Å bo sammen etter samlivsbrudd?

[AnonymBruker]

 

Se for deg at den ene parten i et ekteskap avslutter forholdet.  Noen måneder senere bor dere fremdeles under samme tak, men dere lever totalt adskilte liv.
Paret har barn, og den utbrytende part har samvær med barna men deler ikke hverdagen med dem. 
Det økonomiske fortsetter som før, der den utdrytende part betaler sin andel av de faste og variable utgiftene.
Det er ikke et "lykkelig brudd" der partene er enige og beholder vennskapet, men rett og slett en person som sier "jeg vil ikke være sammen  med deg lenger", mens den andre ønsker å kjempe for forholdet.
Etter noen måneder kommer det også frem at "utbryteren" har funnet en ny flamme selv om h*n fremdeles bor sammen med ektefellen, og ingenting av det formelle rundt samlivsbruddet er gjennomført.

Hvordan er dette mulig?

Jeg har aldri opplevd samlivsbrudd, og jeg vet ikke hvordan jeg selv ville reagert, men jeg klarer helt ærlig ikke å forstå noen av sidene her.

Jeg kan ikke se for meg at jeg hadde orket å bo sammen med en som jeg ikke engang likte lenger, og jeg kan ikke se for meg at jeg orket å kjempe for en som ikke likte meg lenger.
Uansett hvilken side jeg befant meg på, jeg tror jeg ville krevd at det formelle hadde blitt unnagjort så raskt som mulig, mekling, separasjon, og også skilsmisse når det ble mulig.

En ting er at samlivsbruddet er vondt nok i seg selv, men denne seigpiningen der det ikke er mulig å få bearbeidet det som har skjedd, fått samlet sammen bitene, og stablet hverdagen på beina igjen, virker helt umenneskelig på meg.

Hva tenker dere om en slik situasjon?

Anonymkode: ce288...c53

[Carrot]

Den parten som ønsker realsjonen er nok den som må sette grenser for seg selv og si fra at enten så er du all in eller så er du ute og får pakke sakene dine og finne ett annet sted å bo til vi er ferdig med prosessen.. Samtidig som det å flytte når man evt skal selge osv får økonmiske konsekvenser for begge parter slik at den som flytter ut må betale skatt osv av salget gjør at mange ikke ønsker flytte ut osv.. ergo er det "enklere" å la det skure og gå.. 

[AnonymBruker]

Hadde vært helt umulig for meg. Har gått gjennom skilsmisse med barn involvert, mannen bodde i kjellerstua i tre dager og så måtte han ut. Hadde mye å gjøre med ham etterpå ettersom ungen bare var to og såklart måtte være med pappaen sin, men det var helt grusomt for meg. Blir uvel bare av tanken på å omgåes ham. 

Men folk er jo så forskjellige, og man kan klare det utroligste. Høres bare helt vilt ut 🙈

Anonymkode: 1ee3b...2dc

[Serafin]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hadde vært helt umulig for meg. Har gått gjennom skilsmisse med barn involvert, mannen bodde i kjellerstua i tre dager og så måtte han ut. Hadde mye å gjøre med ham etterpå ettersom ungen bare var to og såklart måtte være med pappaen sin, men det var helt grusomt for meg. Blir uvel bare av tanken på å omgåes ham. 

Men folk er jo så forskjellige, og man kan klare det utroligste. Høres bare helt vilt ut 🙈

Anonymkode: 1ee3b...2dc

Det er underlig at du var villig til å gå til sengs med han og lage barn med han men senere  i tid så blir du uvel bare av tanken på å omgås han...

[AnonymBruker]

Serafin skrev (1 minutt siden):

Det er underlig at du var villig til å gå til sengs med han og lage barn med han men senere  i tid så blir du uvel bare av tanken på å omgås han...

