Jeg orker ikke kjæresten i situasjoner hvor man bør støtte hverandre. Dårlig tegn?

[AnonymBruker]

Vi viser omsorg for hverandre på helt forskjellige måter. Nå har jeg ganske nylig vært i en krevende periode hvor jeg har mistet et familiemedlem, samtidig som et annet familiemedlem er syk. I denne prosessen har jeg ønskt at han holder rundt meg og jeg får gråte ut. 

Han er ikke så veldig glad i fysisk kontakt som klemming og den typen ting. Han har gjort det litt under de verste periodene nå, men jeg merker veldig godt at det er anstrengende og vanskelig for han. Hvis sorgen kommer brått og jeg begynner å gråte så holder han rundt meg, men jeg merker samtidig at han sukker og klapper meg på skulderen akkurat som at han er utålmodig og vil jeg skal ta meg sammen snart. Han er ikke så interessert i å prate og støtte meg på den måten, føler han vil gå videre og at han tror alt er bra igjen når jeg har sluttet å gråte. Da kan han begynne å prate om jobben eller hva vi skal ja til middag. Så må jeg heller prate om alt det vonde med venninner istede, for det er ingen vits å søke den type støtte og samtale hos han.

Føler heller ikke at han er der som støtte når begravelsen var osv. Opp mot begravelsen måtte jeg til slutt be han bli hjemme istedenfor å bli med på praktiske ting rundt dødsfallet fordi jeg kjente at jeg taklet alt bedre om han ikke var der. Vanskelig å forklare ordentlig, men jeg ville heller gå gjennom det alene enn at han var der og kom med kommentarer og avsporing. Følte han som en belastning på en måte, og et irritasjonsmoment.

Orker heller ikke fortelle han om status rundt mitt familiemedlem som er syk. Både fordi han ikke spørr med mindre jeg snakker om det, og fordi det føles som jeg snakker for døve ører hvis jeg går inn i detaljer. Får bare "jaha" og "å" og "trist da". Og så går det tilbake til det jeg skrev i starten av innlegget - jeg begynner å gråte hvis jeg snakker om det og han kommer med den anstrengte klemmen som bare føles påtatt og hvor han sukker og vil bli ferdig. Derfor vil jeg heller bare si minst mulig om det.

Tror dere dette er vanlig i en sånn situasjon med mye sorg og smerte på kort tid? Eller bør jeg gjøre det slutt med han?

Anonymkode: ff75d...536

[AnonymBruker]

Han er  emosjonellt kald/utilgjengelig

 Han kommer ikke til å være der for deg. Han kobler ikke på et emosjonellt varmt plan. 

Anonymkode: f9d4f...bc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vi viser omsorg for hverandre på helt forskjellige måter. Nå har jeg ganske nylig vært i en krevende periode hvor jeg har mistet et familiemedlem, samtidig som et annet familiemedlem er syk. I denne prosessen har jeg ønskt at han holder rundt meg og jeg får gråte ut. 

Han er ikke så veldig glad i fysisk kontakt som klemming og den typen ting. Han har gjort det litt under de verste periodene nå, men jeg merker veldig godt at det er anstrengende og vanskelig for han. Hvis sorgen kommer brått og jeg begynner å gråte så holder han rundt meg, men jeg merker samtidig at han sukker og klapper meg på skulderen akkurat som at han er utålmodig og vil jeg skal ta meg sammen snart. Han er ikke så interessert i å prate og støtte meg på den måten, føler han vil gå videre og at han tror alt er bra igjen når jeg har sluttet å gråte. Da kan han begynne å prate om jobben eller hva vi skal ja til middag. Så må jeg heller prate om alt det vonde med venninner istede, for det er ingen vits å søke den type støtte og samtale hos han.

Føler heller ikke at han er der som støtte når begravelsen var osv. Opp mot begravelsen måtte jeg til slutt be han bli hjemme istedenfor å bli med på praktiske ting rundt dødsfallet fordi jeg kjente at jeg taklet alt bedre om han ikke var der. Vanskelig å forklare ordentlig, men jeg ville heller gå gjennom det alene enn at han var der og kom med kommentarer og avsporing. Følte han som en belastning på en måte, og et irritasjonsmoment.

Orker heller ikke fortelle han om status rundt mitt familiemedlem som er syk. Både fordi han ikke spørr med mindre jeg snakker om det, og fordi det føles som jeg snakker for døve ører hvis jeg går inn i detaljer. Får bare "jaha" og "å" og "trist da". Og så går det tilbake til det jeg skrev i starten av innlegget - jeg begynner å gråte hvis jeg snakker om det og han kommer med den anstrengte klemmen som bare føles påtatt og hvor han sukker og vil bli ferdig. Derfor vil jeg heller bare si minst mulig om det.

Tror dere dette er vanlig i en sånn situasjon med mye sorg og smerte på kort tid? Eller bør jeg gjøre det slutt med han?

Anonymkode: ff75d...536

Han vil altså ha en godværskjæreste. Samtidig tipper jeg han forventer at du steller ham hvis han blir alvorlig syk, og støtter hvis han får større problemer. Bare å droppe.

Anonymkode: 29c8a...2bd

[AnonymBruker]

Ja, det er et veldig dårlig tegn at du ikke har opplevd kjæresten som støttende under dødsfall/sykdom i familien.

Da mora mi døde, var min kjære der for meg enda han var relativt ny kjæreste. Han så meg stresse, han så meg kvelden før begravelsen, han så meg bryte sammen da jeg skulle rydde i ting som handler om mamma. Han var så fin. Klemte meg med gode bjørneklemmer og var helt tilstede. Han er egentlig en veldig saklig og praktisk orientert kar, men jeg har merket meg at de gangene jeg trenger ham, er han helt DER. Han sier ikke nødvendigvis så mye men han kan si ting som "man blir påvirket for alltid av å miste ei mor". Han skjønner liksom alvoret, og er ikke redd for det. 

Anonymkode: 7a847...159

[AnonymBruker]

Han er uempatisk og usympatisk.  Veldig dårlige tegn 

Anonymkode: 0138c...60b