Dele erfaringer vs å kuppe samtalen

[AnonymBruker]

Jeg har fundert litt på hva som er forskjellen mellom å ha en samtale/å dele erfariger og det å ta over samtalen og flytte fokuset over på seg selv. Virker ofte på meg som at det er en hårfin balanse. Noen forteller at de går gjennom noe i privatlivet (eks et brudd) og den andre personen i samtalen forteller at de også har vært gjennom et tøft brudd. Spør du meg er det en helt innafor ting å gjøre så lenge man ikke kun sitter og snakker om seg selv (men det føler jeg sier seg selv når man har en samtale og det mener jeg gjelder begge parter). Sitter man å snakker om dette over et glass vin går jo gjerne timene og da tenker jeg at det er naturlig at man "spiller ball" og snakker frem og tilbake om erfaringene sine. Ser det ofte i realityserier (haha) som The bachelor, Paradise, Real Housewives at den ene parten tror de har en samtale som går begge veier, mens den andre (eller noen som er til stede) opplever at den ene prøver å få fokuset over på seg selv. Opplevde nylig at en i omgangskretsen min mente at en vi var på fest med gjorde det samme, da jeg egentlig bare tolket det som at hun ville dele sine erfaringer.

Og bare for å avklare så snakker jeg ikke om de som avbryter noen før de er ferdige å snakke eller som helt åpenbart bare prøver å "toppe" det den andre sier. Tenker heller ikke på de som sammenligner seg med noen som nettopp har opplevd noe utrolig tragisk "trist at barnet ditt ble påkjørt og drept, det samme skjedde med katten min i fjor". 

Jeg synes det er helt naturlig å trekke frem mine opplevelser for å vise sympati. "Jeg skjønner godt at du har hatt det tøft på jobb med en såpass udugelig sjef, jeg opplevde noe lignende på min tidligere jobb og det var utrolig krevende". For meg er det en måte å komme nærmere folk på. Da jeg opplevde en spontanabort satte jeg pris på at andre delte sine opplevelser, jeg følte aldri at noen prøvde å kuppe samtalen eller å flytte fokuset. 

Har inntrykket av at noen mener at man kun skal lytte til personen som deler noen tungt og ikke komme med sine opplevelser.Hva tenker dere? Hvor går grensen for når det er greit å trekke inn egne erfaringer? 

Anonymkode: b0bc5...402

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg.

Anonymkode: 2b263...231

[AnonymBruker]

Jeg er enig men opplever at mange er mye mindre med på den tankegangen enn meg. De reagerer negativt nesten med en gang en går over i å overhode nevne at en forstår med bakgrunn i egne erfaringer selv når det for meg er helt åpenbart at det ikke er ment som å kuppe eller toppe samtalen. 
Da snakker jeg om observerte samtaler og hendelser, ikke samtaler der jeg er part.

Jeg har definitivt rota meg bort i å fortelle om egne erfaringer i forsøk på å vise empati og forståelse så jeg har prøvd å finne utav en god balanse der det ikke bare blir å nesten jatte med men få frem at jeg virkelig genuint er medfølende fra en plass med erfaring.

For noen virker det nesten som om de tar det som en fornærmelse at andre også har erfaring med vanskelige ting, som om det i seg selv tar bort noe av retten til å ha det kjipt.

Anonymkode: 71d40...0d5

[AnonymBruker]

Jeg liker også å dele erfaringer, og slike samtaler du beskriver. Heldigvis har jeg venninner hvor denne dynamikken fungerer, men har også bekjente hvor det stopper opp helt hvis man ikke bare sitter stille og lytter/ kommer med sympatierklæringer. 

Anonymkode: 27f73...a03

[Daria]

Det kommer så an på. Noen  ganger kan det å dele erfaringer være både godt og nyttig, andre  ganger  har man bare behov for å tømme seg og vil helst slippe å høre andres mer eller mindre relevante historier. Jeg har opplevd litt for mange versjoner av "Jeg vet akkurat hvordan du har det, fordi..." og så kommer det en (gjerne annenhånds-)anekdote som bare viser at de faktisk ikke har skjønt noe som helst. Jo mer personlig og alvorlig det som fortelles om er, jo mer varsom bør man være.

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

 Ser det ofte i realityserier (haha) som The bachelor, Paradise, Real Housewives at den ene parten tror de har en samtale som går begge veier, mens den andre (eller noen som er til stede) opplever at den ene prøver å få fokuset over på seg selv. Opplevde nylig at en i omgangskretsen min mente at en vi var på fest med gjorde det samme, da jeg egentlig bare tolket det som at hun ville dele sine erfaringer.