Ignorerer den syrlige tonen din, men ja, utroskap og alkoholmisbruk kan dessverre gjøre sånt med følelser for en person. Var veldig trist, elsket ham høyt og prøvde å redde forholdet. Dessverre gjorde ikke han det. Han reagerte dårlig på å få barn, heldigvis er han en kjempegod pappa nå 😊

Anonymkode: 1ee3b...2dc

[AnonymBruker]

Carrot skrev (2 minutter siden):

Den parten som ønsker realsjonen er nok den som må sette grenser for seg selv og si fra at enten så er du all in eller så er du ute og får pakke sakene dine og finne ett annet sted å bo til vi er ferdig med prosessen.. Samtidig som det å flytte når man evt skal selge osv får økonmiske konsekvenser for begge parter slik at den som flytter ut må betale skatt osv av salget gjør at mange ikke ønsker flytte ut osv.. ergo er det "enklere" å la det skure og gå.. 

At det å la det skure og gå er så klart den enkleste utveien for den som ikke ønsker å være i forholdet lenger.
(Nå skriver jeg "han" her for enkelhets skyld siden jeg selv er kvinne, men kjønnene kunne like gjerne vært byttet om)

Han har det jo veldig enkelt nå: han sier at forholdet er over, betaler sin andel av regningene, og ut over det lever han sitt liv med jobb, venner, hobbyer, ny kjæreste, og har samvær med barna når det passer ham.

Hun er den som sitter igjen og prøver å håndtere hverdagen med utrygge og frustrerte barn, følge opp egen jobb, barnas skole og fritidsaktiviteter, samtidig som hun har kjærlighetssorg som hun ikke får bearbeidet fordi hun håper at det skal ordne seg.
Jeg er enig med deg i at det er hun som må sette grensene.

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 

Men folk er jo så forskjellige, og man kan klare det utroligste. Høres bare helt vilt ut 🙈

Anonymkode: 1ee3b...2dc

Jo da, du har rett i at noen klarer det mest utrolige når de må, men jeg forstår ikke at noen av partene ønsker å leve slik, selv om det er det enkleste.

Anonymkode: ce288...c53

[Helene]

Å bo sammen etter samlivsbrudd, helt forferdelig. Jeg gjorde det i 9 mnd, men vi hadde ikke barn sammen. Vi eide hus sammen, og måtte rydde opp i dette. Vet, dette tok livet av alt av følelser for min del. Økonomi tror jeg er den største tingen som gjør at mennesker ikke går.  Jeg og sambo hadde ikke barn sammen, men jeg kan tenke meg at dette er mye vanskeligere når dere har barn. 

[AnonymBruker]

Da blir livet på vent. Den som ble forlatt får aldri helt kommet i gang med sorgprosessen. 

Det finnes ingen lykkelige skilsmisser, men man kan gjøre det beste ut av det. Med barn må man samarbeide uten at man drar opp gamle uenigheter. Det er ikke om å ha rett, men å få til et godt samarbeid rundt barna. 

Det å bo sammen slik som det står beskrevet vil ikke føre til et godt samarbeid. Latskap vil jeg si det er. Går man, så må man gå. 

Anonymkode: be868...ead

[AnonymBruker]

Jeg vil strengt tatt ikke kalle det et "samlivsbrudd" før samlivet opphører.

Min (eks)kone flyttet ned i kjelleren på et punkt i vårt ekteskap. Der ble hun en halvt år før hun sa hun hadde funnet seg en leilighet, og vi sendte inn separasjonspapirer. Da var samlivsbruddet et faktum. 

Barna forholdt seg naturligvis ikke til noen skilsmisse før vi var separert, og vi begynte heller ikke å treffe andre før vi bodde hver for oss (jeg gjorde i hvert fall ikke det). 

Vil din partner flytte ut, la dem. I vårt tilfelle tror jeg min kone senere angret, men da var det for sent.

Anonymkode: b67a7...ae2

[AnonymBruker]

Jeg forstår at man kan - eller føler man må - bo sammen en stund etter brudd pga barn (kanskje man vil vente med å flytte fra hverandre til etter konfirmasjonen/den sommerferien de har gledet seg sånn til etc), eller av økonomiske årsaker. 

Men jeg tror ikke det er spsielt sunt, og da tenker jeg særlig på situasjoner hvor kanskje den ene har vært den som vil skilles, imens den andre ikke vil.

Den som vil skilles har tenkt på dette i mange år, og har på mange måter bearbeidet bruddet i forkant av at det skjedde, og er vant med å "spille" happy family, vant med at hverdagen går rundt imens man vet inni seg selv at her skal man ikke bli for alltid. Den personen er jo allerede ferdig med ekteskapet.

