Har dårlig samvittighet for at jeg er lei samboer

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en kvinne på 25 som bor med min samboer gjennom tre år. Vi møttes på universitetet og kjemien var der med en gang. Han har hele tiden vært ærlig med at han sliter med angst og depresjon, men at han går i behandling for det. Etter studiet flyttet vi sammen og jeg fikk jobb med en gang. Nå er dette tre år siden og han er fremdeles arbeidsledig og mottar stønad fra nav. Han legger seg klokken 22 og står ikke opp før 16-17 neste dag. Alt trigger angsten hans og dette har satt begrensninger for alt jeg sier og gjør. Han snakker ikke om annet en seg selv og hvor syk han er. Han har også flere ganger vært innlagt på psykiatrisk. Når han er innlagt spises jeg opp av dårlig samvittighet over at jeg nyter alenetiden. Jeg er bare så sliten og lei over at alt han sier og gjør handler om angsten hans. Vi kan ikke gå på kino, restaurant, konserter, besøk til venner osv. Til og med enkelte middagsretter trigger angsten hans. Han er så oppslukt i sykdommen sin at alt må vike og tilpasses rundt han. Jeg tror faktisk ikke jeg orker stort mer. Samtidig sitter jeg med en kullsvart samvittighet over at jeg er lei av at alt skal handle om han, jeg forstår jo at han er syk. Når jeg tar opp dette så går han i forsvar og avvæpner alt jeg sier med at han er syk og det burde jeg skjønne. Er dette liv laga? Trenger noen friske øyne eller delte erfaringer❤️

Anonymkode: 3c0dc...06d

[Yodas]

Av hensyn til deg selv bør du komme deg unna!

[Hippogriff]

Gjør det livet hans bedre at heller ikke du får ha et normalt liv? Det virker som at samboerskapet gjør livet ditt verre uten at det gjør hans bedre. Da er det vel bedre å i det minste være særboere, slik at EN av dere kan ha det bra. 

Endret 27. juni 2023 av Hippogriff

[AnonymBruker]

Du er ikke forpliktet til å være sammen med ham. Det er du som kan skape et godt liv for deg selv, og det er bare dette livet du har. Redd deg selv før du blir dratt med ned. 

Anonymkode: 8bd0d...ac0

[AnonymBruker]

Nei, dette er ikke liv laga. Du må tenke på deg selv også. 

Anonymkode: eea02...8b9

[AnonymBruker]

Det er lov å gjøre det slutt. Da vil han jo flytte hjem, og foreldrene forsøke å ta seg av han? 

Gjør det på en grei måte, og hvis han reagerer dårlig med selvmordsfare må du være rask med å ringe inn ASAP. Også foreldrene hans. Dine egne venner og foreldre som kan støtte deg om det blir et vanskelig brudd.

Dette kan skje med alle, men dere har ikke vært gift i 15 år og lovet hverandre å være der i gode og onde dager heller. Det må være ufattelig slitsomt å starte voksenlivet sitt med en alvorlig syk mann. Så ingen kan dømme deg, synes du har vært flink som har prøvd ditt beste og holdt ut ♥️

Anonymkode: b8786...4aa

[AnonymBruker]

Kanskje han tar seg sammen om han må klare seg selv? Han synes nok det er behagelig å ha deg, som kan ordne og stelle for han. Får han fortsatt hjelp hos profesjonelle? 

Jeg ville gått, om jeg var deg. Denne sykdommen må han ta tak i selv. Det hjelper ikke at han nærer den slik han gjør, det blir bare verre. Han må ta tak. At du blir trekt ned og får et dårlig liv, er ikke greit. Du har vel noen fremtidsdrømmer? Om du drømmer om barn f.eks, så er dette gorholdet hvertfall ikke liv laga. Du kan jo ikke få barn med en mann som ikke tar tak i problemene sine. Nå må du tenke på deg selv. Hans psykiske helse er det bare han som kan gjøre noe med. 

Anonymkode: 203dd...c0f

[Millinea]

Han trenger MYE mer enn du kan gi, høres veldig syk ut det lille du beskriver. Legg en plan for hvordan dere skal gå fra hverandre før du tar praten med han, forbered deg på hva du skal gjøre hvis det kommer trusler om selvmord e.l. Allier deg med foreldre.

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen for at dere har tatt dere tid til å lese innlegget mitt. Jeg er enig i at nok er nok. Jeg er lei av å være sliten og oppgitt hele tiden. Skal ta dette opp med sambo at dette går ikke. Vi kan møtes en dag han har fått orden på livet sitt.

