Begynner å skjønne at hun er borte for alltid

[AnonymBruker]

For noen måneder siden jeg mistet min niese, ung jente i ulykke. 
Vi såg ikke hverandre daglig de siste årene. Det kunne godt gå en måned mellom. Hun levde sitt liv med skole, jobb og venner, og jeg mitt liv med mine barn, mann og jobb. Denne tiden har vært preget av sjokk og uvirkelighet. Prøver å komme tilbake til hverdag. Men nå kjenner jeg på en helt ny følelse. Savn

nå kjenner jeg virkelig på at det er lenge siden jeg har sett og hørt fra henne. Nå skjønner jeg at det blir aldri mer. 
Det er tungt og vanskelig å forholde seg til. Jeg klarer ikke tenke «gode minner» for det gjør bare vondt. Jeg har ikke helt forstått eller tatt inn at hun er død enda. Jeg vet jo at hun er det, men forstår det ikke på en måte. Nå som tiden går og hun fortsatt er borte skjønner jeg mer og mer at hun er borte. 
Er dette normalt? Har dere det slik?

Anonymkode: 3438e...c01

[KrigOgFred]

💚 Skjønner hva du mener. Den følelsen, det at de virkelig er borte, den er overveldende avogtil. 

[AnonymBruker]

Har du kontakt med foreldrene i det hele tatt? Din bror eller søster har jo mistet et barn? God plass å begynne der.

Anonymkode: a6fc1...247

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Har du kontakt med foreldrene i det hele tatt? Din bror eller søster har jo mistet et barn? God plass å begynne der.

Anonymkode: a6fc1...247

Veldig tett og nær kontakt. De bærer den tyngste sorgen, og jeg må være sterk for de. Jeg bremser meg selv med å dele for mye om mine følelser og tanker, da dette er ekstremt vondt for de. 
Jeg føler ikke jeg kan bruke de når det gjelder meg. Kun hvis de tar opp temaet først, og da er jeg forsiktig. Men har andre søsken jeg snakker med. De bor langt unna og hadde ikke den naturlige nærheten til niesen vår, da de såg henne 3 ganger i året. 
Foreldrene bodde jo sammen med henne og kjenner jo veldig på savnet

Anonymkode: 3438e...c01