/ensom. Alle våre tre har vært med på fotball, håndball, ridning, svømming, dans osv osv., men det er jo de samme folkene der som på skolen, så de har ikke fått noen venner der heller. 

Håper virkelig det ordner seg for henne, og at det bare er litt ugreit akkurat nå, men at alt ordner seg når skolen starter igjen ❤️ Unner ingen å ha det slik som barna våre har det 💔

Anonymkode: 6d0ff...3d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Avtal med foreldre. F.eks i dag skal Oda og Birgitte sammen på stranda. Hvis barnet nekter = trekk i ukepenger/mobil.

Anonymkode: 65077...819

Ja, der har du en metode for å fremme velvilje og lyst til å omgås den personen...

Man kan faktisk ikke straffe folk fordi de ikke ønsker eller vil treffe en person. Dette er ikke noe man kan "betale" en ungdom for å gjøre! Det blir det ikke naturlige og ekte vennskap av. Heller motvilje og misliking.

Anonymkode: 9041d...7fa