Hjelp til å forstå min kone

[AnonymBruker]

Kjære kvinneguidens kvinner! Håper dere kan hjelpe meg å forstå min kone.

Vi har vært gift i over 14 år. Det meste er bra. Vi er våre beste venner. Arbeidsfordelingen hjemme er god, samarbeider godt med barna (på vei ut av småbarnsfasen). De siste 3-4 årene har jeg følt begjæret mellom oss forsvinne. Hun benekter det, blir sint om jeg tar det opp (tror kanskje hun føler seg angrepet).

Vi har gått fra sex flere ganger i uken til kanskje 2 ganger pr mnd. Vi har aldri lenger sex uten alkohol i bildet. Hun flørter aldri lenger. Gir aldri komplimenter. Tar sjelden initiativ. Tar aldri på meg seksuelt. Det er alltid jeg som gjør hele jobben. Avviser 100% av gangene jeg prøver meg. En periode var vi enige om «vår tid» på fredager, men det ble ofte utsatt fordi hun var sliten etc.

Hun sier selv at hun aldri vil godta at jeg har en annen (uten at jeg har forslått det), at hun ikke har noe å klage på i forholdet. Hun sier hun elsker meg osv.

Hvorfor vil hun være med meg? Er det den økonomiske tryggheten? Er hun lei av meg på det seksuelle plan? Hva skjer?
 

Blir så frustrert. På den ene side  holder hun meg, men på en annen side avviser hun meg.

Hjelp!

Og på forhånd tusen takk for tilbakemeldinger!

Anonymkode: cdb24...77b

[AnonymBruker]

Hun er glad i deg som en bestevenn, og liker livet deres sammen. Det er bare det at den ene tingen, sex, er noe hun ikke er intr i lenger.

Anonymkode: 119f2...f61

[AnonymBruker]

Hun vil bare være venn med deg, og ha den tryggheten felles hjem, ansvar og økonomi gir. Et forhold uten sex er et vennskap. Så hva gjør du da? Er det nok for deg?

Anonymkode: b845a...ca4

[AnonymBruker]

Sex er ikke viktig for alle. 
 

Basert på det hun skriver så kan det virke som du gjør henne usikker. Det er ikke normalt å spontant si at hun ikke vil akseptere at du har en annen. Da må hun være bekymret for at du vil finne på å stikke eller vurdere å være utro. Man blir usikker dersom partneren er ulykkelig. 
 

Dersom hun er sliten på date nights kan dere prøve å senke terskelen (og date nights må ikke innebære sex). Å spise middag sammen kan være en fullverdig kveld for å pleie forholdet. Dersom hun er mer sliten enn deg trenger hun kanskje mer avlastning selv om dere deler arbeidsbyrden.

Anonymkode: 93ec6...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hun er glad i deg som en bestevenn, og liker livet deres sammen. Det er bare det at den ene tingen, sex, er noe hun ikke er intr i lenger.

Anonymkode: 119f2...f61

Den ene tingen er jo ikke "bare" som du sier, sex er en av de viktigste tingene i et sunt og lykkelig forhold.

All forskning peker på at ekteskap som har et sunt sexliv er fungerer bedre.

Anonymkode: 6d8b2...236

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hun vil bare være venn med deg, og ha den tryggheten felles hjem, ansvar og økonomi gir. Et forhold uten sex er et vennskap. Så hva gjør du da? Er det nok for deg?

Anonymkode: b845a...ca4

Å ha sex 2-3 x måneden er det mest normale i aldersgruppen 30-44 år. Å ha sex 2 x mnd er ikke et forhold «uten sex».

Den med høyest drift må muligens leve med at hen blir initiativ-takeren.

Anonymkode: 93ec6...57e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Den ene tingen er jo ikke "bare" som du sier, sex er en av de viktigste tingene i et sunt og lykkelig forhold.

All forskning peker på at ekteskap som har et sunt sexliv er fungerer bedre.

Anonymkode: 6d8b2...236

Nå var det utfra kona sitt perspektiv jeg skrev 😘

Anonymkode: 119f2...f61

[AnonymBruker]

Du beskriver mannen min og jeg har det som deg. Sånn har vi hatt det i noen år nå. Å stadig bli avvist er virkelig vondt, det gjør noe med en. Jeg sa til min mann at jeg vil ikke ta initiativ lengre da jeg faktisk blir syk av å stadig bli avvist. Det endret ingenting fra hans side, men da visste han også hvor jeg står.

