Vil ikke

[Gjest Gjest_Randi_*]

Jeg og samboeren har ikke hatt mye sex det siste året. Jeg har gått varsomt frem, på hans oppfordring, ikke mast eller snakket noe særlig om dette. Men et sted går grensen. Vi har det stort sett veldig bra, men forholdet mangler en viktig brikke, nemlig nærhet i form av sex. Her om dagen tok jeg dette forsiktig opp med han, han reagerte med å gå ut av rommet og overse meg totalt. Jeg respekterte da i følge han ikke han som person. Er det meg det er noe galt med? Pleier ikke samboere snakke om ting som ikke fungerer i et forhold?

Og når vi har det bra ellers, så forstår jeg ikke hvorfor han stenger meg ute.

Blir så maktesløs og lei meg. Kommer vi aldri til å kunne snakke om det?

Må legge til at vi er unge og har vært samboere i 6 år

Er det noen som har samme erfaringene?

[Gjest Gjesta]

Så lenge dere ikke snakker sammen om det og du ikke vet hvorfor det er slik så tror jeg neppe dere kommer noen vei. Har du forsøkt å sette hardt mot hardt eller gir du deg instinktivt når han kommer med sin reaksjon?

[Gjest Gjest_Randi_*]

Nei har ikke gjort det, gir meg alltid og beklager meg. Vil ikke at vi skal krangle. Jeg vet seriøst ikke hva årsaken er, ikke nøyaktig i alle fall. Det er jo derfor det tærer sånn på meg, jeg vet jo ikke om det er meg det er noe galt med.

Hva skal til for å få han til å prate om det?

[Gjest Gjesta]

Da tror jeg faktisk jeg hadde satt hardt mot hardt og forlangt at dere skulle snakke om det, hvertfall så du finner ut hva grunnen egentlig er.

Det er jo greit nok at han kanskje har en sex-tørke, men da kan han hvertfall være mann nok til å si det til deg....

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal du være nødt til å beklage deg? Det er jo han som burde gjøre det! Han har da ingen rett til å oppføre seg sånn mot deg! Han respekterer iallfall ikke deg som person. Bør kunne komme deg i møte og forklare hvorfor det har blitt sånn. Kan ikke ha det på den måten i det lange løp, det skjønner sikkert han også.

[Gjest Gjest_Randi_*]

Ja jeg tenkte og at det er greit at han har sex tørke, alt er egentlig greit for meg, hadde han bare kunnet snakke om det! Men han vender meg ryggen og blir sint, jeg er redd for konsekvensene av å høre sannheten også. tenker jo selvfølgelig på om han ikke synes jeg er attraktiv, det er sikkert ganske naturlig for andre med samme problem. å tenke slik altså..

Jeg har satt hardt mot hardt sånn halvveis før, og det har bare endt med et helvete, får ikke noe mer svar av det. Da har han bare sagt at sex ikke er så viktig for han, og at jeg ikke må mase. Jeg tror ikke det er hele grunnen.

Uff det er så fælt å ha det på denne måten. Jeg er så utrolig glad i han, men jeg trenger nærhet av han også. Men jeg kan jo ikke fikse det på egen hånd...

[Gjest Gjest_Randi_*]

Hvorfor skal du være nødt til å beklage deg? Det er jo han som burde gjøre det! Han har da ingen rett til å oppføre seg sånn mot deg! Han respekterer iallfall ikke deg som person. Bør kunne komme deg i møte og forklare hvorfor det har blitt sånn. Kan ikke ha det på den måten i det lange løp, det skjønner sikkert han også.

←

Ja jeg vet, men jeg orker ikke en svær krangel. Kommer ingen vei med det. Har vel bare blitt sånn, at jeg gir meg liksom. Kommer ikke ut av den sirkelen. Og så tenker jeg at det må være et eller annet som plager han, jeg aner jo ikke!

Han bare stenger meg helt ute når jeg tar opp dette, og det er så fryktelig ubehagelig...

