Så intenst SINT etter fødsel/i barsel. Forståelig?

[AnonymBruker]

Har en datter på 7uker. Fødselen var VELDIG heftig med mye uflaks og div. som skjedde. Jeg følte meg aldri redd, personalet på sykehuset var flinke. Men smertene jeg opplevde da og i ettertid gjør at jeg er HELT BESTEMT på at barnet mitt blir enebarn. Jeg føler ikke jeg er «traumatisert» siden jeg ikke tenker på dette daglig eller noe sånt, men legen min sier at hodet/kropp nok har noen reaksjonsmønster som jeg ikke blir helt bevist på etter noe så heftig.

Utenom dette opplever jeg å være så inn i helv* forbanna hele tiden. Ikke på datteren min eller «på alt og ingenting» men på mannen. Pga. jeg opplever manglende forståelse for denne heftige fødselen og påkjenningen det har vært med graviditet og dette for meg. samtidig forsøker jeg å gjøre livet hans lettere, jeg tar datra vår selvfølgelig hver natt osv siden han skal jobbe. Men jeg syns det virker som når han kommer hjem er interessen for meg og henne laber, jeg må be om og spørre om alt. Han tar ingen initiativ. Han forsøker ikke gjøre noe lettere for meg.
 

Så sier han absolutt hele tiden at HAN er så sliten og trøtt. Enda han OFTE kan sove helt fra 22-06/07 når han skal på jobb, om ikke lengre, og våkner ikke en eneste gang av datteren vår. Jeg er våken flere ganger om natten hver eneste natt, men dersom jeg ytrer meg om å være sliten møter jeg NULL forståelse for jeg «må jo bsre sove på ettermiddagen». Men han skal «få lov» til å være så sliten hele tiden uten å engang gjøre noe som helst?? Blir så INTENST sint av dette og føler meg lite satt pris på. Gråter veldig mye.

mannen sier jeg sikkert er deprimert. Så jeg har tatt det opp med legen osv. skal på samtale med jordmor på sykehus og fått en mild antidepressiva. Legen tenker det ikke er rart jeg har det sånn og i journalen om fødselen sto det man skulle være obs på depresjon grunnet den. Likevel tenker jeg litt at mannen burde skjerpe seg noe grasalt ???? føler egentlig ikke jeg er deprimert men reagerer på DRITT oppførsel fra hans side… uff er så mye for tia, setter veldig stor pris på alle innspill her..

Anonymkode: 6ab01...6ea

[AnonymBruker]

Men hva skjer når du ber og spør om hjelp? Får du hjelp?

Anonymkode: a36e7...53f

[AnonymBruker]

en depresjon kan ytre seg på flere måter. Sinne kan absolutt være et symptom på depresjon. Visstnok er det et typisk reaksjonsmønster hos menn: De legger seg ikke ned og gråter (satt på spissen), men blir heller aggressive. Kvinner derimot blir heller triste og nedfor. Gråter osv. 

Derfor lurer jeg på om jeg kanskje har litt for mye testosteron i meg, da jeg nemlig også har et voldsomt sinne i meg. Men om jeg er helt ærlig med meg selv så vet jeg at det er en depresjon som ligger i bunnen. 

Kanskje du er i samme båt? Du reagerer med sinne og aggresjon, men i bunns ligger depresjonen? Fy flate, hvis jeg hadde gjennomgått en grusom fødsel hadde jeg også blitt deprimert tror jeg. Du ble "tvunget" igjennom et smertehelvete, og etterpå skal du liksom bare fungere helt normalt igjen som om ingenting var hendt? 

Anonymkode: 0210a...1a0

[AnonymBruker]

Jeg hadde en ukes tid rett etter fødsel jeg var forbannet, kjente meg ikke selv igjen. Gikk ikke ut over noen, bare kjente på følelsene. Gikk heldigvis fort over. 

Anonymkode: 96ec1...0ca

[AnonymBruker]

Du har fått en "mild antidepressiva" fordi du har en ubrukelig og egoistisk mann?