Anonymkode: 3c0dc...06d

[AnonymBruker]

Når han får angst av spesielle middagsretter så har det gått for langt. Han har ikke noe i et forhold å gjøre nå. Han må bli frisk først , han er dypt alvorlig syk. 

Anonymkode: 4c506...b9e

[Friluftsmann70]

Se for deg livet i leiligheten  om 5 år, du kommer hjem fra jobb og han er i ferd med å stå opp. ..... 

Dette kan det ikke komme noe godt ut av. Det eneste dere oppnår ved å fortsette sammen er å gjøre deg syk, ikke bare av dårlig samvittighet, men du vil bli mer og mer spist opp av tilværelsen. 

Mitt råd til deg er å pakke sammen og finne ditt eget sted. 

[AnonymBruker]

Det trenger ikke være så dumt for ham heller at du flytter ut. Han har hatt deg som legger ting til rette for ham og har kunnet fortsette i den onde sirkelen sin.
Jeg flyttet fra eksen min for rundt 3 år siden. Da hadde han vært deprimert og selvdestruktiv i årevis og var på det tidspunktet langstidssykemeldt, men nektet å oppsøke behandling. Han fikk en skikkelig nedtur da jeg forsvant ut av livet hans, men det ga ham også et spark bak. Han måtte faktisk ta tak i ting. Det går veldig mye bedre for ham nå.

Anonymkode: c2444...901

[AnonymBruker]

Bli særboere?

Sånn om det kan være et alternativ?

Vi ble særboere et par år da jeg var veldig syk, etter mitt ønske. Men vår livssituasjon var jo ganske annerledes, middelaldrende med barn.

Men jeg ønsket jo ikke at min alvorlige sykdom som måtte tas masse hensyn til, skulle innsnevre de friske menneskene jeg var glad i sin mulighet til liv. Og ikke ønsket jeg at hverken barna eller min kjære skulle måtte stå i og se de verste dagene.

Som særboere ble det offentlige nødt til å etablere god hjelp rundt meg, og jeg kunne tillate meg å være totalt ‘egoistisk’ - altså ta de hensyn sykdommen krevde. Uten å ha dårlig samvittighet for hvordan familien hadde det. Noe som i seg selv sugde enormt med krefter jeg ikke hadde.

Jeg ønsket å åpne for at han kunne finne seg en annen, og vi avslutte forholdet, men det ønsket ikke han.

Viktigste for oss begge var at barna fikk en best mulig oppvekst, selv om mor var veldig syk. De kunne besøke meg på mine beste dager, og slapp å se sykdommen på sitt verste.

Det tror jeg også berget forholdet til min mann, skal jeg være ærlig.

Å stå i lidelse og sykdom, uten å kunne gjøre noe, det er å leve i akutt krise over år. Klart det kan ødelegge et menneske, og relasjonene.

Det rare er at for meg, som var den syke, så husker jeg veldig lite av de årene hvor det var skikkelig ille. Er som en grå tåke. Kroppen og sinnet beskytter en vel, når ting står på som verst.

Poenget er - det var langt mer traumatisk for mine nærmeste å se meg gjennomgå sykdommen, enn det var for meg. Især nå i ettertid. Min mann sliter i langt større grad med minner og nærmest traumer enn jeg gjør, for jeg kan ikke huske det meste.

Kan tenke meg det er litt slik for kjæresten din nå?

Men det hjelper ikke ham om du går ned i dragsuget sammen med ham, selv om det er sykdom som gjør det.

Å være nærmeste pårørende er beinhardt, det er ikke noe du skal måtte stå alene i som ung kvinne uansett ❤️

Det er greit å si fra til både behandlere, hans foreldre og ham selv at nå begynner du å drukne og miste deg selv.

Og uansett hvordan du løser dette - sørg for å skaffe støtte til deg selv. Snakk med fastlegen din f.eks. Å være nær pårørende til psykisk syke er beintøft.

 

 

Anonymkode: 925a5...c6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det trenger ikke være så dumt for ham heller at du flytter ut. Han har hatt deg som legger ting til rette for ham og har kunnet fortsette i den onde sirkelen sin.
Jeg flyttet fra eksen min for rundt 3 år siden. Da hadde han vært deprimert og selvdestruktiv i årevis og var på det tidspunktet langstidssykemeldt, men nektet å oppsøke behandling. Han fikk en skikkelig nedtur da jeg forsvant ut av livet hans, men det ga ham også et spark bak. Han måtte faktisk ta tak i ting. Det går veldig mye bedre for ham nå.