[Gjest Gjest_Randi_*]

Jeg føler på en måte at det er meg det er noe galt med, og klarer ikke legge den idiotiske tanken fra meg...Uff dette gnager innvendig

[Gjest 2324]

Hvis han nekter å snakke om det, kommer dere ingen vei.. Jeg hadde rett og slett satt hardt mot hardt, som Alwa også nevner..

[Gjest Gitte]

Vanskelig å gjøre noe når han ikke vil snakke ja... men han kan komme til å si noe du ikke vil like å høre. kan jo være derfor han ikke vil prate.

[Gjest 2324]

Men helt ærlig, selv om han kanskje ikke vil snakke om det, burde han ha respekt nok for deg, at han setter seg ned og hører på hva du har å si!

[Gjest i.i. superaktiv]

Jeg har opplevd det samme som deg og etter å snakket, grått, skreket og tryglet i et par år for deretter å la temaet ligge helt et års tid, valgte jeg å pakke sakene mine og reise! Det var selvfølgelig andre ting i forholdet som også skurret, men felles for alle små og store problemer var at det var umulig å få vite noe som helst om hva han følte og tenkte omkring dem. Det du beskriver var likevel helt klart det største problemet og mest avgjørende for mitt valg.

Jeg tviler ikke på at han elsket meg og i det daglige fungerte samlivet uten de helt store uoverensstemmelsene. I ettertid ser jeg imidlertid at det var slik fordi jeg etter hvert innså at jeg like gjerne kunne ta opp ting med hunden som med ham. Svarene ble omtrent de samme og hunden går også når den er lei og vil være i fred. Til slutt innså jeg at jeg ikke var tjent med å skulle leve resten av livet sammen med et menneske jeg ikke kunne snakke med om viktige ting som angår forholdet oss i mellom.

Min eks. fikk ultimatumet, men han valgte å ikke ta meg på alvor. Det oppfattet jeg etter hvert som fullstendig mangel på respekt, faktisk på linje med utroskap, og etter en lang periode med frustrasjon ble følelsene etter hvert helt borte! Fremdeles aner jeg ikke hva problemet var/er...

Hva du skal gjøre? Forlang at han hører på deg og forklar ham at det som kanskje er et lite problem i dag kan vokse til å bli altoverskyggende og ødeleggende for forholdet dersom det får lov til å bli liggende å gnage.

Det kan jo være at han f.eks. sliter med impotens og er livredd for at du skal oppdage det å forlate ham. Nå er ikke det noe lite problem for den/de det gjelder, men da vet du i hvert fall at det ikke er deg det er noe galt med. Det kan jo selvfølgelig også være andre ting, men det er forbannet mye enklere å forholde seg til og evt. forsøke å løse et kjent problem enn et ukjent! Det er ren logikk og det bør han forstå!

I ettertid opplever jeg at jeg selv har fått problemer med å ta opp og snakke om problemer i den grad at min nye partner har bemerket det flere ganger (Kvinner vil jo som regel i større grad enn menn analysere og diskutere saker og ting i et forhold og min nåværende er en typisk mann i så måte). Jeg har rett og slett vent meg til at problemer skal feies under teppet og har slitt litt med å venne meg til at det faktisk er mulig å løse problemer ved å snakke om dem.

Kjenner at jeg blir sint her jeg sitter, fordi det jeg oppfatter det du skriver nærmest som en form for psykisk mishandling. Jeg velger å tro at det er ubevisst fra hans side, men det oppleves etter hvert slik for den som blir utsatt for den evige tausheten.

Håper du slipper å gå så langt som jeg så meg nødt til og at dere får til å snakke sammen! Lykke til!

[Gjest KnutKristian]

Dette er et forhold til de grader i oppløsning. Når skal kvinner forstå at menn fort går lei av samme partner, og helst vil ha noe nytt for å bli kåt?

[Cuba]

Dette er et forhold til de grader i oppløsning. Når skal kvinner forstå at menn fort går lei av samme partner, og helst vil ha noe nytt for å bli kåt?

←

Og når skal du forstå at ikke alle menn er som deg?

Stakkars lille..