Imens den som blir "dumpet" her starter jo sorgprossessen i etterkant av bruddet. Jeg tenker at å bo sammen kan føre til at denne går inn i modus med fornektelse eller å prøve å vinne den andre tilbake, noe de aldri vil lykkes med og som kan rive dem i fillebiter.

Anonymkode: 46f47...801

[Helene]

Jeg vet ikke om dere skjønner hvor vanskelig dette er. Ja, man blir dumpet. Skikkelig vondt. Så må man være praktisk. Man eier hus og hjem sammen. Noen har barn i tillegg. 
 

Jeg dro ifra sambo. Jeg dumpet han. Dette var ikke lett. 

[AnonymBruker]

Den som vil ut, og som attpåtil har funnet seg en ny, bør av respekt for den andre parten se til å få gjennomført bruddet og  selge bolig så kjapt som mulig.

Anonymkode: 0b168...68d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vil strengt tatt ikke kalle det et "samlivsbrudd" før samlivet opphører.

 

Anonymkode: b67a7...ae2

Hva vil du kalle det da, siden de ikke lenger har et samliv, men bor sammen som i et kollektiv? 

 

Helene skrev (1 time siden):

Jeg vet ikke om dere skjønner hvor vanskelig dette er. Ja, man blir dumpet. Skikkelig vondt. Så må man være praktisk. Man eier hus og hjem sammen. Noen har barn i tillegg. 
 

Jeg dro ifra sambo. Jeg dumpet han. Dette var ikke lett. 

Jeg er helt ærlig på at jeg ikke forstår hvor vanskelig det er.   Som jeg sa, jeg skjønner ingen av sidene.

Jeg prøvde å være nøytral da jeg startet tråden, men jeg merker at det er vanskelig.

Jeg kjenner denne saken bare gjennom det som blir fortalt av "utbryteren". Han er åpen om det som foregår,  og om at synes det er veldig komfortabelt å ha det slik han har det nå.

Han har ikke snakket om økonomi,  men han forteller at han ikke trenger  forholde seg til en fortvilet eks, han har gratis hushjelp og barnevakt, og kan gjøre akkurat som han vil når han vil det.  De har ikke noe samliv, de er romkamerater i et kollektiv. 

Det eneste han sier som jeg kan forstå er at han ikke vil gjøre noe sammen som familie "for barnas skyld", for da er han redd at eksen vil ta det som et tegn på at de kan finne sammen igjen. 

Hvis de gjør opp boet og flytter fra hverandre vil han bli mer bundet, og det sier han at han ikke vil. 

(Jeg understreker igjen at jeg bruker "han" bare for enkelhets skyld.  Det er likegyldig om jeg beskriver en mann eller kvinne)

Anonymkode: ce288...c53

[AnonymBruker]

Vi bodde sammen ca en måned pga prosessen med å finne nytt sted å bo. Hadde ikke gått hvis vi var uvenner. Men det viste seg at det var ei ny som ventet. Før bruddet... Men om han hadde funnet ei ny ETTER bruddet, men før vi flyttet fra hverandre og separerte oss, så tenker jeg at det er greit så lenge han er diskret og ikke tar henne hjem og introduserer henne for barna. Eller roter med henne offentlig.

Anonymkode: caf53...5c6

[AnonymBruker]

Fortsettelse

Det at vi bodde sammen, gjorde at det tok lengre tid før jeg kom over han. Vi var gode venner, og han ga meg håp om at det kunne bli oss igjen. Helt til han plutselig slapp bomben om hun nye, og flyttet ut. Da gikk det over ganske kjapt.

Anonymkode: caf53...5c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Vi bodde sammen ca en måned pga prosessen med å finne nytt sted å bo. 

Anonymkode: caf53...5c6

Å måtte bo sammen noen uker for å få på plass det praktiske forstår jeg,  men jeg klarer ikke forstå at prosessen ikke engang er påbegynt etter mange måneder. 

(Det er minst 6 mnd siden kolleger og venner fikk vite om den nye kjæresten, og da regner jeg med at forholdet var over før det).

