Er jeg overfladisk?

[AnonymBruker]

Går litt inn og ut her, er alene tils besøkstiden kl 18 og fikk dobbel dose oxy for at kroppen skulle få slappet av, men ikke så fan av at hjernen er grogette, samtidig fikk jeg disse tankene som har kommet litt av og på i det siste. Akkurat nå ingen å snakke med dem om.

Vi har vel alle opplevd at å ha sett noen på avstand både i det virkelige livet eller av alle de ulike formene av media hvor skjønnheten deres automatisk trigger alle biologiske innstinkter du har. Til det punkte at det føles som at hjernen din kortsluttes, du kan dra deg sammen litt og så når du ser dem igjen er det som når du så dem for førse gang.

Jeg skjønner ikke hvordan det har skjedd, men dater nå eksklusivt en kvinne som det er ikke å benekte, hun er den vakkreste personen jeg noe gang har sett. Har opplevd å syntes en vennine av meg var attraktiv, blitt kjent med kjent med henne som person og hun ble bare vakrere. Men hun følte ikke det samme, så det tok meg over et år før jeg klarte å bli kvitt følelsene. I denne situasjonen har det samme skjedd, bare på et enda større nivå og av en eller annen merkelig grunn har hun følelser for meg også. Jeg klager ikke, jeg er derimot litt redd for at jeg ubevist er så betatt av henne fordi hun er så vakker at jeg egentlig er en overfladisk slesk person. 

Har møtt kvinner som var vakkre, men fordi vi ikke matchet med personlighet eller de var direkte ufine med måten de behandlet folk rundt seg forsvant attraktiviteten deres. Så jeg håper at det samme ville skjedd hvis hun ikke også er en legitimt flott person.

Når jeg prøvde å ta det opp litt forsiktig ved å spørre hva hun så i meg, da om vi skal være ærlige. Hun er så vakker at hun kan date hvem som helst hun vil. Da det har skjedd nok ganger til at jeg har lagt merke til blikkene folk gir oss på gaten hvor de virker forvirret. Hun lo det først bort, og sa at det ikke gjorde noe hun hadde ikke noe imot å være vakker nok for oss begge. Fortsatte med at hun skjønner jeg har noen kvaler pga det jeg har opplevd. Men den hun ser når hun ser på meg, er ikke den jeg ser i speilet. Jeg fikk henne til å føle seg komfortabel å snakke om ting fra fortiden hun bare har fortalt aller nærmeste ved å være åpen om mine egne ting. Aldri gav tegn til at jeg kom til å dømme henne for de tingene. Eller bare ville utnytte å få en kveld med henne før jeg gikk videre. Noe som er sant fortiden hennes plager meg ikke, og det har ingenting med utseende hennes å gjøre.

Så hvorfor har jeg gått rundt med en følelse hvor foruten om at jeg vet og aksepterer at jeg ikke er verdens kjekkeste som dater noen ganske langt over min liga. At jeg er mer overfladisk og slesks enn jeg trodde jeg var, kanskje bare har fortalt meg selv en historie for å takle ting. Jeg har ikke turt å si det enda, men jeg elsker henne, delvis fordi jeg vil ikke sette noe press på henne til å føle hun må si det tilbake før hun er klar. Men samtidig at jeg venter på det øyeblikket at jeg innser jeg er en dårligere person enn jeg allerede tenker, og at hun ikke fortjener å bli mer manipulert av ordene mine enn hun allerede har blitt.

Hva om alle de tingene som jeg har tenkt var et mirakel at det stemte mellom oss, var løgn? Og jeg ubevist spilte et langt spill den første natten vi tilbringte sammen hvor vi satt å snakket fra kl 18 til 4 om morgenen og uten å ha en gang kysset sovnet sammen. Hvis alle følelsene er legitime vil jeg heller ikke selv sabotere fordi jeg i så lang tid hadde alt planlagt for livet mitt, og å være lykkelig med en annen person var ikke med i den planleggingen. Hvordan vet folk at det ligger mer bak, jeg trodde ved å skjønne teorien hadde jeg et godt grep rundt dette. Men i praksis var det samtidig mer fantastisk og mer skremmende enn jeg kunne forestilt meg. Hun har gitt meg en gave jeg aldri kan betale tilbake, jeg ønsker ikke å gjøre feil og såre henne.

Anonymkode: 1edf7...645