[Gjest Gjesta]

Jeg har opplevd det samme som deg og etter å snakket, grått, skreket og tryglet i et par år for deretter å la temaet ligge helt et års tid, valgte jeg å pakke sakene mine og reise! Det var selvfølgelig andre ting i forholdet som også skurret, men felles for alle små og store problemer var at det var umulig å få vite noe som helst om hva han følte og tenkte omkring dem. Det du beskriver var likevel helt klart det største problemet og mest avgjørende for mitt valg.

Jeg tviler ikke på at han elsket meg og i det daglige fungerte samlivet uten de helt store uoverensstemmelsene. I ettertid ser jeg imidlertid at det var slik fordi jeg etter hvert innså at jeg like gjerne kunne ta opp ting med hunden som med ham. Svarene ble omtrent de samme og hunden går også når den er lei og vil være i fred. Til slutt innså jeg at jeg ikke var tjent med å skulle leve resten av livet sammen med et menneske jeg ikke kunne snakke med om viktige ting som angår forholdet oss i mellom.

Min eks. fikk ultimatumet, men han valgte å ikke ta meg på alvor. Det oppfattet jeg etter hvert som fullstendig mangel på respekt, faktisk på linje med utroskap, og etter en lang periode med frustrasjon ble følelsene etter hvert helt borte! Fremdeles aner jeg ikke hva problemet var/er...

Hva du skal gjøre? Forlang at han hører på deg og forklar ham at det som kanskje er et lite problem i dag kan vokse til å bli altoverskyggende og ødeleggende for forholdet dersom det får lov til å bli liggende å gnage.

Det kan jo være at han f.eks. sliter med impotens og er livredd for at du skal oppdage det å forlate ham. Nå er ikke det noe lite problem for den/de det gjelder, men da vet du i hvert fall at det ikke er deg det er noe galt med. Det kan jo selvfølgelig også være andre ting, men det er forbannet mye enklere å forholde seg til og evt. forsøke å løse et kjent problem enn et ukjent! Det er ren logikk og det bør han forstå!

I ettertid opplever jeg at jeg selv har fått problemer med å ta opp og snakke om problemer i den grad at min nye partner har bemerket det flere ganger (Kvinner vil jo som regel i større grad enn menn analysere og diskutere saker og ting i et forhold og min nåværende er en typisk mann i så måte). Jeg har rett og slett vent meg til at problemer skal feies under teppet og har slitt litt med å venne meg til at det faktisk er mulig å løse problemer ved å snakke om dem.

Kjenner at jeg blir sint her jeg sitter, fordi det jeg oppfatter det du skriver nærmest som en form for psykisk mishandling. Jeg velger å tro at det er ubevisst fra hans side, men det oppleves etter hvert slik for den som blir utsatt for den evige tausheten.

Håper du slipper å gå så langt som jeg så meg nødt til og at dere får til å snakke sammen! Lykke til!

←

[Gjest Gjest_Randi_*]

Jeg har opplevd det samme som deg og etter å snakket, grått, skreket og tryglet i et par år for deretter å la temaet ligge helt et års tid, valgte jeg å pakke sakene mine og reise! Det var selvfølgelig andre ting i forholdet som også skurret, men felles for alle små og store problemer var at det var umulig å få vite noe som helst om hva han følte og tenkte omkring dem. Det du beskriver var likevel helt klart det største problemet og mest avgjørende for mitt valg.

Jeg tviler ikke på at han elsket meg og i det daglige fungerte samlivet uten de helt store uoverensstemmelsene. I ettertid ser jeg imidlertid at det var slik fordi jeg etter hvert innså at jeg like gjerne kunne ta opp ting med hunden som med ham. Svarene ble omtrent de samme og hunden går også når den er lei og vil være i fred. Til slutt innså jeg at jeg ikke var tjent med å skulle leve resten av livet sammen med et menneske jeg ikke kunne snakke med om viktige ting som angår forholdet oss i mellom.

Min eks. fikk ultimatumet, men han valgte å ikke ta meg på alvor. Det oppfattet jeg etter hvert som fullstendig mangel på respekt, faktisk på linje med utroskap, og etter en lang periode med frustrasjon ble følelsene etter hvert helt borte! Fremdeles aner jeg ikke hva problemet var/er...