 

Spenstige saker, tar gjerne nr til legen din. Kunne gjerne tenkt meg en del greier som man egentlig trenger medisinsk grunnlag for å få.

Anonymkode: 6b471...610

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig ikke en person som er så sint av meg, men jeg var også mye sint første året etter fødsel, men jeg var faktisk deprimert da. Og har en fantastisk mann som stiller opp. Vet ikke hvordan jeg hadde reagert hvis min var som din😳 

Anonymkode: 3adce...83c

[AnonymBruker]

Det å gjennomgå en (tøff) fødsel er tøft og traumatisk. Man kan ofte bli sinna (som deg) og tiltaksløs/sliten som mannen din. Tenker at dere begge har godt av å snakke med noen, enten lege eller hs! 

Anonymkode: 575ca...c0a

[AnonymBruker]

Kan det tenkes han trekker seg unna fordi du er så sint hele tiden. Å bli far er noe nytt for han også. Og hvis du glemmer,  så tør han ikke å blande seg.

Anonymkode: 41847...84a

[AnonymBruker]

Sånn du forklarer det så tenker jeg jo egentlig at du har grunn til å bli litt sint...

Kan du snakke med mannen og bli enihe om faste greier han skal gjøre? Feks at han alltid tar kveldsstell, at han tar 1 oppvåkning, at han tar baby alene 1 time etter jobb så du kan sove. Bare noen eksempler. Kan være han er litt lat og/eller ikke skjønner hva han skal gjøre og trenger litt konkrete rammer..

Spør og hvor han tenker baby skal være mens du "sover litt på ettermiddagen", om den bare skal forlates alene?

Anonymkode: 03e00...a89

[AnonymBruker]

Google "post-partum rage". Det du kjenner på er vanlig ved fødselsdepresjon. 

Jeg kjente også på et helt voldsomt raseri. 

Mannen har lov å klage på at han er sliten (for man kan helt fint føle seg sliten selv om man har fått mer søvn enn en annen - husk, det er ikke en konkurranse, hvem som er MEST sliten, hvem som har mest rett, osv. Begge kan være slitne, og det er kjipt å være sliten).

Å derimot ikke la deg få klage over å være sliten, og si du kan sove om ettermiddagen, burde være formildende omstendigheter ved mord, synes nå jeg... Jeg klarte aldri å sove på dagen da jeg hadde baby. 

Anonymkode: b8d27...1a3

[AnonymBruker]

Jeg var også veldig sint, og hadde fødselsdepresjon. Nå hadde jeg og verdens største idiot til mann (som i hans forsvar slet veldig med å bli pappa, men jeg slet jo også med å bli mamma - uten at han brydde seg om det) i tillegg. Det hjalp ikke, og var mye av grunnen til min depresjon. Og det høres dessverre ikke ut som om mannen din er særlig god støtte. Vær ærlig med jordmor om hvordan du opplever det hjemme. Det var ikke jeg, jeg turte ikke være åpen om at jeg hadde fått barn med et naut, så jeg ble behandlet ut ifra det, at jeg "bare" var deprimert, og ikke at faktorer hjemme mest sannsynlig var bidragsyter. 

Kan og være du har en slags traumereaksjon til fødsel? Uansett, bare vær ærlig når du får hjelp! Da tror jeg utgangspunktet blir mye bedre. Lykke til ❤️ 

Anonymkode: a1a15...65c

[AnonymBruker]

Litt mer om det: https://www.healthline.com/health/postpartum-rage

Det at en partner klager over å være sliten når du har vært båken med babyen hele natten, er spesifikt nevnt som en vanlig trigger 😛 

Anonymkode: b8d27...1a3

[tutu11]

Tenker at dere begge har rett på å være sliten. Denne tiden beskives som unntakstilstand for en svært god grunn. Om babyen din sover på ettermiddagen når mannen er hjemme så kan du jo kreve litt alene tid, bare 1 time eller 2. Gå deg en tur, tren, luft hodet og føl savn etter den lille.