Anonymkode: c2444...901

Samme erfaring her. Jeg hadde psykisk syk mann da barna var små. Av hensyn til dem måtte jeg sette foten ned for å bo med ham. Det var faktisk hva som ga ham motivasjon til å oppsøke lege, psykolog, behandling og generelt ta tak i sine problemer. 

Når man bor sammen med en som har psykiske problemer blir man ofte, veldig ufrivillig, sovepute angående å ikke ta tak i sine problemer. Både fordi man har noen, slipper å være alene, og fordi den andre fikser, ordner og tilrettelegger for deg. Er din krykker, støtte og selskap når du orker. 

Hadde jeg visst hvor mye jeg egentlig sto som hinder til at han måtte ta tak i sine problemer hadde jeg flyttet fra ham tidligere. Det kunne spart oss alle for mye. Ikke minst ham. Da han ikke hadde meg som sovepute tok han tak, fikk hjelp, og ble veldig bra etterhvert. Han hadde aldri tatt tak i det om jeg ble. Da måtte han ikke det. Tror det ofte er slik, og det sliter ut den andre også, og man blir som partner også brutt ned. 

Råder deg til å gå ts. Det blir sikkert tøft for begge, men du kan ikke ha det slik. Mye mulig er du også hans sovepute, og det kan være bra for ham å miste deg som det. 

Anonymkode: af03b...6f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Bli særboere?

Sånn om det kan være et alternativ?

Vi ble særboere et par år da jeg var veldig syk, etter mitt ønske. Men vår livssituasjon var jo ganske annerledes, middelaldrende med barn.

Men jeg ønsket jo ikke at min alvorlige sykdom som måtte tas masse hensyn til, skulle innsnevre de friske menneskene jeg var glad i sin mulighet til liv. Og ikke ønsket jeg at hverken barna eller min kjære skulle måtte stå i og se de verste dagene.

Som særboere ble det offentlige nødt til å etablere god hjelp rundt meg, og jeg kunne tillate meg å være totalt ‘egoistisk’ - altså ta de hensyn sykdommen krevde. Uten å ha dårlig samvittighet for hvordan familien hadde det. Noe som i seg selv sugde enormt med krefter jeg ikke hadde.

Jeg ønsket å åpne for at han kunne finne seg en annen, og vi avslutte forholdet, men det ønsket ikke han.

Viktigste for oss begge var at barna fikk en best mulig oppvekst, selv om mor var veldig syk. De kunne besøke meg på mine beste dager, og slapp å se sykdommen på sitt verste.

Det tror jeg også berget forholdet til min mann, skal jeg være ærlig.

Å stå i lidelse og sykdom, uten å kunne gjøre noe, det er å leve i akutt krise over år. Klart det kan ødelegge et menneske, og relasjonene.

Det rare er at for meg, som var den syke, så husker jeg veldig lite av de årene hvor det var skikkelig ille. Er som en grå tåke. Kroppen og sinnet beskytter en vel, når ting står på som verst.

Poenget er - det var langt mer traumatisk for mine nærmeste å se meg gjennomgå sykdommen, enn det var for meg. Især nå i ettertid. Min mann sliter i langt større grad med minner og nærmest traumer enn jeg gjør, for jeg kan ikke huske det meste.

Kan tenke meg det er litt slik for kjæresten din nå?

Men det hjelper ikke ham om du går ned i dragsuget sammen med ham, selv om det er sykdom som gjør det.

Å være nærmeste pårørende er beinhardt, det er ikke noe du skal måtte stå alene i som ung kvinne uansett ❤️

Det er greit å si fra til både behandlere, hans foreldre og ham selv at nå begynner du å drukne og miste deg selv.

Og uansett hvordan du løser dette - sørg for å skaffe støtte til deg selv. Snakk med fastlegen din f.eks. Å være nær pårørende til psykisk syke er beintøft.

 

 

Anonymkode: 925a5...c6b

Godt å høre at dere fant løsninger sammen og med profesjonelt støtteapparat❤️ Jeg har stor respekt for det samboeren min sliter med. Men akkurat nå virker det som han trenger en omvending i livet for å få perspektiv over hvordan han selv har det og hvilken effekt det har på de rundt han. Jeg ønsker virkelig bare det beste for han.

Anonymkode: 3c0dc...06d