Hva du skal gjøre? Forlang at han hører på deg og forklar ham at det som kanskje er et lite problem i dag kan vokse til å bli altoverskyggende og ødeleggende for forholdet dersom det får lov til å bli liggende å gnage.

Det kan jo være at han f.eks. sliter med impotens og er livredd for at du skal oppdage det å forlate ham. Nå er ikke det noe lite problem for den/de det gjelder, men da vet du i hvert fall at det ikke er deg det er noe galt med. Det kan jo selvfølgelig også være andre ting, men det er forbannet mye enklere å forholde seg til og evt. forsøke å løse et kjent problem enn et ukjent! Det er ren logikk og det bør han forstå!

I ettertid opplever jeg at jeg selv har fått problemer med å ta opp og snakke om problemer i den grad at min nye partner har bemerket det flere ganger (Kvinner vil jo som regel i større grad enn menn analysere og diskutere saker og ting i et forhold og min nåværende er en typisk mann i så måte). Jeg har rett og slett vent meg til at problemer skal feies under teppet og har slitt litt med å venne meg til at det faktisk er mulig å løse problemer ved å snakke om dem.

Kjenner at jeg blir sint her jeg sitter, fordi det jeg oppfatter det du skriver nærmest som en form for psykisk mishandling. Jeg velger å tro at det er ubevisst fra hans side, men det oppleves etter hvert slik for den som blir utsatt for den evige tausheten.

Håper du slipper å gå så langt som jeg så meg nødt til og at dere får til å snakke sammen! Lykke til!

←

Godt å høre fra en som har erfart det samme selv om jeg skulle ønske at alle par kunne snakke sammen om problemer i forholdet, men slik er det dessverre ikke. Jeg kjente meg igjen i det du skrev, for det fungerer fint i det daglige, stort sett, og jeg tviler ikke på at han elsker meg. Men et samliv uten sex er likevel ikke fullkomment. I alle fall så lenge jeg ikke vet grunnen!

Jeg tror jeg er redd for å stille ultimatumet, fordi jeg frykter hva han vil si. Jeg har vel blitt så vant til å ikke få snakket om problemet, at jeg ikke tenker på at det egentlig betyr mangel på respekt fra hans side

Og det sliter enormt psykisk, det er jo ikke rart jeg analyserer mye, hadde han åpnet seg litt mer, hadde jeg jo trengt å gruble så fælt!

Jeg får bare bestemme meg for å sette foten ned, enten så prater vi sammen, visst ikke er det ikke vits. Jeg vet ikke om det er et tegn på at han tar meg for gitt. Blir i alle fall ikke klok av sånn vi har det nå.

[Gjest Gjesta]

Supert at du endelig har tatt et standpunkt. Uansett hva som skjer så er det alltid viktig og si fra og stå opp for seg selv.Husk det

Lykke til

[Bekkeblom]

Dette er en en kjepphest hos meg, at det faktisk er veldig sjeldent at vi jenter prater om når guttene ikke vil/ønsker og vi bare finner oss i det, i nye år.

Exen og jeg hadde et kjempegodt forhold, det var ett par ting som ikke fungerte, blant annet sexen etter noen få år. Jeg blei og jeg blei og jeg blei, og vi snakka faktisk om det, at jeg tryglet og ba og grein, og han bare snudde ryggen til meg. Da jeg gikk ut av forholdet etter 15 år var det på høy tid, sjøltilliten til at jeg hadde en kropp som noen noen gang ville synes noe om var helt på lavmål, og jeg satte også spørsmålstegn ved om jeg var verdt å elskes i det hele tatt.

Sjøl om jeg er en "gammel dame" så har jeg fått meg en kjæreste (etter å ha vært aleine noen år) som syns som meg, sex er for viktig til å trygles om.

Hvis sex er viktig for deg (hvor viktig er det bare du som kan avgjøre) og jeg hadde vært deg hadde jeg satt noen grenser allerede nå, prøv et par år til. Og fungerer det ikke - hopp ut av forholdet. Menn som ikke syns sex er viktig vil aldri forandres. Er min erfaring.