Anonymkode: b0bc5...402

Jeg tenker at det også svarer på spørsmålet ditt om hvor grensen går. For å ikke kuppe samtalen bør man følge med på den andre parten og være bevisst på at man ikke skal kuppe samtalen.  Gjør man det så tror jeg mye er gjort. Man kan aldri bli perfekt samtalepartner. For man er jo ikke tankeleser. Men følger man med på reaksjonen til den andre parten så er nok mye gjort. 

 

Anonymkode: 6c380...24e

[AnonymBruker]

Kanskje grensen får ved å Dele erfaringer og gjøre seg sårbar  VS Dele erfaringer og gi bedrevitende råd.

Anonymkode: 0a5b0...487

[AnonymBruker]

Syns det kommer an på hva, jeg har ei venninne som alltid har det likt eller verre ifølge henne selv. F.eks fikk jeg ptsd etter ett voldelig forhold, og fikk en del traumeplager, fikk diagnosen hos psykolog. Da mente hun at hun måtte jo ha samme diagnose da det var så vanskelig når foreldrene skilte seg når hun var 13 år 🙃 og snudde fokuset over på det 

Anonymkode: 00582...4ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 24.6.2023 den 23.10):

Jeg har fundert litt på hva som er forskjellen mellom å ha en samtale/å dele erfariger og det å ta over samtalen og flytte fokuset over på seg selv. Virker ofte på meg som at det er en hårfin balanse. Noen forteller at de går gjennom noe i privatlivet (eks et brudd) og den andre personen i samtalen forteller at de også har vært gjennom et tøft brudd. Spør du meg er det en helt innafor ting å gjøre så lenge man ikke kun sitter og snakker om seg selv (men det føler jeg sier seg selv når man har en samtale og det mener jeg gjelder begge parter). Sitter man å snakker om dette over et glass vin går jo gjerne timene og da tenker jeg at det er naturlig at man "spiller ball" og snakker frem og tilbake om erfaringene sine. Ser det ofte i realityserier (haha) som The bachelor, Paradise, Real Housewives at den ene parten tror de har en samtale som går begge veier, mens den andre (eller noen som er til stede) opplever at den ene prøver å få fokuset over på seg selv. Opplevde nylig at en i omgangskretsen min mente at en vi var på fest med gjorde det samme, da jeg egentlig bare tolket det som at hun ville dele sine erfaringer.

Og bare for å avklare så snakker jeg ikke om de som avbryter noen før de er ferdige å snakke eller som helt åpenbart bare prøver å "toppe" det den andre sier. Tenker heller ikke på de som sammenligner seg med noen som nettopp har opplevd noe utrolig tragisk "trist at barnet ditt ble påkjørt og drept, det samme skjedde med katten min i fjor". 

Jeg synes det er helt naturlig å trekke frem mine opplevelser for å vise sympati. "Jeg skjønner godt at du har hatt det tøft på jobb med en såpass udugelig sjef, jeg opplevde noe lignende på min tidligere jobb og det var utrolig krevende". For meg er det en måte å komme nærmere folk på. Da jeg opplevde en spontanabort satte jeg pris på at andre delte sine opplevelser, jeg følte aldri at noen prøvde å kuppe samtalen eller å flytte fokuset. 

Har inntrykket av at noen mener at man kun skal lytte til personen som deler noen tungt og ikke komme med sine opplevelser.Hva tenker dere? Hvor går grensen for når det er greit å trekke inn egne erfaringer? 

Anonymkode: b0bc5...402

Helt enig med deg. 
En må jo se an settingen og situasjonen. Er noen i dyp krise trenger man ikke å fortelle om den gangen en selv var i dyp krise og snakke om seg selv i en halvtime. En kan fint si noe som; jeg har vært borti noe av det samme, så jeg kan forstå at dette er tøft. Så venter man om vedkommende spør, og er interessert i å høre hva du har opplevd. 
 

Jeg fortalte ei venninne i går at sønnen min har fått lærlingplass og hva han skal jobbe med. Hun kommenterte ikke på det. Ikke noe som; jøss, så bra! Så spennene eller noe slags oppfølgings spm. Det første hun sa var; broren min jobbet med…. Hun pratet ihjel alt om hva broren har jobbet med. Jeg kommenterte det hun fortalte og spurte videre om jobben til broren. Etter ei stund tok jeg ordet, og begynte å fortelle om sønnen min.. hun snakket videre om broren sin. 
Til slutt sa jeg bare at jeg måtte stikke, for jeg hadde en avtale. Jeg kokte inni meg. 
Tror hun kjente litt på det selv, for fikk en mld noen timer senere der hun beklaget for at hun kanskje virket litt sliten. 
Hun mangler antenner og har relasjonsvansker. 

vet ikke hvorfor jeg trekkes mot slike mennesker, men jeg setter grenser og sier jeg må stikke. 
 

Anonymkode: 13210...a2f