Så da er vi her da. Han sier han elsker meg og ønsker å leve med meg. Han har aldri sagt at han kun ønsker å være venner, for det er jo en stor risiko å si. Da sier han jo egentlig at ekteskapet er over. Nå holder han meg i en slags limbo, jeg mener det egentlig er verre. Det er egoistisk å ikke være tydelig, men heller håpe at det holder litt til. 

Mine tanker er at det er trygt, kjent og praktisk for han (og din kone) og fortsette forholdet.

Anonymkode: ed2f4...c01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du beskriver mannen min og jeg har det som deg. Sånn har vi hatt det i noen år nå. Å stadig bli avvist er virkelig vondt, det gjør noe med en. Jeg sa til min mann at jeg vil ikke ta initiativ lengre da jeg faktisk blir syk av å stadig bli avvist. Det endret ingenting fra hans side, men da visste han også hvor jeg står.

Så da er vi her da. Han sier han elsker meg og ønsker å leve med meg. Han har aldri sagt at han kun ønsker å være venner, for det er jo en stor risiko å si. Da sier han jo egentlig at ekteskapet er over. Nå holder han meg i en slags limbo, jeg mener det egentlig er verre. Det er egoistisk å ikke være tydelig, men heller håpe at det holder litt til. 

Mine tanker er at det er trygt, kjent og praktisk for han (og din kone) og fortsette forholdet.

Anonymkode: ed2f4...c01

Hva mener du med limbo? Han har jo sagt at elsker deg og ønsker å leve med deg. Men siden han ikke tar sex-initiativ, så vet du jo hvordan ståa er og blir?

Anonymkode: 119f2...f61

[AnonymBruker]

Jeg kan bidra med et perspektiv som likner din kones, selv om vår situasjon er litt annerledes.

Vi har en liten baby på fem måneder og jeg er i permisjon.

Mannen klager ofte over for lite sex, for lite initiativ fra min side og generelt lite intimitet. Vi har hatt sex kanskje en gang i uken siden åtte uker etter fødsel, og hadde hyppig sex under graviditeten. Noen ganger er vi uenige om når vi sist hadde sex (han mener to uker siden, jeg vet det er EN uke siden). Noen ganger poengterer jeg at nesten ingen har så mye sex under graviditet som vi hadde - gjennomgående over ni måneder, og frem til fødsel. Da svarer han at han måtte ta initiativ hele veien. Det virker som han har et svar på alt, konklusjonen er at han er misfornøyd, og det er den vi skal frem til. Historien kan alltid vris i hans favør, der jeg ikke gir nok. Har ikke jeg kastet meg over ham og revet av ham klærne i hvert fall en gang per uke, så vil regnestykket alltid vise minus på min side. Da vi tidligere hadde mer sex kunne han også klage over at jeg ikke var nok "emosjonelt koblet på". Ved en anledning har han, når jeg har tatt initiativ til sex, hevdet at jeg gjør det fordi "jeg føler jeg må". Så det hele oppleves som et tapsprosjekt for min del. 

Vekting for og imot, telling og regnskap er, etter min mening, døden for et forhold. Enten det gjelder sex, økonomi, husarbeid eller liknende. Men det er jo gjerne en som starter regnskapet, og da må man bare svare tilbake etter premissene som er lagt.

Jeg kan ofte komme i humør når han tar initiativ (og jeg får ofte orgasme når vi har sex). Men sexlysten er ikke der impulsivt, slik den var for få år siden da vi var i datingfasen, før vi fikk barn. Da kunne jeg sitte og dagdrømme om sex på kontoret. Disse lommene til å bare la tankene fare har jeg nesten aldri nå. Det er alltid et eller annet som må ordnes. Jeg fullammer barnet vårt, så jeg er "overmett" på fysisk kontakt. Jeg var veldig opptatt av å sitte i armkroken før, nå trenger jeg luft rundt meg. Jeg kan fantasere om en tom dobbeltseng der jeg sover alene. 

I tillegg er jeg og mannen rundt hverandre hele tiden. Han har mye hjemmekontor, og siden jeg er i permisjon, er vi nesten alltid sammen. Jeg får sjelden anledning til å savne ham. Poengterer jeg dette virker det som han blir litt såret, at han er mer glad i å være med meg enn jeg med ham. Han er mye mer av et følelsesmenneske enn jeg var klar over før vi ble samboere og giftet oss. Det er liksom jeg som er den "kalde", erfarer jeg nå. 