Anonymkode: ce288...c53

[AnonymBruker]

Jeg har vært i tilsvarende situasjon. Eksen ville ut av forholdet, men vi bodde sammen i nesten 3 mnd etter bruddet var faktum. Forskjellen var at her hadde begge samme ansvar for barna. Og det er nettopp derfor man holder ut, av hensyn til barna. Barna trenger begge foreldrene like mye, og det var en hverdagslogistikk som skulle gå opp også, så fram til han fant et bosted der det også var plass til barna så var det den beste løsningen, selv om det var et H... for min del de måndene. Men hensynet til barna MÅ komme først i slike situasjoner. Alt annet er uvesentlig.

jeg innså uansett fort at her var det bare å la han gå, det kommer ingenting godt ut av å prøve å motarbeide prosessen. Så det er grunnen til at det ikke tok lengre tid enn 3 mnd hos oss. Ei venninne av meg gikk fra mannen, der gjorde han alt  han kunne for å motarbeide og trenere prosessen, det tok over et år før hun kunne flytte inn i ny bolig. Så poenget er at det er mye de som står på utsiden ikke vet om årsaken til hvorfor situasjonen er som den er. Men ja, samlivsbrudd er knalltøft. Mye tøffere enn man kan forestille seg om man ikke har gått gjennom det selv. Jeg var mot bruddet når det skjedde, men er i ettertid veldig glad for det. Vi hadde vokst fullstendig fra hverandre og det har bare blitt enda mer tydelig etter bruddet.

Men  han mannen du viser til her virker jo som en stor egoist da. Og eksen lever kanskje fortsatt i håpet eller mangler evne til å ta tak i tingene. En del kvinner er dessverre fryktelig lite selvstendige og blir helt hjelpesløse hvis de ikke har familie som hjelper dem å ordne opp. Er takknemlig for at jeg var oppdratt til å være selvstendig og stå på egne ben helt fra jeg var barn.

Anonymkode: 61918...654

[MakeItHappen]

Vi bodde sammen i 8 mnd etter bruddet pga hussalg som tok tid. 

Det var en ekstrem påkjenning for meg som ble dumpet. Vi delte også seng. Når jeg ser tilbake på det skjønner jeg ikke at jeg klarte det. 

[Helene]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hva vil du kalle det da, siden de ikke lenger har et samliv, men bor sammen som i et kollektiv? 

 

Jeg er helt ærlig på at jeg ikke forstår hvor vanskelig det er.   Som jeg sa, jeg skjønner ingen av sidene.

Jeg prøvde å være nøytral da jeg startet tråden, men jeg merker at det er vanskelig.

Jeg kjenner denne saken bare gjennom det som blir fortalt av "utbryteren". Han er åpen om det som foregår,  og om at synes det er veldig komfortabelt å ha det slik han har det nå.

Han har ikke snakket om økonomi,  men han forteller at han ikke trenger  forholde seg til en fortvilet eks, han har gratis hushjelp og barnevakt, og kan gjøre akkurat som han vil når han vil det.  De har ikke noe samliv, de er romkamerater i et kollektiv. 

Det eneste han sier som jeg kan forstå er at han ikke vil gjøre noe sammen som familie "for barnas skyld", for da er han redd at eksen vil ta det som et tegn på at de kan finne sammen igjen. 

Hvis de gjør opp boet og flytter fra hverandre vil han bli mer bundet, og det sier han at han ikke vil. 

(Jeg understreker igjen at jeg bruker "han" bare for enkelhets skyld.  Det er likegyldig om jeg beskriver en mann eller kvinne)

Anonymkode: ce288...c53

Du er det første menneske som er skikkelig ærlig. Jeg og sambo hadde ikke barn sammen. Jeg vet at dette er værre for dem som har barn. Men, å skille lag etter 20 år er et helvete. 

[Serafin]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ignorerer den syrlige tonen din, men ja, utroskap og alkoholmisbruk kan dessverre gjøre sånt med følelser for en person. Var veldig trist, elsket ham høyt og prøvde å redde forholdet. Dessverre gjorde ikke han det. Han reagerte dårlig på å få barn, heldigvis er han en kjempegod pappa nå 😊

Anonymkode: 1ee3b...2dc

Det er absolutt ingen syrlig tone. Det får stå for din egen regning. Jeg skirver bare noen generelle betraktninger når jeg leser hva du forteller her inne på brukerforumet.