Prøv i tillegg å la han føle på ansvaret og stresset av fullt ansvar. På den måten kan han forstå hvordan det er for deg, og om han klager på noe som helst så sier du " ja, prøv det med 4 timer søvn så ser du hvordan jeg har det"

[AnonymBruker]

Å få barn er jo vanligvis et frivillig valg fra begges side - og da må far stille opp også og komme inn i småbarnsrutinene. For de rutinene skal man ha i mange år framover! Far kommer ikke unna det; er man forelder så er man forelder. 

Anonymkode: ea9ee...105

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.6.2023 den 16.20):

Har en datter på 7uker. Fødselen var VELDIG heftig med mye uflaks og div. som skjedde. Jeg følte meg aldri redd, personalet på sykehuset var flinke. Men smertene jeg opplevde da og i ettertid gjør at jeg er HELT BESTEMT på at barnet mitt blir enebarn. Jeg føler ikke jeg er «traumatisert» siden jeg ikke tenker på dette daglig eller noe sånt, men legen min sier at hodet/kropp nok har noen reaksjonsmønster som jeg ikke blir helt bevist på etter noe så heftig.

Utenom dette opplever jeg å være så inn i helv* forbanna hele tiden. Ikke på datteren min eller «på alt og ingenting» men på mannen. Pga. jeg opplever manglende forståelse for denne heftige fødselen og påkjenningen det har vært med graviditet og dette for meg. samtidig forsøker jeg å gjøre livet hans lettere, jeg tar datra vår selvfølgelig hver natt osv siden han skal jobbe. Men jeg syns det virker som når han kommer hjem er interessen for meg og henne laber, jeg må be om og spørre om alt. Han tar ingen initiativ. Han forsøker ikke gjøre noe lettere for meg.
 

Så sier han absolutt hele tiden at HAN er så sliten og trøtt. Enda han OFTE kan sove helt fra 22-06/07 når han skal på jobb, om ikke lengre, og våkner ikke en eneste gang av datteren vår. Jeg er våken flere ganger om natten hver eneste natt, men dersom jeg ytrer meg om å være sliten møter jeg NULL forståelse for jeg «må jo bsre sove på ettermiddagen». Men han skal «få lov» til å være så sliten hele tiden uten å engang gjøre noe som helst?? Blir så INTENST sint av dette og føler meg lite satt pris på. Gråter veldig mye.

mannen sier jeg sikkert er deprimert. Så jeg har tatt det opp med legen osv. skal på samtale med jordmor på sykehus og fått en mild antidepressiva. Legen tenker det ikke er rart jeg har det sånn og i journalen om fødselen sto det man skulle være obs på depresjon grunnet den. Likevel tenker jeg litt at mannen burde skjerpe seg noe grasalt ???? føler egentlig ikke jeg er deprimert men reagerer på DRITT oppførsel fra hans side… uff er så mye for tia, setter veldig stor pris på alle innspill her..

Anonymkode: 6ab01...6ea

Spar meg, jeg har opplevd helvete på jord i Norge og det er ingen som bryr seg. Det du har opplevd er ingenting i forhold. 

Anonymkode: 47926...71a

[AnonymBruker]

Hei, du er i unntakstilstand!! Jeg var også helvetes forbanna på mannen etter fødsel. Les boka «mammasjokket». Mener huske forfatteren fortalte at hun kasta ei bleie på mannen sin! Du trenger noen å prate med. Håper du får hjelp ❤️ 

Anonymkode: 9c15a...ae5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Spar meg, jeg har opplevd helvete på jord i Norge og det er ingen som bryr seg. Det du har opplevd er ingenting i forhold. 

Anonymkode: 47926...71a

I alle dager… 

Anonymkode: 03925...c41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Spar meg, jeg har opplevd helvete på jord i Norge og det er ingen som bryr seg. Det du har opplevd er ingenting i forhold. 

Anonymkode: 47926...71a

Og det er relevant her fordi?

Anonymkode: 3adce...83c