Ikke alt dette gjelder dere, siden deres barn er blitt store (?). Men noe av det kan fortsatt gjelde, ettersom min erfaring er at kvinnen tar en litt større brøk av Familie A/S og det usynlige arbeidet. Selv når det meste av konkrete oppgaver deles på midten, så er man som mor mer i "beredskap" for alle behov. 

Det å ta mindre initiativ til sex handler jo - dessverre - om at det ikke er like viktig for en. Og vet man at mannen uansett vil gjøre det med jevne mellomrom, så er jo tanken at det holder. Er man fornøyd med sex annenhver uke, så tar man ikke iniativ til mer. For teorien er da at ens eget initiativ ikke erstatter mannens, men kommer i tillegg. Han vil få fyr på bålet, tenke at "nå er sexraten på vei opp", og ta initiativ igjen om kort tid. Min erfaring er at mannen kan bli like furt om han blir avvist to dager etter vi sist hadde sex, som to uker. 

Jeg håper naturligvis det går seg litt til for oss, da babyen ennå er liten. Forhåpentligvis vil jeg ikke lide av søvnmangel for alltid. Men når jeg leser historier som din er jeg også åpen for tanken om at dette kan fortsette. Sex er ikke noe som dukker ofte opp i tankene mine lenger, og som behov er det langt ned på listen. Det er fullstendig urelatert til mine følelser for min mann. Og nei, jeg ser ham ikke som bare min "venn", men min mann, kjæreste, livspartner og livsvitne. 

Anonymkode: de79d...dee

[AnonymBruker]

Koser du med henne? I hverdagen, ikke bare etter sex? Du sier at fordelingen mellom dere er ca likt, men er du helt sikker på det? Min erfaring er at damer må ha kos, og at de blir slitne av at De må gjøre mesteparten av oppgavene hjemme, de oppgavene man ikke ser, som å huske timer, ærend, bursdager etc.  

Anonymkode: 57df6...b65

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Koser du med henne? I hverdagen, ikke bare etter sex? Du sier at fordelingen mellom dere er ca likt, men er du helt sikker på det? Min erfaring er at damer må ha kos, og at de blir slitne av at De må gjøre mesteparten av oppgavene hjemme, de oppgavene man ikke ser, som å huske timer, ærend, bursdager etc.  

Anonymkode: 57df6...b65

Vaske vinduer, kjøpe gaver, planlegge middagen, vurdere hvilken støvsuger dere må kjøpe, sjekke hvilken dunjakke som er best til barnet, lage navnelapper til klær, stryke den ene duken dere har, ringe mormor... osv osv osv

Anonymkode: 119f2...f61

[Diskusjon69]

44 minutter siden, AnonymBruker said:

Du beskriver mannen min og jeg har det som deg. Sånn har vi hatt det i noen år nå. Å stadig bli avvist er virkelig vondt, det gjør noe med en. Jeg sa til min mann at jeg vil ikke ta initiativ lengre da jeg faktisk blir syk av å stadig bli avvist. Det endret ingenting fra hans side, men da visste han også hvor jeg står.

Så da er vi her da. Han sier han elsker meg og ønsker å leve med meg. Han har aldri sagt at han kun ønsker å være venner, for det er jo en stor risiko å si. Da sier han jo egentlig at ekteskapet er over. Nå holder han meg i en slags limbo, jeg mener det egentlig er verre. Det er egoistisk å ikke være tydelig, men heller håpe at det holder litt til. 

Mine tanker er at det er trygt, kjent og praktisk for han (og din kone) og fortsette forholdet.

Anonymkode: ed2f4...c01

Dette!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Å ha sex 2-3 x måneden er det mest normale i aldersgruppen 30-44 år....

Anonymkode: 93ec6...57e

Virkelig så lite i et forhold? Kun drøyt 20 ganger i året? 

Anonymkode: 020ba...62f

[AnonymBruker]

ting kan jo gå i ulike faser tenker jeg? fremdeles sammen med ungdomskjæresten min, vært sammen i 23(!!) år, og det har vært en dårlig fase de siste årene pga intens fase med unger og alt det medfører. Nå har dette endret seg betraktelig fordi ungene har blitt mye større og mer selvstendige, så da er ting mye bedre mellom oss når det kommer til alt som omhandler forhold mellom to stk.

Anonymkode: eaf52...581

[AnonymBruker]

Det er naturlig å gå fra forhold til vennskap etterhvert. Selv hadde jeg gått videre når det kom til det punktet. Heller et liv som singel enn å bo oppå noen jeg ikke engng er i et forhold med.

Anonymkode: e43c4...3f4

[AnonymBruker]

Jeg ville først tenkt at noe var galt. Kanskje begynnelse på fysisk eller psykisk sykdom. Så kommer dere ut av småbarnsfasen, noe jeg tenker kan ha vært veldig slitsomt uansett om dere deler på arbeid eller ikke. Det er heller ikke gitt at arbeidsfordelingen er så bra som du tror heller. Forskning viser oss at vi har en tendens til å overvurdere egen arbeidsinnsats og tro vi gjør mer enn den andre i et forhold. Noe som kan slite veldig ut, er "mental belastning" i form av å planlegge skole, besøk, bursdager, handling, reperasjon på hus/ bil, osv. Dersom den ene er ansvarlig for alt av planlegging, så er det ofte mer utmattende enn å "bare" gjøre husarbeid.

Jeg ville nok spurt hvordan partner har det og om det er noe jeg kunne gjort for å få hverdagen til å gli lettere

Så kan nok også hormoner endre seg etter fødsel, og hormoner har MYE å si for libido. Hvor mye man føler glede ved å bli tatt på kan henge sammen med hormoner for eks. Hvor lett man blir tent og får orgasme, samt hvor mye energi man har til overs. Har hun begynt på prevansjon som kan påvirke hormoner?

Anonymkode: caf03...ee6

[AnonymBruker]

Man kan elske hverandre uten å ha sex. Vent til hun ikke føler seg som dn oppvridd gulvklut.

Anonymkode: 85832...099

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjære kvinneguidens kvinner! Håper dere kan hjelpe meg å forstå min kone.

Vi har vært gift i over 14 år. Det meste er bra. Vi er våre beste venner. Arbeidsfordelingen hjemme er god, samarbeider godt med barna (på vei ut av småbarnsfasen). De siste 3-4 årene har jeg følt begjæret mellom oss forsvinne. Hun benekter det, blir sint om jeg tar det opp (tror kanskje hun føler seg angrepet).

Vi har gått fra sex flere ganger i uken til kanskje 2 ganger pr mnd. Vi har aldri lenger sex uten alkohol i bildet. Hun flørter aldri lenger. Gir aldri komplimenter. Tar sjelden initiativ. Tar aldri på meg seksuelt. Det er alltid jeg som gjør hele jobben. Avviser 100% av gangene jeg prøver meg. En periode var vi enige om «vår tid» på fredager, men det ble ofte utsatt fordi hun var sliten etc.

Hun sier selv at hun aldri vil godta at jeg har en annen (uten at jeg har forslått det), at hun ikke har noe å klage på i forholdet. Hun sier hun elsker meg osv.

Hvorfor vil hun være med meg? Er det den økonomiske tryggheten? Er hun lei av meg på det seksuelle plan? Hva skjer?
 

Blir så frustrert. På den ene side  holder hun meg, men på en annen side avviser hun meg.

Hjelp!

Og på forhånd tusen takk for tilbakemeldinger!

Anonymkode: cdb24...77b

Din kone er glad i deg, elsker sikkert deg. Hun er glad i livet dere har sammen.

Men hun føler seg ikke fysisk attrahert av deg. Har ikke lyst på deg. Blir ikke spontant kåt på deg.

Så du har tre valg.

Akseptere 

Prøv å endre på det

Gå bort fra henne

Vet hva jeg hadde valgt. Jeg hadde satset på henne, men å få henne å igjen få lyst på meg.

[Lacy]

Hvorfor griper ‘alle’ til at hun ikke lenger finner ham attraktiv? Det er liksom det verst tenkelige senarioet, men sjeldent det som stemmer! Jeg tror at de fleste kvinner vil vurdere en partner som aktivt bidrar til fellesskapet og deres lykke som attraktiv leeenge etter at de relasjonsmessige problemene har oppstått. 
Ha heller fokus på å gi nærhet uten å fokusere på sex. Stryke, kose, det lille stedet du vet hun liker, men bare fordi du elsker henne! Vekk henne ved å være mild og god, så skal du se at du får en gudinne tilbake!